Tilbake            
                                               1 søndag i advent

 




 

 

 

Inntoget i Jerusalem

Matt 21:1 - 11

   1. Da de nærmet seg Jerusalem og kom til Betfage ved Oljeberget, sendte Jesus to disipler av sted og sa til dem: 2. Gå inn i landsbyen like foran dere. Der skal dere straks finne en eselhoppe som står bundet, og en fole sammen med den. Løs dem og lei dem hit til meg. 3. Hvis noen sier noe til dere, skal dere svare: Herren har bruk for dem! Da skal han straks sende dem. 4. Men dette skjedde for at det skulle bli oppfylt som var sagt ved profeten: 5. Si til Sions datter: Se, din konge kommer til deg, saktmodig, ridende på et esel - på  trelldyrets fole. 6. Disiplene gikk da av sted og gjorde som Jesus hadde pålagt dem. 7. De hentet eslet og folen, og la kappene sine på dem, og Han satte seg på dem. 8. Mange i den store folkemengden bredte kappene sine ut på veien, andre hogg grener av trærne og strødde på veien. 9. Folkemengden som gikk foran og de som fulgte etter, ropte og sa: Hosianna, Davids sønn! Velsignet være Han som kommer i Herrens navn! Hosianna i det høyeste! 10 Og da Han drog inn i Jerusalem, kom hele byen i bevegelse, og de spurte: Hvem er dette? 11 Og folket svarte: Dette er profeten Jesus fra Nasaret i Galilea.
 

   V. 8 - 9.
  Ja, det er ikke vanskelig å se dette for seg. Folkemengden kommer i «bevegelse.» Den enes begeistring river den annen med, og snart er stemningen så stor og suggererende at en i tilfelle må kjempe for ikke å bli revet med.

   Folkemengden her ropte ut det sanne vitnesbyrd om Jesus i sin store begeistring. Hvem kunne tenke seg - midt oppe i dette hav av Jesusbegeistring - at Jesus her hadde begynt på den virkelige nedtelling til sin mishandling, lidelse og død, og at det for en stor del skulle være de samme tunger som her priste Ham, som også skulle kreve Hans liv, og det endatil på et kors! Den mest grusomme avrettingsmetode romerne i sin hedenske ondskap kunne tenke ut.

   Når Jesus blir stilt frem for dem på Gabbata, gjennompisket, blodig, tornekronet, ydmyket og hånet med en narrekappe slengt rundt seg, vekker ikke synet så mye som en gnist av medlidenhet hos disse. Tvert imot, de roper da bare enda høyere: Korsfest! Korsfest!
   Hvem er disse menneskene? Det er de begeistrede du leser om i teksten her!
   Tenk da på Jesus som satt der på trelldyrets fole, og visste dette! Det er på ingen måte slik at dette «stemningsskiftet» kom overraskende på Jesus. Han visste det. Han kunne fortalt dem det der og da. Men da hadde de sagt: «Du er besatt! - Hører du ikke hvor vi priser deg? - Og se nå bare på folket!»

   I kapittel 20 (v.17-19) hos Matteus forutsier Jesus for tredje gang sin lidelse og død.

   Hva måtte ikke Han som er trofast, som er sann, som er god osv., føle i møte med denne menneskets falskhet og synd? Dette var en vesentlig del av Jesu lidelse.

   Det finnes åndelige bevegelser som har - og dyrker - denne begeistringen som det grunnlag de bygger på, og selve beviset på deres egen åndelighet. Men den skiftet altså til det absolutt motsatte snarere enn noen kunne ha tenkt seg det.
   Sannheten blir alltid åpenbar der Jesus går frem. Ingen når frem ved gudfryktighets skinn, men kun ved kraften i evangeliet.

   Han kom ridende på trelldyrets fole, og åpenbarte seg derved for dem som ser, som tjener. Hør! Din konge kommer til deg, saktmodig, ridende... på trelldyrets fole. Hørte du? Din konge kommer til deg som tjener!
   En tjener er en som varter opp - og denne så langt som til å gi deg seg selv. Nemlig det du måtte ha til frelse. Jesus kunne ikke stanse her, i «begeistringen.» Det var ikke dette Han ville ha. Han måtte videre til Jerusalem for å sone. Det var det Hans lyst sto til. Han var ute etter sin lønn!
   Ja, her var Jesus lik enhver annen tjener - Han arbeidet for en lønn. Og hva var lønnen? Det var du - synderen - som kommer til Ham. Og la deg for all del ikke føre på avveie her av all denne «du er verdifull teologien» i dag. Du er ikke mer verdifull i din falne tilstand, enn at du ville gå fortapt om ikke Han hadde betalt for deg med sitt dyre blod.

