Tilbake

Ta imot Ham!
Av Lorenz Chr. Rezius

Les: Mt. 21, 1 – 9

Hvordan en synder bør åpne hele sitt hjerte for frelseren, og motta Ham med alt det Han er blitt gitt oss av Gud til.

Gjør portene vide og dørene høye (Eldre overs. Slm. 24,7). Med disse Davids ord kunne Jerusalems innbyggere passende tiltales på den dag, da frelseren etter dagens tekst holdt sitt inntog i staden, og ved det oppmuntres til å motta ærens konge med glede og villighet.
Men den samme Jesus som den gang dro inn i Jerusalem, melder seg også nå hos ethvert menneskes hjerte, for å få inngang i det som dets frelser, idet Han sier: ”Se, jeg står for døren og banker. Om noen hører min røst og åpner døren, da vil jeg gå inn til ham og holde nattverd med ham, og han med meg” (Åp. 3,20).
Derfor ropes det til en slik sjel: Gjør portene vide og dørene høye! – det vil si: Kjære menneske! – fornemmer du, at din frelser og salighets konge banker på ditt hjertes dør, da nekt Ham ikke inngang; men rydd alle hindringer av veien, så Han lett kan komme inn: ta imot Ham med kjærlighet og lengsel.

Her kunne noen spørre: Hvorfor heter det, at portene skal gjøres vide og dørene høye? Akk jo, denne påminnelse er helt nødvendig; for, vi er rede nok til å åpne hele vårt hjerte for verden, og gi den rom hos oss; men når det kommer an på å motta Jesus, da vil vi gjerne gjøre inngangen så trang for Ham, og ikke la Ham få hele hjertet; og dette går ikke an; for Jesus har så mye salighet med seg, at hele hjertet må tømmes ut for å motta den. Og man kan ikke få del i noe, uten at man vil motta alt.
F.eks. den som ikke vil motta Ham til sin konge, til å styre og regjere hjertet, den kan heller ikke få Ham til sin yppersteprest og til sin synds forsoner; derfor heter det: gjør portene vide og dørene høye, eller opplat hele ditt hjerte, så du kan motta Jesus helt, og lukke Ham inn i ditt hjerte og sinn, med all Hans nåde og gave.

Spør vi nå, hva det er for en salighet som Jesus har med seg og tilbyr en synder, da har Paulus sammenfattet alt i fire ord, når han sier: ”Kristus Jesus, Han som for oss er blitt visdom fra Gud, rettferdighet og helliggjørelse og forløsning” (1 Kor. 1,30),
Altså bør Han først mottas av oss til visdom. Uten Ham er vårt fylt med blindhet, mørke og vankundighet, om vår forstand enn var nokså fylt med verdslig visdom, innsikt og kunnskap; for i Kristus ligger alle visdommens og kunnskapens skatter skjult (Kol. 2,3). Han er verdens lys: Kommer Han til å bestråle våre hjerter, da blir vi opplyste, slik at vi både lærer å kjenne oss selv i vår dype fordervelse og store elendighet, og også lære å kjenne Guds uendelige kjærlighet, Hans fredstanker over oss til forsoning, oppreisning og salighet. Å! – hvor salig er det ikke for en benådet sjel, å likesom kunne se inn i Guds hjerte, og hvor høyt kan den ikke fryde seg, at den kjenner Ham, etter at frelseren har åpenbart den det (Joh. 1 ,18).
Om enn et menneske med sin formørkede fornuft ville bestrebe seg nokså mye for å oppsøke en vei til himmelen, ville det likevel evig fare vill; men så snart mennesket mottar Jesus til sin visdom, da vandrer det i lyset, og da blir Hans kors det kjæreste, dets eneste visdom, slik som det var for Paulus, som sier: ”Jeg ville ikke vite av noe blant dere, uten Jesus Kristus, og Ham korsfestet” (1 Kor. 2,2).

For det annet må Jesus mottas til rettferdighet. Mange mennesker spør ikke mye etter frelserens rettferdighet, men trakter etter å opprette en egen rettferdighet (Rom. 10,3), og mener at de kan bli frelst, når de i egen kraft streber etter en dydig og ulastelig vandel; men de forstår ikke, at all vår rettferdighet er som et urent klesplagg (Jes. 64,5).
Noen begynner med å ville beflitte seg på helliggjørelse, for siden å kunne få del i frelserens rettferdighet; men dette er en helt bakvendt orden; for man må komme til Ham som en synder, og ikke som hellig (Mt. 9, 12-13). Derfor, så snart et menneske har fattet det sinn, å omvende seg til Gud og søke frelse; så snart det har fått se, at det er en arm og fordømmelsesverdig synder, bør det straks vende seg til Jesus, og motta Ham til rettferdighet, d.e.: la Hans blod tvette seg ren fra all synd, og i troen iføre seg og motta den fullkomne rettferdighet, som Han har frembrakt for Gud i vårt sted. Først når dette har skjedd, kan mennesket, så vel for Guds domstol som når dets egen samvittighet anklager og fordømmer det, påberope seg på det og si: Jeg er forsonet ved Jesus, Han er min rettferdighet, ingen kan anklage eller fordømme meg.

Angående dette må vi merke oss: - det duger ikke, å ville dele æren med frelseren eller tenke slik: ”jeg har jo denne eller hin gode side, denne eller hin gode gjerning i mitt liv å påberope meg; Gud må vel ta hensyn til det.”
Dette var jo straks, å ikke motta Jesus alene til sin rettferdighet. Heller ikke kan man av hjertet være riktig lengselsfull, forlegen, trengende og hungrig etter Hans rettferdighet, så lenge man tror, at man selv er noe som duger til salighet.
Har derimot Den Hellige Ånd slik avkledd et menneske all egen rettferdighet, så det anser seg selv som en ugudelig, som ikke har det aller minste gode å berope seg på, men finner, hvor det så betrakter seg selv, alle vegne bare mangel, fordervelse og elendighet: da blir det husvalende å få høre, at Kristus er blitt oss til rettferdighet av Gud.

Skulle nå noen ved dette kunne tenke: når jeg i troen holder meg fast til dette, og alltid har det å påberope meg, at Jesus er min eneste rettferdighet, så kan det jo ikke komme så nøye an på, hvordan jeg lever, om jeg enn tillater meg denne eller hin synd; for jeg blir jo likevel ikke salig for min ustraffelighets skyld, men kun for Jesu skyld! – skulle noen, sier jeg, kunne tenke slik, da bedro han seg jammerlig; for det heter fremdeles, at Kristus ikke bare er blitt oss til rettferdighet, men også til helliggjørelse; d.v.s., at vi ikke bare ved troen kan iføre og tilegne oss Hans hellighet og uskyldighet, men at Han også er blitt oss en grunn, en kraft til vårt eget hjertes helliggjørelse, slik at vi til liv og sjel skal bli helliget Gud; m.a.o.: når vi ved troen blir innpodet i Ham, så flyter det til oss fra Ham kraft til en ny, forandret og ustraffelig vandel, slik at vi kan fornekte oss selv og forsake all synd, forsake hele vår forrige forgjengelige omgang, og trakte etter å vandre ubesmittede for Herren; for Han har renset oss til et eiendomsfolk for seg selv, som med iver gjør gode gjerninger (Tit. 2,14).
Kristus kan og vil ikke være noen syndens tjener; man har ingen beskyttelse hos Ham, ingen salighet i Ham, så lenge man ennå har lyst til å tjene synden, eller vil bære over med den hos seg selv; Han har ikke kalt oss til urenhet, men til helliggjørelse (1 Tess. 4,7). Han er likeså vel blitt oss til helliggjørelse, som til rettferdighet. Vi må likeså lite utelukke det ene som det annet, hvis Han skal bli rett mottatt av oss til salighet.

Derfor heter det til sist, at Han av Gud er blitt oss til forløsning, nemlig ikke bare fra syndens tunge straff og store skyld, men også til forløsning fra den skammelige trelldom og tjeneste under synden, fra verdens forfengelige kjærlighet.
Å! – hvilken salighet ligger det ikke i denne forløsning, når en benådet sjel kan tenke tilbake, og si: ”før lå seg så hardt bundet under denne eller hin syndens lyst, eller: før var mitt hjerte så fengslet av kjærlighet til denne verdens vesen; men lovet være Jesus, min forløser, Han har sønderrevet disse bånd, og løsgjort meg fra dem! Nå slipper jeg å være de lysters trell som da plaget meg; nå slipper jeg å elske verden; nå føler jeg ikke noen lyst til å delta i dens forfengelige vesen, for jeg har det tusener ganger bedre hos min frelser; nå er det min lyst og glede, å holde min Guds bud, gjøre Hans vilje og tjene Ham i hellighet og rettferdighet.
Å, hvilken salig frihet! – da er man rettelig forløst og fri.

Fullkommen glede i vente!
Av Lorenz Chr. Rezius

Les: Luk. 21, 25 – 36

”De gleder seg for ditt åsyn, slik en gleder seg om høsten, slik en jubler når de deler hærfang” (Jes. 9,3).
Med denne skjønne lignelse søker den kjære profet Jesaja å betegne den store glede som både han og hele det troende, frelste Sion smakte i ånden over deres forløser, den lovede og i troen ventede Messias.

De gleder seg for ditt åsyn, slik en gleder seg om høsten. Når bonden sår til sin åker, så gleder han seg vel i håpet, ettersom han venter en høst som skal belønne hans svette og arbeid; men hans glede er likeså ufullkommen som hans håp er usikkert, da det kommer an på hvorvidt årets værlag blir mer eller mindre gunstig for hans ønsker.
Når han ser såkornet stå i aks med sterk og frodig vekst, så er vel hans glede enda større, men likevel ennå blandet med noe frykt, ettersom han vet, at en storm, et haglvær og flere regnskyll ennå kan tilintetgjøre hans håp. Men når endelig høstens tid kommer, og han ser sitt håp oppfylt, da samler han inn sin rike grøde og den velsignelse som belønner hans arbeid og oppfyller alle hans ønsker, med fullkommen glede.

