Tilbake            
                                               Palmesøndag

 

 

 

 

 

Inntoget og grekerne el. En tjener til liv!

Joh. 12, 12 - 24

   12. Dagen etter fikk den store folkemengden som var kommet til høytiden, høre at Jesus var på vei til Jerusalem. 13. Da tok de palmegrener og gikk ut for å møte Ham, og de ropte: Hosianna! Velsignet være Han som kommer i Herrens navn, Israels konge! 14. Men Jesus fant et ungt esel og satte seg på det, som det står skrevet: 15. Frykt ikke, Sions datter! Se, din konge kommer, sittende på en eselfole. 16. Dette skjønte ikke Hans disipler fra først av. Men da Jesus var blitt herliggjort, da mintes de at dette var skrevet om Ham, og at de hadde gjort dette for Ham. 17. Folkeskaren som hadde vært med Ham da han kalte Lasarus ut av graven og oppvakte ham fra de døde, vitnet om det. 18. Dette var også grunnen til at folket gikk Ham i møte, fordi de hadde hørt at Han hadde gjort dette tegnet. 19. Fariseerne sa da seg imellom: Dere ser at dere ikke oppnår noe! Se, all verden løper etter Ham! 20. Blant dem som pleide å dra opp for å tilbe under høytiden, var det noen grekere. 21. Disse kom da til Filip, som var fra Betsaida i Galilea, og bad ham og sa: Herre, vi vil gjerne se Jesus. 22. Filip kommer og sier det til Andreas. Andreas og Filip går og sier det til Jesus. 23. Men Jesus svarer dem og sier: Timen er kommet, da Menneskesønnen skal bli herliggjort! 24. Sannelig, sannelig sier jeg dere: Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene kornet. Men hvis det dør, bærer det mye frukt.
 

   Israels konges mottagelse av folket - som vi også ser i teksten vår her - har vi omhandlet andre steder (se 1 s. i advent 1 Tekstrekke og Palmesøndag 3 Tekstrekke), så det skal vi ikke stanse mye for nå.

   «Men Jesus fant et ungt esel og satte seg på det, som det står skrevet: Frykt ikke, Sions datter! Se, din konge kommer, sittende på en eselfole.» (v.14-15).
   På trelldyrets fole, som det heter annetsteds. Her var ikke tale om noen stolt ganger, som en hvilken som helst jordisk konge ville, valgt med omhu. Jesus hadde noe Han ville forkynne og lære denne store folkemengden (v.12) - Han ville få rettet menneskets oppmerksomhet bort fra disse storhetstankene som det ble inngytt i fallet, mot sannheten, mot menneskets egentlige problem, at det på grunn av sin synd står i unåde hos Gud, og befinner seg i et fullstendig åndelig mørke. Et åndelig mørke som blant annet gjorde at de ikke så storheten i Jesus, slik Han fremsto for dem. 
   «Dere vet at fyrstene hersker over sine folk, og deres stormenn har makt over dem», sier Jesus til disiplene. (Mt. 20,25). Slike fyrster (konger) og stormenn så folket noe stort i. De som hersket over dem! Og altså ikke i denne fyrste, som var kommet for å tjene dem. Ham foraktet de. Det er et utslag av menneskets synd. Synden er som en trollsplint i oss, som forvrenger alt for oss, slik at vi betrakter det onde som noe attråverdig, og det gode som noe foraktelig, og velger mørket fremfor lyset.

   Mennesket syntes det var bra med Jesus, så lenge Han tjente dem på en måte de selv foretrakk å bli tjent på. Så lenge Han legte deres sykdommer, gav dem mat i ørkenen og lignende, og ikke minst hadde det som mål, å fri dem fra okkupasjonsmakten, romerne, og gjøre Israel og Israels folk til verdens fremste - ja, en herskerrase på jorden.
   Legg merke til, at i stedet for dette de traktet etter, så er jøden blitt av de mest foraktede og forfulgte raser på jorden, og blant annet selv blitt utsatt for en «herskerrase,» (tyskerne) på det mest grusomme. Det er virkelig alvor når mennesker forkaster Guds vei, og holder fast på sin egen. Det gjelder meg og deg like så vel som jøden. Vi er gjenstand for den samme nåde som dem - som de fremdeles er! - det må du være klar over! - og vi er gjenstand for den samme forbannelse, dersom vi velger vår egen vei. - For vår vei er fortapelsens vei, mens Guds vei (Jesus) er evighetens vei!

