Lorenz Chr. Rezius

Stå opp, bli lys!
Av Lorenz Chr. Rezius

Stå opp, bli lys! For ditt lys kommer, og Herrens herlighet går opp over deg.

Disse herlige og gledelige ord leser vi hos profeten Jesaja 60,1.
La oss se, hvem Herren taler til her. Den som allerede er blitt bestrålt av det sanne lys, som kom til verden for å opplyse alle mennesker; den som allerede beskinnes av rettferdighetens sol, Jesus Kristus, og vandrer i Hans lys, den kan ikke oppfordres til å gjøre seg rede, for å bli opplyst.
Vi ser altså, at profetens ord må angå dem som ennå er i mørke, som etter Skriftens talemåte sitter i dødens land og skygge, d.e., sjeler som ennå ikke har fått noe åndelig liv, men er døde i overtredelser og synd.
Men slik er alle menneskers tilstand før de blir omvendt til Jesus, deres sjels hyrde og tilsynsmann; de er fremmede for det liv som er av Gud; de farer alltid vill med hjertet, og fredens vei kjenner de ikke.
Gjør deg rede, heter det til enhver slik; våkn opp av din syndesøvn, som du drømmer om liv, himmel og salighet under, mens jo idel død og fordømmelse er over ditt hode. Åpne dine øyne og se deg omkring, så skal du bli var, at i stedet for samfunn og forening med Gud, som du har innbilt deg, er det et svelgende dyp festet mellom deg og Ham, nemlig dine synder og overtredelser, som atskiller deg fra Gud.
Se inn i ditt hjerte, og du skal finne, at i stedet for tro, kjærlighet, gudsfrykt og dyd, som du mente å ha, er det ikke annet enn vantro, fiendskap, ugudelighet og urettferdighet; ja, du skal få se, at ditt hjerte er urene lysters og skammelige begjæringers bolig, fylt med idel vederstyggelighet (1 Mos. 6,5; Jer. 17,9; Mt. 15,19).
Våkn opp og gi akt på, hva din samvittighet vitner imot deg; hør hvordan Guds lov, som du har brutt, anklager og fordømmer deg; (5 Mos. 27,26) se den fare som du svever over ditt hode, og skynd deg å søke redning, ellers er du fortapt i evighet. Våkn opp du som sover, og stå opp fra de døde! (Ef. 5,14).

Å hvordan blir ikke en sjel til mote, når den vekkes ved Guds kraftige røst, og nå ser på alle sider bare forferdelse, mørke, nød, død og forbannelse!
Men, Gud skje lov! – den behøver likevel ikke å omkomme i denne elendighet; her er hjelp for den, og nettopp for å rive den arme sjel ut av faren, er det at Herren vekker den opp av søvnen. Bli lys! – heter det. Når sjelen er mest forferdet, hjelpeløs og rådvill, når den vet verken ut eller inn, så sier Herren: Bli lys! – og nådens lys bryter allerede frem i det mørke og beklemte hjerte, slik at sjelen kan se hen til Golgata, og bli var den frelser som henger der blodig døende for verdens synder.
Dette offer for synden, Jesus Kristus den korsfestede, er ofte tidligere blitt av malt for denne sjel, men vantroens mørke har hindret den fra å betrakte Ham rett. Nå vender den sitt lengselsfulle øye til denne mann full av piner, og det spørsmål trenger seg frem: Er du da ikke også død for meg? Har du da ikke også båret min straff? Nå strekker den sine skjelvende trosarmer ut etter Ham, så godt den kan, og Han kommer den i møte med trøst og husvalelse.
Nå ser det annerledes ut i en slik sjel, siden lyset er kommet til den, nemlig Jesus som kom til verden for å opplyse dem som sitter i mørket. Nå har Herrens herlighet gått opp over sjelen, og har brakt nåde, rettferdighet, fred, glede, liv og salighet med seg.
Slik er Jesus mektig til, å gjøre en våken, levende og frisk sjel av en sovende og død synder, sin herlige nåde til pris, - slik at både den selv, og alle som har øyne til å se, hva som har blitt den til del, må forundre seg høylig.
Å Jesus! – gjør du slik med enhver av oss, som du ennå ser går i sin elendighet! La din vekkende røst trenge inn i ethvert hjerte som ennå sover, så vi alle ved din kraftige nåde må bli satt over fra døden til livet, omvendte fra mørket til ditt underfulle lys!

En evig sommer
Av Lorenz Chr. Rezius 1745 - 1818

Og Han sa en lignelse til dem: Se på fikentreet og alle trær. Så snart de springer ut og dere ser det, da vet dere av dere selv at sommeren er nær. Slik skal dere også, når dere ser disse ting skje, vite at Guds rike er nær. Luk. 21, 29 - 31

La oss betrakte denne lignelse og den skjønne sommer, som de troende har i vente.

Ved Guds barns forventede og tilstundende sommer, kan vi etter vår frelsers egen forklaring ikke forstå annet, enn deres forestående forløsning fra alt ondt, - både fra synden, som er den beklagelige, og for den troende, høyst smertelige kilde til all nød og elendighet, - og fra all uro, bedrøvelse, frykt, ja alle både sjelens og legemets byrder, som ikke er annet enn syndens ulykkelige følger.

De, som er Guds barn, er vel ved troen på Jesu blod befridde fra synden, både fra dens skyld, dens straff og herskende makt, - men denne fiende, som allikevel bor i våre hjerter, forvolder oss ikke desto mindre sorg og bekymring. Den forvolder oss mye uro og strid, idet den bestandig av all makt forsøker å gjenvinne sitt gamle herredømme, og også lett overrasker oss, dersom vi ikke er riktig årvåkne.
Derfor må vi ofte klage - det gode som jeg vil, gjør jeg ikke - men det onde, som jeg ikke vil, det gjør jeg (Rom.7,19).

Gud lover derfor at denne jord ikke for bestandig blir vårt blivende sted og fedreland.
Denne verden er kun en stridsflod, et prøvelsessted, et fremmed land, hvorfra vi sukker etter vårt rette hjem, etter fred og ro.
Våre leveår her nede er bare en beredelsestid, i hvilken brudgommen vil øve brudens troskap, kjærlighet og lydighet, som Han siden på det rikeligste vil belønne.
Dette liv er en skole, i hvilken vi under Guds Ånds egen veiledning skal lære å kjenne Ham og den Han utsendte, Jesus Kristus - hvilket er det evige liv.
Her vil Han atter opprette i oss sitt ved syndefallet tapte bilde, og gjøre oss skikket til sitt evige samfunn.

Vi har altså ikke her vårt hjem - men vårt rette hjem er hos Herren, som vi engang skal bli hentet til, hvor all vår elendighet, all vår klage, alle våre sukk skal opphøre, og alt skal bli lovsang, fryd og glede.

Og denne salige forandring, denne fullkomne forløsning er det Jesus i vårt evangelium sammenligner med en sommer - for hva er hele vårt liv her nede annet enn en mørk, kald og besværlig vinter?
I verden har dere trengsel, sier Jesus selv til sine venner (Joh.16,33).

Ja, trengsel har Jesu venner både utenfor seg og inneni seg.
Trengsel utenfor seg, idet de ofte må skjule seg for verdens forfølgelser. Is og kulde møter dem overalt - hat og fiendskap, spott og baktalelse av de onde.
Trengsel inneni seg, idet de ser en annen lov i sine lemmer, som strider imot deres sinns lov, og tar dem til fange i syndens lov, den som er i deres lemmer, slik at de ofte sukker under disse tunge bånd og sier: "Jeg elendige menneske, hvem skal fri meg fra dette dødens legeme?"
Vel har de under all både innvortes og utvortes storm, en sikker bolig de kan fly til, nemlig Jesu sår, som det står i en gammel salme:

Ja, mot allting, som meg krenker,
Giver Jesu vunder kraft -
Når jeg hjertet i dem senker,
Finner jeg ny levesaft -

Hans den himmelsøte død
Vender all min nag og nød,
At Han salighet meg bragte,
Da Han døden for meg smakte.

Men akk, de må likevel ofte føle så mye kulde og dorskhet i deres hjerter. De er ofte så kolde og likegyldige mot denne sjelevenn, som dog alltid har sine beskyttende nådesarmer utstrakte og sin ømme kjærlighets favn åpen for dem!
De glemmer ikke bare nå og da, hvilken salig tilflukt de har hos Ham, men stundom går de endatil hen i en slik mistillit til Hans kjærlighet, at de ikke våger seg til Ham.

Men når deres evige sommer kommer, da skal de bli fullkomment befridde fra all, både innvortes og utvortes trengsel, fra all kulde og mistillit. Deres hjerter skal da oppvarmes av den livsaligste kjærlighet.
Fred og fryd, lyst og glede skal da lyse ut av deres forklarede og smilende åsyn.

De troende har vel et åndelig liv - for Paulus sier: "Vi var fordum døde i overtredelser - men Gud gjorde oss levende med Kristus" (Ef.2,1-5).
Men dette deres åndelige liv er, mens de oppholder seg her nede, ofte skjult, - dels for verden, som holder dem for levende døde, fordi de ikke deltar i dens syndige og kjødelige forlystelser, - dels for dem selv, idet de ofte savner hos seg all drift og kraft, alt liv og munterhet.
Likevel, så lenge de ikke vil vite av noe annet enn Jesus, - så lenge deres hjerter står i en bestandig, skjønt hemmelig lengsel og begjærlighet etter Ham, så lenge er deres liv allikevel ikke utslokt, men bare "skjult med Kristus i Gud."

Men når deres sommer kommer, - når Kristus, som egentlig er deres liv, blir åpenbart, da skal også de få nytt liv og bli åpenbart med Ham.

Under deres livs vinter synes de ofte, at deres sol Jesus er gått langt bort fra dem, til tross for at de har Hans usvikelige løfte: "Jeg er med dere alle dager inntil verdens ende," og til tross for at det bare er deres egen elendighet, som undertiden gjør, at de ikke kan se Ham.
Og likevel er det denne nådesol, som med sin umerkelig og usynlige kraft holder dem oppe, slik at deres svake tro ikke slokkes ut, deres kjærlighet ikke kjølner bort under så mange fristelser, så mange sorgens skyer, som går over dem, og ved så mange jordiske atspredelser.
Ved Hans nåde er de allikevel det de er.

Men når vår sommer kommer, så kommer også denne rettferdighetens sol og driver bort alle sorgens skyer, oppliver oss med sin nærhet og bestråler oss med sin kraft.
Da skal denne livsalige sol aldri mer vike ifra oss eller skjule seg, men evinnelig være vårt lys, vårt liv og vår glede.

Den store lege
Av Lorenz Chr. Rezius 1745 – 1818

Og de bad Ham legge hånden på ham. Mrk. 7, 32

Vårt evangelium forteller oss, at folket hadde ført hen til Jesus en døv mann, som i tillegg var stum, og dermed uformuende både til å høre og tale.

Denne tunge tilstand er et bilde på den åndelige fordervelse og den beklagelige tilstand, som ethvert menneske ved synden er blitt senket ned i. Denne vår naturlige udyktighet og uformuenhet til alt det som angår vårt åndelige vel, forestiller Gud selv i sitt ord snart under navn av døvhet, - snart blindhet, - snart andre legemlige og sanselige skrøpeligheter, - snart under navn av død, for den likhets skyld som det er mellom våre legemlige og åndelige mangler.

Men vil du bli helbredet, vil du det med fullt alvor og av hele ditt hjerte, så vær ved godt mot! Jesus sier: "Denne sykdom skal, - hvor inngrodd, - hvor svær og i seg selv dødelig den enn er, dog ikke være til døden." Vil du bli helbredet, så gjør ikke som man vanligvis gjør, når man blir sine synder vár, - at man tenker slik: "Det går ikke an å leve slik, jeg vil omvende meg og la mitt syndige vesen fare og beflitte meg på dyd og rettferdighet." Tenk ikke slik, sier jeg, men gå uten å nøle - slik som du er - og beklag deg for Jesus. Slik gjorde den døvstumme i vårt evangelium. Han hadde uten tvil forut forsøkt mange andre midler og satt lit til flere menneskelige leger, men ingen kunne hjelpe ham, før han lot seg føre til Jesus.

Du vender deg visst ikke til Ham, før du virkelig kommer i nød, det vet jeg. Nå - Gud gi at den nød snart måtte komme over deg, så hard at du ikke hadde noen ro, - at du ikke kunne utstå smerten av din sjeleskade, svien av dine syndesår. Da blir du glad, ja usigelig glad ved å høre av Jesu munn de ord, som du nå kan høre med et dødt og likegyldig hjerte, - de ord: "Jeg er Herren, som leger deg."