De gleder seg for ditt åsyn, slik en gleder seg om høsten. Slik er det også med de troendes glede. Den begynner allerede når nådens Ånd sår ut Ordets såkorn i deres hjerter. Den tiltar når de fornemmer, at denne Livets sæd slår røtter hos dem, og enda mer, når den trives slik, at den skyter frem noen frukter, som tro, kjærlighet og lengsel etter Jesus, lyst til Hans bud, avsky for sine tidligere syndevaner, fornektelse av seg selv, forakt for verden o.l.. Men den glede de føler over disse Åndens frukter, er allikevel ofte blandet med frykt for sjelefiendens list og deres egen svakhet, da de av sørgelig erfaring vet, hvor lett deres fordervede hjerter forføres.
De frykter for, at de engang kunne bli overvunnet, ja stundom synes alt håp allerede å være tapt for dem. De sukker ofte med bange engstelighet: Akk! - måtte det enda få en god ende med meg! – måtte jeg da omsider havne i min frelsers skjød!
- Men når deres høstetid faller inn, d.e., når deres forløsningsdag kommer, da skal all slik frykt forsvinne, og deres glede bli fullkommen.
- Videre sier profeten: De gleder seg for ditt åsyn, slik en jubler når de deler hærfang. Stridsmannen kan vel gå fienden i møte med frimodighet og glede; han kan vel fekte med tapperhet, under glad forventning av et seierrikt utfall på kampen; men seieren er dog allikevel uviss, så lenge striden varer ved, og følgelig er gleden heller ikke fullkommen. Men når han har slått fienden av marken, og nå deler ut byttet, da er det idel visshet, idel glede.
Slik er det også med de troende under deres åndelige strid; deres frimodighet er gjerne blandet med noe engstelse. De kjemper under bønn og tårer; håp og tvil veksler om i deres hjerter. For en tid synes de seg å se fiendene ligge nedslåtte for deres føtter, til en annen tid forekommer disse dem å være altfor overlegne.
Men når den dag kommer, at de kan si: Jeg har stridd den gode strid, fullendt løpet, bevart troen; når byttet blir tildelt dem, den uforgjengelige rettferdighetens krans, som er lønnen for deres møysommelige strid, da gledes deres hjerter med en slik visshet, at ingen kan ta deres glede fra dem.

Når vår sommer kommer!
Av Lorenz Chr. Rezius

Les: Luk. 21, 25 – 36

Ved Guds barns forventede og tilstundende sommer kan vi etter vår frelsers forklaring ikke forstå annet, enn deres forestående salige forløsning fra alt ondt, både fra synden, som er den beklagelige og for de troende så høyst smertelige kilde til all nød og elendighet, og fra all uro, bedrøvelse, frykt, ja alle både sjelens og legemets byrder, som ikke er annet enn syndens ulykkelige følger.
De som er Guds barn, er vel befridd fra synden ved Jesu blod, både fra dens skyld, dens straff og dens herskende makt; men denne fiende, som allikevel bor i våre hjerter, volder oss ikke desto mindre mye sorg og bekymring, mye uro og strid, idet den av all makt bestandig forsøker å gjenvinne sitt gamle herredømme, og også overrasker oss lett, dersom vi ikke er riktig årvåkne. Derfor må vi ofte klage: ”Det gode som jeg vil, gjør jeg ikke. Men det onde som jeg ikke vil, det gjør jeg” (Rom. 7,19).
Gud skje lov for det, at denne jord ikke er vårt bestandige blivested og fedreland. Denne verden er bare en stridsplass, et prøvelsessted, et fremmed land, hvorfra vi sukker etter vårt rette hjem, etter fred og ro. Våre leveår her nede er bare en beredelsestid, i hvilken brudgommen vil øve brudens troskap, kjærlighet og lydighet, som Han siden vil belønne på et rikeligste. Dette liv er en skole, som vi under Guds Ånds egen veiledning skal lære å kjenne Ham og den Han utsendte, Jesus Kristus i, - hvilket er det evige liv. Her vil Han atter opprette i oss sitt bilde som gikk tapt ved syndefallet, og gjøre oss skikket til sitt evige samfunn.
Vi har altså ikke vårt rette hjem her; men vårt rette hjem er hos Herren, der hvor vi en gang skal bli hentet, hvor all vår elendighet, all vår klage, alle våre sukk skal opphøre, og alt skal bli lovsang, fryd og glede. Og denne salige forandring, denne fullkomne forløsning er det Jesus i vår tekst sammenligner med en sommer, når Han sier: ”Se på fikentreet og alle trær. Så snart de springer ut og dere ser det, da vet dere av dere selv at sommeren er nær. Slik skal dere også, når dere ser disse ting skje, vite at Guds rike er nær.”
Men tro ikke, kjære tilhørere, at frelseren taler dette til andre, enn sine venner. Det kommer altså an på, hvem av dere som kan regnes iblant disse. La oss derfor noe nøyere betrakte denne lignelse og den skjønne sommer som de troende har i vente.
Hva er hele vårt liv her nede annet enn en mørk, kald og besværlig vinter? ”I verden har dere trengsel,” sier Jesus selv til sine venner (Joh. 16,33).
Ja! – trengsel har Jesu venner både utenfor seg og inne i seg. Trengsel utenfor seg, idet de ofte må skjule seg for verdens forfølgelser. Is og kulde møter dem overalt; hat og fiendskap, spott og baktalelse av de onde. Trengsel inne i seg, idet de ser en annen lov i deres lemmer, som strider imot loven i deres sinn, og tar dem til fange i syndens lov, den som er i deres lemmer, slik at de ofte må sukke under disse tunge bånd og si: ”Jeg elendige menneske! Hvem skal fri meg fra dette dødens legeme?” (Rom. 7,24).
Vel har de under all både indre og ytre storm en sikker bolig, som de kan fly til, nemlig Jesu sår, som det heter i en gammel salme: ”Ja mot allting, som meg krenker, Giver Jesu vunder kraft; Når seg hjertet i dem senker, Finne jeg ny levesaft; Hans den himmelsøte død Vender all min nag og nød, At Han, salighet meg brakte, Da Han døden for meg smakte.”
Men akk, de må ofte føle så mye kulde og dorskhet i deres hjerter. De er ofte så likegyldige og kalde mot denne sjelevenn, som dog alltid har sine beskyttende nådes armer utstrakte og sin ømme kjærlighetsfavn åpen for dem! De glemmer undertiden ikke bare ikke bare, hvilken salig tilflukt de har hos Ham, men går endatil stundom hen i en slik mistillit til Hans kjærlighet, at de ikke våger seg til Ham.
Men når deres evige sommer kommer, da skal de bli fullkomment befridde fra all både indre og ytre trengsel, fra all kulde og mistillit. Deres hjerter skal da varmes av den lifligste kjærlighet. Fred og frys, lyst vog glede skal da lyse ut av deres forklarede og smilende åsyn.
De troende har vel et åndelig liv, for Paulus sier: ”Vi var før døde i synder og overtredelser, men Gud gjorde oss levende med Kristus” (Ef. 2,1-5). Men dette, deres åndelige liv er, mens de oppholder seg her nede, ofte skjult, dels for verden, som holder dem for levende døde, fordi de ikke tar del i dens syndige og kjødelige forlystelser, - dels for dem selv, idet de ofte savner all drift og kraft, alt liv og glede hos seg. Likevel, så lenge de ikke vil vite av annet, enn Jesus, så lenge deres hjerter står i en bestandig skjønt hemmelig lengsel og begjærlighet etter Ham, så lenge er deres liv allikevel ikke utelukket, men bare skjult med Kristus i Gud.
Men når deres sommer kommer, når Kristus, som egentlig er deres liv, blir åpenbart, da skal også de få nytt liv, og bli åpenbart med Ham. Under deres livs vinter synes de ofte, at deres sol Jesus er gått langt bort fra dem, selv om de har Hans usvikelige løfter: ”Jeg er med dere alle dager inntil verdens ende,” og selv om det bare er deres egen elendighet, som undertiden gjør, at de ikke kan se Ham. Og likevel er det denne nådens sol som med sin umerkelige og usynlige kraft holder dem ved makt, slik at deres svake tro ikke slukkes ut, deres kjærlighet ikke kjølner bort under så mange fristelser, så mange sorgens skyer som går over dem, så mange jordiske atspredelser. Ved Hans nåde er de allikevel det de er, de usle, svake nådens barn, som de er.
Men når vår sommer kommer, så kommer også denne rettferdighetens sol og driver bort alle sorgens skyer, oppliver oss med sin nærhet og bestråler oss med sin kraft. Da skal denne livsalige sol aldri mer vike fra oss eller skjule seg, men evig være vårt lys, vårt liv og vår glede.

