Vilhelm Beck

Hovmod – ydmykhet?
Av Vilhelm Beck 1829 - 1901

Og se, noen av de skriftlærde sa ved seg selv: Denne spotter Gud!

Disse skriftlærde har sine etterfølgere også i våre dager, for når vi slik forkynner den hele og fulle syndsforlatelse, - når vi slik sier til mennesker: Du får tro at dine synder er deg alltid og fullstendig forlatte, - ja, du får tro det endatil da, når du ligger med sjelen full av smerte over din synd. Når du ligger bedrøvet og engstelig, fordi du har syndet, - du får likevel tro: Jeg har mine synders forlatelse!

Når vi forkynner dette, så er det ikke bare noen, men mange av de skriftlærde i våre dager, som knurrer og sier: Det er gudsbespottelse. De sier, at det er en skammelig tro å forkynne inn i folk. Ja, den lyder høyt i våre dager blant de skriftlærde denne knurring imot troen på den fullstendige syndsforlatelse. Og den lyder sannelig også fra mange av dem, som ikke er skriftlærde. De sier at det er hovmod å tro, at man slik til enhver tid har syndenes forlatelse. Jeg svarer da bare: Det er da en underlig slags hovmod, at vi syndere bekjenner om oss selv, at vi er "unnfanget i synd og fødte i misgjerning," fødte som forbrytere, og at vi ikke fortjener annet enn å straffes med alle de straffer og ulykker, som det er satt for synden. At vi ikke fortjener annet enn alle de timelige ulykker, som kan ramme et menneske på jorden, og ikke fortjener annet enn den evige ulykke å komme i helvete.
Men vi tror, at vi har en frelser, som har vært oss så nådig å ta hele straffen på seg og legger hele syndenes forlatelse til oss. - Det er da vel en underlig slags hovmod! - Det er likesom det skulle kalles hovmod, når forbryteren bekjenner: Jeg var dømt til døden, - men jeg fikk lov til å leve av kongens nåde. Hvordan det skal være hovmod, ja, det forstår jeg ikke, det går langt over min forstand og like inn i de presters, som sier det.
Da måtte jo den rette ydmykhet bestå i, at man aldri er riktig viss på, at man har sine synders forlatelse, men alltid går og frykter og bever for Herrens vrede. At man alltid må være halvt engstelig for, at man enten ikke har fått sine synder forlatt, eller at Herren skal ta syndsforlatelsen fra oss igjen, ja, det skulle jo være den rette ydmykhet.
Jeg svarer: Det er da en underlig slags ydmykhet, å vise Herrens nådeord fra seg og si: Jeg tør ikke tro, at det er sant, når Han sier meg at alle mine synder er meg forlatt. Det er da en underlig slags ydmykhet, som består i å vise Herrens nåde ifra seg og si: Jeg tør ikke ta imot den. Jeg tør ikke ta imot det Herren gir meg. Det er likesom det skulle være ydmykhet, når den dødsdømte forbryter på retterstedet hører ordet fra kongen: Du er benådet, du får leve, - og han så ville si: Det vil jeg ikke tro! - Mon det ikke tvert imot skulle være hovmod, å ikke ville ta imot hele vår Herres syndsforlatende nåde? - og mon det ikke skulle være ydmykhet å bekjenne sine synder og bekjenne den straff, man har fortjent, men så med synderens takk og synderens glede ta imot den hele og fulle benådning, den hele og fulle forlatelse?

Ikke alle veier…
Av Vilhelm Beck 1829 - 1901.

Del 1 NB! Del 2 Rezius

For jeg sier dere: Hvis ikke deres rettferdighet overgår de skriftlærdes og fariseernes, kommer dere aldri inn i himlenes rike.

"Alle veier fører til rom," sier man her i verden, og dette kan jo godt være sant, - men sannelig, alle veier fører ikke til himlenes rike. Og likevel er det den alminnelige mening iblant mennesker her på jorden. For når man så ofte hører folk si at "enhver blir salig i sin tro," samme hva det er for en tro man har, så er jo da meningen den at all tro og enhver trosvei fører til himlenes rike.

