Palmesøndag
  Tilbake            
                                               Palmesøndag

 

 

 




Salving og inntog el. Israels konges mottagelse

Joh. 12, 1 - 13

   1. Seks dager før påske kom så Jesus til Betania, der Lasarus bodde, han som Jesus hadde oppvakt fra de døde. 2. Der holdt de et festmåltid for Ham. Marta vartet opp, og Lasarus var en av dem som satt til bords sammen med Ham. 3. Maria tok da et pund ekte, meget kostbar nardussalve og salvet Jesu føtter, og hun tørket Hans føtter med sitt hår. Og huset ble fylt med salvens duft. 4. Da sier Judas Iskariot, en av Hans disipler, han som skulle komme til å forråde Ham: 5. Hvorfor ble ikke denne salven solgt for tre hundre denarer og pengene gitt til de fattige? 6. Men dette sa han, ikke fordi de fattige lå ham på hjertet, men fordi han var en tyv. Det var han som hadde kassen, og han tok av det som ble lagt i den. 7. Jesus sa da: La henne være! Hun har gjemt den til dagen for min gravferd! 8. For de fattige har dere alltid hos dere, men meg har dere ikke alltid. 9. En stor mengde av jødene fikk nå vite at Han var der. Nå kom de dit, ikke bare på grunn av Jesus, men også for å se Lasarus, som Han hadde oppvakt fra de døde. 10. Men yppersteprestene la planer om også å drepe Lasarus, 11. fordi mange av jødene gikk dit for hans skyld og trodde på Jesus. 12. Dagen etter fikk den store folkemengden som var kommet til høytiden, høre at Jesus var på vei til Jerusalem. 13. Da tok de palmegrener og gikk ut for å møte Ham, og de ropte: Hosianna! Velsignet være Han som kommer i Herrens navn, Israels konge! 

   Israels konge! – Det ropte den store folkemengden. Tenk, det gjorde de! De «trodde» altså at Han var Messias.
   Det var stor stemning for Jesus i Israel på dette tidspunkt. Hans motstandere var som «feiet av banen,» som det heter. Men etter noen år så snudde stemningen? Nei! Og la oss legge oss det alvorlig på hjerte - allerede noen få dager senere krevde den store folkemengden Hans liv, med en fanatisk intensitet.

   Dette ustadige er det blant annet politikerne satser på - og også andre som vil fremme noe i samfunnet. Og så taler man om å endre folks holdninger og snu opinionen o.l. Men det viser seg nokså ofte som å ville ri en villokse. Høyt oppe og stor stemning, og så forkastet av folk flest. Stemningen har snudd seg.

   Det sørgelige er, at det så ofte satses på dette også i kristen sammenheng - å vinne folks (ugjenfødte) hjerte for det vi driver med. Man satser på at «stemningen» skal være for oss. Da er jeg redd man snart vil få erfare noe annet.

   Det er jo ikke minst dette fenomen Skriften taler om, når den beskriver hedningeverdenen, og hedningefolkene, som et opprørt hav og en brusende elv. Med andre ord dette urolige, ustadige. Det skifter hele tiden. I dag er den ismen populær, i morgen en annen. Og i den siste tid - hver mann sin Gud. Man samles til ett, kun i dette - fiendskapet mot Ham som sier: Dette er sannheten! Her går veien! Jeg er...!
   Forkynnelsen: - dette og intet annet, er det som ikke tåles av dette «opprørte hav.»

   Det er bare det - når vi leser denne teksten - at da leser vi ikke om hedningefolkene, men om Israel, Guds folk! De var likeens!

   Jesus sier om seg selv: Jeg er verdens lys! Og flere andre steder i Guds ord kalles Han lyset.
   Vi vet jo at når lyset blir slått på i et rom, da avsløres det også for alle som ikke er blinde, hva som virkelig finnes i rommet. Tidligere kunne du gjort deg visse tanker ved å gå rundt og «føle på ting,» men nå slipper du det, for lyset ble slått på og alt er i dagen.
   Og hva er vi så vitne til her? Jo, vi ser Israels sanne situasjon. Det som var skjult bak deres gudsdyrkelse, bak deres synagoge- og tempelgang, bak deres almisser, bønner og ofringer. De var blitt som hedningene, og det dette avsløres på er Jesu person.
   Det var ingen Gudskunnskap, ingen Gudserkjennelse i deres hjerte og samvittighet - det var bare en hel masse ytre gjerninger og indre øvelser de drev med, i den tro og oppfatning at dette var, og skulle bli til deres fordel på en eller annen måte.
   Og da Jesus så kommer iblant dem, og ikke svarer til deres forventninger (om egen gevinst), ikke gir dem den ros og ære de mente å ha krav på for sin innsats, men tvert imot talte til dem om omvendelse - ja, så skjer det vi ser her: «Stemningen,» dette villdyret, vender seg imot Ham.
   «Sterke okser omringer meg, Basans okser kringsetter meg. De spiler opp sin munn imot meg som en sønderrivende, brølende løve. ... For hunder omringer meg, de ondes hop kringsetter meg. De har gjennomboret mine hender og mine føtter. Jeg kan telle alle mine ben. De stirrer, de ser på meg med skadefryd. De deler mine klær mellom seg og kaster lodd om min kjortel.» (Slm. 22, 13 - 14; 17 - 19).
   Hvem skulle trodd at det var dette som egentlig fylte hopen som ropte: «Hosianna!» Og: «Velsignet være Han!» Men Han - Lyset og Sannheten - visste dette hele tiden.
   Han kjenner også ditt hjerte. Munn og henders gjerninger kan ikke lure Ham! Derfor lyder kallet, også i dag: «Kom til Ham, som du er