Deres forløsning stunder til!
Av Lorenz Chr. Rezius

Les: Luk. 21, 25 – 36

Hvor svak nå endatil denne beskrivelse av den ventede evige sommers i seg selv ubeskrivelige salighet og fryd er, så kan vi likevel finne av det, hvor stor grunn de troende har til å glede seg over den. Fryder man seg om våren, når man ser trærne skyte knopper som et sikkert forvarsel på den behageligste årstids ankomst, hvor mye mer må da ikke lysets barn glede seg over deres bebudede forløsning! Se opp, sier frelseren, og løft deres hoder, for deres forløsning stunder til.
Du troende sjel, vil Han si, du som her ofte går nedbøyd under tunge lidelser, sykdom og smerte: se opp og løft ditt hode! – din forløsning stunder til; nå kommer den dag da all din usselhet skal tas ifra deg, da din skrøpelige hytte skal oppbygges med herlighet, da du med helbredet legeme og forklarede lemmer skal skinne som solen i din Fars evige rike.
Du som klager over åndelig fattigdom, så vel som legemlig armod, men holder deg til meg som har kjøpt deg, med troskap: se opp og løft ditt hode: din sommer er for hånden, da du skal få en ny høst; din forløsning stunder til, da du skal komme fra fattigdom til et rikt hus, hvor du skal bli iført salighetens klær og rettferdighetens dyrebare kjortel (Jes. 61,10), hvor du skal sitte til bords med Abraham, Isak og Jakob, og ha evig nok.
Du som beklager deg, at du til tross for ditt oppriktige ønske, om en god samvittighet og en god livsførsel for Herren, allikevel ikke kan unngå spotterens hån: se opp og løft ditt hode! – din sommer er for hånden, din forløsning stunder til, da det skal bli rettferdig for Gud å betale dem trengsel som gir deg trengsel, men å gi deg som lider trengsel ro med sine hellige, når jeg, Jesus, blir åpenbart fra himmelen (2 Tess. 1,6-7).
Du som søker fred med alle mennesker, så langt det står til deg, men blir foruroliget av de onde, fordi du ikke tåler deres syndige selvrådighet, men må klage at det blir tungt for din sjel å bo hos dem som hater freden: se opp og løft ditt hode! – din sommer er for hånden, din forløsning stunder til; du skal snart bli skilt fra denne vanartige og ugudelige slekt, og bo i de rettferdiges fredelige hytter.
Du som under en daglig prøvelse av ditt hjerte, under daglig årvåkenhet og strid sørger over din svake tro, din ringe kjærlighet til din Gud og frelser, din dorskhet til å be, dine atspredelser ved din andakt, din utålmodighet under korset, din mangel på Jesu saktmodige og vennlige sinn, ditt til egenkjærlighet og hovmod tilbøyelige hjerte, din lettsindighet, dine langsomme fremskritt på helliggjørelsens vei, dine utallige mangler; du som sukker over så mange fristelser av din iboende syndighet; du som så gjerne ville forandre ditt sinns lyst, og vandre i ett nytt levnet for Gud, men klager med mange tårer, at djevelen, verden og ditt eget kjød legger så mange hindringer i veien for deg; løft du opp ditt sørgende og nedbøyde hode, vær frimodig og glad! – din sommer er for hånden, din forløsning stunder til, da all din klage skal opphøre; du sår nå med gråt, men du skal høste med frydesang og bære dine nek hjem med glede (Slm. 126,5-6). Da skal jeg ta bort alle de mangler du klager over, og tørke av alle dine tårer; da skal du få et så rent hjerte, en så bestandig kjærlighet, et så hellig sinn som du nå ønsker deg.
Akk dere troende, dere som bestandig ligger for Jesu føtter med nådehungrige hjerter, så kan dere da være glade midt i deres bedrøvelse. Dere kan det med visshet, for frelseren selv oppmuntrer dere til det; se opp og løft deres hode, deres sommer er for hånden, deres forløsning stunder til, og er kanskje nærmere enn dere formoder.

Vår venn!
Av Lorenz Chr. Rezius

Les: Joh. 1, 19 – 28

Det er min venns røst som banker (Eldre overs.). Slik taler den brud som er fylt av glede i Høysangen 5,2.
Når man hører at det banker, og mener eller forestiller seg, at det er denne eller hin venn, som man inderlig elsker; med hvilken glede, med hvilken letthet og hurtighet springer man ikke da opp for å lukke ham inn!
Slik var det også med den åndelige brud, så meget mer som hun med sikkerhet visste, at det var den himmelske brudgom som banket, ettersom hun av erfaring enkelt skjelnet Hans banking fra alle andres.
Skulle det kunne falle noen inn å spørre: Hvem er da denne venn? Eller: Hva er din venn fremfor andre venner? (Høys. 5,9) så kunne man besvare dette bare med det spørsmål: Hvilken av alle i himmelen og på jorden, har vel best fortjent navnet venn? Hvem er den største, den mest trofaste, den første blant alle venner? Mon ikke Han som gikk i døden endatil for sine fiender? Kan noe vennskapsbevis overgå, eller bare settes ved siden av dette? Ingen har større kjærlighet enn denne, at han setter sitt liv til for sine venner (Joh. 15,13); og det har jo Jesus vår frelser gjort; ja, Han har gjort det som mer er: Han har gitt sitt liv hen for oss, da vi ennå var Hans fiender; Han har elsket oss arme mennesker, og vist seg som vår venn fra evighet; for da Han forutså vårt ulykkelige fall tok Han i Guds kjærlighetsråd allerede da på seg å bli vår redder, vår frelser.
Han har i tiden vist seg å være vår venn; for i tidens fylde holdt Han sitt løfte, kom til oss på jorden, ble et menneske som vi, for å kunne hjelpe oss. Han viste seg som vår venn under hele sin trettitreårige vandring på jorden; for Han gikk omkring og gjorde vel alle steds imot alle som ville benytte seg av Hans gode hjerte; Han helbredet åndelig og legemlig syke; Han lærte og forkynte frelsens vei; Han underviste menneskene om, hvordan de skulle kunne komme tilbake til Gud, som de var falt fra; ja hvert trinn Han gikk, hvert ord Han talte, var ofret til arme synderes beste, og siktet til vårt vel.
Han viste i sine siste timer, at Han var vår venn; for da ga Han seg selv hen til et sonoffer, for å forlike oss med Gud; da bar Han hele Guds vrede og forbannelse i vårt sted, for at vi som hadde fortjent dette, skulle gå fri; da lot Han alt sitt blod utøse, og endatil sitt hjerte briste for oss; ja Han sparte ikke sitt liv, da det å gi det hen var nødvendig til vår frelse. Å! – hvor høyt roper ikke alt dette til oss: se hvor Han elsket folket! (5 Mos. 33,3).
Også etter sin oppstandelse fra de døde viste Han, at Han var vår venn; for da sendte Han ut sine disipler med den befaling, at de skulle gå ut i hele verden for å forkynne evangeliet, og forkynne alle, alle syndere, alle mennesker, at de kunne bli frelst og salige.
Ennå viser Han seg som vår venn; for Han sitter hos Faderens høyre hånd, ber daglig for oss som vår talsmann, og arbeider utrettelig med sin nåde på alle menneskers hjerter, for å dra dem til seg og gjøre dem salige.
Hvem er da en slik venn som Jesus? Hvem har vel avlagt så mange og store bevis på sitt vennskap mot oss? Å! Gud være lovet! Ingen er utelukket fra dette Hans vennskap; slik har Han elsket og slik elsker Han ennå alle mennesker; derfor våger vi å kalle Ham ikke bare de troendes, men alle menneskers venn og frelser (1 Tim. 4,10), ettersom Han ennå så hjertelig tenker på dem alle til det gode, slik at endatil den aller største synder, det aller sletteste menneske med sannhet kan sies å være elsket av Jesus med en kjærlighet uten like.
Å synder! –dersom du visste, dersom du rett kjente, hvilken venn du har i denne Jesus, hvor høyt Han elsker deg, hvor ømt Han alltid har tenkt og ennå tenker på deg; da skulle du ikke lenger kunne gå slik med kulde imot Ham i ditt hjerte; da ville du visst elske Ham igjen.
Det er min venns røst som banker. Han banker ikke bare hos de benådede, de troende som allerede erkjenner Ham som deres venn, men Han banker med sin nådes og kjærlighets røst på alle synderes hjerter, for å få inngang hos dem, og gjøre dem salige.
Enhver sjel, hvor syndig, elendig og udugelig til det gode den enn måtte være, kan få erfare sannheten av disse Hans egne ord: ”Se, jeg står for døren og banker. Om noen hører min røst og åpner døren, da vil jeg gå inn til ham” (Åp. 3,20).

Vår venns røst i samvittigheten
Av Lorenz Chr. Rezius

Les: Joh. 1, 19 – 28

I de ennå ubekymrede synderes samvittighet.

Spør vi nå først, hvordan Jesus taler i de ennå ubekymrede synderes samvittighet, eller hvordan Hans røst lyder i deres hjerter som ennå vender seg bort fra Ham, som ennå er døde i og følelsesløse mot Hans kjærlighet, da er svaret, at Han til dette særlig betjener seg av sitt ord, som har en guddommelig kraft til å trenge inn i menneskets hjerte.
Merk da følgende, min venn: Treffer du, når du leser i en kristen bok, et sted som gjør inntrykk på deg, som du blir oppmerksom på og stanser ved, og som du anvender på deg selv; f.eks. Du leser en beskrivelse over menneskets fordervelse og hjertets vanart, og kommer ved det til å tenke: «Akk! - her er jeg avmalt, nettopp slik er det med meg, slik er jeg;» - skjer dette, da kan du være viss på, at det er din venn som banker på ditt hjerte. Og ville du riktig åpne det for Ham, så skulle du få høre, hva Han hadde å si deg videre.

Eller du leser om en benådet sjels salige tilstand, og fornemmer ved det inne i deg det ønske: «Akk! - om det var slik med meg!» - eller du hører en preken, en formaning og den går deg til hjertet, den rører deg, og fører deg på gagnlig tanke for din sjel: Hva er vel alt dette annet enn din venns røst? - for en lærer kan ikke ved egen kraft vekke opp eller bevege et hardt og sovende hjerte; - men det er Jesus som taler til deg gjennom dennes munn.
Johannes sier om seg selv i vår tekst, ikke at han var den ropende selv, men den ropendes røst, da Gud nemlig ropte ved ham, så det skulle ryddes og beredes vei i menneskenes hjerter for den frelser som var åpenbart i kjød.
Når man derfor ved å høre en preken får et sterkt inntrykk på sitt hjerte, hva enten det føles vederkvegende eller skrekkende, hva enten man fornemmer en lokking og dragelse på hjertet, eller et tuktende og smertende slag, som man blir urolig og bekymret ved; - da kan man sikkert tro, at det ikke er noe annet enn Jesu røst som roper i samvittigheten ved Ordet, og forårsaker disse følelser der, disse gagnlige rørelser.
En synder blir ofte forbitret på den lærer som sier han hans onde vesen og usalige tilstand like ut, slik at han føler seg grepet i sin samvittighet. Men kjære! - vredes ikke på ham, ikke tilskriv ham dette; - han er et menneske, hva skulle han kunne utrette? Nei, det er Jesus, det er din venns, din frelsers røst som roper i din samvittighet ved dette sitt sendebud. Han elsker deg, og vil derfor på denne måte bringe deg til erkjennelse av din elendighet, for siden å kunne hjelpe deg. Denne venn vil ikke og kan ikke med likegyldighet se deg gå i en slik usalighet borte fra din skaper, derfor søker Han ved denne røst å dra deg til seg.