Og når vi leser dødsannonsene i avisene, at nå er det menneskets far eller mor eller ektefelle gått inn til den evige fred og hvile, - at nå er det menneske kalt hjem til den evige salighet, og at så og så mange forutgagne mottar det menneske i saligheten - og når vi hører folk tale om deres avdøde slektninger og uten videre setter tilleggsordet "salig" foran hvert et navn, - taler om deres "salige far" og "salige mor" og "salige hustru," uten at det er den aller minste tanke eller tale om hvilket liv de mennesker som er døde har levd, - så er jo meningen den, at ethvert menneskes liv fører til himlenes rike, - samme hvordan han enn har levd, - at alle mennesker nok blir salige til sist, slik at det altså ikke bare er til Rom alle veier fører, men også til himlenes rike.

Men når vi skal spørre om veien til himlenes rike, så skal vi ikke spørre om den hos mennesker her i verden - som jo aldri har vært i himlenes rike og derfor heller ikke kan komme og si oss den vei de er gått til himlenes rike på, eller den vei de fra himlenes rike er kommet tilbake til oss på, for å vise oss veien, - men vi skal spørre oss for hos den eneste som har vært i himlenes rike og er kommet hit til jorden derfra, og som derfor er den eneste som kan gi oss beskjed om det.

"Ingen farer opp til himmelen uten Menneskesønnen som er kommet ned fra himmelen." Vår Herre Jesus Kristus - det er den eneste som kan si oss hvilken vei som går til himlenes rike. Og veien avmaler Han for oss i de ord som vi i dag leser i evangeliet. Og det er dette ord Jesus vil ha gjentatt her iblant oss i dag, for at ingen av oss skal gå feil av veien til himlenes rike, - for at ingen av oss skal lage oss selv en vei - det er det Jesus vil si oss gjennom dette ord, - hvordan vi må følge Ham, og hvordan vi må være før vi kan komme i himlenes rike.

Jesu makt! *
Av Vilhelm Beck 1829 - 1901

Men Jesus så hva de tenkte, og sa: Hvorfor har dere onde tanker i hjertet? Hva er lettest, å si: Dine synder er deg forlatt – eller å si: Stå opp og gå? Men for at dere skal vite at Menneskesønnen har makt på jorden til å forlate synder – og nå taler han til den lamme: Stå opp, ta din seng og gå hjem til ditt hus. Og han reiste seg opp og gikk hjem til sitt hus.

La oss nå gi akt på hva Jesus sa til de skriftlærde, som knurret over dette ord om syndenes forlatelse, og hva Han så videre sa til den lamme.
Han sa til dem som knurret: "Hvorfor har dere onde tanker i hjertet? Hva er lettest, å si: Dine synder er deg forlatt – eller å si: Stå opp og gå?" Han ville dermed si at det er like svært - for det er like umulig for mennesker å forlate synder og å få et uhelbredelig menneske til å stå opp og gå. Og Han ville dermed si: Men det er like lett for meg, - og så fortsatte Han: "Men for at dere skal vite at Menneskesønnen har makt på jorden til å forlate synder – og nå taler han til den lamme: Stå opp, ta din seng og gå hjem til ditt hus." Dette er mirakel, at Jesu ord til den lamme hadde en slik makt at det kunne reise det uhelbredelige menneske opp, slik at han som før måtte bæres som et hjelpeløst menneske på sin seng, nå selv kunne bære sin seng og gå som et friskt menneske hjem, - dette mirakel, at Jesu ord hadde denne makt, skulle altså være et vitnesbyrd for de knurrende mennesker om, at Han også hadde makt og rett til å si til et menneske: "Dine synder er deg forlatt."