   Ja, så lenge Jesus gjorde og var slik at kjødet kunne ha noen fordel av Ham, og fremdeles drømme om egen storhet ved Hans hjelp, så fulgte de Ham og tjente Ham. Se bare hva som står skrevet i vers 17 - 18 i teksten her: «Folkeskaren som hadde vært med Ham da han kalte Lasarus ut av graven og oppvakte ham fra de døde, vitnet om det. 18. Dette var også grunnen til at folket gikk Ham i møte, fordi de hadde hørt at Han hadde gjort dette tegnet.» Men som vi da ser videre i teksten (v.19), var det nettopp denne folkets hyllest og gunst fariseerne - og dermed også folkets eldste, som var i ledtog med dem - ønsket for seg selv. Nå måtte de altså se at dette de begjærte så inderlig tilfalt Jesus. Derfor talte døperen om «ormeyngel» (Mt. 3,7), og Jesus selv, i tillegg til dette (blant annet Mt. 23,33) også om «djevelens barn» (Joh. 8,44), i møte med dem.

   Men Jesu tjeneste innbefattet noe langt mer enn dette, å legemlig helbrede, fø og kle oss. Han var kommet for å gi oss sannheten! Han brakte oss sannheten - det var den vesentligste del av Hans tjeneste, og også den del som ble mest mislikt av de mennesker Han var kommet for å tjene. «... jeg er konge. Til dette er jeg født, og til dette er jeg kommet til verden, at jeg skal vitne for sannheten. Hver den som er av sannheten, hører min røst.» (Joh. 18,37).
   Har du tatt imot denne Jesu tjeneste?

   Derfor, fordi situasjonen nå engang er slik, ser vi at folket gjorde maksimalt ut av dette Jesu inntog i kongebyen, men ikke Jesus selv. Du ser to motpoler møte hverandre her - folket øser det opp så mye som mulig, ved sine handlinger, mens Jesus forsøker å dempe det ned så mye som mulig, ved sine. Han gjør seg liten, midt i den situasjon at Han ut fra Skriftens profetier erklærer seg selv å være konge. Ved å gjøre denne handling som Han her gjorde, sier Han med andre ord: «Det er meg Gud vitner om! - det er meg Han gir sitt vitnesbyrd! - det er ikke jeg som gjør meg selv til konge, jeg går bare inn i den stilling som er beredt for meg!» - og som Han vitnet også for Pilatus, som vi hørte: «Jeg er konge!»

   Men dette skulle ha stanset jødene. De skulle ha sett på Hans fremtoning, og ved det sett deres egne handlinger som malplasserte. Dette er jo ikke en alminnelig konges inntog. Det er noe ved Hans fremtreden som er fremmed og annerledes. Ja, Han var kommet for å tjene! Ikke for å bli tjent, men for selv å tjene - som Han vitner i Mrk. 10,45: «For Menneskesønnen er ikke kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv som løsepenge i manges sted.»

   Her ligger årsaken til Jesu ydmyke fremtreden, midt i den opphøyde situasjon Han befinner seg i.
   Hører du det! - Han er ikke kommet for å herske over deg, men for å tjene!
   Slik hersker Han over sine! Ved kjærlighet og nåde - som jo henger nøye sammen!
   Du har hørt det fra Guds ord: «Du skal frykte og elske Gud!» Noen steder taler om å frykte Ham, andre om å elske. Og så kan du høre det sagt: «Men det går ikke an, å både frykte og elske samme person.»
   Nei, det er sant, dersom det er tale om trellefrykten. Trellen arbeider på grunn av frykt for straff, og/eller egen fordel. En Herre som har satt deg i en slik stilling - en tvangstjeneste - kan du ikke elske. Derfor er det umulig å elske Gud under lovens tvang! Men en person, for eksempel forelder, eldre søsken eller annen øvrighetsperson, som bare har gjort deg vel, og du har lært å sette stor pris på - ville du ikke da, på den ene side frykte for å gjøre noe som du vet vedkommende ville mislike sterkt, og på den annen side, ville du ikke gjerne gjøre noe som du visste vedkommende ville sette stor pris på? Da forstår du noe av den troendes gudsfrykt! En frykt som er umulig uten kjennskapet til evangeliets Gud, nådens Gud, fredens Gud, all trøsts Gud - Jesus Kristus!

