Med denne tredje av de store kjente fra Dommertiden, Samson, var Guds folk underlagt dette underlige folket, filisterne. Underlige fordi de fremstår som et bilde på Guds folks åndelige fiender til enhver tid – også den nye pakts menighet.
   Apostelen Paulus åpenbarer noe skremmende i Ef 6:12 – ja, så skremmende at, dersom det virkelig begynte å gå opp for oss hadde vi hver dag på ny vært opptatt av én ting – å leve nær Herren!: «For vi har ikke kamp mot kjøtt og blod, men mot maktene, mot myndighetene, mot verdens herskere i dette mørke, mot ondskapens åndehær i himmelrommet.»    Ondskapens åndehær! Ondskapen! - smak på det! Disse falne englene – Guds svorne fiender var det som var virksomme i dette folket, filisterne, imot Israel.
   Vi møter også disse åndsmaktene gjennom mennesker. Mennesker som tenker ut strategier for å ramme troens folk for eksempel – gjøre det vanskelig for Guds rike her i verden – trangt for de troende og å hindre utbredelse av evangeliet. De møter oss gjennom direkte motstand, mennesker som sverter Ordet, latterliggjør, taler imot, angriper det på forskjellig vis. Dette på den ene side, på den annen side kommer de og skal stadfeste Guds ord, men lurer inn vranglære som fører i fortapelse, som han skriver det apostelen i 2 Pet 2:1. At det fører i fortapelse vil si, at det er lærdommer som fører et menneske bort fra Gud, bort fra Jesus, frelseren, og Hans evangelium. De sniker på den ene side inn tillegg, som fører et menneske inn under loven, og på den annen side, en slik frihet i forhold til synden, at det kan såre et menneskes samvittighet på en slik måte, at det også blir trukket inn under loven idet det ikke makter - eller våger - å tro evangeliet.