Og når Jesus nå ser, at det også iblant oss er mennesker som knurrer over det ord om syndenes forlatelse, så sier Han ennå det samme til disse mennesker: "Hvorfor har dere onde tanker i hjertet?" Hva er lettest, enten å si til en synder: Dine synder er deg forlatt, eller å si: Stå nå opp fra de gamle synder du har ligget i, og vandre i et nytt og hellig levnet? - hva er lettest? - ja, Han vil dermed si, at det er like svært og umulig for oss mennesker. Men, kjære venner, det kan Han si som har makten, det kan Jesus si i hjertet til hvert eneste troende menneske. Så snart det tror sine synders forlatelse, så snart det tror den veldige nåde, at det er rettferdig og hellig, så sier Jesus: Stå nå opp fra alle dine synder som du har ligget i, og gå til ditt hus, til ditt hjem som et hellig menneske, og lev som et hellig menneske også i hele ditt ytre liv.
Det sier Han der inne i hjertet til enhver som tror sine synders forlatelse, - Han sier: Stå nå opp, du som før har ligget i det syndige hovmod, og gå bort fra det alt sammen, vandre som et hellig, ydmykt Guds barn, slik at hele verden kan se forandringen. Det sier Han inne i hvert et troende menneske: Stå nå opp fra alle de gamle vellyster som du før har ligget i, stå opp fra det gamle fråtseri og den gamle drukkenskap, stå opp fra den gamle hor og utukt og alt det øvrige vellystige vesen som du har ligget i, og gå bort fra det alt sammen, vandre som et helt nytt, hellig menneske, slik at hele verden kan se forandringen. Det sier Han inne i det troende menneske: Stå nå opp fra den gamle gjerrighet som du før har ligget i, og gå bort fra alt det vemmelige vesen, som et nytt, hellig menneske, slik at det kan ses og kjennes at alle dine penger nå er blitt til småting, og at de har tapt hele den veldige verdi de før hadde for deg, - det sier Han inne i det troende menneske: Stå nå opp fra den gamle løgn og alt det gamle uærlige vesen som du før har ligget i, og gå bort fra det alt sammen i et helt nytt, hellig liv, som et ærlig, sannhetskjærlig menneske i alle deler, slik at hele verden kan se forandringen som er skjedd med deg, - sier det inne i det troende menneske: Stå nå opp fra all den gamle vrede og all den gamle ondskap som du før har ligget i, og gå bort fra det alt sammen som et kjærlig, mykt og mildt menneske, slik at hele verden kan se forandringen som er skjedd med deg.
- Det sier Jesus her inne i hvert troende menneske som tror sine synders forlatelse, og Han sier det slik, at de troende ikke kan bli liggende i de gamle synder, ikke kan annet enn stå opp og gå bort fra dem. - og, kjære venner, det, sier Jesus, skal være til et vitnesbyrd for de knurrende mennesker om, at Han, som har en slik makt til å få sine troende til å stå opp fra de gamle synder, Han har også makt til å si til mennesker: "Dine synder er deg forlatt!"

Lever du i takk til Ham?
Av Vilhelm Beck 1829 - 1901

Men en av dem vendte tilbake da han så at han var blitt helbredet, og priste Gud med høy røst. Og han falt ned på sitt ansikt for Hans føtter og takket Ham. Han var en samaritan. Men Jesus svarte og sa: Var det ikke ti som ble renset? Hvor er da de ni? Fantes det ingen som vendte tilbake for å gi Gud ære, uten denne fremmede?

Det er den samme begivenhet som menneskelivet forteller oss om dag etter dag, som gjentar seg atter og atter her i verden, at det er mennesker som ber om å forbarme seg over dem i deres nød, - men at det bare er få som takker Ham for det, når de er blitt hjulpet.
Ja, denne begivenhet er en levende beskrivelse av den store mengdes liv her i verden og det forhold, som den store mengde stiller seg i til Jesus. De aller fleste mennesker har jo ikke det aller minste med Jesus å gjøre i hele deres liv, - men allikevel tør de da ikke helt bryte med Ham, tør ikke helt frasi seg Jesus. De har likevel en fornemmelse av, at det kunne komme den dag, da de kunne komme til å trenge Ham, at det kunne komme den nød i deres liv, da de kom til å behøve Ham - og derfor blir den store mengde ved å holde gode miner med Jesus. De blir ved å la deres barn komme til Ham og la Ham døpe dem, de blir selv ved å komme til Hans bord og å gå i Hans hus og høre Hans ord, ikke for å ha noe med Ham å gjøre, men for å holde det gående, som man sier, med Jesus, hvis de skulle komme til å trenge til Ham i en eller annen nød her i livet. Den store mengde betrakter Jesus som en nødhjelp, en som man bare søker, når man ikke på noen annen måte kan slippe igjennom. Det er bare når det kniper, når det kommer en eller annen stor nød over dem i livet, når deres forstand står stille, og allting ser riktig svart ut for dem, når deres krefter er oppbrukt, og de ser at de ikke kan slippe igjennom ved egen kraft, - da, da er det, at man roper som de spedalske: "Jesus, Mester! Miskunn deg over oss!" - da er det man sender bud til menigheten, for at det kan bli bedt for dem til den Herre som de ellers ikke har noe med å gjøre, bare for å slippe igjennom. Er de så sluppet igjennom, ja da, da fortsetter de deres gamle liv uten å ha noe som helst med Jesus å gjøre, inntil det igjen kommer en nød i deres liv som de ikke selv kan klare seg i, da begynner den gamle historie igjen.
Endelig kommer den siste store nød, når man skal til å dø - ja da, når man ser at det riktig for alvor kniper, da begynner man igjen å rope: "Jesus, Mester! Miskunn deg over oss!" så begynner man å be, så skikker man bud for å bli beredt, alt sammen bare for å slippe, for å slippe igjennom den nød som man ikke kan klare selv. Slik ligger jo en mengde syke og gamle mennesker og roper på: "Bare de kunne slippe!" vår Herre skal komme og hjelpe dem med å la dem slippe. Og når de så er døde, så roper de andre verdensmennesker: "Så, nå slapp han!" På den måte mener man, at man kan bruke vår Herre til å slippe igjennom, hvor man ikke kan hjelpe seg selv, og så for resten intet behøver å ha med Ham å gjøre.