Men sjelevennens røst lyder også i synderens samvittighet ved alle slags tildragelser i det daglige liv.
Til eksempel: Når et menneske ved en meget stor fare eller ved et ulykkestilfelle blir bevart på en slik måte, at Guds godhet og kjærlighet faller det så sterkt i øynene, at det ikke kan miskjenne den, og det ved det fornemmer en hjertets dragelse til å oppofre seg til Ham av takknemlighet: - eller når man ser, hvordan Guds straff klart hviler over en ugudelig, og tenker dermed: - dette kunne også hende meg som går under samme forbannelse, dersom jeg ikke flyr til nåden, og blir omvendt til Jesus.
Eller når man hører, at noen ganske uventet og uberedt blir rykket bort av tiden til evigheten, og man ved det tenker: I dag deg, i morgen kanskje meg; - jeg kan jo ikke noen dag være sikker for mitt liv, derfor er det sikrest å søke Herren mens jeg kan finne Ham.
Eller når man faller i en sykdom, og det ved det faller en inn: - kanskje ligger jeg nå på mitt dødsleie; - jeg vil anvende den korte tid, Guds nåde ennå gir meg, til å komme i bekjentskap med min frelser, for at min så dyrt kjøpte sjel må bli reddet.
Eller når alderdom og skrøpelighet minner om dødens nærmelse: - eller når man ser et benådet menneske, hvis hele omgjengelse vitner om en riktig salig hjertets forening med Gud, og man ved det tenker: - hvor lykkelig er ikke denne sjel! - gid også jeg var i en slik tilstand: - eller når det under et menneskes ensomhet kommer på det, enten en sterk uro som det ikke vet noen grunn til, eller en inderlig glede, som har ukjent årsak for det: Se, alt slikt, kjære sjel! - er din venns røst som banker på ditt hjerte, som roper i din samvittighet.
Og hva mener Han vel med dette? Hva vil Han deg, når Han roper slik? Akk! - Han vil jo bringe deg til å tenke på din salighet, Han vil berede seg vei, og skaffe seg rom i ditt hjerte. Han vil ved det si deg: Kjære sjel! - tenk på, hva du har kostet meg, hvorfor vil du slik dø? - tenk på, hva som tjener til din fred; - vend deg til meg, så jeg må kunne få utført alle mine fredstanker over deg! (Jer. 29,11). Gi meg ditt hjerte! - se hvordan jeg svettet blod, hvordan jeg arbeidet meg til døde for å gjøre deg salig. Jeg elsker deg! - kom til meg, så skal du få smake og se, hvor vennlig jeg er, - så skal du få erfare, hvor godt man har det hos meg.
Slik taler Jesus til synderen ved hin røst til hans samvittighet.
Å! - om vi nå ville gi akt på denne vår venns røst, og åpne opp for Ham.

Vår venns røst!
Av Lorenz Chr. Rezius

Les: Joh. 1, 19 – 28

Til en slutning må jeg ennå tale noen ord til dem som ennå ikke er så lykkelige at de rett kjenner Jesus som deres venn. Vær forvisset om, at Han er en redelig venn av hele hjertet, og det imot alle mennesker, - ikke bare imot dem hvis gjenkjærlighet Han allerede har vunnet, men også imot dem som ennå går hen i mistillit og frykt, ja endatil imot slike som er Hans virkelige fiender.
Han elsker så usigelig mye selv den ugudeligste og uverdigste synder, slik at det skulle glede Hans hjerte inderlig å gjøre ham godt, både her og i det kommende liv.
Ja kjære sjel! - du går borte fra Ham i synd og vantro; - Han er likevel din venn: - du skammer deg ved Ham og Hans navn; - Han er likevel din venn: - du er Ham hver stund ulydig, du vanærer og bedrøver Ham; - Han er likevel din venn: - du spør ikke etter Ham , og Hans hjerte tørster etter deg: - du møter Ham alltid med kulde og likegyldighet; - Han elsker deg allikevel så høyt, at Han uavlatelig tenker på ditt vel, og arbeider på det.
Tenk deg alle dine venner i verden; - oppfør deg slik imot dem som du oppfører deg mot Ham, og se om noen av dem blir bestandig i sitt vennskap. Dette gjør da vennen Jesus, Han fordrar deg, og din utroskap har ennå ikke kunnet gjøre Hans troskap til intet.
Ennå i denne time er Han din venn, og til bevis på det fornemmer du kanskje nå, mens du leser dette, Hans banking på ditt hjerte, Hans røst i din samvittighet. Stamper du enn imot brodden (Ap.gj. 9,5), så vil kanskje allikevel Hans kjærlighet følge deg så lenge, inntil du engang med gledestårer kan bekjenne: Herre! - du har vært meg for sterk, du har overvunnet meg, og jeg er nå din.
«Hvem skulle for mitt hjerte gives, Enn deg, som ditt har givet meg?»

Sanne kristnes eller troende sjelers rette juleglede
Av Lorenz Chr. Rezius

Les: Luk. 2, 33 – 40

1. Gjenstanden for deres glede, eller hva de gleder seg over. 2. Hvordan de gir sin glede til kjenne.

1. Gjenstanden for deres glede, eller hva de gleder seg over.

Men du, o søte Jesus! - du forunderlige Gud og barn! - jeg tilber deg ved din krybbe, og har allerede en nåde å begjære av deg: - rekk ut din spede, men allmektige hånd, og salv mine lepper og mitt hjerte med nåde, så jeg selv må tale med glede og varme om dine troendes glede på denne dag, - og la denne nåde også gjennomtrenge alle mine tilhøreres hjerter, slik at de ikke bare hører om den, men også føler og erfarer denne søte glede i deres hjerter, ja slik at de blir helt fylt av fryd, av kjærlighet, av lov og tilbedelse for deg.
Å at dette måtte bli en riktig velsignet og salig stund for oss alle. Vend nå alle våre hjerter til deg! «Ja, Herre Krist, deg til oss vend, Din Hellig Ånd ned til oss send!»

1) Se, jeg forkynner dere en stor glede - en glede for alt folket. I dag er det født dere en frelser, som er Messias, Herren - i Davids stad.
Med disse ord tiltaler det himmelske sendebud hyrdene. Se, sier han, gi nøye akt, hør med oppmerksomhet på det som jeg har å forkynne dere, - det er den aller viktigste hendelse, den aller gledeligste hendelse, som noensinne har skjedd, og som noensinne kunne skje her i verden; - den angår både himmel og jord.
Frykt ikke, for jeg forkynner dere kun glede, stor glede, en glede for alt folket, alle slekter, alle mennesker på jorden; - å! - åpne deres hjerter, slik at dere må smake, ja helt fylles og mettes av glede! I dag er det født dere en frelser!
Å! - usigelig søte og livsalige ord for arme syndere! Spring av glede, dere sjeler som har ventet, som har sukket etter denne frelser! - det er den lovede Herre Kristus i Davids stad; - det er Ham, som ofringer og forbilder igjennom så mange hundrede år siktet hen til, den så lengselsfullt ventede Messias, - nå er Han endelig kommet til verden, i gag er Han født; - ja ikke bare født, men dere er Han født, for deres skyld, til deres salighet; - gå selv hen og se Ham, - Han ligger svøpt i kluter i en krybbe.
Å! - hvilke glade følelser må ikke dette budskap ha vakt i hyrdenes hjerter! - de brenner av begjærlighet etter å se denne synderes bebudede frelser; - de løp både fra hjorder og alt; - de går hastig bort, for å se med deres egne øyne, og i deres hjerter å motta og hylle salighetens fyrste i krybben; - og etter å ha mettet seg med dette, så går de tilbake til deres arbeid, prisende og lovende Gud, for alt det som de har hørt og sett.