Den salige forandring!
Av Lorenz Chr. Rezius 1745 - 1818

Han tok ham da med seg avsides, bort fra folket. Han stakk fingrene i ørene hans, spyttet og rørte ved tungen hans. Han så opp mot himmelen, sukket, og sa til mannen: Effata! Det betyr: Lukk deg opp! Straks ble ørene hans åpnet, og tungens bånd ble løst, slik at han talte rent. Mrk. 7, 33 - 35

Måten denne legen helbreder dem som kommer til Ham på, står beskrevet i Åp. 3, 17 - 20, og det er dette vi nå vil tale om.
Først salver Han dine øyne med øyensalve, det er: Han lar sin Ånd opplyse deg. Og nådens lys skinner inn i alle ditt hjertes mørke kroker, slik at du med en rett oppvakt samvittighet - med rett åpnede øyne får se hvor dypt du er falt, - og hvor fremmed du er for din Gud. Hvor naken, fattig, jammerlig og full av elendighet du er. Hvor uren, syndig, heslig og aldeles dømt du er. Først når du blir vár dette, kan du sies å se - for forut er du blind.
Men ved dette syn må du nødvendigvis bli inderlig bekymret, urolig, nødlidende og forlegen, - men da vender Jesus dine øyne på seg selv, slik som Han hang opphøyet på korset, full av kval og pine, sår og blod for syndere. Det er troen, når du rett kan se på dette bilde med tilegnelse, oppfattelse og hjertets lengsel. Da får du legedom ved Hans sår.
Når du ser din fattigdom, så sier Jesus: "Jeg råder deg at du kjøper gull av meg," nemlig troens gull. Men hva skal du kjøpe for? - du er jo nå så fattig og har ingenting selv? Du har likevel noe: kom frem med bønn og tårer, så får du. Ikke at du dermed fortjener troen, men Han gir deg den for intet, når dine tårer rinner, fordi du er trengende og begjærlig etter det.
Jesus tvetter av og leger alle dine sår og all din skade med sitt forsonende blod. Han skjuler din urettferdighet, dine synder, hele din nakenhet og elendighet med sin rettferdighet. Og når du i troen ifører deg den, så har du de hvite klær som Han kaller deg til å kjøpe.

Nå står du for din lege som en helbredet synder - en fornyet sjel - med takknemlighet, glede og forundring over den store, salige forandring som er blitt deg til del. Dine øyne er nå åpnet, slik at du ikke bare ser den dype fordervelse som finnes hos deg, men du kan også skue inn i Guds nådes og kjærlighets umåtelige rikdommer. Du kan se inn i korsets hemmelighet, og øyne den høye visdom som er skjult for verden. Dine ører er åpnet for Guds ord, for nådens røst, slik at du hører denne med inderlig lyst og attrå. Du fatter ordet med glede og bevarer det med troskap. Det stanser ikke i dine legemlige ører, det fester seg ikke bare i forstanden og hukommelsen, - men det synker ned i hjertet. Det gjør et kraftig og salig inntrykk på deg. Det rører deg og smelter deg ofte i tårer. Det bøyer deg, og du erfarer at det er liv og ånd. Din tunges bånd er løsnet, slik at du nå kan tale om nåden, om forsoningen, om syndernes rettferdiggjørelse. Og dette kan du tale av egen, levende kjennskap og si:

"I Jesu pines skygger
Er sjelens hvile søt.
Der har jeg funnet livet,
Selv er jeg intet verd,
Hva Kristus meg har givet
Gjør meg for Gud så kjær."

Når du hører en annen helbredet synder prise sin lege, så kan du av egen erfaring si:

"Jeg har og rørt ved Jesu sår
Og følt den kraft, som fra dem går."

Men derimot er begge dine ører lukket til for all uhøvisk tale og skjemt, som ikke sømmer seg et nådens barn, og som du ville bedrøve Guds Hellige Ånd ved. Din samvittighet er våken og øm, slik at du straks fornemmer Den Hellige Ånds tukt, hva enten du allerede har latt deg overile til noe som ikke sømmer seg, eller du ennå er på vei til å innlate deg med noe slikt som er uanstendig for en sjel som tilhører Jesus. Du føler det straks når det sniker seg inn det minste, som vil besmitte og skade din rensede og beroligede samvittighet.
Se, min venn, slik blir du når legen Jesus har legt din sjels sykdom og befridd deg fra den åndelige elendighet som synden har styrtet deg i. Slik blir du i alle ting hjulpet, helbredet, forandret og fornyet, slik at Guds Ånd selv kaller deg et nytt menneske. I stedet for mørke - som du før var - blir du nå et lys i Herren. I stedet for at du var bortvendt fra Gud, blir du nå dratt og bøyet i alt etter Hans sinn. I stedet for ulyst og uformuenhet til det gode, får du nå både lyst og kraft til å fullbyrde det. I stedet for at du var blind, døv og stum, naken, fattig og jammerlig, blir du nå rik, ikledd, hellig, herlig, seende og talende til din forløsers pris. Ja, hele din vandel blir en lovsang til din lege, som har helbredet deg.

Nå, kjære sjeler, hva tenker dere om dere selv med hensyn til det som er talt i denne stund? Jeg vet vel, at mennesket ikke mener at han er så ond, - skjønt han er langt verre enn jeg beskriver det. Så lenge hans forstand og hjerte ennå er dekket til med det naturlige mørke, så har han langt andre og bedre tanker om seg selv. Han tror virkelig at han er god, from, skikkelig og dugelig til mye godt. Men en gjenfødt og av Ånden opplyst sjel, som har en alvorlig og helliggjort lyst til Guds vilje, og som oppriktig beflitter seg på å leve til Hans glede, den får se hvor dyp dens fordervelse er. Den får med skam erfare hvor ofte den står imot, når den vil gjøre det den bør, - hvor lite den fullbyrder av det, den har lovet Herren og satt seg fore, - hvor langt tilbake den står i det gode som den ønsker og streber etter, - hvor ofte den må føle seg kald, dorsk og forsømmelig i sine plikter, og hvor ofte dens lyst vil henge ved det som ikke duger. Kort sagt: den finner likesom Paulus en lov i sine lemmer, som strider mot den lov som er i sinnet.
Ettersom nå en benådet, opplyst og gjenfødt sjel føler så mye til levningen av sin elendighet, slik at den alltid ved minnelsen om det må skamme seg, ydmykes, sukke og tenke: "Å, hva var jeg, hvis det ikke var noen Jesus til?" - hvordan må det da være med den, som nåden ennå ikke har brutt syndens åk hos, og som ennå ligger under sin fordervelse!

Den Hellige Ånds berøring
Av Lorenz Chr. Rezius 1745 - 1818

Det var en mann blant fariseerne som hette Nikodemus. Han var en av jødenes rådsherrer. Han kom til Jesus om natten og sa til Ham: Rabbi, vi vet at du er en lærer kommet fra Gud, for ingen kan gjøre disse tegn som du gjør, uten at Gud er med ham. Joh. 3, 1 - 2

At Den Hellige Ånd allerede hadde fått vakt opp de første nådens rørelser hos Nikodemus, vitner hans forhold uimotsigelig om - for han kom til Jesus - og selv om menneskene vet og med forstanden erkjenner, at Han er den eneste vei til livet, slik at ingen kan komme til Faderen uten ved Ham - selv om denne sjelevenn har gjort seg så høyst fortjent til deres kjærlighet, så er det likevel aldri et menneske som av hjertet spør etter Ham, før det blir vakt opp av sin åndelige død og kjødelige sikkerhet.

Vel ser man mange som holder seg nær til Ham med munnen, og ærer Ham med deres lepper, skjønt deres hjerter er langt fra Ham. Vel synger de, og hører de, om Ham i kirken, men de mener ingenting med det - Han ligger dem ikke på hjertet, nei ikke det minste, før de slik blir vár deres åndelige elendighet, så de merker at de behøver en frelser, og ser at de uten Ham er evig forkomne.
Når man derfor merker at en sjel begynner å spørre etter Jesus og søke Ham, så kan man være overbevist om at Den Hellige Ånd allerede har besøkt den med sin oppvekkende nåde.

I denne tilstand var nå Nikodemus, og derfor kom han til Jesus. Når nå Den Hellige Ånd har fått de første nådens rørelser vakt opp hos et menneske, da har det allerede en overbevisning om at dets nærværende tilstand ikke duger - det har en omsorg for sin sjel som det tidligere ikke har kjent, en vilje til å bli salig og en begjærlighet etter Guds ord. Alt dette fantes hos Nikodemus, for nettopp i den hensikt å få denne attrå stilt, kom han til Jesus. Han hadde ganske visst, enten selv eller gjennom andres fortelling, hørt noe av denne himmelske lærers tale, som var gått ham til hjerte og hadde vakt en alvorlig lengsel hos ham etter Guds rike - for om han enn var en av de dydige fariseere, - en jødenes øverste, - en mester i Israel og slik sett en høyt ansett mann, så fant han allikevel nå ved den Hellige Ånds overbevisning, at alt dette ikke holdt til salighet - han kom derfor til Jesus i den tanke å få undervisning av Ham om veien til Guds rike, siden hans forrige falske støttestaver var borte.

En slik sjel som befinner seg under Guds Ånds vekkende nåde, har da visselig både vilje og lengsel etter å bli salig, men den ser så mange hindringer for seg, ja endatil umuligheter. En slik hindring for en sjel som av Guds Ånd er blitt vakt til omvendelse, er det, at den frykter for verdens omdømme likesom Nikodemus som kom til Jesus om natten, så ingen skulle se ham og spotte ham for det. Han hadde noe maktpåliggende på sitt hjerte å tale med Jesus om, - noe viktig som angikk hans sjels evige vel, - men han torde ikke la andre merke det, - derfor valgte han den utvei å komme til Ham om natten.

Slik går det med mang en vakt sjel - den ville kanskje gjerne tale med en erfaren kristen om det som den føler ligger seg på hjertet, - om den oppvåknede bekymring for saligheten, men den skammer seg ved å gi det til kjenne, - bærer sin sorg innesluttet i seg selv og dølger den stundom så omhyggelig, at den tvert imot sin samvittighets advarsler tar del i allehånde dårskaper for ikke å bli mistenkt for å ha noen særdeles samvittighetsbekymring fremfor andre.

Denne frykt for mennesker følger for det meste med hos enhver nylig vakt sjel, men den forsvinner så snart sjelen kommer til en fast tro, og blir aldeles enig med seg selv om å ville høre Jesus til. Imidlertid er den kjære frelser så god, at Han i begynnelsen overser en slik svakhet, såfremt man bare ikke går så vidt med det, at man med hjertet atter hengir seg til verden og forlater Ham.

Treng inn på Ham!
Av Lorenz Chr. Rezius 1745 - 1818

Likedan var det med Sebedeus-sønnene, Jakob og Johannes, som var i lag med Simon. Men Jesus sa til Simon: Frykt ikke! Fra nå av skal du fange mennesker. De rodde da båtene til lands, og de forlot alt og fulgte Ham. Luk. 5, 10 - 11

Hvordan forholdt Jesus seg mot den forskrekkede Peter, som i sin forvirring ba Ham gå fra seg? Han bebreidet ham ikke det minste for denne hans ubetenksomhet; nei, Han bar i kjærlighet aldeles over med den; Han trøstet ham med vennlighet: "Frykt ikke!" Han forøkte sin godhet imot ham enda mer med dette skjønne løfte: "Fra nå av skal du fange mennesker;" likesom du i dag ved min velsignelse har gjort en så stor fiskefangst, slik skal du også heretter ved min kraft fange menneskenes hjerter og vinne dem for Guds rike.
Så ømt og kjærlighetsfullt handler Jesus mot alle dem som elsker Ham og holder seg til Ham. Alt det de begår av svakhet, overilelse og ubetenksomhet, det tilregner Han dem ikke, og dersom Han bebreider dem, da skjer det med stor mildhet; men deres egne hjerter bebreider dem langt hardere. Vel påminner Han dem om det, men så snart Han ser, at de er bekymret over det, så er Han straks der med sin trøst og kraftige oppmuntring.

Å, hvor god og mild, hvor søt og vennlig er Han ikke imot arme sjeler, så snart Han ser, at deres hjerter begynner å lengte alvorlig etter Ham og vil elske Ham så godt de kan.
Likevel, skulle vel denne Hans store overbærenhet gjøre dem skjødesløse eller mindre nøyeregnende med seg selv? Å nei! - slik kan aldri noen redelig sjel tenke. Hans godhet gjør dem tvert imot ganske skamfulle og følgelig mer aktsomme; for de tenker alltid slik ved deres forseelser: Akk! - at jeg da kan være utakknemlig imot en så god frelser! Å, Jesus! - hjelp meg til engang å kunne være deg til glede!
Slik styrkes de ved denne Hans godhet, ikke bare i kjærlighet og tillit til Ham, men også i troskap og årvåkenhet.