Men venner, når ordet i dag stiller et menneske som vendte tilbake og takket Jesus frem for oss, og ordet forteller oss, at Jesus var så glad over det menneske, og at det var den eneste av de ti Han hadde helbredet som vendte tilbake til Ham, så er det jo da for at vi skal lære å ikke bare rope til vår Herre om miskunnhet, når det kniper, - men for at vi skal lære som denne ene, for alvor å vende tilbake og takke Jesus.
Og når vi nå taler om, hva det er å takke Jesus, så består det da, venner, i å gjøre som den ene av de ti spedalske: i å vende tilbake til Jesus og bekjenne Ham som sin frelser og bekjenne all den nåde som Han har gjort imot oss. Å takke Jesus består sannelig i noe mer enn en gang imellom å kunne si: "Ja, vår Herre er da god imot oss," - en gang imellom å kunne si: "Ja, det er nok verd å takke Ham for en slik god høst vi har fått," - en gang imellom å kunne si: "Ja, det er nok verd å takke Ham for at vi ble friske da vi var syke, at vi ble hjulpet den gang vi var i nød" - nei, å takke Jesus består sannelig i noe annet enn å takke for alle de små timelige velgjerninger Han gjør imot oss - å takke Jesus består i å vende tilbake til Jesus og ta imot Jesus som sin frelser, slik at man med hele sin sjel kan si Gud takk for Jesus, med hele sin sjel kan si: "Jesus Han er da den "fullkomne gave" mellom alle de "gode gaver," Gud har gitt oss," slik at man med hele sin sjel full av glede kan si takk for Jesus, Takk, fordi man har fått Ham til frelser og ved Ham alle ting.

Sanne vitner
Av Wilhelm Beck 1829 - 1901

Men også dere skal vitne, for dere har vært med meg fra begynnelsen.

La oss også tale om det i dag, venner, la oss stille det spørsmål til hver troende sjel i denne forsamling: Er du Jesu vitne? Men når vi spør slik, så la oss også endelig huske, at det er bare til hvert troende menneske vi kan stille det spørsmål: Er du Jesu vitne?

Jesus sa det ikke til alle mennesker, da Han første gang sa det ord, men Han sa det til sine hellige, til den lille flokk, om hvilken Han sa: "Dere har vært med meg fra begynnelsen!"

La oss huske det, at når Jesus sier det ord i dag: "Også dere skal vitne!" så sier Han det naturligvis ikke til alle mennesker som er her inne i kirken i dette øyeblikk. Det vet dere jo, at man ikke kan vitne om noe uten at man har vært vitne til det, - uten at man har hørt, sett og opplevd det - og vil noen for retten her på jord tre frem som vitne i timelige anliggender og vitne om noe han ikke har opplevd, så blir han erklært for et falskt vitne - han blir selv straffet, og hans vitnesbyrd får ingen betydning.