   I Samsons tid var folket i en meget elendig forfatning, og i en svært så alvorlig situasjon, idet de av Gud var overgitt til disse fiendene. Det står i Dom 13:1: «Men Israels barn gjorde igjen det som var ondt i Herrens øyne. Og Herren gav dem i filistrenes hånd i førti år.»
   De lå under for fienden! Hva skal vi si om kristenheten i dag? Jeg lar det spørsmålet stå ubesvart! Men hør dette fra 2 Tess. 2,10-12: «- fordi de ikke tok imot kjærlighet til sannheten, så de kunne bli frelst. Derfor sender Gud dem kraftig villfarelse,» - det vil si: Gud overgir dem til fienden! - «så de tror løgnen, for at de skal bli dømt, alle de som ikke har trodd sannheten, men hadde sitt behag i urettferdigheten.» På samme måte med disse som med Israel den gang – de gjorde det som var ondt i Herrens øyne – de forkastet sannheten!
   Det skjedde altså fordi «Israels barn gjorde det som var ondt i Herrens øyne.» Spør vi i kristenheten i dag, hva som er ondt i Herrens øyne? Nei, vi avgjør selv hva som er ondt og godt. Men da er vi jo selv blitt som Gud – det vil si, i egne øyne. Det var nettopp hva den onde ånd fristet de første mennesker med. Og nå er vi nådd dit! Opp igjennom hele menneskets historie har det henvendt seg til noe større enn seg selv, selv om det så var stokk og stein. Det har anerkjent og søkt noe større enn seg selv. Men nå er vi selv blitt størst.
   Merk deg hva som står om han som stiger frem nettopp i denne åndssituasjon i menneskeheten, Antikrist – det står å lese i 2 Tess 2:4: «Han er den som står imot og som opphøyer seg over alt som blir kalt gud eller helligdom,» - altså all denne menneskets dyrkelse av noe høyere enn det selv - «så han setter seg i Guds tempel og utgir seg selv for å være Gud.» Det frøet Satan sådde i mennesket når sitt klimaks her.
   Men Gud forbarmet seg igjen over Israel. Han utvalgte igjen en som skulle lede og beskytte folket – det vil si, han skulle føre dem tilbake til Herren. Han skulle være en Guds nasireer fra mors liv av. Dette sier Herren til hans mor i Dom 13:5: «For nå skal du bli med barn og føde en sønn. Det skal ikke komme rakekniv på hans hode, for barnet skal være en Guds nasireer fra mors liv. Han skal begynne å frelse Israel fra filistrenes hånd.» Det står i Dom 13:2, at denne kvinnen, Samsons mor, var ufruktbar – hun kunne ikke få barn på naturlig vis.
   Her ser vi igjen, hvordan Gud utvelger det som ingenting er – eller skaper sitt uavhengig og suverent over naturen. Samson var et Guds under! - og et klart bilde på Jesus!
   Det var ifølge teksten her, Herrens engel, det vil si, Herren selv, som kom til dem med løftet om en sønn, og Manoah, Samsons far, stiller Ham det samme spørsmål som Moses gjorde i sin tid: «Da sa Manoah til Herrens engel: Hva er ditt navn? - så vi kan ære deg når dine ord går i oppfyllelse. Men Herrens engel sa til ham: Hvorfor spør du om mitt navn? Det er et underfullt navn!» (Dom 13:17-18). At det var Herren selv de hadde med å gjøre, det forstår vi også av det Manoah siden sier til sin hustru i Dom 13:22: «Og Manoah sa til sin hustru: Nå må vi dø, for vi har sett Gud!»    Et underfullt navn! Hvem kjenner Herrens navn? Gjør du? Jesus sier i sin yppersteprestelige bønn i Joh. 17,26: «Og jeg har kunngjort ditt navn for dem, og skal fortsatt kunngjøre det, for at den kjærlighet som du elsket meg med, skal være i dem, og jeg i dem.»
   Legg nøye merke til hva som blir sagt her – kunngjort, det er jo det samme som åpenbart – har jeg plassert noe bak en gardin, eller en portier, så ser du det ikke, men må bare gjette på hva det er, men trekker jeg stengselet til sides, så ser du det, og slipper å gjette mer: Jeg har åpenbart deg det! - kunngjort deg det! Kjenner du dette underfulle navn? Han er sitt navn! Kjenner du Ham, da kjenner du navnet!

   I Dom 13:24-25, leser vi: «Og kvinnen fødte en sønn og gav ham navnet Samson. Gutten vokste opp, og Herren velsignet ham. Herrens Ånd begynte å drive ham mens han var i Dans leir mellom Sora og Estaol.»
   Herrens Ånd begynte å drive ham! Du vet hva som står i Rom. 8,14: «For så mange som drives av Guds Ånd, de er Guds barn.» Det var Samson – et Guds barn, drevet av Den Hellige Ånd! Det er ikke mulig for et menneske å gjøre noe fra eller til i Guds rike ut fra noe eget – det er bare Gud selv som kan det. Men vi kan rive ned, ved at vi begynner å søke vårt eget. Gideon og Jefta hadde sine svakheter som fikk alvorlige følger for dem, og andre – Samson hadde som naturlig menneske sine, og i særdeleshet én.
   Vi har ikke mer enn lest dette velsignede vers om Samson: «Herren velsignet ham. Herrens Ånd begynte å drive ham,» før vi leser i neste vers, Dom 14:1: «En gang da Samson gikk ned til Timnata, så han en kvinne der, en av filistrenes døtre.» Allerede da – og ved det – var hans skjebne beseglet! Ikke at Gud ikke kunne fridd ham også ut av det – men vi kan si det, fordi vi lever i ettertid, og vet hvordan det ender.
   Fristelsens stund! Han slapp altså inntrykket – inntrykket – av henne inn på en slik måte, at han aldri ble fri det igjen. En av filistrenes døtre, leser vi. En av fiendefolket Gud hadde kalt ham til fri sitt folk ut fra! Det var jo i virkeligheten uhørt, det Samson gav seg inn på her. Hva hjalp vel Samsons fysiske styrke, når hjertet sviktet ham, på denne måten!