   Om ikke mennesket hadde medynk med Ham i Hans nød, så har Han det med oss. Og er altså villig til å gå inn i denne nødvendige lidelse. Messias måtte lide! (Luk 24:44). En lidelse som bare fremtrer som mer og mer svær for en kristen, etter som han vokser i nåde og kjennskap. Og altså ikke slik som en ofte får det fremstilt - som noe man legger bak seg idet man vokser som kristen. Det blir likesom bare et (i den troendes egne øyne) fattig takk tilbake. Men dette er ikke fattigdom i Guds øyne. Det setter himmelen i bevegelse, og virker glede blant Guds engler. (Luk 15:7 og 10).
 

    Mye «begeistring» blir ikke engang registrert i himmelen, men et slikt (fattig) takk, som springer frem av sannhets erkjennelse, gjør det. Det er nemlig Åndens egen gjerning, en frukt av Jesu lidelse og død. Derfor rir Jesus forbi - ikke dette folket, men deres begeistring - og inn til lidelse, kors og den sanne krone. Ikke den krone som denne begeistring gav Ham, men den Han fikk av sin himmelske Far for fullført gjerning, og den kroning som skjer ved frelste synderes (fattige) takk! Dette er ingen andre i stand til å forstå, enn dem det gjelder.
   Mange er i (de religiøse) følelsenes vold - disse er i Åndens.

   Det var noe av et oppdrag de fikk disse to disipler Jesus sendte foran seg inn i landsbyen. (v.1-3). Det krevde ikke rent lite tro og tillit til Jesus dette. Tenk gå inn der og løse andres dyr, og ta dem med seg! Prøv å tenke deg inn i situasjonen selv. Men Jesus, som kjenner sine egnes svakhet, sendte noe trosstyrkende med dem på veien: «Der skal dere straks finne osv.» Han forutsa hva de skulle støte på, og da de gjorde nettopp det - fant det som Han hadde sagt - og således fikk bekreftet Hans ord, gav det dem frimodighet til å løse dem, og ta dem med.

   Mange forestiller seg tro som noe vi skal få i stand. Og så forsøker man likesom å «blåse opp» en veldig tro, som da altså skal virke ett og annet. Men det er Ordet som skal virke tro! Og den tro som ikke har sitt utspring direkte av Ordet, er bare egen innbilning.

   Det er en profeti, som er særlig detaljert uttrykt i Sak. 9, som oppfylles her. I den forbindelse - altså med Jesu komme - står det et underlig ord i Jesaja 62, 11: «Se, Hans lønn er med Ham!» Hva lønn skal da vi syndere få av Ham, vi som bare har trettet Ham med våre synder og voldt Ham møye med våre misgjerninger? (Jes 43:24b). Jo hør: «Jeg, jeg er den som utsletter dine misgjerninger for min skyld, og dine synder kommer jeg ikke i hu.» (Jes 43:24). Dette er altså lønnen. Og enda er dette bare det halve!
   »Tal vennlig til Jerusalem og rop til henne at hennes strid er endt, at hennes skyld er betalt, at hun av Herrens hånd har fått dobbelt igjen for alle sine synder.» (Jes 40:2).
   Dobbelt! Ikke bare er synden tatt bort, men en er også svøpt i Herrens egen rettferdighet. Og hva er årsaken? For ens synders skyld! «Hvor synden ble stor ble nåden enda større!» (Rom 5:20b).
   Så står det da også, i forbindelse med Jesu komme, i Jesaja 62, nettopp: «Se, din frelse kommer!» Ja, hvordan skulle ellers mennesket - denne syndens trell (Rom. 7) - bli frelst, om ikke frelsen nettopp kom? Kom til oss!
   Før Jesu annet komme - noe vi bør minnes om nettopp nå i adventstiden - skal nettopp noe slikt som vi er vitne til hos jødefolket her, skje i stor målestokk. «Først må frafallet komme.» (2 Tess 2:3).

   Gjennom hele historien har det vært mennesker som har hatt imot kristendommen, men i den siste tid skal det bli et alminnelig raseri mot sann kristendom (Kristus) i hele den såkalte kristne del av verden. «De skal ikke tåle den sunne lære,» sier Skriften. (2 Tim 4:3). Å ikke tåle er et meget sterkt uttrykk! Men dette uberettigede opprøret vil ikke føre til noe annet enn at Jesus kommer igjen, til endelig dom over sine fiender - de som har hatet Ham uten årsak (Joh 15:25) - og til frelse for dem som venter på Ham i denne mørke tiden.
   Og også her ser vi da oppfyllelsen av ordet: «Alt skal tjene dem til gode som elsker Gud.» (Rom 8:28). Også Hans fienders sterke opprør.
   Slik også for Hans disipler her. - Alt så ut til å gå under for dem i de nærmeste dagene etter dette inntoget i Jerusalem, men ikke mange dager deretter, kunne de gå ut til en hel verden, og forkynne med frimodighet: «Jesus har seiret!»

   Han vandrer i seierens rike,
Min sjel, hvorfor sørger da du?

E.K.