Og slik er det sannelig også i den store sak mellom Jesus og djevelen, at der kan ikke noe menneske tre frem som Jesu vitne uten den, som virkelig har opplevd noe sammen med Jesus. Skal du være Jesu vitne, må du ha "vært med Jesus fra begynnelsen," fra et troslivs begynnelse, og ha opplevd hvordan det går til å bli et troende menneske, og å fortsette med å være et troende menneske. Skal du vitne om, hvordan Jesus oppsøker, vekker og omvender de vantro og gjør dem til troende mennesker, må du selv ha opplevd hvordan Jesus har oppsøkt deg selv da du var vantro - hvordan Jesus har vakt uro, bevegelse og røre i din sjel, så du ikke torde bli ved med å være vantro lenger. Du må selv ha opplevd, hvordan Jesus grep deg med hele sin kjærlighet og omvendte deg og vendte opp og ned på alt i din sjel. Du må selv ha opplevd, hvordan det er å bli kalt fra mørke til lys, å bli satt over fra djevelens rike til Guds elskede Sønns rike, - først da kan du være Jesu vitne.

Skal du vitne om hvordan det er å være et troende menneske og å leve som et troende menneske, skal du vitne om den glede som det fortelles at troende mennesker har her i livet, så må du sannelig selv ha opplevd det - ha erfart det - at Jesus har kastet gleden inn i din sjel, at Jesus har spredt tilfredshet så underlig velsignet over ditt eget liv. Bare da kan du være Jesu vitne.

Skal du vitne om den fred og trøst som det fortelles at troende mennesker kan ha i deres sykdommer og sorger og motgang, så må du sannelig selv ha opplevd det, - at Jesus har skjenket himmelens dype fred ned i jordens dype sorger i din egen sjel. Du må ha opplevd hvordan Jesus kan "ånde på øyet når det gråter," - hvordan Jesus kan fylle sjelen med den underligste, deiligste ro under livets aller dypeste nød. Bare da kan du være Jesu vitne.

Skal du vitne om de krefter som det fortelles at Jesus kan gi de troende mennesker i deres livs fristelser, så må du sannelig selv ha opplevd hva det er, som et riktig skrøpelig, svakt menneske å hente de store krefter hos Jesus til å vise djevelen bort, - til å kunne makte deg selv og alt det onde i din egen natur. Først da kan du være Jesus vitne.

La oss endelig huske det, venner, når Ordet lyder til oss: "Også dere skal vitne." Løst snakk er alltid noe vemmelig noe, men det vemmeligste av alt løst snakk er løst gudelig snakk, og det er den store ulykke, som har anrettet så mye elendighet rundt om så mange ganger og til så mange tider, at det har vært prester, som har villet stå og tale med om omvendelse og om å være vantro og om å være troende, om vår Herres glede og om vår Herres fred og vår Herres krefter, og så har de aldri selv "vært med Jesus fra begynnelsen." Har aldri selv opplevd noen omvendelse, - har ingen omvendelseshistorie å fortelle om seg selv. Men derfor blir de også falske vitner, og derfor blir deres vitnesbyrd ikke holdt gyldig - for hvor slike prester står og forkynner deres løse snakk, der skjer ingen oppvekkelser og ingen omvendelser og Jesus vinner ikke sin sak i menneskehjerter. Det er ulykken med så mange av dem som vil være lærere for barna så mange ganger, og på så mange steder, at de vil snakke med om Jesus og snakke med om omvendelse og om tro og om et hellig liv, og så har de aldri i deres dager selv "vært med Jesus fra begynnelsen" av et trosliv, - har aldri opplevd det minste av det hele, og derfor blir de også falske vitner mellom barna. Deres vitnesbyrd blir ikke holdt gyldig, - det blir ingen hellige barn og Jesus vinner ikke sin sak i barnas hjerter på den måten. Og det er det verste av alt, venner, når mennesker, enten de så er prester eller lærere eller lekfolk, vil føre løst snakk om Jesus, - når mennesker vil pludre med om de hellige og gudelige ting som de aldri selv har opplevd.

Nei, først når du selv har vært med Jesus fra et troslivs begynnelse, - har opplevd noe sammen med Jesus, skal du vitne om din Frelser, og så skal ditt vitnesbyrd avgjøre saken i mangt et menneskehjerte, så Jesus vinner sin sak, fordi du er Hans vitne.

Tro nåden!
Av Wilhelm Beck 1829 – 1901

Og se, noen av de skriftlærde sa ved seg selv: Denne spotter Gud!