Se, kjære sjeler! - dette er den ting som de troende gleder seg over i denne høytid. Sannelig, det er en stor, en herlig og skjønn ting å glede seg over. Å, at vi alle måtte kunne ta del med dem i denne glede!
La oss tenke etter, hva vi har å glede oss over på denne dag! Et barn er oss født, en sønn er oss gitt (Jes. 9,5).
Å min Gud! - oss usle syndere er født et barn som er din egen, evige, enbårne Sønn, din herlighets avglans, ditt vesens rette bilde! Å hvor full av godhet er du ikke imot oss som hadde forspilt den rett å kalles dine barn, da du i dette barn gir oss en så dyrebar gave, ved hvem du igjen vil anta oss til dine barn! - å hvor klart lyser ikke dine fredstanker frem her, hvor herlig stråler ikke her din nåde frem, hvor høyt taler ikke ditt kjærlighetsfulle hjerte her!
Akk min sjel, bøy deg ned i støvet, smelt hen i takknemlighets- og gledestårer over en slik Gud, og over det barn, den Sønn, Han har gitt deg; - en Sønn som ikke bare er et avmektig menneske, men som har et herredømme som har himmelen til sitt sete og jorden til sin fotskammel; - en Sønn som heter Under(full).
Ja, en Gud i menneskenatur, i barneskapning, en Gud i svakhet og fornedrelse må vel hete Under(full).
Dette barn heter Rådgiver, stor i råd og mektig i gjerninger (Jer. 32), - det heter Gud, Veldig Gud, Jehova, Immanuel, Evig Far; - skjønt Han selv er et barn, er Han allikevel alt levendes Far og skaper.
Han heter også Fredsfyrste, for Han har forlikt verden med seg selv, og stiftet fred mellom Gud og den frafalne menneskeslekt, underskrevet fredspakten på korset med sitt blod, og beseglet den med sin død.
Et slikt barn er oss født, en slik sønn er oss gitt i dag! Å! - at våre hjerter var ydmyke og ærbødighetsfulle nok til rett å tilbe dette guddommelige barn, og føle hele verdien av en slik gave!
Men enda mer: - det barn som er oss født i dag, er den kvinnes ætt som skal sønderknuse slangens hode, den slanges som med sitt giftige syndebitt har fordervet hele vår slekt, så vi alle nå går syke både på legeme og sjel, og sukker over vår skade.
Men Gud skje lov, dette barn kommer ikke bare for å sønderknuse denne slanges hode, slik at han nå ikke kan skade oss mer, men også for å la seg selv opphøye på et kors, for at hver den som i troen ser på Ham, skal bli helbredet fra det dødelige sår han har fått, og leve evig.
I dag fødes den veldige kjempe som skal seire over mørkets rike, tilintetgjøre syndens makt, og i sin egen død oppsluke den siste fiende, døden.
Å her behøves visst troens øye for å kunne se, at dette barn skal utføre så store ting. Men Han har fått det navn Veldig (Jes. 42,13) av Gud selv, og Han har ikke båret det forgjeves; - Han har vist seg å være den sterkere som overvinner den sterke bevæpnede, og deler ut hans rov (Luk. 11,21-22).
I dag fødes vår Goel, vår forsvarer, som har felt manndraperen, og hevnet vårt blod, og gjenvunnet oss vår tapte arv.
I dag fødes vår hyrde, som har gitt sitt liv for fårene, som har vunnet seg en hjord med sitt eget blod, som river det ene villfarende får etter det annet ut av løvens munn, og slik samler seg en hjord som Han selv vokter og beskytter; - ja en hyrde som kjenner sine får så nøye, at Han har dem tegnet i sine hender, og ingen skal rive dem ut av Hans hånd (Joh. 10).
I dag fødes vår frelser, som har ofret seg selv på et kors til en eviggjeldende forsoning for oss, og ved det skaffet oss våre synders forlatelse, rettferdighet, fred, nåde, velsignelse og evig salighet.
Den Jesus som forkynnes for syndere, og til hvem vi så hjertelig innbys å komme, for å motta saligheten for intet; - denne Jesus er det som er født i dag!
Å jeg er ikke i stand til å regne opp alt det gode som er tilflytt oss ved Jesu fødsel på denne dag; - for himmelen har åpnet seg, og salighet er flytt, ja strømmet ned på jorden!

2. Hvordan de gir sin glede til kjenne.

Vi skal nå for det annet omtale, hvordan de troende gleder seg over denne for dem så store dag.
En troende sjel stiller seg i dag, med sitt hjerte ved krybben, og metter seg ved å beskue det lille barn Jesus, som all salighets eneste grunn og årsak; - og dens øye, dens sinn og tanker er vendt bort fra alt annet og kun henvendte på Ham. Vil verden byde den noe av sin fornøyelse, så finner den ingen smak i det; - for den har fornøyelse nok i Ham. Først gleder den seg over det at saligheten i Jesus står åpen for alle, så som det heter: «- se, jeg forkynner dere en stor glede - en glede for alt folket» (Luk. 2,10); - var det ikke slik, da kunne den, som den uverdigste i sine øyne, ikke vente seg å få del i det; - men nå kan den si: - Han ligger der også for meg.
Spør man en slik sjel: Hva mener du? - hvorfor kom Han hit til jorden? Da svarer den: «Han haver med sitt dyre blod For meg og alle sonet, Og gjort fullkommen syndebot, Fra evig død oss skånet.»
Han er så aldeles min, at ingen kan nekte meg rettigheten til Ham; - for Han er meg skjenket og gitt av den himmelske Fader. En sønn er oss gitt; - alt hva dette barn er og videre skal bli; - alt hva Han skal utrette, gjøre, lide, fortjene og vinne, det er alt sammen mitt; - jeg har del i det.
«En arvedel er tilfalt meg på liflige steder. Ja, jeg har en herlig arv!» (Slm. 16,6).

Den troende kristen høytideligholder denne sin frelsers fødselsdag med en inderlig glede, fordi han på denne dag har fått del i barneretten hos Gud.
Ser han på sin egen fødselsdag, så må han skamme seg og tenke: - akk! - da fødtes en så stor synder, et usalig verdens og fortapelsens barn; - ja han kunne ha grunn til å forbanne den dag likesom Job, dersom ikke Jesus hadde latt seg føde til verden; - men nå har Han nettopp ved sin hellige fødsel sonet for hans syndige fødsel, og vunnet ham adgang til å bli Guds barn, slik som Guds Sønn selv ved det er blitt hans bror og slektning, og har ikledd seg hans natur, hans kjød og blod; - og derfor heter det: «Alle dem som tok imot Ham, dem gav Han rett til å bli Guds barn» (Joh. 1,12).
Hva ser da mennesket i dette barn? - akk, det naturlige øye ser ikke noe annet, enn et fattig, ringe og foraktet menneskebarn; - men troens opplyste øye ser langt mer; - det ser i dette barn et guddommelig lys, som opplyser verden, et Guds Lam som bærer verdens synd, en forsoner, en forløser, en hjelper i nøden, en lege, en trøster, en tilflukt for alle elendige, et alt i alle.
Den som altså merker at han er blind og går i mørket, skulle han ikke glede seg over lyset? Den som føler at han er fanget, bundet, såret, fordervet av synden, på alle kanter ussel og fattig, skulle han ikke glede seg over Jesus, som er født for å hjelpe ham imot alt dette? (Jes. 61, 1-3). - må han ikke glede seg, når han ser Ham, og tenker: - nå behøver jeg ikke å gå i fortvilelse og angst over mine synder; - denne Jesus er født til verden for å ta dem på seg; - denne Jesus skal betale all min skyld hos Gud; - denne Jesus skal la sitt blod flyte til min forsoning, renselse og rettferdiggjørelse; - akk ja, så høyt skal Han elske meg, at Han skal late sitt liv og gå i døden for meg.
Denne Jesus som nå selv gråter som et annet lite barn, Han skal med sin husvalende nåde trøste mitt hjerte og tørke av mine tårer; - dette barn som nå selv er hungrig og tørst, skal ikke bare sørge for mitt legemes opphold, men også fylle min sjel med liv og overflod; - dette barn som nå selv ligger svøpt i usle kluter, skal skjenke meg salighetens klær og rettferdighetens kjortel; - dette barn som nå selv ligger i sin ringe stall, skal berede meg plass i herlighetens rike; - dette barn som nå selv er stedt i fattigdom, skal gjøre meg rik, og åpne alle nådens skatter for meg; - dette barn som nå synes svakt og avmektig, skal bli meg en sikker tilflukt, en kraftig beskyttelse, en sterk hjelp, et fast vern i all nød og plage, i all møye og bekymring, som kan møte meg.
Alt dette ser troens øye i dette barn; - over alt dette gleder den troende kristen seg. Han ytrer sin glede så godt han kan; - han tar denne lille Jesus i troen på sine armer, han kysser Ham, han velsigner Ham, han gråter av glede over Ham, han takker Gud hjertelig, som har gitt ham denne sin Sønn; - hans hjerte slår til Guds pris; - hans tunge synger til Guds pris; - hans tårer flyter til Guds pris; - hans hender oppløftes til Guds pris; - hans knær bøyer seg til Guds pris! Hans legeme og sjel fryder seg i Gud over all denne salighet. Han gjemmer denne skatt dypt i sitt hjerte, og ber Den Hellige Ånd å besegle den slik, at aldri noen ting må berøve ham den, at han aldri må miste den.

Ved Ham er vi nå alle frelst, så mange som vil ta imot Ham, og tro på Ham; - gråt ikke, du bedrøvede, vær ikke mistrøstig, du tungsindige, forsmekt ikke, du svake; - her har vi hjelperen og frelseren som tar på seg vår sak, hele vår sjels og salighets anliggende, all vår nød og elendighet; - i dag er Han født og kommet til verden; - se, Han ligger i krybben, gå hen og besku Ham, så får du glede; - når du ser Ham, så ser du hele Guds hjertelag imot syndere. Se Hans milde øyne, se hvordan Han rekker sine hender imot deg, og tilkjennegir, at Han er kommet til din trøst.
Slik roper den troende, den glade kristen til andre; - og hvilken glede er det ikke for ham, å kunne prise Jesus og forkynne Hans nåde for andre; - hvor gjerne ville han ikke med sin svake røst istemme med det himmelske kor i Guds lovsang, og synge med englene: «Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden, i mennesker Guds velbehag!»

Se, kjære sjeler! - slik er de troendes glede på denne store dag; - hele deres hjerte er inntatt av den, og annen fornøyelse bryr de seg ikke om.

Men dere ville ikke!
Av Lorenz Chr. Rezius

Les: Mt. 23, 34 – 39 og Jer. 6, 16

«Jeg vil elske dem av hjertet:» - slik taler Herren vår Gud selv, den evige kjærlighet, all nådens kilde og barmhjertighetens far (Hos 14, 5); - og i disse få ord har Han åpnet og lagt frem hele sitt hjerte for oss, slik at vi ikke kan være i tvil om, hvordan Han er sinnet mot oss arme mennesker.
Især blir dette klart for oss, når vi leser ordene i deres sammenheng; - for etter at Han har advart sitt folk med ømhet: «Vend om, Israel, til Herren din Gud!» (Hos 14, 2), - så er det at Han tilføyer: «Jeg vil lege deres frafall. Jeg vil elske dem av hjertet.»
Og på det følger så mange skjønne løfter om den nåde og velsignelse Han vil skjenke dem, når de bare vil omvende seg.