Nå, mine elskede venner! - når man har vært i et fremmed land og sett noe der som er godt, og man da kommer tilbake, så ser man på sitt eget hjem, hvordan det står til. La oss gjøre likeså, la oss nå gå til oss selv og undersøke oss etter det som står i evangeliet. Er vi slik sinnet, at vi trenger oss nær til Jesus for å få høre livets ord? Akk! - jeg frykter for, at man bare spør lite etter Ham. Det er vel, Gud skje lov! - noen, men ikke mange, som har en så sterk lengsel etter å høre Guds ord.
Er det noe verdslig, noe forfengelig å få se og høre, da samles folket gjerne, til det står de flestes attrå; men, o Gud! - hvor få er ikke de som vet, hva en rett hunger etter ditt ord vil si! Hvor mange finnes det iblant oss som er kommet til en slik kunnskap om seg selv, en slik ydmykhet og åndens fattigdom som Peter? Hvor mange er det som ikke ser annet hos seg selv enn et syndig menneske, uverdig til Jesu nærværelse?
Det er vel mange som erkjenner med leppene: "Vi er alle syndere;" men Herren vet, hvor mange som mener noe med det, hvor mange som føler seg så aldeles fattige på alt godt, så grunnfordervede som vi alle er!
Akk! - følte de dette, så skulle de snart få en inderlig lengsel etter Jesus, som er synderes eneste hjelper. Hvor mange finnes det iblant oss som elsker Jesus slik, at de skulle være ferdige til å gi slipp på alt for Hans skyld, om Hans ære eller Hans rikes beste krevde det?
Akk, la enhver av oss gå inn i sitt eget hjerte og oppriktig undersøke dette! Blir vi da enn til skamme, så la oss allikevel ikke ved det miste motet, men skynde oss til Ham, som vil og kan hjelpe våre brøst. Vi kan være overbeviste om å være velkomne, for Han er jo så god og kjærlighetsfull imot arme sjeler, som Han ser noen begjærlighet etter seg hos!
Akk, kjære venner! - la oss ikke bli gående i vår elendighet borte fra Ham; Han vil så gjerne eie våre hjerter og vår kjærlighet, kun for å gjøre oss salige. Vi er jo skapt til Ham, kjøpt til Ham med Hans eget blod. Han har jo hatt så mye arbeid for vår skyld og gjør seg ennå så mye møye for å vinne oss! Skal Han da ikke få noen glede av oss? Å, la oss trenge innpå Ham med våre bønner og ikke slippe Ham, før Han har bøyd våre hjerter slik til seg, at Han kan være tilfreds med oss, og bli elsket av oss! Til det vil du selv, Herre Jesus! - vekke oss opp ved din Ånd! Amen.

Ta imot! – nå!
Av Lorenz Chr. Rezius 1745 - 1818

Da Han kom nær og så byen, gråt Han over den, og sa: Visste også du, om enn først på denne din dag, hva som tjener til din fred! Men nå er det skjult for dine øyne. Luk. 19, 41 - 42

Da Jesus kom så nær Jerusalem at Han kunne se byen, ble Hans hjerte rørt ved synet av denne samlingsplass for alle synder, laster, vantro, hykleri og ugudelighet. Han bryter da ut i denne vemodige advarsel: "Visste også du, om enn først på denne din dag, hva som tjener til din fred! Men nå er det skjult for dine øyne." Han ville si: Dersom du selv så, hvor langt du er fra å vandre på Guds veier, - hvordan du med hjertet har veket fra Herren. Dersom du kunne se, hvordan Guds forbarmelse ennå tilbyr deg redning fra din velfortjente straff og fra de forskrekkelige vredens dommer som står foran deg - da skulle du på denne dag fatte et annet sinn og vende om til Herren for å unngå all den ulykke som er ferdig til å bryte løs over deg. Men nå er det alt sammen skjult, - både din ondskap og Guds vrede og Hans nådes råd er skjult for dine øyne. Du kan ikke se det, og du vil ikke tro det når det blir sagt deg, - når du på det oppriktigste blir advart om det.

Å, hvor meget ligner ikke menneskene i våre dager dette forblindede og forherdede Jerusalem!

Om Jesus synlig sto og talte iblant oss, så skulle Han visst ikke gi oss et bedre vitnesbyrd. Himmelropende synder besmitter landet, og Guds bud trås under fot. Ondskap og ugudelighet har i den grad tatt overhånd, at den høyt bifalles. Mange laster anses ikke mer for synd, - for skammelige, men som noe som hører til god levemåte. Man begår dem åpenlyst, man ler ad dem. Den såkalte gudsfrykt består i at man skikker seg etter enkelte påbudte skikker, uten hjerte og uten ånd og sannhet.

En sann gudelighet, en uskrømtet hellighet, et rettsindig vesen i Kristus Jesus er ikke bare høyst sjeldent, men er endatil bespottet og foraktet. Så forblindet er virkelig mennesket i alminnelighet, at han ikke ser, og ikke fornemmer alt dette. Og dette er årsaken til at han lever i en slik høyst forunderlig og ubegripelig sikkerhet. Dertil kommer det som er ennå verre, - at han forherder sitt hjerte mot nåden og står imot all opplysning av Guds Ånd.

Vil Den Hellige Ånd åpne hans øyne, så lukker han dem selvklok til. Vil Guds Ånd ved ordet vekke hans samvittighet, så søker han å dysse den ned enda fastere. Forkynnes Guds uendelige kjærlighet ham, så er han ganske død og uten fornemmelse overfor det. Forkynnes Guds vrede og trusler ham, så mener han at det ikke angår ham. Banker Jesus på, så så vil han ikke høre Hans røst. Vil noe nådes ord trenge inn i hans hjerte, så streber han imot av alle krefter. Alle rørelser motstår han og holder dem borte fra seg. Skulle han også imot sin vilje merke noen ufred i sitt indre, noen uro og bekymring, så vil han ha det ansett som en legemlig sykdom eller sinnssvakhet eller også for en farlig fristelse som han på alle måter må søke å jage bort, enten med selvvalgt trøst eller ved verdslig selskap og atspredelse.

I det søker andre mennesker - like så blinde som han selv - å styrke ham og si ham, at han jo ikke er av de verste, - at han ikke har begått noe ondt som han behøver å sørge over, eller at han ikke behøver å innlate seg i noen åndelig bekymring.

Hvordan skal det gå ham i evigheten, når han på denne måten forspiller tiden, forsømmer beredelsens og nådens tid, og ikke vil komme til Gud og søke Hans vennskap? Skal Gud allikevel gi ham sin salighet i det neste liv, selv om han her stadig forkaster den og aldri spør etter Gud, - aldri vil komme i Hans samfunn, til tross for at han så ømt, så innstendig og så alvorlig innbys til det?

Nei, Guds rettferdighet sier at han skal dø, ettersom han så motvillig har foraktet Hans nåde og kjærlighet. Når hans vantro og syndemål er fullt, skal han ta imot sin fortjente lønn og Guds vredes dommer skal gå over ham.

Nettopp dette er det som gjør Frelseren så ondt. Det ligger Ham så tungt på hjerte, at menneskene er så forblindet og forherdet at de ikke vil la seg bringe til rette, men ved å fremture i deres ondskap må gå evig fortapte.

Se Hans storhet!
Av Lorenz Chr. Rezius 1745 – 1818

Han spurte dem: Hvor mange brød har dere? De svarte: Sju. Da bød Han folket sette seg ned på marken. Han tok de sju brød og holdt takkebønn. Så brøt Han dem og gav til sine disipler for at de skulle dele ut. Og de delte ut til folket. De hadde også noen småfisker. Disse velsignet Han og bød at også de skulle deles ut. Mrk. 8, 5 - 7

Hvilket henrykkende syn stiger ikke her frem for våre øyne, når vi tenker over hele denne tildragelse slik som Markus forteller om den.
Man ser da for seg omtrent 4000 mennesker leiret omkring Jesus - Hans disipler i fullt arbeide med å dele ut mat til dem alle! Jesus midt imellom dem med sitt kjærlige hjerte, fullt av glede over at Han kunne vederkvege så mange mennesker - disse skapninger - som Han har så hjertelig kjær!

Å hvilket syn, når man virkelig forestiller seg det! Hvilken miskunnhet lyser ikke frem av hele Jesu atferd og samtidig - hvilken guddommelig majestet og skapermakt, som slik kunne forøke det lille forråd, som var forhånden, slik at det ikke bare ble tilstrekkelig til å mette fire tusen mennesker, men at det endatil ble mer til overs enn det fra først av hadde vært.
Ja! svarer du, når jeg tenker over det, må det visst ha vært et herlig syn for de tilstedeværende! Men dette syn kan du nesten ha hver dag, om ikke med dine legemlige øyne, så likevel i tanken.
Når du f.eks. går ut på marken, tenk da på, at den samme Jesus som ifølge dagens evangelium engang satt ved den galileiske sjø og mettet så mange mennesker, Han troner nå i herlighet og er hele verdens regent også som menneske og har makt over alt kjød, ja all makt i himmelen og på jorden.
Når du overveier og tenker på alt det du og dine behøver hvert år, - når du da legger til hva de mange millioner mennesker over hele jorden årlig og daglig trenger til, - når du går videre med din tanke og tenker på den utallige mengde dyr, fugler, fisk og alt levende, og at alle disse skal mettes, og at ikke det minste kryp blir glemt, og at hver finner sin føde, og at alt det som lever, inntil den minste midd, mettes av Hans hånd, og at ingenting blir til uten hvor og når Han vil, og at ingenting dør eller forgår uten i det øyeblikk Han byder. Når du riktig tenker på alt dette, så kan det visst ikke gå annerledes enn at ditt sinn må fylles med ærefrykt, tillit og kjærlighet til en så stor og mektig, nådig og miskunnelig Herre! Og da vil kanskje også den tanke stige opp i ditt hjertes grunn: Å den var lykkelig, som visste at han sto i nåde hos Ham! - og deretter det ønske: Å gid jeg var så lykkelig! - og deretter det hjertesukk: "Å Herre Jesus! gid du også ville ynkes over meg og mette min sjel, for ellers er jeg jo rent ulykkelig, om du enn metter meg her på jorden!"
Slike tanker, ønsker og sukk ville jeg ønske måtte stige opp hos deg. Skjer det, - da vær viss på at Han, din frelser, hører dem, hvor lønnlige de enn er! Bli bare ved å rope på Ham så godt du kan, så skal du snart fornemme at Han også ynkes hjertelig over deg!

Men dere ville ikke!
Av Lorenz Chr. Rezius 1745 - 1818

Slik klaget Han over Jerusalem, - men la oss nå gå inn i oss selv og undersøke våre egne hjerter og hele vårt forhold, om ikke også vi fortjener disse tunge bebreidelser, om ikke Gud også hos oss finner denne motvilje og gjenstridighet, selv om Han så gjerne vil elske oss og gjøre oss salige. Mang en vil vel, dessverre, ved en slik oppriktig selvprøvelse finne seg skyldig. Og, kjære sjel! du som i din samvittighet føler deg slått og overbevist ved denne bekjennelse: "Ve meg min vantro hjertet så, som med en lås og lenke, tillukte, når Gud bankte på: jeg ville ei betenke at Jesu nådes minste flik mer enn all verden gjorde rik" - å, stans nå et øyeblikk ved det og tenk på hva du gjør, om du ennå blir ved på denne vei: Du tretter Guds tålmodighet, du nøder Ham til å ta sin nåde tilbake, til å overgi deg til din forherdelse og fullkomme sine trusler over deg, likesom over jødene: du slukker selv ut det evige livs lys for deg og styrter deg selv i en evig fortapelse. Jeg ber deg i Jesu navn: tenk nå på, hva som tjener til din fred! Kjenn din besøkelsestid! - bruk nådens stund mens du ennå har den! - benytt deg av Guds tålmodighet mens den ennå varer! La Ham ikke forgjeves vente på din omvendelse, men tenk heller slik: "Skulle jeg da ikke tenke på min salighet og elske min egen sjel? Skulle jeg da ikke unne Gud den glede, at Han kan handle med meg etter sitt hjerte, da Han jo elsker meg så høyt? Hvordan kan jeg nå gå med et så kaldt og bortvendt hjerte mot Ham, som har meg så kjær? Hvordan kan jeg nå finne fornøyelse i et så verdslig, kjødelig og ugudelig vesen, som er Ham imot, som bedrøver Ham og hindrer Ham fra å gjøre med meg, det Han så gjerne ville, å gjøre meg salig. Å, jeg vil gi slipp på hele mitt onde vesen, jeg vil forlate alle mine skammelige, dårlige og fordervelige veier og vende meg om til Ham!"
Akk, om noen tenkte slik i dag! - hvilken glede skulle det ikke bli for Guds hjerte, om Han slik fikk et av sine tapte barn tilbake! - og hvilken salighet skulle det ikke bli for sjelen selv, som så visselig ville tenke på, det som tjener til dens fred!
Verdige Hellige Ånd! - bøy våre hjerter til Gud! Bøy dem til vår frelser, det lille barn Jesus, som ligger i krybben for vår salighets skyld, slik at vi kan motta Ham og slik bli den kjære Guds elskede barn!