Disse skriftlærde har sine etterfølgere også i våre dager - for når vi slik forkynner den hele og fulle syndsforlatelse, - når vi slik sier til mennesker: Du får tro at dine synder er deg alltid og fullstendig forlatte, - ja, du får tro det endatil da, når du ligger med sjelen full av smerte over din synd. Når du ligger bedrøvet og engstelig, fordi du har syndet, - du får likevel tro: Jeg har mine synders forlatelse!

Når vi forkynner dette, så er det ikke bare noen, men mange av de skriftlærde i våre dager, som knurrer og sier: Det er gudsbespottelse. De sier, at det er en skammelig tro å forkynne inn i folk. Ja, den lyder høyt i våre dager blant de skriftlærde denne knurring imot troen på den fullstendige syndsforlatelse. Og den lyder sannelig også fra mange av dem, som ikke er skriftlærde. De sier at det er hovmod å tro, at man slik til enhver tid har syndenes forlatelse. Jeg svarer da bare: Det er da en underlig slags hovmod, at vi syndere bekjenner om oss selv, at vi er "unnfanget i synd og fødte i misgjerning," fødte som forbrytere, og at vi ikke fortjener annet enn å straffes med alle de straffer og ulykker, som det er satt for synden. At vi ikke fortjener annet enn alle de timelige ulykker, som kan ramme et menneske på jorden, og ikke fortjener annet enn den evige ulykke å komme i helvete.
Men vi tror, at vi har en frelser, som har vært oss så nådig å ta hele straffen på seg og legger hele syndenes forlatelse til oss. - Det er da vel en underlig slags hovmod! - Det er likesom det skulle kalles hovmod, når forbryteren bekjenner: Jeg var dømt til døden, - men jeg fikk lov til å leve av kongens nåde. Hvordan det skal være hovmod, ja, forstår jeg ikke, det går langt over min forstand og like inn i de presters, som sier det.
Da måtte jo den rette ydmykhet bestå i, at man aldri er riktig viss på, at man har sine synders forlatelse, men alltid går og frykter og bever for Herrens vrede. At man alltid må være halvt engstelig for, at man enten ikke har fått sine synder forlatt, eller at Herren skal ta syndsforlatelsen fra oss igjen, ja, det skulle jo være den rette ydmykhet.
Jeg svarer: Det er da en underlig slags ydmykhet, å vise Herrens nådeord fra seg og si: Jeg tør ikke tro, at det er sant, når Han sier meg, at alle mine synder er meg forlatt. Det er da en underlig slags ydmykhet, som består i å vise Herrens nåde ifra seg og si: Jeg tør ikke ta imot den. Jeg tør ikke ta imot det Herren gir meg. Det er likesom det skulle være ydmykhet, når den dødsdømte forbryter på retterstedet hører ordet fra kongen: Du er benådet, du får leve, - og han så ville si: Det vil jeg ikke tro! - Mon det ikke tvert imot skulle være hovmod, å ikke ville ta imot hele vår Herres syndsforlatende nåde? og mon det ikke skulle være ydmykhet å bekjenne sine synder og bekjenne den straff, man har fortjent, men så med synderens takk og synderens glede ta imot den hele og fulle benådelse, den hele og fulle forlatelse?

Måneskinnskristne
Av Vilhelm Beck 1829 – 1901

Ja, la meg bare spørre slik; for det er jo ganske sikkert en hel del mennesker i våre dager, som mener at Jesus er blitt deres lys, og så er Han likevel ikke blitt livets lys for dem.

De har nok et lys fra Ham, ikke som de vantro, et tåket lys gjennom skyene, nei, de har et klart lys fra Jesus, men de har det bare som et gjenskinn fra Hans vitner. De har altså likesom et måneskinn fra Jesus.

Måneskinnet er jo også solens lys, men det er bare et gjenskinn av det. Derfor er det det kalde lys som ikke kan fremkalle noe liv.

Måneskinnet kan jo være vakkert, vidunderlig vakkert, men det er kaldt. Især ved juletid kan det jo være vidunderlig vakkert, når det er frostvær, når snøen ligger på jorden og isen på vannet, ja, så kan jo snøen og isen nettopp se så glimrende ut i måneskinnet, men den smelter ikke, kulden smelter ikke, og livet kommer ikke frem ved måneskinn.

