Han gir liv og ånde til alle

Apg 17:22 - 25 og/eller 26–31

   22. Så stod da Paulus frem midt på Areopagos og sa: Atenske menn! Jeg ser at dere på alle måter er meget religiøse. 23. For da jeg gikk omkring og så på deres helligdommer, fant jeg et alter med denne innskrift: For en ukjent Gud. Det som dere altså dyrker uten å kjenne, det forkynner jeg dere. 24. Gud, Han som skapte verden og alt som i den er, Han som er herre over himmel og jord, Han bor ikke i templer som er bygd med hender. 25. Heller ikke lar Han seg tjene av menneskehender som om Han trengte til noe. For det er Han selv som gir alle liv og ånde og alle ting. 26. Han lot alle folkeslag av ett blod bo over hele jorderike, og Han satte faste tider for dem og bestemte grensene mellom deres bosteder. 27. Dette gjorde Han for at de skulle søke Gud, om de kanskje kunne føle Ham og finne Ham – enda Han ikke er langt borte fra en eneste av oss. 28. For i Ham er det vi lever og rører oss og er til. Som også noen av deres egne diktere har sagt: For vi er også Hans slekt. 29. Da vi nå altså er Guds ætt, så bør vi ikke tenke at guddommen er lik gull eller sølv eller stein, et bilde formet av menneskelig kunst eller tanke. 30. Etter at Gud har båret over med uvitenhetens tider, befaler Han nå alle mennesker alle steder, at de skal omvende seg. 31. For Han har fastsatt en dag da Han skal dømme verden med rettferdighet. Dette skal skje ved den mann som Han har utvalgt til det, etter at Han har gitt fullgodt bevis for alle ved å oppreise Ham fra de døde.

   Vi tar med oss også ytterligere 3 vers:

32. Da de hørte om dødes oppstandelse, spottet noen. Men andre sa: Vi vil høre deg tale om dette igjen! 33 Paulus gikk så fra dem. 34 Men det var noen som sluttet seg til ham og kom til tro. Blant dem var Dionysios, en av Areopagos-dommerne, og en kvinne som hette Damaris, og noen andre med dem.
 

   Her beskriver Paulus for atenerne, den lite hyggelige situasjon vi mennesker befinner oss i, i forholdet til Gud. Noe som fremfor alt åpenbares idet vi skal til å søke Gud - denne søken har da sitt utspring fra dette i oss som kalles religiøsitet - noe da atenerne hadde en stor porsjon av, som Paulus også peker på her: «Så stod da Paulus fram midt på Areopagos og sa: Atenske menn! Jeg ser at dere på alle måter er meget religiøse.» (v.22).
   Religiøsiteten - det er denne lengselen i deg etter Gud - etter sjelens fulle tilfredsstillelse - en stillelse av dette «suget,» denne tomhetsfølelse. Satans alternativ, blant mange andre, i dagens moderne samfunn, er blant annet 70 (og flere) TV kanaler du kan sitte og klikke deg innpå. Men alt det som verden og Satan stiller opp med i denne sammenheng, er juks og bedrag - det kan ikke tilfredsstille denne lengselen, eller tørst, som Guds ord kaller det.
   De mennesker dette er begynt å gå opp for, de begynner da gjerne å søke Gud - og det er helst det vi forbinder med religiøsitet, og forsøket på å tilfredsstille det religiøse behov. Og da blir vår sanne tilstand virkelig åpenbart. Paulus er inne på det her i samtalen med disse hedningene: «Dette (viser til hva som er sagt i det forutgående vers 26) gjorde Han for at de skulle søke Gud, om de kanskje kunne føle Ham og finne Ham – enda Han ikke er langt borte fra en eneste av oss.» (v.27).
   Han er ikke langt borte fra oss - nei, vi lever og rører oss og er til i Ham, sier Paulus (v.28) - men hvordan går det, når vi skal til å finne Ham som er oss så nær? Jo, vi ender opp med bilder formet av menneskelig kunst og tanker, av gull, sølv eller stein. (v.29). Vi ender opp med å lage oss vår egen Gud, og det er en Gud med våre egne trekk. Ja, vi kjenner jo til en mengde forskjellige religioner, og vi har ikke vanskelig for å forstå dem ut fra vår egen tanke og følelse, helt til vi kommer til kristendommen.
   Så galt - som vi ser det i alle disse religionene - går det, fordi vi ikke er i stand til å finne Ham, ut fra noe i oss selv. Vi er åndelig blinde - åndelig sett, ser vi ikke «hand for oss,» og de lys vi følger er det som med et gammelt ord heter irrlys, det vil si falske lys, uekte lys, som fører på avveier.
   Religiøsitet, det er ikke det samme som kristendom. Hva lever du i? Jesus pekte på noe alvorlig, da Han engang sa: «Er nå selve lyset i deg mørke, hvor dypt blir da mørket!» (Matt 6:23b).
   Det er altså en mulighet for, at det i oss som vi holder for lys, i virkeligheten er mørke!
   Vi leser i Matteus 7, om noen som skal møte frem for Herren på den siste dag: «Ikke enhver som sier til meg: Herre, Herre! skal komme inn i himlenes rike, men den som gjør min himmelske Fars vilje. Mange skal si til meg på den dagen: Herre, Herre! har vi ikke profetert i ditt navn, drevet ut onde ånder i ditt navn, og gjort mange kraftige gjerninger i ditt navn? Men da skal jeg åpent si til dem: Jeg har aldri kjent dere. Vik bort fra meg, dere som gjorde urett!» (Matt 7:21-23).
   Det i dem, som de holdt for å være lys, var selve Jesu navn, som de jo også brukte til å utføre disse gjerningene ved - men det var altså i virkeligheten mørke, det de vandret i - irrlys, som førte dem på avveier. Deres hjerteforhold til dette navn var altså galt. For dem var det som et magisk ord - og ikke noe mer!