Jesu etterfølgelse
Av Lorenz Chr. Rezius 1745 - 1818

Da de nærmet seg Jerusalem og kom til Betfage ved Oljeberget, sendte Jesus to disipler av sted og sa til Dem: Gå inn i landsbyen like foran dere. Der skal dere straks finne en eselhoppe som står bundet, og en fole sammen med den. Løs dem og lei dem hit til meg. Hvis noen sier noe til dere, skal dere svare: Herren har bruk for dem! Da skal han straks sende dem. Mt. 21, 1 - 3

Hvem kan lese denne enkle fortelling uten å føle hvilket inntrykk det måtte gjøre på disiplene, hvilken overbevisning det måtte styrke hos dem, at her var mer enn Salomo! For hvem uten den allvitende kunne vite, at disiplene, så snart de kom inn i byen, skulle finne et føll bundet? - og det et føll som ingen hadde sittet på? Hvem uten Han som leder alles hjerter, hvor hen Han vil, kunne forutsi at eieren straks skulle la dem ta føllet med seg, så snart de sa, at Herren hadde behov for det? Måtte det ikke etter all menneskelig formodning være å vente, at eiermannen i høy grad måtte bli oppbrakt over, at fremmede folk, uten å spørre om tillatelse til det, ville løse hans føll? Og kunne det vel være å vente at han da straks ville la dem føre føllet bort, så snart han fikk vite, at Herren ville ha det? Nei! her var mer enn menneskelig fornuft og forstand kunne vite, mer enn menneskelig formodning kunne gjøre rimelig! Her viste Han sitt velde, Han som leder alt slik som Han vil, og hvis makt ingen kan stå imot.

Underlig måtte visstnok denne befaling forekomme disiplene og enhver som hadde vært i deres sted, men det er et elskverdig trekk og et bevis på deres hengivende og dype ærefrykt for deres Mester, at de straks gikk hen og gjorde som Jesus hadde befalt dem.

Da de nå fant alt som Han hadde sagt, hvor måtte det da ikke enda mer grunnfeste deres visshet om, at Han var Herren over alle herrer. Og slik måtte også denne forberedelse til reisen, som de selv var deltagere i - og ikke bare tilskuere, - mektig styrke deres tro på Ham, når de snart skulle se Ham mishandles, og som et tålmodig lam la sine fiender gjøre med seg hva de ville.

Men visstnok har ikke bare denne hengivenhet styrket dem i disse nødens dager, men siden også opprettholdt deres mot i deres besværlige kall, når de etter Hans himmelfart skulle engstes alle vegne under evangeliets forkynnelse. "Jesus har befalt det - det er nok for oss. Det Han befaler, det må være riktig, om vi enn ikke fatter det - på det har vi fått så mange bevis - på det så vi et nytt bevis da Han ville ri inn i Jerusalem og vi skulle hente føllet til Ham." Disse og lignende tanker har vel ofte falt dem inn under deres tunge kall.

Å, at også hver sjel, som har fått det minste bekjentskap med Jesus, ville ligne Hans disipler i dette, og blindt følge etter Ham og gå de veier Han anviser dem, om de enn for kjød og blod måtte synes nokså tunge, og for deres innskrenkede forstand nokså urimelige. Det er ikke lite å beklage, at det i dette så ofte feiles. Vi mistror ofte så lenge Hans befalinger, eller søker å finne en annen mening i Hans ord som mer behager vår smak, at vi ofte siden må høste sure frukter av det.

Vår fordervelse er utrolig stor, og vår lyst til å smykke og unnskylde oss, endatil når vi finner at vi er skyldige, er større en de fleste formoder. Men altfor ofte får det den følge, at hjertet ikke får noen varig fred, at det salige samfunn med Jesus avbrytes, at sjelens lys likesom mørknes, at det ikke er noen rett forståelse mellom Ham og oss. Vi vil være Hans, men vi vil også være våre egne. Vi vil vel gjøre Hans vilje, men akk! hvor ofte forsøker vi ikke, om ikke denne vilje kunne forstås annerledes, slik at den kom mer til å stemme overens med vår vilje? Det kommer av det, at vårt hjerte er falskt, og ikke helt hengitt til Jesus. Dette er en stor nød og ingen må ta lett på den, men med angerstårer klage for Ham, som alene er i stand til å rense våre hjerter.

Å, salige, enfoldige sjeler! for hvem det er nok, når dere vet, hva frelserens vilje er, og som da anser det for likefrem avgjort, at den uten knussel skal følges! Dere følger deres hyrde, hvor Han går, og befinner dere vel med det.

Å, bli ved i denne salige enfoldighet, og la det også sies om dere, at dere gjorde som Jesus befalte dere!

Ikke alle veier…
Av Lorenz Chr. Rezius 1745 - 1818.

Del 2 NB! Del 1 V. Beck

For jeg sier dere: Hvis ikke deres rettferdighet overgår de skriftlærdes og fariseernes, kommer dere aldri inn i himlenes rike. Mt. 5, 20

Hva besto da de skriftlærdes og fariseernes rettferdighet i? Jo i det, at de i sin vandel for menneskenes øyne holdt Mose lov og bud. Og ved det trodde de seg å fortjene Guds nåde og å arve himmelen.

Men nå forkaster Jesus aldeles en slik rettferdighet som udugelig og for intet gjeldende til saligheten og forsikrer sine disipler om, at hvis de ikke trakter etter noen bedre rettferdighet en den, så skal de ingenlunde komme inn i himlenes rike.

Slik ser vi av det først, at den rettferdighet som kommer av lovens overholdelse og lovens gjerninger, ikke gjelder til noen salighet, - eller at man ikke kan bli salig ved at man holder Guds bud så godt man kan, og lever så ustraffelig man formår.

Dette søker også apostelen nøye å innprente oss, når han på flere steder utførlig taler om denne sak og tilkjennegir, at intet kjød - eller intet menneske - kan bli rettferdiggjort for Gud ved lovens gjerninger.

For det annet finner vi av denne Jesu erklæring til sine disipler, at det likevel gis en annen rettferdighet som er bedre, og som man virkelig kan bestå for Gud og bli salig ved.
Vi spør da: Hva er det for en rettferdighet, som man kan gå inn i Guds rike ved? Jo, det er vår Frelsers rettferdighet, - den som Han ervervet, da Han gikk her på jorden og oppfylte alle Guds bud, ja, hele Guds lov til punkt og prikke. Han syndet aldri imot det minste av alt hva Gud hadde befalt eller forbudt oss, under hele sin vandel, men oppfylte det slik at Han kunne si: "Hvem kan overbevise meg om synd?" Se, dette er en rettferdighet som er fullkommen.

Når vi, endatil med den beste vilje og aktsomhet, søker å holde Guds bud, så blir vi likevel stående tilbake i mye og kommer i en stor gjeld, ettersom vi daglig feiler i mange ting. Profeten Jesaja sier, at all vår rettferdighet er som et "besmittet klesplagg." Den kan ikke gjelde for Gud, som ser til hjertet, - det som til tross for våre beste gjerninger vedblir å være urent.
Men Jesu rettferdighet og lydighet mot loven er aldeles fullkommen og ren. Med Hans rettferdighet kan man gå inn i Guds rike. Men spørres det nå: Hvordan kan Jesu rettferdighet bli vår? - eller hvordan kan vi få del i det som hører Ham til? - så er svaret: Dette skjer ved troen, og nettopp i det består den nye fødsel, som så ofte omtales og sies å være nødvendig for den som vil komme inn i Guds rike. Jesus vant oss denne rettferdighet, som vår mellommann og frelser. Det var for syndere, - for oss - at Han oppfylte hele Guds lov. Det var for oss Han led den bitre og blodige død, den svare helvetesangst i sin sjel, - Guds forferdelige vrede og forbannelsen. Det var for oss Han følte seg forlatt av Gud. Alt dette led Han i vårt sted. Det var våre synder Han bar - vår straff Han utsto. Han arbeidet på det vi skulle få lønnen for, - velsignelsen og saligheten.

Når nå et menneske ved Den Hellige Ånds oppvekkelse og opplysende nåde blir vár, at hans egen rettferdighet er aldeles udugelig og forkastelig, og at han ved det ikke kan bestå for Gud, men tvert imot ved det må bli evig fordømt og fortapt - når hans oppvakte samvittighet overbeviser og anklager ham for de utallige synder - større og mindre - som han har begått imot Guds lov, - når han ser seg av den grunn å være stedt under Guds forbannelse - når han føler alt dette med uro, bekymring og nød i sitt hjerte og ikke vet, hvor han skal vende seg hen etter hjelp, - da kommer Den Hellige Ånd og viser ham hen til Jesus og gir ham det råd: Du behøver ikke å bli fordømt, kjære sjel! Når du gir Gud rett og erkjenner deg å være en fortapelsesverdig synder, så står hele nåden åpen for deg. Vend deg til din frelser! Vet du ikke, at Han har vunnet en full rettferdighet for syndere? Følgelig har Han ganske visst også vunnet den for deg. Ikle deg nå denne din frelsers rettferdighet, - tilegn deg alt hva Han har gjort og lidd i syndernes sted. Tro, at Han nettopp for din skyld oppfylte alle Guds bud, - hele Guds lov, - som du ikke kunne oppfylle. Tro at Han med sitt blod betalte din synd, sonet for dine synder og utsto hele din straff, slik at Gud ikke har mer å fordre av deg, da Jesus på korset sa disse ord: "Det er fullbrakt!" Og når du nå slik i troen tilegner deg hele din frelsers fortjeneste, slik at du med frimodighet kan si: "Jesus er min. For meg ble Han gitt av Faderen til en frelser. For min skyld kom Han her ned på jorden og ble menneske. Alt hva Han er, alt hva Han har, alt hva Han har gjort og lidd er mitt, for det er skjedd meg til gode. Selv om jeg i og for meg selv er en arm og udugelig synder, et overalt syndig, brødefullt og fordervet menneske, som ikke har den minste gode gjerning å påberope meg, så hviler jeg allikevel på min frelsers fyllestgjørelse, slik at jeg i denne stund skal kunne våge å fremstille meg for den hellige Guds øyne og bestå for Ham. For nå kan jeg vise frem hele Hans lov oppfylt, og all min skyld fullkomment betalt.

"Kristi blod og rettferdighet
Min æreskledning - jeg vet,
Jeg dermed skal for Gud bestå,
Når jeg for dommen skal fremgå."

Se, kjære sjel! Da har du noe som du kan rose deg av. Når du slik er ikledd din frelsers uplettede rettferdighet, så går du, - om du så tidligere har vært den største og avskyeligste synder, - nå foran det dydigste menneske, som ikke har ikledd seg Jesus, men stoler på sin egen fromhet. Da har du en rettferdighet, som langt overgår de skriftlærdes og fariseernes. En rettferdighet, som du sikkert både kan og skal komme inn i Guds rike ved. For det er for Jesu skyld du har rettighet til det, og Han skal ikke la sin rettferdighet, - som nå er tilregnet deg, - bli til skamme.

Hør nå!
Av Lorenz Chr. Rezius 1745 - 1818

Og når Han har funnet den. Luk. 15, 5

Den kjærlighetsfulle frelser går som en hyrde etter de tapte får, hvor de enn er. Han søker de avvekne og troløse mennesker på deres syndige og fordervelige stier. Han lar dem ikke ha fred i deres synd, men stiller seg på deres vei, - går dem i møte og treffer dem i ørkenen hvor de har løpt bort. Han taler i deres ennå ubekymrede samvittigheter. Hans røst lyder i deres hjerter som ennå er følelsesløse mot Hans kjærlighet, og til det bruker Han sitt hellige ord, som har en guddommelig kraft til å trenge inn i menneskenes hjerter.

Når du nå, min venn, leser i en kristelig bok og der treffer et sted som gjør inntrykk på deg, - et sted hvor du stanser og blir oppmerksom, og som du ser er passende for deg og din tilstand, slik at du ved det kommer til å tenke: Akk, her er jeg avmalt, nettopp slik er det med meg, nettopp slik er jeg - da er det dette som skjer, sier jeg, - du kan være aldeles viss på at det er din venn, hyrden, som banker på ditt hjerte og leter etter deg. Og ville du nå virkelig åpne ditt hjerte for Ham, så skulle du få høre hva Han videre hadde å si deg. Eller du leser en dag om en benådet sjels salige tilstand, og du fornemmer ved det inneni deg det ønske: "Akk, om det var slik også med meg!" - eller du hører en preken, - en formaning, - og den går deg til hjertet, - den rører deg og fører deg på en for din sjel gagnlig tanke: hva er vel dette alt sammen annet enn din venns røst, - din hyrdes søkende stemme.