Og slik er det sikkert med en hel del mennesker. De har bare en slik måneskinnskristendom, skjønt de kanskje går og innbiller seg selv, at det er solskinnskristendom; de har bare et gjenskinn av lyset fra Kristus gjennom Hans vitner. ”En mann stod fram, utsendt av Gud, hans navn var Johannes. Ham kom for å vitne. Han skulle vitne om lyset, for at alle skulle komme til tro ved ham. Han var ikke lyset, men han skulle vitne om lyset.”

Vi vet, at Johannes’ disipler ikke ville ha det slik. De ville ikke ha lyset fra Jesus, men fra Johannes; de ville bli hos Johannes og ville ikke, at han bare skulle vitne om lyset, men ikke selv være lyset. De ville ikke, at de ved ham bare skulle lære å tro på Jesus, og at likesom solen skal vokse og månen avta, ettersom solen kommer frem, slik skulle ”Jesus vokse og Johannes avta” (Jak,. 3,30), slik at de ikke ble hans, men Jesu disipler.

Kjære venner, det er mange mennesker utsendt til et vitnesbyrd, for at de skal vitne om lyset, for at folk ved dem skal komme til tro på Jesus; men folk glemmer, at disse vitner ikke er lyset, men at de ”skulle vitne om lyset.” Derfor er det så mange ”måneskinnskristne” blant oss, som det er. Det er jo en mengde mennesker, som er vakt av slike vitner; og så samler de seg da om den som har vakt dem, om lyset fra Ham, som om han var lyset, og de spør bare om, hva det menneske mener, og hva det menneske sier, uten å spørre om, hva Jesus mener, og hva Jesus sier; de tenker bare på å følge det menneske, uten å tenke på å følge Jesus. Av det kommer alt det elendige partivesen, både i store og små partier, som igjen og igjen dukker frem i Herrens menighet på jord, det kommer alt sammen av dette, at mennesker nøyes med et måneskinn av lys fra Jesus gjennom de vitner de samles om.

Og likesom måneskinn kan være vakkert, glimrende skjønt, slik kan det også se skjønt, glimrende skjønt ut hos mange av disse mennesker, som bare har en måneskinnskristendom, bare har lyset fra Jesus som et gjenskinn gjennom et menneske. Der er ofte glimrende opplysning, en glimrende klarhet i de mennesker, slik at de kan tale så klart, så glimrende klart om Kristus, nettopp som måneskinnet kan være glimrende klart i 20 graders frost; slik kan også disse mennesker, som tenker og taler så glimrende klart om kristendommen, ennå ha 20 graders frost i deres hjerter.