Er det da ikke rørende og inntagende, kjære sjeler! - å høre, med hvilken kjærlighet Gud tenker på oss? Må ikke et oppmerksomt blikk på Hans sinnelag tvinge oss til å tenke slik: - å, om jeg bare kunne være den Gud til glede, som er så god! Hvorfor skal jeg da være et så ulydig barn mot en slik far, og bedrøve Ham så mye med min oppførsel!

Når Herren sier: Jeg vil elske dem, da vitner dette som sagt, fullkomment om, hvor kjærlig Han er sinnet imot oss; - men det uttrykk «gjerne» (eldre overs. er: Jeg vil gjerne elske dem) viser også en motvilje eller hindring fra menneskets side. For når man sier: - jeg vil gjerne, så kommer det vanligvis et men etter, som viser at man ikke kan eller får det, som man ville; - slik sier man f.eks.: - jeg for min del ville gjerne leve i fred med andre, men jeg kan ikke oppnå mitt ønske. En far som er bedrøvet over sitt ulydige barns uverdige oppførsel sier: - jeg ville gjerne elske mitt barn, men dets ulydighet tvinger meg til å behandle det annerledes enn jeg ønsket.
Nettopp slik er det Gud klager her: Han ville gjerne elske oss, men ved vår ulydighet, ved vår uverdige oppførsel hindrer vi Ham fra å fullkomme sine kostelige fredstanker over oss, og fra å handle så faderlig med oss, som Han gjerne ønsket og ville.

Mange mennesker mener i deres forblindede og forvendte sinn tvert imot, at de fra deres side gjerne ville, men at Gud ikke vil.
Når du, kjære sjel! - tenker som så: «Jeg ville gjerne være et sant Guds barn, jeg ville gjerne holde meg til frelseren av hele mitt hjerte, elske Ham og leve etter Hans vilje, men jeg kan ikke være som jeg burde og ville; - ville Han bare unne meg sin nåde, da skulle det vel skje, for det er visst at jeg vil» - tenker du slik, beskylder du da ikke Gud for å kreve noe av deg som du ikke kan, og for å la deg mangle den nåde som behøves til det?
Kjære menneske! - du kjenner ikke deg selv; - du mener at du vil, og din vilje består likevel ikke i annet, enn at du, mens Herren banker på ditt hjerte, for et øyeblikk føler et flyktig ønske om, at det var annerledes med deg; - men hvor lenge varer denne din gode vilje? Ikke lenger, enn inntil du kommer inn i dine sedvanlige forretninger eller fornøyelser, eller dine lyster og skjødesynder frister deg: - da glemmer du snart både Gud, himmel og salighet. Og selv i den stand, da du mener at du vil, vil du da vel så helt, så oppriktig, at du er beredt til å gi slipp på og ofre alt annet, for å vinne Jesus og bli salig i Ham?
Prøv deg alvorlig heretter, og du skal snart finne, om skylden hviler i Guds eller i din egen vilje.

Vår kjære frelser setter saken utenfor all tvil i dagens tekst, idet Han forsikrer: «Hvor ofte jeg ville samle dine barn -. Men dere ville ikke.»

Gud vil!
Av Lorenz Chr. Rezius

Les: Mt. 23, 34 – 39 og Jer. 6, 16

Den sørgelige sannhet, at Gud vil menneskenes salighet, men menneskene selv vil ikke motta den.

Gud viser i hele sitt forhold, i hele sin nådes husholdning, at Han vil menneskenes salighet.

Når vår kjære frelser vil avmale den ømhet og kjærlighet Han bærer i sitt hjerte for oss arme mennesker, da tar Han selv lignelsen av en høne, som kaller og lokker sine små kyllinger til seg, så de skal finne beskyttelse, varme, trygghet og hvile under hennes vinger: «Jerusalem, Jerusalem!» – sier Han - «Hvor ofte jeg ville samle dine barn, som en høne samler kyllingene sine under vingene.»
Og at Jesus virkelig vil oss vel, at Han alvorlig ønsker vår salighet, det har Han lagt klart for dagen, dels ved de foranstaltninger Han har gjort til det, dels ved sin vennlige innbydelse til å motta saligheten, og dels ved sin utrettelige tålmodighet, som Han venter på oss med inntil siste øyeblikk.

Hva foranstaltningene til vår salighet angår, da er de så mange, så store og så herlige, at vi i denne stund ikke kan mer enn kort nevne noen av dem.
Her møter oss da først Guds menneskebliven eller komme i kjødet, som er en så høyst viktig og forunderlig begivenhet i nådens rike, at vi, som det skjer i disse dager, med største grunn feirer dens minne.
Å min Gud! - hvor stor er ikke denne nådens foranstaltning! - hvor vitner ikke dette om din alvorlige vilje til å gjøre oss salige, at du, himmelens og jordens skaper, ville fornedre deg slik, og anta vårt kjød og blod, bli et lite fattig barn og siden et fullvoksent menneske, og vandre her på jorden i noen og tretti år i ytterste ringhet og forakt, for selv å kunne bli vår frelser! Hvor vitner ikke det om din kjærlige forsorg for vår salighet, at du, under ditt opphold her i verden, kalte en flokk disipler, som du selv lærte opp og underviste som Guds rikes hemmelighet og utrustet med kraft til å gjøre underlige gjerninger, for at de skulle bli skikket til å gå ut i verden som dine apostler og lære alle folk, hvordan de kunne bli frelst! Og, kjære sjeler! - hva er det da ikke for en stor og dyrebar foranstaltning til vår frelse, at Jesus Kristus, som det Guds lam, ofret seg selv og ga sitt liv hen til en løsepenge for oss; - at Han bar våre synder, vår straff, vår forbannelse, vår evige kval, for å befri oss fra det og til fulle tilfredsstille Guds rettferdighet – at Han lot seg begrave, men sto opp fra de døde og atter ble åpenbart på jorden i 40 dager, for å styrke sine apostler og undervise dem nøyere o de ting, som de tidligere var for svake til å fatte – at Han siden fór opp til himmelen, gikk inn i helligdommen med sitt blod, som vår yppersteprest, og satte seg ved Faderens høyre hånd som en talsmann for alle arme syndere!
Vitner ikke alle disse foranstaltninger nok om, hvor gjerne Han vil menneskenes salighet?

I tillegg til dette kommer nå Hans omsorg ved innbydelsen til å motta del i den salighet som Han har vunnet.
Har Han ikke sendt ut sine bud til all verdens ender, for at alle skal få vite, hvilke fredstanker Han har over dem, og på hvilken måte de kan bli frelst? Har Han ikke gitt menneskene sitt åpenbarte ord, den velsignede bok som vi kaller bibelen, som Han har forkynt oss hele frelsens vei i? Har Han ikke stiftet et embete, som tross alle mørkets makter og deres bestrebelser for å tilintetgjøre det, likevel ennå består den dag i dag, og som Hans tjenere under Hans varetekt frimodig treder frem i og forkynner evangeliet eller det av verden så forhatte og foraktede ord om korset, om forsonerens blod og død, slik at, så lenge det ennå finnes sjeler som er besværet av synden og gjerne vil bli kvitt den, da kan få høre og vite hvem de skal gå til og trenger ikke å famle i mørket for å finne frelsens vei?
Roper ikke hine evangelieforkynnere på Jesu vegne og etter Hans befaling til alle syndere: «Kom og la dere forlike med Gud! Kom til deres frelser! Kom og ta del i den salighet som er vunnet dere! Kom, for alt er ferdig!» (Mt. 22,4).
Er det vel noen iblant oss som ikke har fått dette tilbud, ikke har hørt denne røst, og det ikke én, men mange ganger; - for hvor ofte, sier Jesus, hvor ofte har jeg ikke villet samle dere!

Ennå kommer til dette Guds forunderlige tålmodighet, ved hvilken Han så lenge venter på menneskenes omvendelse; - en tålmodighet som visselig ikke vitner mindre om, hvor gjerne Han vil deres salighet.
Når Han ofte har innbudt, og en tid lang har ventet forgjeves, så kunne Han vel, ifølge sin rettferdighet, rykke slike motvillige og gjenstridige bort, og styrte dem i fordervelse; - men hva sier Han selv om sitt hjerte? «Så sant jeg lever, sier Herren Herren: Jeg har ikke behag i den ugudeliges død, men i at den ugudelige vender om fra sin ferd og lever. Vend om, vend om fra deres onde veier! Hvorfor vil dere dø, Israels hus?» (Esek. 33,11).
Slik er Hans sinnelag, slike er Hans fredstanker over de arme mennesker; - derfor utsetter Han utførelsen av sine rettferdige dommer over dem, den ene tid etter den annen, venter på dem det ene år etter det annet (Luk. 13, 6-9), om da noen ville la Hans godhets, tålmodighets og langmodighets rikdom lede seg til omvendelse (Rom.2,4).