En lærer kan ikke ved egen kraft vekke opp eller bevege et hårdt og sovende hjerte, men det er Jesus som taler til deg gjennom hans munn. Når man altså under Ordets hørelse eller lesning får et sterkt inntrykk på sitt hjerte, - hva nå enten det føles vederkvegende eller forskrekkende, - enten man fornemmer det som en vennlig lokken og dragen på hjertet, eller som et tuktende og smertende slag, som man blir urolig og bekymret ved -, da kan man visst og sikkert tro, at det ikke er annet enn Jesu hyrderøst, som ved Ordet roper i hjertet og samvittigheten og der forårsaker disse følelser og rørelser.

En synder blir undertiden forbitret på den lærer som sier ham rent ut hans onde vesen og usalige tilstand, slik at han føler seg grepet i samvittigheten. Men kjære! vredes ikke på ham - han er et menneske, hva skulle han alene kunne utrette? Nei, det er som sagt Jesus', din venns, din hyrdes røst ved dette sitt sendebud. Han elsker deg, og vil derfor på denne måte bringe deg til erkjennelse av din elendighet for siden å kunne hjelpe og frelse deg. Denne venn vil ikke og kan ikke med likegyldighet se deg gå i en slik usalighet borte fra din Skaper - derfor søker Han ved denne røst å dra deg til seg.

Men hyrdens røst lyder også til den villfarende synder gjennom alle slags tildragelser i det daglige liv. F.eks. når et menneske ved en meget stor fare eller ved et ulykkestilfelle blir bevart på en slik måte, at Guds godhet og kjærlighet faller det så sterkt i øynene, at det ikke kan miskjenne den, - og det ved det fornemmer en hjertets dragelse til å av takknemlighet oppofre seg til Ham. Eller når man ser, hvordan Guds straff klart hviler over en ugudelig og ved det tenker: Dette kunne også hende meg som går under samme forbannelse, dersom jeg ikke flyr til nåden og blir omvendt til Jesus. Eller når man hører, at noen ganske uformodet og uberedt blir rykket ut av tiden og inn i evigheten, og man tenker ved det: I dag deg, i morgen meg - jeg kan jo heller ikke noen dag være sikker for mitt liv, derfor er det sikrest å søke Herren, mens Han er å finne. Eller når man faller i en sykdom, og det ved det faller en inn: Kanskje ligger jeg nå på mitt dødsleie. Jeg vil nå anvende den korte tid Guds nåde ennå gir meg til å komme i bekjentskap med min Gud og frelser, for at min så dyrt kjøpte sjel må bli reddet. Eller når alderdom og svakhet minner om dødens komme. Eller når man ser et benådet menneske, hvis hele omgjengelse vitner om en rett salig hjertets forening med Gud, og man ved det tenker: Hvor lykkelig er ikke denne sjel! - gid også jeg var i en slik tilstand. Eller når det - under dets ensomhet - kommer over et menneske, enten en sterk uro det ikke kjenner noen grunn til, eller en inderlig glede, det ikke kjenner årsaken til.

Se, alt slikt, kjære sjel, er din venns røst, som banker på ditt hjerte. Din hyrde, som roper i din samvittighet. Og hva mener Han vel med det? Akk, Han vil jo bringe deg til å tenke på din salighet. Han vil berede seg vei og skaffe seg rom i ditt hjerte. Han vil ved det si deg: Tenk etter, kjære sjel, hva du dog har kostet meg. Hvorfor vil du da dø slik? Tenk etter hva som blir deg til fred. Vend deg til meg, slik at jeg må få alle mine fredstanker utført over deg. Gi meg ditt hjerte! Se, hvordan jeg strevde for deg, - hvordan jeg arbeidet meg til døde for å gjøre deg salig. Jeg elsker deg. Kom da til meg, så skal du få smake og se hvor vennlig jeg er. Så skal du erfare hvor godt man har det hos meg.

Slik taler Jesus, den gode hyrde. Å, at vi nå ville gi akt på denne vår venns røst og lukke opp for Ham.

Herrens herlige fjell
Av Lorenz Chr. Rezius 1745 - 1818

Jesus gikk opp i fjellet, og der satte Han seg sammen med sine disipler. Joh. 6, 3

På forskjellige fjell her i verden, tilbrakte Jesus sine merkverdigste og for oss saligste timer. Der holdt Han de herligste taler for sine disipler og for store hoper av mennesker, - taler som kunne gjøre dem vise til frelse, - hva Han også gjorde ved den anledning dagens tekst taler om.

Vi vil i Ånden følge Jesus på et par av de for oss merkeligste fjell.
Det første av disse er Golgata. Der sto Han som det uskyldige, tålmodige Guds Lam, da Han bar våre synder som mellommannen, da Han forsonte oss med Gud.

Der ble Han såret for våre overtredelser og knust for våre misgjerninger. Der ble forbildet fra Moria fjell oppfylt, da Abraham av kjærlighet til Gud ikke ville spare sin sønn Isak, men for Guds skyld gjerne ofre ham. Slik sparte Gud ikke sin enbårne Sønn, av kjærlighet til oss, men ofret Ham for vår skyld her på Golgata. Der skjedde det dyre kjøp, da vi kostet Jesus Hans blod.

Å, dette Golgata er alltid en kjær minnelse i de troende her på jorden. Dit hen følger de ofte Jesus med sønderknuste og takknemlige hjerter, og dette sted vil i all evighet bli uforglemmelig for dem.

Et annet fjell, vi bør følge Jesus til, er Oljeberget hvorfra Han fór opp til himmelen, da Han hadde utrettet og fullbyrdet sin gjerning på jorden. Også der er det godt for de utvalgte å være med Ham. Vel forlot Han der sine venner med sin synlige nærværelse, men hvor trøsterikt er det ikke for dem, at Han ved sin bortgang lovet å være hos dem alle dager inntil verdens ende - hvor trøsterikt, at Han løftet sine hender og velsignet dem - hvor trøsterikt, at Han så kjærlighetsfull forordnet, at det dyrebare forsoningsord skulle bli forkynt for alle arme syndere - hvor trøsterikt, at Han er gått bort for å sende Talsmannen, Den Hellige Ånd, som skal lære og lede dem i all sannhet - hvor trøsterikt, at Han er gått bort for å sette seg på Majestetens trone, innta riket og styre alle deres skritt - ja, hvor usigelig trøsterikt er det ikke, at Han ved Faderens høyre hånd daglig treder frem for og ber for dem og lar sitt blod uopphørlig tale til deres beste?

Er ikke alt dette tilstrekkelig nok til å lokke dem til å følge Ham med deres hjerter fra Oljeberget inn i Hans herlighet og alle dager ha deres omgjengelse med Ham i himmelen!

Gå til Ham – nå!
Av Lorenz Chr. Rezius 1745 - 1818

Og de bad Ham legge hånden på ham. Mrk. 7, 32

Vår tekst forteller oss, at folket hadde ført en døv mann, som i tillegg var stum, og dermed uformuende både til å høre og tale, hen til Jesus.

Gi!
Lorenz Chr. Rezius 1745 - 1818

Ettergi, så skal dere bli ettergitt. Gi, så skal det bli gitt dere! Et godt mål, stappet, ristet og overfylt, skal bli gitt dere i fanget! For med det samme mål som dere har målt med, skal det måles igjen til dere. Luk. 6, 37 - 38

Ettergi, sier vårt store forbilde, som selv så gjerne ettergir.
Visse feil og forseelser kan et Guds barn lett forlate sin neste, men noen forseelser er av den art at det koster kjød og blod svært mye å overse og glemme dem, og en har stor strid før enn en kan nå til det. Men Jesu sinn må likevel også i dette seire hos den sjel, hvis fulle alvor det er å være Hans. For selv om man føler en tilbøyelighet til uforsonlighet i seg, imot denne eller hin og en lyst til å hevne seg, så tvinges man likevel av Kristi kjærlighet, og en tenker: Jeg var jo så ulik min frelser dersom jeg bar hat til noe menneske, eller på noen måte søkte å hevne meg? Nei, bort med alt fiendskap, uforsonlighet og hevnlyst!
"Ta bort alt hat og bitterhet, o Jesus, fra mitt hjerte!"
Uten å ettergi kan man jo ikke elske, - men den evige kjærlighet har jo pålagt sine etterfølgere å elske endatil deres fiender, "velsign dem," sier Han, "som forbanner dere, gjør vel imot dem som hater dere, og be for dem som forfølger dere" (Mt.5,44).
Dette er Jesu eget bud, hvordan skulle man kunne etterkomme dette uten først å ettergi? Hvordan skulle man lese sitt "Fader vår" uten å ettergi? For sanne nådens barn behøver jeg ikke engang å fremføre disse frelserens ord: "Om dere ikke tilgir menneskene deres overtredelser, da skal heller ikke deres Far tilgi det dere har forbrutt" (Mt. 6,15).

"Gi," sier Han, hvis eget hjertes høyeste lyst er å gi, og som bestandig har sin milde hånd opplatt for å mette, glede og fornøye.
Endatil for noen naturlige mennesker er denne plikt lett å utøve - det synes stundom som om de ikke hadde sitt gods, så mye for deres egen skyld, men mer for de nødlidendes. Denne gavmildhet kommer av ømme følelser, - av et mykt og lett bevegelig hjerte. Likevel blander vel begjærlighet etter menneskers pris og berømmelse seg i det, såfremt det ikke er nåde som driver verket.
Andre derimot er av naturen mer tilbøyelige til gjerrighet - og rester av dette er endatil for mange Guds barn en plage og en hindring. Men er en sjel blitt rett levende og alvorlig i Jesu kjærlighet, så ønsker den seg aldri rikdom uten for å kunne gi til fattige og i det kunne ligne den kjære Gud - og når den til noen tid merker en gjerrighetstanke hos seg, så skjemmes den over det og sukker: kjære frelser! la ikke denne verdens forfengelige gods henge ved meg - gi meg det salige sinn å gjerne gi og meddele! - la mitt hjerte og min hånd alltid stå åpne til å gi til fattige og trengende etter min evne!

For, alt er ferdig!
Av Lorenz Chr. Rezius 1745 - 1818

Han sendte sine tjenere ut for å kalle de innbudte til bryllupet. Men de ville ikke komme. Da sendte Han andre tjenere ut, og sa: Si til de innbudte: Se, jeg har gjort i stand mitt måltid, oksene og gjøfeet er slaktet, og alt er ferdig. Kom til bryllupet! Mt. 22, 3 - 4

At Gud alvorlig og gjerne ønsker menneskene salighet, det viser Han ved det, at Han ikke bare én gang kaller oss, men gjentatte ganger innbyr oss til nytelsen av denne store kjærlighet.
Denne nytelse, denne delaktighet i den nåde og salighet som er vunnet ved Jesu død og forsoning, sammenligner vår frelser i dagens tekst med et bryllup, som en konge gjorde for sin sønn.
Denne lignelse har frelseren brukt, dels for å tilkjennegi, hvor usigelig mye godt man får nyte, når man lar seg delaktiggjøre i denne nåde, likesom det alltid ved et bryllup, pleier å finne sted den beste og herligste bevertning. Dels også for å legge oss på hjertet, hvordan en sjel, som lar seg gjøre delaktig i denne nåde, kommer i den aller nærmeste forening med Guds Sønn, likesom en brud med sin brudgom. Disse navn bruker også Jesus om seg og den sjel, som står i troens samfunn med Ham.

Nå, til dette bryllup lar Gud menneskene innbydes.
Det heter i vår tekst, at kongen utsendte sine tjenere, for at de skulle kalle dem, som var budne til bryllupet - og atter utsendte Han andre tjenere og sa: Si til de innbudte: Se, jeg har gjort i stand mitt måltid... og alt er ferdig. Kom til bryllupet!
Se her, kjære sjel, hvor full av velvilje den kjære Gud er imot menneskene. Hvor gjerne Han vil gjøre oss salige - Han lar oss ikke bare én gang, men flere ganger innby til å ta del i den ervervede nåde.
Å, hvor lå ikke dette vår kjære frelser på hjertet!
De siste ord Han talte her på jorden, - den siste befaling, Han ved sin himmelfart gav sine disipler, var denne: "Gå ut i all verden og forkynn evangeliet d.e. forkynn for alle mennesker det glade budskap, at veien til Gud er åpnet for dem, at saligheten er ervervet for dem og deres forsoning fullbyrdet. Innby dem nå til å nyte og ta del i den store nåde, be dem bare å komme - for alt er ferdig."