   Enn du, når det kommer en forkynner, vil du da at han skal tale rosende og smigrende ord til deg, slik at du full av god «stemning,» gjerne gir godt i kollekten også. Eller håper du at han har et sannhetens ord ifra Herren til deg, slik at du - om også det var nødvendig - kunne finne vei til omvendelse og bli frelst? Eller har du kan hende allerede gjort deg opp din mening, om hvordan din tilstand og situasjon er, og kun vil ha forkynnerens bekreftelse på det?

   Det var ikke alle i Israel som var treller under «stemningen»/tidsånden, men hadde fått ankre opp på fastere og dypere grunn. Vi møter også dem i teksten her. Og så står det så fint om dem: «Der holdt de et festmåltid for Ham» (v.2), og det er nå ikke den minste tvil om hvor vekten skal legges i dette verset, for å se sannheten om dem: - for Ham!
   Og Marta - som Han tidligere hadde måttet irettesette, for en iver uten forstand - vartet fremdeles opp, men nå var det nok virkelig for Ham. Nå var det ikke lenger tjenesten for Ham, men Jesus selv som var sentrum.

   Og så har vi søsteren, Maria, hun som satt ved Jesu føtter og lyttet til Hans ord. Her ser vi frukten av det. Det dyreste hun eier, øser hun ut over Ham. (v.3).
   Og der satt Lasarus, så glad - han som Jesus hadde oppvakt fra de døde. Har ikke Jesus oppvakt oss alle fra de døde i grunnen? Alle vi som kalles ved Hans navn? Fra åndelig død, fra åndelig mørke, fra håpløsheten.

   Vi skal legge spesielt merke til en ting, når det gjelder denne oppvakte - det var mørke krefter i sving, oppsatt på å slukke dette livet, fordi det var et liv av Jesus, og dermed et vitnesbyrd om Hans godhet og makt. (v.10-11).
   Det er dessverre ikke annerledes i dag.

   Også innenfor flokken som hadde stelt i stand festmåltid for Ham, var det en som hadde andre fordeler av å følge Jesus, enn Jesus selv: Judas! Han hadde sikret seg makt over kassen, antagelig ved å tilby seg å tjene Jesus på denne måten.
   Det kan også være andre fordeler med å være med i kristen virksomhet. Vi får prøve oss selv, den enkelte.

   Men disse - som virkelig hadde stelt i stand, for Ham - tror du de tenkte tanker som: «Skal undre meg på, om jeg virkelig er frelst?» «Står det egentlig rett til med meg?» o.l.
   Nei, det tror jeg virkelig ikke - de var opptatt med Jesus, og det var nok for dem.
   Slik er det jo - hemmeligheten er å se Ham! Når Han blir dunkel for oss, er det blikket vendes mer og mer mot oss selv, og hva trøst og oppmuntring skulle det vel være å finne der, for den som er av sannheten?
   En stadig fristelse, en synd du stadig faller i, kan fordunkle Jesus for deg, men også det som i og for seg er av det gode, som f.eks. den tjeneste Han måtte ha kalt deg til, en nådegave du har fått e.l. Saken er bare den, at uansett om det er godt eller ondt som kaller på din oppmerksomhet - mister du Jesus, så mister du alt.
   Du kan ikke en dag trede frem og legge din tjeneste på Hans alter, eller en nådegave f.eks. Det står skrevet om mange som skal gjøre nettopp det, men da få høre fra Jesu egen munn: «Jeg har aldri kjent dere, gå bort fra meg dere som gjorde urett.» (Mt. 7,23).
   Hva urett hadde de egentlig gjort? De hadde valgt sin egen vei, fremfor å motta evangeliet. Det spilte ingen rolle, om det de hadde valgt i og for seg var godt eller ondt, for det dette avslører er, at de i virkeligheten hadde stått Guds ord imot, det som overbeviser om synd og nåde. Nåde og rettferdighet for Jesu skyld alene.

   Disse som la planer om, ikke bare å drepe Jesus, men også ethvert spor etter Ham, og dermed også Lasarus - de sto hver dag i templet og ba til Gud! Og dette fortsatte de med, også etter å ha gjort dette.
   Men det er likevel sant, det vitnesbyrd jødene bringer om Jesus her: «Hosianna! Velsignet være Han som kommer i Herrens navn, Israels konge!» (v.13). Det hadde bare ikke fått innta og gripe deres hjerte på en slik måte at det kunne stå imot «stemningsskiftet.» Som får uten hyrde!


  
Hjemløs og fattig Han vandret
Lidelsens tornfulle vei,
Bar all min synd uten klage,
Sådan en frelser har jeg!

E.K.


Til toppen