   «Så stod da Paulus frem midt på Areopagos og sa: Atenske menn! Jeg ser at dere på alle måter er meget religiøse. For da jeg gikk omkring og så på deres helligdommer, fant jeg et alter med denne innskrift: For en ukjent Gud.» (v.22-23a).
   Det høres ut som om Paulus gir dem en viss anerkjennelse og ros - og det gjør dem nok også mer åpne for hva han har å si, til å begynne med. - Men hvordan Paulus egentlig så på det, det kommer frem tidligere i teksten: «Mens nå Paulus ventet på dem i Aten, ble han opprørt i sin ånd da han så at byen var full av avgudsbilder.» (v.16).
   Han så bare mørke! - Mennesker som famlet i blinde.
   Hva ville han ha sett om han kom hit nå? Vi vet hva han ville ha sett, om han så på Norges land og folk, i det store og hele i dag - men hva ville han ha sett, her hos oss? - Om han stanset ved den enkelte - hos deg, og spurte: Hva sier så du om Gud?

   En ting som er ganske påfallende i all villfarelse, det er at man ender opp med en gud som krever tilbedelse og tjeneste! Hvor utbredt dette er, også i «kristen» sammenheng, det overlater jeg til deg selv å dømme om - men stans nå litt for det. Dette kravet om tilbedelse og tjeneste, det har sin grunn i at det er djevelen selv som ligger skjult i dette - han som nettopp vil ha menneskets tilbedelse, fordi han vil være Gud. Gud vil ikke ha dette! - Han vil ikke ha noen tvangstilbedelse eller noen tvangstjeneste - men Han vet, at den dagen mennesket får åpnet sine øyne, for hvem Han i virkeligheten er, slik at de kjenner Ham, da vil tilbedelsen og viljen til tjeneste strømme ut av et takknemlig hjerte.

   Visst er det sant, at det ikke er mer enn rett at mennesket tilber og tjener Gud - det er da også nettopp hva loven sier: «Herren din Gud - alene - skal du tilbe!» Men Gud vil ikke ha det på den måten! Tror du ikke den allmektige Gud kunne få deg både til å tilbe og tjene, om Han ville det, tross alt hva du selv ville? - Det går ikke an for et menneske, å møte noe mer skremmende enn den allmektige Gud, ifølge Moses (Hebr 12;21), men det ville ha blitt en trelletjeneste, og ikke av hjertet.