Et nytt liv
Av Lorenz Chr. Rezius 1745 - 1818

Måten denne legen helbreder dem som kommer til Ham på, står beskrevet i Åp. 3, 17 - 20, og det er dette vi nå vil tale om.
Først salver Han dine øyne med øyensalve, det er: Han lar sin Ånd opplyse deg. Og nådens lys skinner inn i alle ditt hjertes mørke kroker, slik at du med en rett oppvakt samvittighet - med rett åpnede øyne får se hvor dypt du er falt, - og hvor fremmed du er for din Gud. Hvor naken, fattig, jammerlig og full av elendighet du er. Hvor uren, syndig, heslig og aldeles dømt du er. Først når du blir dette var, kan du sies å se - for forut er du blind.
Men ved dette syn må du nødvendigvis bli inderlig bekymret, urolig, nødlidende og forlegen, - men da vender Jesus dine øyne på seg selv, slik som Han hang opphøyet på korset, full av kval og pine, sår og blod for syndere. Det er troen, når du rett kan se på dette bilde med tilegnelse, oppfattelse og hjertets lengsel. Da får du legedom ved Hans sår.
Når du ser din fattigdom, så sier Jesus: "Jeg råder deg at du kjøper gull av meg," nemlig troens gull. Men hva skal du kjøpe for? - du er jo nå så fattig og har ingenting selv? Du har likevel noe: kom frem med bønn og tårer, så får du. Ikke at du dermed fortjener troen, men Han gir deg den for intet, når dine tårer rinner, fordi du er trengende og begjærlig etter det.
Jesus tvetter av og leger alle dine sår og all din skade med sitt forsonende blod. Han skjuler din urettferdighet, dine synder, hele din nakenhet og elendighet med sin rettferdighet. Og når du i troen ifører deg den, så har du de hvite klær som Han kaller deg til å kjøpe.

"I Jesu pines skygger
Er sjelens hvile søt.
Der har jeg funnet livet,
Selv er jeg intet verd,
Hva Kristus meg har givet
Gjør meg for Gud så kjær."

du hører en annen helbredet synder prise sin lege, så kan du av egen erfaring si:

"Jeg har og rørt ved Jesu sår
Og følt den kraft, som fra dem går."

Men derimot er begge dine ører lukket til for all uhøvisk tale og skjemt, som ikke sømmer seg et nådens barn, og som du ville bedrøve Guds Hellige Ånd ved. Din samvittighet er våken og øm, slik at du straks fornemmer Den Hellige Ånds tukt, hva enten du allerede har latt deg overile til noe som ikke sømmer seg, eller du ennå er på vei til å innlate deg med noe slikt som er uanstendig for en sjel som tilhører Jesus. Du føler det straks når det sniker seg inn det minste, som vil besmitte og skade din rensede og beroligede samvittighet.
Se, min venn, slik blir du når legen Jesus har legt din sjels sykdom og befridd deg fra den åndelige elendighet som synden har styrtet deg i. Slik blir du i alle ting hjulpet, helbredet, forandret og fornyet, slik at Guds Ånd selv kaller deg et nytt menneske. I stedet for mørke - som du før var - blir du nå et lys i Herren. I stedet for at du var bortvendt fra Gud, blir du nå dratt og bøyet i alt etter Hans sinn. I stedet for ulyst og uformuenhet til det gode, får du nå både lyst og kraft til å fullbyrde det. I stedet for at du var blind, døv og stum, naken, fattig og jammerlig, blir du nå rik, ikledd, hellig, herlig, seende og talende til din forløsers pris. Ja, hele din vandel blir en lovsang til din lege, som har helbredet deg.

Nå, kjære sjeler, hva tenker dere om dere selv med hensyn til det som er talt i denne stund? Jeg vet vel, at mennesket ikke mener at han er så ond, - skjønt han er langt verre enn jeg beskriver det. Så lenge hans forstand og hjerte ennå er dekket til med det naturlige mørke, så har han langt andre og bedre tanker om seg selv. Han tror virkelig at han er god, from, skikkelig og dugelig til mye godt. Men en gjenfødt og av Ånden opplyst sjel, som har en alvorlig og helliggjort lyst til Guds vilje, og som oppriktig beflitter seg på å leve til Hans glede, den får se hvor dyp dens fordervelse er. Den får med skam erfare hvor ofte den står imot, når den vil gjøre det den bør, - hvor lite den fullbyrder av det, den har lovet Herren og satt seg fore, - hvor langt tilbake den står i det gode som den ønsker og streber etter, - hvor ofte den må føle seg kald, dorsk og forsømmelig i sine plikter, og hvor ofte dens lyst vil henge ved det som ikke duger. Kort sagt: den finner likesom Paulus en lov i sine lemmer, som strider mot den lov som er i sinnet.
Ettersom nå en benådet, opplyst og gjenfødt sjel føler så mye til levningen av sin elendighet, slik at den alltid ved minnelsen om det må skamme seg, ydmykes, sukke og tenke: "Å, hva var jeg, hvis det ikke var noen Jesus til?" - hvorledes må det da være med den, som nåden ennå ikke har brutt syndens åk hos, og som ennå ligger under sin fordervelse!

Jesus gjør de blinde seende!
Av Lorenz Chr. Rezius

Les: Mt. 11, 2 – 10

Vår kjære frelser har ikke bare avhjulpet legemlig nød ved de mirakler som Han regner opp i dagens tekst; men Han har også som sjelens lege vist sin undergjørende makt på åndelig blinde, halte, spedalske og døve, har oppvakt åndelig døde til liv i Gud; og samme herlige mirakler gjør Han ennå, og vil vedbli å gjøre dem, så lenge det finnes slike nødlidende på jorden.
Enhver som bare føler sin nød, kan bli hjulpet, så sant han bare vil gå til Ham og klage den for Ham.
Hør dette, dere kjære sjeler! Uten tvil er det mange iblant dere som kunne trenge å benytte seg av denne salige adgang til Ham.

Av den fordervelse som syndefallet har påført oss, er det kommet alle slags sjelesykdommer, som på flere steder i Skriften, og likeså i vår tekst, kalles blindhet, halting, spedalskhet, døvhet, ja endatil død, eller en aldeles død og følelsesløs tilstand.
La oss da tale noe om disse sykdommer, og også se, hvordan Jesus, den lege som tok på seg våre sykdommer, formår å helbrede våre sjeler.

Den åndelige blindhet består i både forstandens og hjertets mørke, som vi synger: ”Vår formørkede forstand kan jo ikke sannhet kjenne.”
Blinde kalles vi, fordi vi i åndelige ting verken kan fatte eller se av oss selv. Så lenge et menneske går i dette mørke, så er han langt fra selv å holde seg for blind; han sier som jødene: ”Jeg ser!” (Joh. 9,41).
Men la ham engang prøve, hvor mye forstand og innsikt han har i det åpenbarte Guds ord: mon det ikke finnes mye som er mørkt, utydelig og ubegripelig, ja endatil synes å være like imot hinannen og helt urimelig for ham? Han kjenner ikke engang Guds lov i dens åndelige mening; han tenker at han holder den, når han bare i det ytre ikke gjør det den forbyr.
Derfor tenkte mange om Guds bud, likesom ynglingen: ”Alt dette har jeg holdt fra min ungdom av” (Mt. 19), og dog hadde de ikke holdt ett eneste bud rett.
Hvilken tykk tåke står ikke for det naturlige menneskes øyne med hensyn til evangeliet? Hvor lite kan han ikke se inn i den gudsfryktens hemmelighet, at Gud er åpenbart i kjødet, at Gud var i Kristus og forlikte verden med seg selv, og tilregnet dem ikke deres synder? Hvor ubegripelig for mennesket er ikke den dyrebare sannhet, at Jesus tar imot syndere; at, når en synder er kjed av syndens tjeneste, og gjerne vil unnslippe den, så har han tillatelse og rett til å komme til Jesus så ussel og uren som han er, - så kan han, uten forutgående egen forbedring, få nåde og full frelse i Jesu blod!
Hvem fatter det, at vi må rettferdiggjøres som ugudelige (Rom. 4,5), og bli befridd både fra syndens straff og syndens herredømme, til å kunne tjene den levende Gud som nye mennesker i hellighet og rettferdighet?
Hvilken vemmelse har ikke det naturlige menneske for talen om korset, om vår guddommelige forsoners død og pine! – hvor motbydelig er det ikke for ham å høre om det, så lenge evangeliet ennå er tillukket for ham! Å en bedrøvelig sannhet: Det naturlige menneske tar ikke imot det som hører Guds Ånd til. For det er en dårskap for ham, og han kan ikke kjenne det (1 Kor. 2,14).
Men det er jo ikke noe under, at han ikke kan se inn i alt dette, da han ikke engang kan se i sitt eget hjerte, og ikke engang kjenner seg selv. Han ser ikke, hvor dypt han ligger i fordervelse, hvordan han vandrer på den brede vei som leder til fortapelse, hvor fremmed han er blitt for Gud og det liv som er i Ham; han ser ikke, og vil ikke vite av, at han bærer fiendskap imot sin skaper og frelser i sitt hjerte, og vandrer som Kristi kors’ fiende; han ser ikke sin vantro, han synger høyt med: ”Vi tror på Sønnen Jesus Krist, Guds enbårne Sønn, vår Herre;” han ser ikke hvor mye han synder; han mener ofte, at han ikke har noe å bebreide seg, at han lever ustraffelig, og likevel synder han hvert øyeblikk, og kommer med hvert åndedrag i en større gjeld hos den hellige og rettferdige Gud.
Så blindt er mennesket, før han kommer under Jesu nådes hånd. Men denne lege salver hans øyne med øyensalve (Åp. 3,18), d.e.: Han åpner sjelens øyne, Han opplyser ved sin Ånd både forstand og hjerte, slik at synderen får se fordervelsens avgrunn i seg, får se en utallig mengde av overtredelser, en forskrekkelig syndens mangfoldighet, og stor troløshet, ja fiendskap imot Herren. Han blues, han forferdes og gruer over dette uventede syn, og vet nå intet råd.
Men den samme Guds Ånd vender nå hans øyne like mot Golgata, og likesom peker på Jesus, siende: Se det Guds Lam, som bærer verdens synd! (Joh. 1,29).
Å hvilket husvalende syn for det engstede hjerte! Der ser den bange sjel alle sine synder på en håndskrift som er naglet til korset og utslettet ved den frelsers blod, som henger der. Der ser synderen sin tapte barnerett hos Gud vunnet tilbake, ser sitt nådevalg stadfestet i forsonerens åpnede side; der ser han, hvor høyt Gud har elsket verden, så at Han har gitt sin Sønn, den enbårne; der ser han, at all nåde, all salighet er så fullkomment vunnet, at han bare behøver å ta imot det uforskyldt (Jes. 55,1-2; Åp. 22,16-17), der ser han i særlig grad, at han er kjøpt med Guds Lams blod, til å være Hans egen.

De halte går!
Av Lorenz Chr. Rezius

Les: Mt. 11, 2 – 10

Jesus gjør at de halte går.
Vi kalles halte i åndelig forstand, når vårt sinn er ustadig, når vi søker å dele vårt hjerte mellom Gud og andre ting. Således når man vil tjene Gud med å holde seg til kirken og sakramentene, med å lese bønner og salmer til en tid, men til en annen tjene verden og sitt eget fordervede kjød. Slik søker man å tjene to herrer på en gang, som om Kristus kunne stemme med Belial.
Ved det kan mennesket selv aldri befinne seg vel; frelseren lar seg heller ikke nøye med slik tjeneste, for Han vil ha hele hjertet.
Slike halte og krøplinger er det den kjære sjelelege Jesus tar seg av, og viser dem først den falskhet som er i deres hjerter, slik at de skammer seg og bedrøves over det. Når da den åndelig halte blir riktig forlegen over sin tilstand, og roper til Jesus om hjelp i sin nød, så inngyter Han sin søte kjærlighet i hjertet, som synderen blir så inntatt av, at han slipper alt annet, og ikke vil vite noe uten Jesus Kristus, og Ham korsfestet.
Hans kjærlighet tvinger ham, og gir ham styrke til å forsake både verden og seg selv. Nå kan verken verdens vennskap eller hat, verken berømmelse eller bespottelse, verken vinning eller tap i det timelige dra en slik sjel bort fra Ham som har elsket den inntil døden. Den akter alt annet for skarn og skade imot den lykksalighet, å vinne Kristus og finnes i Ham, å holde seg til Ham, tjene Ham med full troskap og leve bare for Ham.