   Men denne selvfornedrelse Jesus foretok her, under inntoget i Jerusalem - Han la et dekke over sin herlighet, og ga oss et eksempel til etterfølgelse - var det så langt Han ville gå i sin tjeneste for oss? Nei, hør hva Han sier her: «Sannelig, sannelig sier jeg dere: Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene kornet. Men hvis det dør, bærer det mye frukt.» (Joh. 12,24).
   «Men hvis det dørDet var målet for Jesu tjeneste, som vi vet. Hold fast på det som du vet - du som stadig vil føle noe i ditt hjerte. Men jeg frykter så for at min tro bare er en forsantholden - er ikke det en fare da? Jo, og fortsett å frykte for det, mens du holder fast ved det du vet! En som lever i denne frykt, vil aldri kunne ha en tro som er en forsantholden! Men noe man har snart for å glemme, er at grunnen for vår tro er en historisk handling fra Guds side - Jesus døde for oss! - og så ender man i en ransaken i sitt eget hjerte, for om mulig å finne noe å bygge på der. Derfor sier Paulus: «For ingen kan legge en annen grunnvoll enn den som er lagt, det er Jesus Kristus.» (1 Kor. 3,11).

   Dit gikk altså Jesus i sin tjeneste for deg: Han gav sitt liv i ditt sted!

   «Blant dem som pleide å dra opp for å tilbe under høytiden, var det noen grekere. Disse kom da til Filip, som var fra Betsaida i Galilea, og bad ham og sa: Herre, vi vil gjerne se Jesus. Filip kommer og sier det til Andreas. Andreas og Filip går og sier det til Jesus. Men Jesus svarer dem og sier: Timen er kommet, da Menneskesønnen skal bli herliggjort!» (Joh. 12,20-23).
   Nå var den kommet den tid som Skriften hadde profetert om, og forutsagt i Jes. 49,6: «Han sier: Det er for lite at du er min tjener til å gjenreise Jakobs stammer og føre den frelste rest av Israel tilbake. Så vil jeg da gjøre deg til et lys for hedningefolkene, for at min frelse må nå til jordens ende.»

   Han var kommet som en tjener (frelser) for alle folkeslag, også for dem som jødene ville herske over. De ville herske, men Han, deres Gud, ville tjene. Så langt borte fra Ham var de. Derfor endte Han også under deres fordømmelse, og korsfest-rop, bare noen dager etter denne tildragelsen vi leser om her.
   Hvorfor dømte de Ham? - fordi Han, rett og slett ved hva Han var, ble en fordømmelse over dem. Det er som vi leser om Noah: «Ved tro bygde Noah, i hellig frykt, en ark til frelse for sin husstand, etter at han var blitt varslet av Gud om det som ennå ikke var sett. Ved den fordømte han verden, og ble arving til rettferdigheten av tro.» (Hebr. 11,7).
   Ved den! Ved at han bygde på den, ble han til fordømmelse over den ugudelige verden han levde i.
Skriften kaller ham «rettferdighetens forkynner.» (2 Pet. 2,5). Og hør hva som står skrevet om Noah en gang til: «Ved tro bygde Noah, i hellig frykt!» I sin frelsesforkynnelse var det ikke Noahs mål - eller skal vi si «strategi» - å være lik verden for å vinne verden ved det. Han forkynte ganske enkelt det Herren hadde varslet ham om.

   Det er også hva du har møtt i teksten i dag. Hører du den sanne «Noahs» ord? Han som sier: «Jeg er Sannheten!» (Joh. 14,6).


   Den kjærlighet du til oss bær,
Den sterkere enn døden er,
For villig gav du, Herre min,
Ditt hjerteblod for bruden din.

E.K.

Til toppen