   «Den skjønneste blant menneskenes barn,» talte de gamle om, når de skulle beskrive Jesus - og det er ikke vanskelig for den som har lært Ham å kjenne, å stemme i på det. Jesus, min frelser og forsoner! - Han som tar min plass på korset, drevet av en kjærlighet som jeg bare aner noe lite av - og hvem er Han? Han er nettopp den Gud, som jeg i min åndelige blindhet ikke kunne finne og forstå!
   Hør hva Paulus her sier om Ham: «Heller ikke lar Han seg tjene av menneskehender som om Han trengte til noe. For det er Han selv som gir alle liv og ånde og alle ting.» (v.25). «For det er Han selv som gir!» Han er giveren! - med stor G.
   Hør bare hvordan Jesus selv utlegger dette: «- likesom Menneskesønnen ikke er kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv til en løsepenge i manges sted.» (Matt 20:28). Gi sitt liv! - Tenk! - for en som meg! - Er Han ikke da giveren med stor G? Han sparer ikke engang sitt liv for din skyld! Får du ikke da lyst til å tilbe og tjene Ham? - Jo, så snart dette livsalige lyset begynner å sive inn i hjertemørket, begynner tungen å bevege seg i takk og pris! Da først tjener et menneske Gud, i sannhet - når det selv har tatt imot og vedblir å ta imot Hans tjeneste.
   All denne tvangstjeneste, om den så fører deg til den andre siden av jorden, i en livslang gjerning på misjonsmarken - den er ingenting verd, i denne sammenheng - nei, den forårsaker det samme i enhver sann troende, som vi ser det hos Paulus i Aten: «...han ble opprørt i sin ånd.» (v.16). Et levende Guds barn vil likesom kveles av sorg og avsky, i denne atmosfæren av trelldom.
   Men djevelen er en tusenkunstner, så han begynner først bare med et lite drypp: Synes du ikke det er rimelig at osv. - og så trekkes du mer og mer inn i hans nett, fordi du begynner å resonnere, det vil si at du vender tilbake til lyset i deg selv, i stedet for til Ordets lys - og snart så går du gråtende etter vogna hans med lenke om halsen, og tror at det er Jesus du har med å gjøre!
   Men satte ikke Jesus deg fri da? - Var det ikke Han som gav sitt liv for deg? Hvorfor skulle Han gjøre det, Han som i sin allmakt kunne ha tvunget deg til hva Han ville?
   Ordet frelst, kommer av det gammelnorske ordet: frjalst - som betyr: fri hals. Det peker hen på trellen som ble satt fri, eller kjøpt fri - da ble lenken om halsen fjernet - den som bandt ham til trelldommen.
   Det er hva Jesus har gjort for deg! Det er da vel ingen grunn til å sukke og gråte over det? - Nei, «gled dere alltid!» sier apostelen. Det er over seg selv en troende finner grunn til sukk og gråt, ikke minst over dette, at han er så treg til å tro og ta imot det som Herren forkynner ham, i sitt ord. Tilgi meg Jesus, for all denne trelldommen som jeg igjen og igjen kaster meg hodestups inn i, i stedet for å ta imot og tro ditt ord om frihet - i stedet for å fryde og glede meg i «den skjønneste blant menneskenes barn!»

   «Heller ikke lar Han seg tjene av menneskehender som om Han trengte til noe. For det er Han selv som gir alle liv og ånde og alle ting.» (v.25).
   Hør nå da! - Du som tror at du har hørt: Hør igjen!: «Heller ikke lar Han seg tjene av menneskehender som om Han trengte til noe. For det er Han selv som gir alle liv og ånde og alle ting.» (v.25).
   Hvordan gav Han deg livet - det evige? Jo, ved at Han gav sitt eget! Når det nå er gitt, hva hindrer da deg? Du kan fryde og glede deg nå! - for det er skjedd! Jesu blod roper: Frelse! over himmel og jord - ja, helt inn i Faderhjertet! Han, den evige allmektige Gud, har tatt imot dette offer. Det er da også nettopp fra dette hjerte, denne frelse springer ut! Kan det da bli fastere og tryggere?
   Denne for oss, ukjente Gud - Han har selv åpenbart seg - også her og nå - i Jesus Kristus!
 

E.K.