De spedalske renses!
Av Lorenz Chr. Rezius

Les: Mt. 11, 2 – 10

Jesus renser de spedalske.
Spedalskhet avbilder vår syndige fordervelse. Den var en vemmelig sykdom; den bredte ikke bare sin gift ut i menneskets årer, og fordervet alt hans blod, men også alt som den syke rørte ved, ble urent.
Slik har også syndens smitte gjennomtrengt og fordervet menneskene, slik at intet er helt fra fotsåle inntil hode, men bare sår og byller (Jes. 1,6).
Hver tanke, attrå og begjæring er syndig og uren for den Hellige Gud, og så lenge mennesket går hen i denne elendighet, så smitter han alt det han rører ved; han vanhelliger Guds ord; han vanhelliger Jesu navn, når han uttaler det; han vanhelliger bønnen, når han ber; han vanhelliger frelserens legeme og blod, når han nyter det i nattverden. Men så snart det kommer dit hen, at han føler sin sykdom med bedrøvelse, at nøden blir utålelig for ham, st syndens sår svir (Slm. 38,4-9), og han i denne tilstand ser med tro opp til den synderes frelser, opphøyet på korset, likesom slangen ble opphøyet i ørkenen ved Moses (Joh. 3,14-15; 4 Mos. 21,8-9), så er dette et sikkert råd imot all hans elendighet; for fra Jesu sår går det ut en kraft som fullt og helt formår å helbrede ham. Da leges syndens sår, sjelen får fred, smerten stilles, nøden opphører, hjertet frydes og lovsynger sin forbarmer.

Døve hører!
Av Lorenz Chr. Rezius

Les: Mt. 11, 2 – 10

Jesus gjør de døve hørende.
Mennesket har ved den naturlige fordervelse også den feil, at han ikke hører, men er døv. Han er ikke døv imot syndig og forfengelig tale, men døv imot nådens røst; og denne sin døvhet vil han verken kjenne eller tilstå.
Men tenk bare etter, hvor mange prekener, hvor mange innbydelser og advarsler ut av Guds ord du har hørt i dine dager, og spør deg så, hvor mye ditt hjerte er blitt forandret og bøyd til din skaper ved det. Tenk på, hvor mange ganger Gud har talt i din samvittighet, hvor ofte Jesus har banket på ditt hjertes dør (Åp. 3,20), men du har ikke hørt Hans røst, ikke åpnet døren.
Hvor ofte har ikke fredens sendebud, utsendte av synderes venn, lokket og innbudt deg på det kjærligste, at du skulle komme til Lammets bryllup (Åp. 19,9; Mt. 22,1-3; Luk. 14,16-24), komme å nyte den store nattverd, komme og bli delaktig i den frelse som Jesus har fortjent deg! – og du er ennå langt borte fra alt dette. Må du ikke da tilstå, at du både har døvet ditt øre og ditt hjerte imot nådens røst?
Men når frelseren engang får deg under sin helbredende hånd, når Han kommer til å rope inn i ditt hjerte det kraftige ord: Lukk deg opp! (Mrk. 7,34) så blir det åpnet en vei for nådens røst, så den kan trenge seg inn; da hører du siden med begjærlighet og med velsignelse det søte evangelium som forkynnes for de fattige, det evige livs ord. Da hører du den gode hyrdes røst, og skjønner vel, at det er den venns røst som vil frelse deg fra fortapelse.

Døde vekkes opp!
Av Lorenz Chr. Rezius

Les: Mt. 11, 2 – 10

Jesus oppvekker døde.
Den åndelige død innbefatter all den ovenfor omtalte elendighet, og består kort i det, at man verken har lyst eller evne til å røre seg etter Guds gode vilje. Denne livløse tilstand kommer av det, at man ikke står i noe samfunn med Ham som selv er livet.
Akk, av slike er det mange i verden. Vil man be dem å komme til Jesus og motta Ham, vil man be dem å elske Gud, å omvende seg fra deres synder; så forstår de ikke hva det er man sier til dem; de kan heller ikke gjøre det; for de er uten liv, døde i overtredelser og synder; og det ynkeligste er, at de selv ikke vet om denne deres elendighet, men innbiller seg, at de lever, og mener at allting står vel til.
De ligner et menneske som i en sterk feber er berøvet sin samling og ikke selv fornemmer, at han er syk. Spør man ham, hvordan det står til, så svarer han at han befinner seg ganske vel og ikke mangler noen ting, selv om han jo er slik inntatt av sykdommen, at han ikke er seg selv bevisst.
Men legen Jesus både vil og kan bringe en slik sjel til livet, når Han bare får den i sin pleie. Han vekker den først opp av sin følelsesløse tilstand, og gir den evne til å fornemme, hvordan det står til med den; og når det nå er kommet dit hen, at den ser sin nådeløse og usalige tilstand, og gjerne vil hjelpes, gjerne komme til legen, gjerne vil tro, men føler med smerte, at den ikke kan, da frembringer Jesus et nytt liv i sjelen, blåser inn i den en levende ånd.
Akk, hvilken salig forandring erfarer den ikke nå, da den er gått over fra døden til livet! Nå føler den seg løst fra sine bånd og sitt fengsel; nå kan den nærme seg til Jesus og omfavne Ham i troen, kan elske Ham, vandre for Ham, leve i Ham, og si med en trøstefull visshet: Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg. (Gal. 2,20). Han er mitt liv, og jeg skal evig leve ved Ham.

Vår lege er Han!
Av Lorenz Chr. Rezius

Les: Mt. 11, 2 – 10

Nå, kjære sjeler! – en slik mektig og undergjørende lege er det som jeg i dag, under beskjemmelse over min udugelighet, har den nåde å vitne om for dere.
Ventelig har jeg forskjellige tilhørere for meg, døde, syke og helbredede.
Dere som er døde, dere tilbys liv i Jesus; Han har selv dødd en forhånende og pinefull død, for å skaffe dere liv. Å bli da ikke liggende i deres åndelige død; på den følger evig død; hva får da denne frelser for alt det Han har anvendt på dere, for alt det Han har utstått for dere, når Han likevel ikke får frelst dere?
Våkn opp, du som sover, og stå opp fra de døde! – gjør Hans hjerte den inderlige glede, at du lar Ham oppreise deg, og bringe deg til live, gi deg det herlige og salige nådens liv, så skal du også evig leve med Ham.

Dere syke sjeler, som er kommet så vidt, at dere med føler deres elendighet med smerte; bli ikke trette av å søke legen; Han blir ikke trett av dere.
Det synes for dere som om fordervelsen er for dyp, elendigheten for stor, syndene for mange, til at dere skulle kunne hjelpes. Nei, slik er det ikke,; Han kan og Han vil, å hvor gjerne vil Han hjelpe dere? Han skal vel fullføre deres legedom. Mistro Ham bare ikke; all mistro til Ham er skadelig og hindrende; men kom i hu, hva Han sa til Lasarus’ søster: ”Sa jeg deg ikke at dersom du tror, skal du se Guds herlighet?” (Joh. 11,40).
Han har hjulpet mange slike som deg, kjære sjel! Selv om du synes du er den usleste av alle, så har Han likevel hjulpet mange slike før, mange som nå fullkomment helbredede takker Ham der hjemme, i de boliger hvor sykdom ikke er mer, - der lovsynger de nå Hans forunderlige nåde, at Han slik har kunnet utføre deres helbredelse, som ofte forekom dem umulig her.
Se bare flittig på den frelser som er opphøyd på korset, og tiltro Hans Jesushjerte, at din helbredelse skal lykkes vel for Ham.

Dere helbredede sjeler! – dere som er vel kjent med legemiddelet, med de sår, som arme og fordervede syndere alene kan leges ved; dere som daglig henter ny føde og nye krefter til vekst og sunnhet av disse: Dere kan best vitne, hvilken stor nådens undergjerning det er, denne lege har vist dere.
Men jeg tenker her: Hvor mange våger vel å ta til seg det navn: Helbredet? Enhver kunne vel tenke ved seg selv: ”Akk! – jeg er jo ikke annet enn en syk og elendig i frelserens sykehus; jeg finner ennå så mange feil hos meg.”
Nå, min venn! – det koster vel sukk og sorg, at man må bekjenne: ”Jeg fattig er og full av plage,” men hvor salig allikevel, når man har adgang til legen, og kan tilføye med tillitsfullt håp: ”O nåderike Jesus kom, og la mitt arme hjerte smake ditt søte evangelium.”
Vi kommer ikke som helt helbredede ut av frelserens sykehus, før Han selv, vår lege, kommer som brudgom og henter oss hjem. Men da! – hvor skal vi ikke fryde oss og prise vår venn for all den kjærlighet, trofasthet og langmodighet, Han har vist oss!
”Hva som finnes sykt og svakt, hisset friskt og sterkt skal møte.”
Ja! – hvor lang og umålelig evigheten enn er, så skal vi likevel visselig aldri opphøre å forundre oss over Hans kjærlighet. Det vil alltid bli oss et under, at Han slik kunne elske oss gjennom hele vår skrøpelighetstid, inntil Hans kjærlighet ledet oss inn i frydens salige boliger.
Jesus! – du store, milde og mektige lege; du som med et nådens og kraftens ord kan vekke opp døde og helbrede syke! – tal du til deres hjerte og samvittighet, som ennå er fremmede for det liv som er av Gud. Slipp ingen synder, før du får gjort ham salig. Amen.

Salig er den…!
Av Lorenz Chr. Rezius

Les: Luk. 2, 33 – 40

Salig er den som ikke tar anstøt av meg – er Jesu egne ord hos Mt. 11,6.
At det hos vår dyrebare frelser og i Hans evangelium er mye anstøtelig for det menneske som vandrer i sin naturlige blindhet, og for dets kjødelige sinn, det fikk ikke bare Paulus og hans medapostler erfare, slik at han klager: at den korsfestede Kristus, som de forkynte, var et anstøt for jødene og for grekerne en dårskap (1 Kor. 1,23), men Jesu redelige vitner får ennå i dag erfare, at Kristus forkynnes til anstøt og forargelse endatil for mange iblant de såkalte kristne.
Alle støter seg vel ikke på ett og det samme i denne hellige lære, men den ene har ett, den andre har noe annet som ikke smaker ham. Den ene støter seg f.eks. over, at Jesu evangelium ikke skal angå andre enn åndelig fattige og i deres øyne aldeles udugelige syndere; en annen synes ikke om, at Jesu lære krever en så streng fornektelse både av verden og av seg selv; en tredje derimot ønsker å høre Jesus forkynnes bare som et stort dydsmønster, til etterfølgelse for menneskene. Kunne man sønderlemme Jesu evangelium slik, og forkynne for enhver bare det som han finner smak i, så kunne vel anstøt forebygges ved det; men en slik preken var forgjeves og kunne aldri tjene en eneste som anvisning til frelsen.

Da nå Jesus må forkynnes aldeles slik som Han er, så finnes det bare få, som ikke tar anstøt over noe hos Ham, og nettopp disse få alene priser Han salige.
Salig er den som ikke tar anstøt av meg, d.e. salig er den, som ikke støter seg på noe som vedkommer min person, mitt embete, min lære, min nådehusholdning med syndere, eller noe, av det som er åpenbart om meg; men som i troens lydighet antar mitt evangelium i hele dets omfang, og med ett enfoldig hjerte mottar meg som den som er blitt ham av Gud både til visdom og rettferdighet, til helliggjørelse og forløsning.
Er nå disse alene salige, så er på den annen side alle de mennesker usalige, som vil dele Jesus og bare ta imot det av Hans evangelium som faller i deres kjødelige smak. Ja, Gud bedre det! – den samme Jesus som er gitt alle mennesker til frelse, blir i stedet mange til evig fortapelse, nettopp av den grunn, at de ikke vil motta Ham slik som Han er gitt dem av Gud.
Dette forutså den gamle Simeon i Ånden allerede den gang, da han bar Ham som et lite barn på sine armer i Jerusalems tempel.

To slags mennesker som Jesus blir til fall for
Av Lorenz Chr. Rezius

Les: Luk. 2, 33 – 40

Del 1.

1. Dem som ikke tåler eller mottar evangeliet i hele dets omfang. 2. Dem som vil anses for å motta alt, men i grunnen ikke mottar noe av det.

Denne Jesus, sier Simeon, er satt til fall og oppreisning for mange i Israel.
Ja, Gud skje evig lov! – Han er blitt og blir ennå mange til oppreisning; alle fattige syndere som ligger nedslåtte og bedrøvede i den jammerlige tilstand som synden har satt dem i; som føler deres elendighet og avmakt med bekymring, og gjerne vil bli hjulpet – dem rekker Jesus gjerne sin kjærlighetsfulle hånd, og oppreiser dem av nøden – dem blir Han til trøst, glede og fred, til rettferdighet og helliggjørelse, til oppreisning og evig salighet. Det er Hans hensikt, Hans inderlige ønske, Hans hjertelige bestrebelse, å bli alle syndere til oppreisning på denne måte.
Ja, kjære sjeler; også vi er innesluttet i disse Hans dyrebare fredstanker; alle, alle vil Han bli til idel salighet; men sørgelig er det, at Han blir mange til fall, til evig ødeleggelse, og det alene ved deres egen skyld, ved deres vantro.
Når vi ikke tar hensyn til dem som åpenbart erklærer seg for Jesu og Hans evangeliums fiender, men bare holder oss til dem som vil bære kristennavnet, så er det iblant disse fortrinnsvis to slags mennesker som til idel ødeleggelse og usalighet støter seg på denne velsignede frelsesklippe Jesus.