Et nytt hjerte
Av Lorenz Chr. Rezius

Les: Luk. 2, 21

«Gud, skap i meg et rent hjerte, og forny en stadig ånd inne i meg!» (Slm. 51,12).
Slik lyder Davids kjente og kostelige bønn.
Nå erkjenner vel hver og en, at det er en viktig bønn og vel verd å be, all den stund man finner, at hjertet nettopp ikke er slik som det burde være, og man gjerne kunne ønske det bedre; - men ved det blir også de fleste stående. Og så lenge det ikke kommer videre med et menneske, så lenge er det likevel ikke annet enn idel sløvhet og livløshet i dets ånd, selv når det ber denne bønn.
Men når en sjel ved nådens lys kommer til nøyere erkjennelse av sin egen tilstand, slik at den finner seg å være grunnfordervet, helt bortvendt fra Gud og aldeles følelsesløs for frelseren, og det nettopp til samme tid, som den så dyrt forsikrer om sin kjærlighet til Ham – slik at den f.eks. når den synger: «Jeg kun min Jesus elske vil,» føler i seg denne motsigelse: «akk nei, det er jo ikke slik, Jesus er ikke det høyeste gode for meg, jeg har noe annet som jeg elsker langt mer enn Ham, noe som jeg langt mer hjertelig begjærer, jeg kjenner ikke engang noen alvorlig lengsel etter Jesus, min attrå står bare til verden og dens forgjengelige goder» - når et menneske, sier jeg, begynner å lære seg selv slik rett å kjenne, og også å kjedes mer og mer ved sitt gamle, kjødelige og udugelige hjerte: Å, da ber han med samme iver, med samme alvor, som David: «Gud, skap i meg et rent hjerte, og forny en stadig ånd inne i meg!»
Og – hvor gjerne vil ikke Gud høre og bønnhøre denne bønn! Derfor salig enhver som med full oppriktighet og hjertelig forlegenhet titt og ofte søker Herren med dette sukk! Der står det ikke mer tilbake for ønskets oppfyllelse, enn at han gir ifra seg dette hjerte, som er ham til byrde, og overgir det til Jesus, så Han kan rense, hellige og fornye det.

Kjære sjeler! Om det ble tillatt oss i dag å utbe oss hver sin nyttårsgave av Gud, så kunne det vel høres mange forskjellige ønsker etter enhvers forskjellige mening og attrå; - men klok i sannhet og lykkelig var den som uttrykte sitt hjertes ønske i disse ord: «Gud, skap i meg, for dette år et nytt hjerte, et hjerte som kan elske deg og vandre med troskap for ditt ansikt!»
Sannelig, ingenting skulle være mer nødvendig for oss, enn dette; - ingenting skulle Gud med større glede gi oss, enn dette.
Og til hvilken velsignelse skulle ikke denne gave bli for en slik sjel, til hvilken velsignelse for hele året, for hele livet, for hele evigheten!
Å, måtte vi da alle alvorlig enes om, å legge frem for vår Gud i Jesu navn denne bønn i dag, dette ønske: «Skap i meg et nytt hjerte!» Skap det i oss alle, glem ingen, du Gud! - som er så rik på gaver, og har et så gavmildt hjerte! Skjenk oss et nytt hjerte til nyttårsgave i dag! Amen.

Hvordan et nytt hjerte ser ut eller er beskaffent.

Når Guds Ånd i Skriften bruker det ord: Hjerte, som når Han selv sier: «Jeg vil gi dere et nytt hjerte» (Esek. 36,26), så mener Han med det alt det hos et menneske som vi kaller hu, vilje, sinn, begjæring, tilbøyeligheter og drifter.
Dette hjerte er ved syndefallet blitt aldeles fordervet, og så forvendt, at det nå ikke kan tjene oss til oppnåelsen av vår bestemmelse, den evige lykksalighet mer, men tvert imot leder oss til idel usalighet og fordømmelse; - for det er nå aldeles bortvendt fra Gud, all lykksalighets kilde, og i stedet for det vendt til alt det som er imot skaperen og det selv til skade; - ja i menneskets hjerte ligger et fiendskap imot Gud, noe han vel ikke gjerne vil erkjenne, fordi det tyder på en større grad av ondskap, enn han vil tilstå seg skyldig i, men som han snart vil finne, når først nådens lys opplyser hjertet for ham, og da vil han selv bli sin første anklager.
Likevel, ved minste oppriktige selvprøvelse må mennesket nå vel tilstå, at han ikke elsker Gud i sannhet, ikke har Gud så kjær som mange andre ting. For det man riktig elsker, det har man jo stadig i sine tanker, det omgås man jo gjerne og ofte med; - men et uomvendt menneske kan jo gå hele dagen, ja den ene tid etter den annen, uten å tenke på sin skaper og sin frelser, så snart han ikke ve ytre omstendigheter blir minnet om det. Og når det endatil gis ham anledning til å tenke på Ham, så skjer det med en slags ulyst og følelsesløshet; - han fornemmer ikke det behagelige ved et, som han ellers føler, når han påminnes om noe som virkelig er kjært for ham.
Mennesket har da heller ikke noen lyst til det gode som Gud har befalt og foreskrevet ham, selv om han ofte finner, at det var nyttig og gagnlig for ham; - men derimot står hans hu, hans attrå og tilbøyelighet til det som er forbudt, som er skadelig og ondt. Slik ser menneskets gamle hjerte ut, slik er dets vesen av naturen.
Men det nye hjerte, som Gud har lovt å skape i mennesket, er nettopp det motsatte av det gamle i alle ting: - det er med alle dets begjæringer og tilbøyeligheter vendt til Gud. Det elsker Gud; - men akk, hvordan skal man kunne beskrive, hvor høyt det elsker Gud! Et menneske som har fått et slikt hjerte, kan ha venner her i verden, som han også elsker riktig ømt og hjertelig; - men han føler likevel ikke for noen av dem, det han føler for sin frelser: - når Han stiller seg frem for hjertet, da glemmer han alle andre venner, alt det han ellers kan ha kjært.
Han kan vel glede seg ved andre uskyldige ting her på jorden, men denne glede er likevel ikke noe mot den rene og salige fryd som han nyter i Jesus: Denne frelser er hans hjertes virkelige skatt; - til Ham har han en fullkommen fortrøstning, en barnlig tillit, Han er hans tilflukt i motgang, hans husvalelse i bekymring, hans glede i bedrøvelse, hans lyst i glede, Han alene er ham nok og alt.

Er nå hjertet slik sinnet imot Gud og frelseren selv, hvordan skulle det da ikke være sinnet imot Hans bud og befalinger? Akk, langt fra å være tunge og besværlige, er disse da lette (1 Joh. 5,3; Mt. 11,30), livsalige og kostelige; - for mennesket ser da ikke annet i det, enn kjærlighet av frelseren og salighet for seg selv; - dets hjerte er fylt med hellige begjæringer, og all dets tanke og handling går ut på å være Gud til behag, til glede og ære. Det tvinges da av Kristi kjærlighet, som gjennomtrenger hele dets sjel og sinn.
Slik har Gud selv beskrevet dette, når Han sier: «Jeg vil gi min lov i deres sinn og skrive den i deres hjerte, - og jeg vil gjøre det så at dere følger mine bud og holder mine lover og gjør etter dem» (Jer. 31,33; Esek. 36,27).
Slik ser nå et nytt hjerte ut.

For å sone
Av Lorenz Chr. Rezius

Les: Mt. 2, 19 - 23

Mens disse hyrder ble så inderlig glade, var det sikkert mange andre folk samlet i herberget; - for derfor måtte jo dette velsignede barn fødes i en stall, fordi det ikke var noe rom ellers.
Men vi finner ikke, at det har rørt dem det minste. Det er vel likevel å formode, at det i det minste er blitt kjent for husets folk, at et barn var født ute i stallen av en kvinne på reise; - men merkverdig nok er det, at vi ikke finner minste vink til at noen har brydd seg det minste om det, eller endatil gitt denne mor den minste hjelp eller medlidenhet.
Hadde det skjedd, så ville det uten tvil ha blitt anmerket av noen evangelist. Men vi finner ikke spor av det. Det må vel hete om den Herre Jesus, at Han kom til sitt eget, og Hans egne tok ikke imot Ham, og at Han var i verden, som er blitt til ved Ham, og verden kjente Ham ikke» (Joh. 1,10-11).
Han skulle fullkomment innvies ved lidelser; - Han skulle være det Guds lam som skulle bære all verdens synder; - Han var ikke kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene, og gi sitt liv til en løsepenge for verdens synder.
Slik måtte Han, selv om Han var himmelens og jordens Herre og skaper, fornedre seg selv til de usleste kår, for at Han ved sin dype fornedrelse kunne heve oss arme syndere, oss vredens barn til å ta del i den herlighet som Han hadde hos sin Far, før verden ble skapt.
Ja Han, i hvis navn hvert kne engang skal bøye seg både i himmelen og på jorden, Han måtte, for å sone for vår syndige elendighet, bli så nødlidende og fødes i en slik usselhet som det fattigste barn på jorden.

Hvem har hørt slik kjærlighet? I dette barn og i Hans ringhet og usselhet ligger nå alt vårt håp om evig salighet. Vel dem som kneler ved Hans krybbe, og erkjenner herlighetens Herre og deres frelses fyrste i Ham! For dem er Hans komme til jorden en sann gledesfest; - for de vet og tror av hele sitt hjerte: «Hadde Guds Sønn ikke sin manndom taget, Da hadde vi alle blevet fortapet, Han er vår salighet alene!»
Derfor holder de seg fast til Ham med hjertets inderligste attrå, og når de skuer Ham i Hans ringhet, sukker de med brennende lengsel: «O du Guds lam, som bar all verdens synder, forbarme deg over oss!»