E.K.

   Djevelen maler synden ut som vakker og attråverdig! Den kommer alltid til deg som en Dalila. Det som er heslig, det viker vi straks fra.

   Men så står det Dom 14:4, at dette var villet av Gud, for «Han søkte en anledning til strid med filistrene, for på denne tiden hersket filistrene over Israel.» Guds veier er i sannhet uransakelige!

   Men det står noe om Samson i teksten – du kjenner begrepet, «å leke med synden,» ikke sant. Det er sagt: Leker du med synden, så vil den snart leke med deg! - og det er sant nok. Det var nettopp hva Samson begynte med. I Dom 14:12-13, kan vi lese dette: «En dag sa Samson til dem (filisterne): Jeg vil la dere gjette en gåte. Dersom dere i løpet av de sju gjestebudsdagene kan si meg løsningen på gåten, og dere gjetter riktig, så vil jeg gi dere tretti fine skjorter og tretti festkledninger. Men kan dere ikke si meg løsningen, så skal dere gi meg tretti fine skjorter og tretti festkledninger. Og de sa til ham: Kom med gåten så vi får høre den!»
   Dette førte dem direkte til Samsons svake punkt – Hans hustru! Nå kunne hun brukes! Hun var jo ett med fienden! Hun ble ikke et Israels barn ved å gifte seg med Samson. Nå viste det seg, hvor hun egentlig hørte hjemme! Hør på henne her i Dom 14:16 – en ormetunge: «Da hang Samsons hustru over ham med gråt og sa: Du hater meg bare og elsker meg ikke! Du har gitt mine landsmenn en gåte, men meg har du ikke sagt løsningen på den?»
   Hør nå videre, for her er vi vitne til at Samson stiger ut på rutsjebanen, som sender ham lukt i frafallet – Dom 14:17: «Men hun hang over ham med gråt i de sju dagene gjestebudet varte,» - og hør nå! - «og den sjuende dagen sa han henne løsningen, fordi hun plaget ham så.» - og hør igjen! - «Og hun sa det til sine landsmenn.» Tenk nå på Guds ord til oss i 2 Kor 6:14-16: «Dra ikke i fremmed åk med vantro! For hva delaktighet har rettferd med urett? Eller hva samfunn har lys med mørke? Og hva samklang er det mellom Kristus og Belial? Eller hva samfunn har en troende med en vantro? Og hva enighet er det mellom Guds tempel og avguder?»

   Vi kan trygt si at Samson herjet med filisterne – ikke minst fordi de brant inne denne hans hustru og hennes far – og så åpenbares det noe vi bør merke oss nøye – det står i Dom 15:9-13: «Da drog filistrene opp og slo leir i Juda. De spredte seg utover i Leki. Judas menn» - altså de som hørte til Guds folk - «spurte: Hvorfor har dere dratt opp mot oss? De svarte: Vi har dratt opp for å binde Samson og gjøre mot ham som han har gjort mot oss.» - og så kommer dette triste å lese - «Da drog tre tusen mann av Juda ned i fjellkløften ved Etam, og de sa til Samson: Vet du ikke at filistrene hersker over oss? Hvorfor har du gjort dette mot oss? Men han sa til dem: Som de har gjort mot meg, så har jeg gjort mot dem. Da sa de til ham: Vi er kommet hit ned for å binde deg og overgi deg i filistrenes hånd. Og Samson sa til dem: Lov meg med ed at dere ikke vil drepe meg. Da sa de til ham: Nei, vi vil bare binde deg og så gi deg i deres hånd, men drepe deg vil vi ikke. Så bandt de ham med to nye rep og førte ham opp av fjellkløften.»
   De overgav til fienden den mann som Gud hadde utvalgt til å fri dem fra dem! Er det ukjent?
   Men Samson brøt seg fri også den gang.