1) Det første slag er de som ikke vil tåle eller motta evangeliet i hele dets omfang, som vil beholde noe, men forkaster det viktigste av det. De kan vel ville høre om Jesus, at Han er den ved hvis fortjeneste de har adgang til Gud; dog jo mer sparsomt Han nevnes, desto bedre synes de det er; de to ord: Frelser og synder kan de ikke fordra å høre nevnt så ofte, skjønt nettopp dette er kjernen av evangeliet. Hva kan vel passe bedre sammen, enn en arm synder og en kjærlighetsfull frelser, en fattig skyldner og en rik garantist, en stor forbryter og en mektig forsoner, en stakkar som intet har, intet makter, og en forbarmer som kan og vil gi alt av aldeles ufortjent nåde?
Nettopp dette er det, som gjør det velsignede evangelium så mottagelsesverdig, så skjønt og vederkvegende for alle dem, som føler seg å være, det de virkelig er, nemlig arme og udugelige syndere.
Men dette kan hine ikke fordra; de vil ikke anse Ham for den som de egentlig bør holde seg til; men de vil heller gå forbi Ham, når de tenker på å ville vende seg til Gud, da det dog ikke gis noen adgang for det falne mennesket til Gud, utenfor Kristus.
De vil ikke anse frelseren som den, som hele deres salighet beror på, selv om Faderen jo har gitt alle ting i Hans hånd (Joh. 3,35), og henvist alle syndere til Ham, idet Han sier: ”Dette er min Sønn, den elskede. Hør Ham!”
De vil feste deres tro på Gud, men ikke på frelseren, til tross for at det uttrykkelig heter: at den som ikke vil tro på Sønnen, skal ikke se livet, men Guds vrede blir over ham (Joh. 3,36).
At Jesu fyllestgjørelse alene skal vinne dem salighet, og alle deres egne dydige gjerninger ikke tas i betraktning, kan de ikke tro; de vil bare ha Jesu fortjeneste som en nødhjelp, en tilflukt i det tilfelle, at deres egne gode gjerninger ikke skulle være tilstrekkelige til å skaffe dem inngang i himmelen; - Jesus skal da bare hjelpe dem med sitt, når de ikke selv formår å bringe til veie alt det som kreves av dem; og slik vil de i grunnen være deres egne frelsere.
Visse deler av Jesu forsoningslære, eller rettere sagt, visse talemåter og uttrykk om det, slik som at Han led og døde for våre synder, at Han betalte vår gjeld hos Gud; slikt kan de vel tåle nå og da å høre omtalt; men det som Hans apostler har opphøyd og prist så mye, nemlig talen om Hans kors og blod, det smaker dem ikke. Hvem kan høre så mye tale om sår og blod? - sier de. Dette er så støtende og forhatt for dem, at de er rede til å forkjetre dem som våger å tale om det.
Å! – mon ikke alt dette vitner tydelig om fiendskap imot Jesus og Hans kors? Å! – du guddommelige frelser! – du er visselig dyrebar for dine troende, hvilken stilling de enn vil betrakte deg i; men aller skjønnest er du likevel i den skikkelse, i hvilken du hang på korset, da du som Guds Lam bar verdens synder. Der våger man snarest å nærme seg deg med tillit, når synden trykker, når samvittigheten anklager, og det bekymrede hjerte sukker etter trøst.
Hadde vi ikke legedom i dine sår, hvor skulle vi da ha blitt legt? Hadde vi ikke ditt blod å fly til daglig, hva skulle vi da bli renset ved? Men lovet være ditt navn, at du selv ved din Ånd, på så uttallig mange steder i Skriften, har latt vitne for oss om og gitt oss anvisning på, disse velsignede nådens og trøstens kilder! Takk være deg, o Jesus! – som ved Jesaja har sagt oss, at du ble såret for våre misgjerningers skyld, og knust for våre synders skyld, at vi har fått legedom ved dine sår (Jes. 53,5). Priset være du, som ved dine hellige profeter og apostler så ofte og så yndig har talt for oss om ditt dyrebare blod.
La det være vår daglige bekjennelse: ”Jesus, dine dype vunder og din smertefulle død, trøster meg i alle stunder, uti lys og sjelens nød.”
La det bestandig være vårt valgspråk: ”Kristi blod og rettferdighet min æreskledning er; jeg vet, jeg dermed skal for Gud bestå, når jeg i himlen skal inngå.”
Men forbarm deg over dem som ønsker å ta bort disse dyrebare klenodier, disse så gledelige og tilfredsstillende skatter for alle fattige syndere, fra ditt velsignede evangelium; - la også dem engang erfare dine sårs og ditt blods kraft til frelse på sine hjerter, og hjelp slike til rette igjen, som er på vei til å falle og støte seg på deg – og således styrte seg selv i evig fortapelse.

Del 2.

2. Dem som vil anses for å motta alt, men i grunnen ikke mottar noe av det.

2) Vi kommer nå til det annet slags mennesker, som Jesus blir til fall for, nemlig dem som vil mene, at de mottar hele Hans evangelium, men i virkeligheten ikke mottar noe av det.
Det er slike som er likeglade med, hvordan Jesus forkynnes for dem; de motsier ikke, eller forarger seg over én eneste av evangeliets lærdommer; nei, det tar imot alt for godt; men de hører også alt med en slik lettsindighet, som om det ikke vedkom dem noe videre, som om de kunne bli frelst ved den blotte hørelse eller kunnskapen. Alt stanser ved deres øre, høyst i deres hukommelse; men de lar ikke noe få inngang i hjertet, og likevel trøster de seg ved det til salighet. De tror, d.e. de gir deres bifall, de motsier ikke, tvert imot de holder det for sannhet; på den måte tror de vel, at Jesus er en frelser som kan og vil gjøre syndere salige; de vil vel motta Ham som en forløser fra syndens skyld og straff, men de søker Ham aldri for å la seg saliggjøre av Ham!
De tror vel, eller innrømmer, at egne gjerninger ikke kan fortjene saligheten, men at Jesus fyllestgjørelse derimot er den enste grunnvoll en synder bør bygge på; men selv bygger de aldri alvorlig på denne grunnvoll. De ynder nok talen om korset; de ynder evangeliet i hele dets omfang, men det er dem aldri om å gjøre, å erfare det som en Guds kraft til frelse (Rom. 1,16).
De hører vel gjerne, at det tales om frelseren, om Hans blods rensende og Hans sårs legende kraft; men de benytter Ham aldri som en frelser, bryr seg aldri om å virkelig la seg rense i dette blod, eller lege ved disse sår.
Slik sett kan man vel si om dem, at de vil holdes for å motta alt; men i grunnen tar de aldeles ikke imot noe. Ved alt det de hører, vedblir de allikevel å gå borte fra Jesus; ved alt forblir de i deres ugjenfødte sinn. Hele Guds nåde tar de forgjeves (2 Kor. 6,1); for de lar seg aldri omvende eller forandre ved den; alle evangeliets ord blir uten liv og uten kraft for deres hjerter.

Akk! – ulykkelige mennesker! – er det hjulpne ved det, at de bare hører Jesu evangelium forkynnes, at de bare vet, at en frelser er kommet til verden? – de vedblir jo like fullt å stå under syndens herredømme, innviklet i kjærlighet til verden og dens forfengelighet, under Satans makt, under mørkets velde; de vedblir jo like fullt å være elendige og usalige mennesker, om de enn hørte nokså flittig, om de enn visste nokså mye om frelseren og Hans evangelium, så lenge de ikke virkelig lar Ham utfri seg av denne trelldom, og viser sin frelsende kraft på dem.
Hva hjelper det dem, at Jesus slik har latt seg såre og pine av kjærlighet til syndere, at Han har utstått all helvetes kval, at Han har hengt på et kors og blødd seg til døde for dem, at Han i deres sted har oppfylt hele Guds lov? Hva kan alt dette hjelpe dem til, så lenge de ikke i sannhet søker å bli delaktige i det?
Jesus har jo gjort alt dette, for at menneskene skulle komme med arme hjerter forlegne over deres synd, og motta Ham i troen som deres frelser. Derfor roper Han jo selv: Kom, kom og ta imot, for alt er ferdig! Men når de da ikke ville komme, så kunne de jo heller ikke bli delaktige i den fullbrakte forsoning.
Og ikke nok med det, at de ikke hadde noe godt av Jesus, men Han blir dem endatil til ødeleggelse! – Han blir dem, etter sine egne ord, den stein som sønderknuser alle dem den faller på (Mt. 21,44).
Langt fra at Jesus blir dem til oppreisning, blir Han dem tvert imot til fall; for var det ikke kommet noen frelser til verden, hadde de ikke hørt noe om Ham, var Han ikke blitt tilbudt dem i evangeliet: så hadde de måttet lide straff kun for deres synder imot Guds bud; men nå begår de en langt større synd, idet de ikke tror på Guds Sønn, idet de forsømmer og forakter dette dyrebare middel, som Gud av kjærlighet har kostet på deres frelse; og hvor mye hardere straff pådrar de seg ikke ved det! Hvor forferdelig blir ikke deres fordømmelse, da de ikke har villet tro på Guds enbårne Sønns navn (Joh. 3,18-19); da forsoning er blitt tilbudt dem ved Jesus, da de har hørt og visst det, da de så ofte har blitt påminnet og innbudt å komme til Ham, men ikke har villet!

Å, mine venner! – la oss da vokte oss, så ikke Han som er satt oss til oppreisning, tvert imot blir oss til fall; at Han som kan og bør være en livets duft for oss til liv, ikke blir en duft av død til død (2 Kor. 2,16).
Vi kan jo alle bli frelst; hvorfor skal vi da ville bli fordømt? Det er imot vår gode skapers ønske og vilje, at én eneste sjel skulle gå fortapt; for Han vil ingen synders død (Esek. 33,11); og Han krever ikke noe av oss som er umulig, nei ikke engang noe som er vanskelig; akk nei, kjærlighetens Gud har gjort veien så lett for oss, for at ingen skulle behøve å bli tilbake eller utelukkes.
Derfor, hvis noen tenker: ”Jeg vil vel motta Jesus slik som det læres at man bør motta Ham, gå til Ham og i sannhet benytte og nyte Ham; men jeg er så uskikket til det; jeg merker at mitt hjerte er så motvillig, dorskt og dødt, slik at jeg aldri kan komme så langt; det er som om noen holdt meg fast eller dro meg tilbake, så ofte som jeg tenker, at jeg vil gå til frelseren; - hvordan skal jeg da kunne komme dit hen?” – akk, kjære sjel! – da er det fienden som holder deg tilbake, som ikke unner deg å bli frelst. Når du derfor på den ene side merker en lyst til å komme til Jesus, men på den annen side noe som holder deg tilbake, så sukk til Ham, at Han vil løse deg fra alt det som vil hindre deg. Forsøk i din ensomhet å kaste deg ned for frelseren, og be Ham: ”Kjære, Herre Jesus! – bøy mitt motvillige hjerte; hjelp meg å komme til deg, slik at jeg i mitt hjerte virkelig kan komme til å nyte deg, og bli delaktig i det gode, du har vunnet syndere. Jeg har vel ennå ingen riktig lyst til deg; men du formår jo å dra og bøye et forvendt og motvillig hjerte til deg; vis nå denne din kraft på meg, og gjør meg rett salig!”
Forsøk en slik bønn, så skal du erfare, hva virkning og velsignelse det skal følge av det.
Akk, Herre Jesus! – det finnes vel mange som ikke vil, ikke forstår å be deg om det; men vil du ikke selv be din Far, at Han drar dem til deg, slik at du kan gjøre dem salige!

Enda en bønn, min frelser! Dette er den siste preken vi hører dette år (på søndag mellom jul og nyttår). Du ser best, hvorvidt vi har benyttet oss rett av det dyrebare ord, som er blitt forkynt oss i dette år. Jeg har ved den nåde og kraft, du har gitt meg, søkt å forherlige deg for disse sjeler; men jeg må allikevel si: Herre! – gå ikke i rette med din tjener; men gå heller ikke i rette med noen av mine tilhørere, forlat dem alt det de har forsømt ved Ordets hørelse og hjelp dem til å benytte din nåde bedre heretter. Du vil jo forunne oss et nytt nådens år. Akk! – hjelp da, at dette må bli riktig velsignet for oss!
Du sier: Se! – jeg gjør alle ting nye! – akk, glem da ikke våre hjerter, å også gjøre dem nye. Amen.

1 2