Sann glede, - for deg!
Av Lorenz Chr. Rezius

Les: Mt. 2, 19 – 23

De arme syndere, som føler seg som slike, som i seg selv ser seg selv aldeles fortapte, som føler at de står i en gjeld som de aldri kan betale, men som forøkes daglig, som føler at de ligger trellbundet under synden, uten å være i stand til å sønderrive dens lenker; - å hvor er det ikke for dem et gledens budskap, når det sies dem: Frykt ikke! - deg er en frelser født! - Ham skal din bange sjel ikke forskrekkes for! Vel er Han Herren din Gud og din kommende dommer; - men for deg, engstede sjel! - åpenbarer Han seg ikke i sin guddoms glans; - for deg ligger Han som et lite barn i en krybbe, svøpt i kluter! Ham kan du trøstig nærme deg til; - Han kom nettopp for å søke og frelse det som var fortapt, altså også deg, arme menneske!
Ja sannelig, for slike som best føler, hvor høyt de trenger til en frelser, er julehøytiden en sann gledesfest. De ser alltid hen til krybben, hvor det lille barn ligger i fattigdom av kjærlighet til syndere; - de viker ikke gjerne derfra med deres tanker; - de følger Ham siden i Ånden på hele Hans vandring like til Hans grav; - de finner hvert av Hans ord, hver av Hans gjerning, hver av Hans oppofrelse så usigelig full av trøst, av lærdom, av fortjeneste, at Han, ikke noe uten Ham, fyller hele deres sjel. De finner Hans kjærlighet, aldeles ufattelig, men de innser dertil at de høylig trenger til den, så stor som den er.

Også for deg!
Av Lorenz Chr. Rezius

Les: Mt. 2, 19 – 23

De fremmede (de vise menn) ga seg da på veien. Dem følger vi gjerne, og ånder nå likesom friere, etter at vi har hatt med Herodes og de øvrige Satans barn å bestille (tidligere i prekenen. Red. anm.).
De vise vandrer enfoldig på deres vei for deres hu sto til Jesus. Å en salig lengsel! Den vennlige stjerne ser de nå atter igjen; - den går foran dem og viser dem trolig veien til Jesus i det fremmede land, og blir så stående like over huset som barnet var i. Intet under at de ble meget glade, da de så stjernen igjen.
Du arme sjel! - du som også gjerne ville komme Jesus nær, gjerne ofre Ham hele ditt hjerte; - men vet ikke så rett, hvordan du skal finne Ham, og har heller ingen som du kan tale med om den sak og som forstår deg! Du som ofte tenker: - å hadde jeg en slik veiledende stjerne! Kunne jeg nå bare finne Jesus! Kunne bare noen si meg, hvordan jeg skulle bære meg ad for å komme Ham riktig nær! Vær du frimodig! Bli du ved å lengte etter din frelser! Han skal visst vite å sende deg en ledestjerne i din nød! Han skal ikke la deg gå i villfarelse, men visselig gjøre det slik, at du får det lys du behøver; - det kan du sikkert tiltro Hans utrolig trofaste og forbarmende hjerte!
Han har mange veier og midler i sin hånd, og gir akt på hvert forlegent hjertes sukk!

Fattig, men dog rik!
Av Lorenz Chr. Rezius

Les: Mt. 2, 19 – 23

Nå er da de fremmede (de vise menn) kommet dit hen, hvor de hadde stundet. Og nå, hvilken bøyelse, hvilken tilbedelse for dette barn! De falt ned, sier evangelisten, og tilba det. Så åpnet de sine skrin og bar fram gaver til barnet: gull, røkelse og myrra.
Å hvilken lov og pris har de ikke ofret! Med hjerter fulle av lov og takk ville nå de fremmede reisende begitt seg til Jerusalem, for å gi Herodes fullkommen beskjed, etter hans forlangende, om dette velsignede Jesusbarn som de hadde funnet og tilbedt. I deres troskyldighet falt det dem ikke inn, at Herodes' hensikt med sitt forlangende kunne være noen annen, enn at også han ville tilbe det.
Dette fant de ganske rimelig, ja de hadde vel ønsket, at alle jordens konger og fyrster hadde visst, det de visste, for også å komme i samme hensikt.
Men Herren som kjenner hjertenes råd, og en gang skal føre frem for lyset, det som er skjult i mørket, Han kjente hver tanke i Herodes' sjel, og Han ville vise, at Han regjerte, og at alle jordens menneskers makt og snedighet ikke kan forandre det aller minste i Hans rådslutninger.
Gud advarte de fremmede i en drøm, at de ikke skulle vende tilbake til Herodes. Denne advarsel var de lydige mot, og reiste hjem igjen ad en annen vei. Og ikke nok med det. Da de var reist bort, blir Jesu pleiefar Josef også advart i en drøm, - i den åpenbares en engel for ham, som befalte ham, at han skulle ta barnet og dets mor og fly til Egypt, og oppholde seg der inntil han fikk nærmere beskjed; - for, sier engelen, Herodes søker å drepe barnet. Straks sto Josef opp, og uten nøling flyktet han om natten med Maria og hennes barn til Egypt.
Å under over all måte, når man riktig tenker på det! Å hvem skulle, når han har møtt disse ringe folk på deres vei med et barn på armen, tenkt, at dette barn var Ham om hvem det sies, at «herredømmet er på Hans skulder, og Hans navn skal kalles Under, Rådgiver, Veldig Gud, Evig Far, Fredsfyrste» (Jes. 9,6).
Gud skje lov! - vi vet det, at nå lever Han i de høye himler, og styrer og behersker alt, og at Hans dager ikke mer skal få ende, men at Han kan fullkomment frelse alle som vil komme til Gud ved Ham.
Men for å kunne vinne oss denne nåde, og sitt frelserhjerte denne glede, derfor måtte Han bli så fattig og elendig, at Han ikke hadde det Han kunne helle sitt hode til i denne verden, Hele verden var Hans, og likevel eide Han ikke noe i verden.; - så dypt fornedret Han seg selv, og ble så ringe og fattig, for å gjøre oss evig rike, ja delaktige i Hans herlighet.

Hans forunderlige veier!
Av Lorenz Chr. Rezius

Les: Mt. 2, 19 – 23

Forunderlig er det å se sporene av Herrens veier; - som alltid er visse, og sikkert når målet.
Man måtte nå vel spørre: Hvor fikk disse fattige folk det nødvendige til opphold for seg i et fremmed hedensk land fra, hvor de ennå ikke visste, hvor lenge de kom til bli?
Josef var tømmermann, som levde av sitt håndverk i Nasaret (Luk. 1,27-28). Fedreland og hjem og næringsvei måtte nå forlates, og reisen gå til utlandet. Her var ikke knuten lett å løse, om ikke Herren hadde sørget for det. Men de vise fra Østen hadde jo ofret barnet gull, og dermed var det alt sørget for råd.

- Gå du trøstig, min kristen! - i det kall som Herren kaller deg til! Han skal sørge vel for deg. Han lever ennå, Han som i sin første barndom måtte bli landflyktig, og vet hvordan et menneske er til mote, når trengsel møter ham. Han måtte prøves i alle ting, for at Han nå kan komme dem til hjelp som prøves.
Å vel oss, at vi har Jesus å ty hen til! Der er makt uten ende, og kjærlighet og ømhet så stor, at den overstiger alt menneskelig begrep.
Å kunne vi bare riktig elske dette så usigelig elskverdige vesen! «Å kunne vi oss ned i Jesu søthet senke, Og all Hans kjærlighet hvert øyeblikk betenke!» Han har beredt allting for oss, det er visst og sant.

De fremmede vise er nå på veien hjem; - Josef og Maria og barnet på reisen til Egypt. Slik ble dette selskap skilt ad i denne verden, hvor ikke noe er bestandig. Først når vi kommer hjem til Kristus, kan vi håpe på varig glede, når Gud skal tørre all gråt av våre øyne. Og med dette håp vil vi trøste oss selv og andre.
Men det kjente ikke den ugudelige Herodes. Han så nå, at de reisende ikke kom tilbake til ham, og nå, sier evangelisten, ble han svært vred. Han besluttet da å la drepe alle guttebarn i Betlehem og omegnen fra to år og nedover. Så mente han da visst, at når han lot dem alle drepe, så måtte den lille Jesus visst også være deriblant. Men hans håp slo feil; - Jesus var alt i Egypt; - og i stedet for å få tatt Ham av dage, måtte den mektige Herodes selv dø.

Nå kunne Jesus bringes tilbake til det land, som Han skulle vandre i som verdens lys, og tilsist av Guds nåde smake dødens bitterhet for oss alle.
Dette er slutningen av historien, som egentlig inneholdes i vår dagens tekst. En engel sendes atter ut for å åpenbares for Josef i en drøm, og si ham, at nå kunne han vende tilbake med barnet til Israels land; - for nå var de døde, de som sto barnet etter livet.
Igjen ble han advart i en drøm på reisen, at han skulle begi seg til den del av landet som kaltes Galilea. Han fulgte sin Herres kall, noe vi alltid befinner oss best med.
Slik tok han sitt opphold i byen Nasaret med dette dyrebare barn, i hvem salighet alene er å finne, og som nå ble oppdratt her i ringhet og fattigdom.

Er det deg nå, kjære sjel! - slik til mote, at du forekommer deg selv som en landflyktig, som en fremmed og utlending, som ikke har noe blivende sted her, men stunder til et annet hjem, et annet fedreland, der hvor Kristus er; - da trøst du deg ved Jesu landflyktighet. Han skal også engang bringe deg hjem til seg, og der blir det godt å være.

Å Herre Jesus! - skjenk oss den rette trøst av din landflyktighet og av all din forakt og forkastelse, så lenge du vil at vi skal være utlendinger i denne verden! Led du oss med din trofaste hånd igjennom denne verdens farer! Vær du vårt lys, vår trøst og vår gode hyrde, under hvis hyrdestav vi kan fortsette vår vandring til enden av vår bane! Bring oss engang vel hjem til deg, Herre Jesus!
Led du også våre veier i dette år, som vi nylig har begynt! Bevar oss for alt det som kan gjøre våre hjerter fremmede for deg! Styr du for oss, du milde frelser! Vi er jo ellers fortapt! Bær over med oss med din store langmodighet, og dra våre hjerter alltid nærmere til deg! Lær oss dine veier, og gjør oss hver dag mer hengivne, mer tillitsfulle, mer forvisset om din ubegripelige kjærlighet! Så kan vi også vente, at du for din store ringhets skyld vil føre oss hjem til den herlighet du har fortjent alle dem, som lengter etter din herlige åpenbaring!

1 2