   I Dom 16:1, vitner Skriften om en hendelse i Samsons liv, som vel åpenbarer hans særlige svakhet - en revne i rustningen – nemlig kvinner. De ble jo også hans bane! Der står det å lese: «En gang drog Samson til Gasa. Der fikk han se en skjøge og gikk inn til henne.» Det er vel de færreste kristne som går inn til skjøger i dag, men hva med den såkalte nettpornoen?

   Og så kjenner dere vel til historien – hvordan Dalila, som Samson også falt for, får vristet ut av ham hemmeligheten med hans store styrke, den var i håret, som hun da følgelig klipper av. Og så, Dom 16:20: «Da sa hun: Filistrene er over deg, Samson! Han våknet da opp av søvnen og sa: Jeg skal nok gjøre meg fri denne gangen som før og slite meg løs. Men han visste ikke at Herren var veket fra ham.»
   Han visste det ikke!

   De var ikke nådige mot Samson, fienden, de stakk ut begge øynene hans – de som hadde ført han i fall - og bandt ham med to lenker, og han måtte gå og treske korn som en okse.

   Men la oss ta det med til slutt – Samson fikk jo sin hevn, Dom 16:22-31: «Men med det samme han var raket, begynte håret på hodet å vokse igjen. Så samlet filistrenes høvdinger seg for å bære fram et stort slaktoffer for sin gud Dagon og for å holde fest, for de sa: Vår gud har gitt vår fiende Samson i vår hånd. Da folket fikk se ham, priste de sin gud og sa: Vår gud har gitt vår fiende i vår hånd, han som herjet vårt land og slo så mange av oss i hjel. Mens de nå var glade og vel til mote, sa de: Hent Samson hit for at han kan underholde oss! Så hentet de Samson ut av fangehuset, og han underholdt dem. De stilte ham mellom søylene. Da sa Samson til den gutten som holdt ham i hånden: Slipp meg, la meg få ta i søylene som huset hviler på, og støtte meg til dem! Men huset var fullt av menn og kvinner. Alle filistrenes høvdinger var der. Og på taket var det omkring tre tusen menn og kvinner som så på at Samson underholdt dem. Da ropte Samson til Herren og sa: Herre Herre! Kom meg i hu og styrk meg bare denne ene gangen, min Gud, så jeg kan få hevne meg på filistrene med én hevn for mine to øyne! Så tok Samson tak i de to mellomste søylene som huset hvilte på, og trykte seg inn til dem. Den ene grep han om med sin høyre hånd, og den andre med sine venstre hånd. Og Samson sa: La meg dø sammen med filistrene! Så bøyde han seg fremover av all sin makt. Da falt huset sammen over høvdingene og over alt folket som var der inne. De som han drepte i sin død, var flere enn dem han hadde drept i sitt liv. Men hans brødre og hele hans fars hus drog ned og tok ham og førte ham hjem og la ham i Manoahs, hans fars grav, mellom Sora og Estaol. Han hadde da vært dommer i Israel i tjue år.»

   Han fikk sin hevn over fienden, men det er ikke en seier du føler trang til å rope Halleluja over, ikke sant? Etter å ha lest historien om disse Herrens utvalgte menn, sitter en igjen med en bittersøt smak – vemodig! «Begynt er ikke endt, det må du vite! Du som har Jesus kjent, bli ved å stride!»
   Så la oss be: «Fader vår, du som er i himmelen! Helliget vorde ditt navn. Komme ditt rike. Skje din vilje, som i himmelen, så og på jorden. Gi oss i dag vårt daglige brød. Og forlat oss vår skyld, som vi òg forlater våre skyldnere. Og led oss ikke inn i fristelse, men fri oss fra det onde. For ditt er riket og makten og æren i evighet. Amen.» (Matt 6:9-13).