Kampen i det nye år!
Av Vilhelm Beck 1829 - 1901

Ja, dere vet jo godt, hva jeg forkynner tidlig og sent blant dere, at Guds barn alltid har syndsforlatelse, og den blir aldri tatt fra oss; men, kjære venner, det er nettopp særkjennet for et Guds barn, at selv om jeg vet, at min Far ikke støter meg bort for en synds skyld, så kan jeg likevel aldri ha fred, aldri ha ro i min sjel overfor én eneste skyld, uten å ha vært henne og bedt vår Far om forlatelse.
Altså, venn, det skal du gjøre dag for dag i det nye år: passe nøye på hver dag, om du ikke kan finne noen skyld, ikke hos de andre, men hos deg selv, og så be om forlatelse for det alt sammen. Og når Guds barn videre skal be: Led oss ikke inn i fristelse, men frels oss fra det onde, så kommer det av, venn, at likesom ditt liv har vært fullt av fristelser også siden den dag du ble et Guds barn, så kan du være viss på, at det nye år også vil bli fullt av fristelse; alle de gamle fristelser som du er vant til, vil alle sammen komme opp i deg på ny. Og du vet av erfaring, at du ikke kan frelse deg selv fra det onde, når fristelsene kommer, - du vet av erfaring, at det slett ikke finnes noe annet middel enn å be om å bli frelst i fra det.
Det skal du da gjøre, min bror eller søster, hver dag i det nye år: passe på alle disse gamle fristelser, vente at alle dine gamle fristelser kommer igjen, og så dag for dag be om, at Herren vil frelse deg fra det onde, når de kommer.
Ja, venn, gå aldri fra din seng noen morgen til noe som helst, uten at du først har overveid, hva fristelse du kan vente den dag, og uten at du har bedt vår Far i himmelen om, at Han vil frelse sitt barn fra det onde; for det onde er ikke å fristes, men det onde er å falle for fristelsen. Det onde er ikke å merke, at det er en djevel som vil ha deg til å synde, men det onde er å gjøre djevelen den tjeneste å synde, og det kan vi bare bli fri for, når vår Far i himmelen vil frelse sitt barn fra det onde, men det vil Han bare gjøre, når du stadig vil be Ham om det.
Og, kjære Guds barn, vi har jo ikke bare våre gamle fristelser, men vi har jo, siden vi ble troende, fått helt nye fristelser, og det skjer ofte, at et nytt år nettopp bringer slike.
Kjære bror og søster, vi kan jo vente det, verden er jo så full av det onde; det vokser jo år for år bestandig mer; det er så mye ondt oppe i alle jordens folkeslag i disse år, så mye ondt, så mye opprørsk sinn, både mot de himmelske myndigheter og mot de jordiske myndigheter. Vi kan jo lese om det hver dag i avisene, disse blad, som jo, hva som enn ellers står i dem, fremfor alt er fulle av det som er ondt, fulle av meddelelser om alt det onde som er oppe i verden i vår tid, og fulle av ondt sinn mot alle dem som ikke vil, som avisskriverne vil; - disse blad som dag for dag slukes av folket med alt deres onde innhold, og som også har båret deres onde sæd, har fylt folket med så mye ondt sinn, at vi hver nyttårsdag kan vente, at det onde vil komme sterkere frem i det år som begynner, enn i det som gikk.

Og vi vet jo, at det engang skal komme med all sin veldige antikristelige makt, og ingen menneskelig makt skal formå å holde det tilbake. Men jo mer det onde kommer frem, desto mer blir det en fristelse for Guds barn, især en fristelse for de mange Guds barn som mener, at de skal ha med alt dette politiske vesen å gjøre, en fristelse for mange Guds barn som hører til ”høyre,” og for mange Guds barn som hører til ”venstre.”
Da er det nok best, kjære bror og søster, at vi gjør som Jesus sier, ber, når fristelsen kommer: Frels oss fra det onde, frels oss, så vi hellige ikke skal rives med i det onde, inn i det onde sinn, inn i det opprørske sinn, så vi ”ikke skal skikke oss lik med verden” (Rom. 12,2), ”ikke dra i fremmed åk med vantro!” (2 Kor. 6,14) igjen, men at vi må kunne stå ”som fremmede og utlendinger” (1 Pet. 2,11) midt i den onde slekt, fremmede og utlendinger overfor alt det onde, når det riktig kommer opp, så vi må kunne leve som ”de stille i landet” (Slm. 35,20), som likeså lite gjør opprør mot menneskelige øvrigheter, som vi ville gjøre opprør mot guddommelige øvrigheter.
Å, ja, det kan bli så mye ondt for Guds barn å be vår Far i himmelen om å frelse oss fra under de nye fristelser som vil komme over jord.
- Se, venner, her har vi da det Guds barn skulle be om i det nye år, hver dag skulle vi be overensstemmende med ”Fader vår,” med bønnens regel, normalbønnen i Guds rike; og disse bønner skulle vi ikke bare be i kriken, men også i lønnkammeret.

Så kommer det an på, venn, om du har den innretning i ditt liv, så du kan gjøre som Herren sier: ”Når du ber, da gå inn i ditt lønnkammer og lukk din dør, og be til din Far som er i lønndom. Og din Far, som ser i det skjulte, skal lønne deg i det åpenbare” (Mt. 6,6).
Det kommer an på, om du har denne lønnkammerinnretning, slik at du hver eneste dag kan si, at du er i lønndom med din Far i himmelen om alt det, du har å be om. Hvis ikke så er det en umåtelig mangel i ditt kristenliv. Men kunne du, min bror eller søster, få lønnkammerinnretningen innført i ditt daglige liv fra i dag av, ville jeg si: Gledelig nyttår, venn! – for da får du et godt nyttår, da skal du se, hvordan Herren vil gi deg i det åpenbare for alle de bønner du kommer til Ham med i lønndom.

Side 1 2