Langfredag - Jesu Kristi dag - og vår dag. - Den dag Han hadde stundet etter, da vår frelse skulle fullbringes. Dagen da det hele - hele frelsesverket - skulle avsluttes.

   To ting her: Stans nå riktig lenge for dette, at Jesus har stundet etter den dagen, da din frelse skulle fullbringes - til tross for den uendelige lidelse det nødvendigvis måtte koste Ham.
   Gå ikke så snart forbi dette, for da går du glipp av noe vesentlig.
   For dette dreier seg ikke om å tilegne seg en boklig lærdom, og få den på plass på papiret, og i hodet, men virkeligheten i at Gud elsker deg så, at Han gav sin Sønn, den enbårne, for at du ved troen på Ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.
   Han tenkte på deg, og Han tenker på deg. Det er nemlig Han som kommer/taler til deg i det budskap du leser nettopp nå.

   Den andre ting er - at nå, på denne bestemte dag i historien, er det ikke bare avsluttet for Jesus selv, men også for oss. - Det er vår frelse som fullbringes her. Her er ikke bare porten til hvilen, men her er hvilen selv!

   Ikke så underlig da - sett på denne bakgrunn - at denne dag i de engelskspråklige land, kalles «good friday.»

   Tekstene for denne dagen, går fra Getsemane til Jesus utånder på korset. Den tid i Jesu liv, da Hans lidelse topper seg - en tid full av svik, feighet, ondskap, bedrøvelse, angst og fortvilelse - en tid da en ser at selve avgrunnen, med avgrunnens fyrste i spissen, er kommet i stor bevegelse - ja, samler alle sine krefter til det endelige slaget mot denne ene person i menneskeheten, som alene har makt til å beseire dem. Ja, beseire dem en gang for alle, og fullt ut. Og da ikke ved de samme våpen som dem, men tvert imot, ved å la dem få bruke sine våpen mot seg - og dermed gikk de i fellen.
   Han hadde nemlig påtatt seg - Gud hadde lagt på Ham - all verdens synd og skyld, slik at når Han ble straffet, og led døden for det, ble dermed mennesket frikjent. Den sterke ble dermed bundet, og hans eiendeler (mennesket) røvet fra ham, av den sterkere. (Matt 12:29).

   Hans (Satans) våpen ble vendt mot ham selv, og uten å ville det, måtte han tjene Guds, og vår sak!

   En dør til himlen står nå åpen,
Dens bom er brutt ved Jesu blod,
Der stiller Satan uten våpen,
Mot frelstes sang: Vår Gud er god!
Han frelste meg, fortapte får,
Og gav meg Jesu barnekår.

   Langfredag og good friday - de passer så utmerket godt som betegnelse på denne dagen, begge. For selv om Jesu hjerte var grepet av angst og bedrøvelse inntil døden, med henblikk på hva Han sto overfor - var det også fullt av glede, likesom himmelen og Gud selv, var full av glede, ved tanke på det som nå skulle fullføres - nemlig vår frelse.
   Det skulle legges en evig, urokkelig, grunn for den.

   Det er underlig for et menneske som har erkjent sin egen synd og skyld, overfor og innfor Gud, å tenke seg at himmelen - ja Gud selv, gleder seg over vårt frelsesverk. Ja, det står endatil skrevet at «det behaget Herren å knuse Ham.» (Jes 53:10).
   Og det var så visst ikke dette, å knuse Jesus, i seg selv, som behaget Ham - for Han er Hans Sønn! Den elskede (Matt 3:17 og 17:5) - men ved dette skulle vår frelse bli tilveiebrakt.

   En blir ydmyk, og kjenner trang til å senke blikket, stående overfor dette faktum. En kjenner seg rett og slett uverdig til en slik nåde og oppmerksomhet, fra himmelens Gud selv.

   Hvorfor er Han slik mot meg? Gud er kjærlighet! (1 Joh 4:8 og 16). Han elsker, derfor elsker Han - noe annet svar får du ikke på dette. - Bare «bli i min kjærlighet,» som Jesus sier. (Joh 15:9).
   Det er denne kjærlighet du ser i virksomhet, ikke minst på langfredag - da Han dør og stiger ned i fortapelsen i ditt sted.

   Nå vitner Ordet, Han er kommen,
Og i ditt sted Han gikk fortapt,
Den lovens dom som for meg lød,
Ble løftet av ved Jesu død!

   Ja tenk, det var det som skjedde!
   Og så går du ennå borte fra Ham? Og spør ennå: Hvordan skal jeg bli frelst?
   Påskemorgen går jo selve Guds sol opp, og kaster sitt lys ut over alt dette som skjedde ved Jesu liv og død.

   Hos profeten Malakias heter det slik: «For dere som frykter mitt navn, skal rettferdighetens sol gå opp med legedom under sine vinger.» (Mal 4:2).

   Det kan virke forvirrende dette, at Guds ord liksom uttaler seg på to måter om samme sak, og dermed tilsynelatende motstridende.
    Sier da ikke Guds ord, at denne rettferdighetens sol har gått opp for alle mennesker - ja, endatil for de ugudelige? (bl.a. Rom 5:6). Og her hos Malakias begrenses det til «de som frykter Hans navn.»
   Et sted står det, at Han er gitt til en løsepenge for alle - men så et annet sted igjen, kun for mange - og et tredje sted - for dem som tror.
   Og dette er Skriften full av.
   La oss prøve med et enkelt menneskelig bilde: En herre har dekket et stort bord fullt av velsmakende retter, for fattigfolk - men hva hjelper det deg som er fattig, om du velger å sette deg i en krok, langt fra bordet? Bordet var dekket for alle, men ble bare til nytte for de mange som satte seg der.
   Langfredagsbudskapet handler virkelig om deg - det er din frelse som tilveiebringes her. - Derfor må du gi akt på det som sådant også - det er nemlig idet dette begynner å gå opp for ditt hjerte, at du trekkes til - og faktisk setter deg ved «bordet.»
   Det er budskapet selv som virker dette. Det er altså - i virkeligheten - Herren selv som plasserer oss der.
   Det er derfor kun én eneste ting, som kan stenge et menneske ute fra frelsen - og det er ikke de groveste og mest avskyelige synder - men vantro overfor Ordet!

   Det som da virker, at du går over fra å være blant de «alle,» til de «mange,» er altså budskapet selv, der hvor det får gjøre, og utføre sin gjerning. Budskapet om Ham som - ikke minst på langfredagen - åpenbarer seg for deg, som din sanne frelser!

   Dersom Gud lar deg få levedager, vil du igjen få oppleve langfredag, og kan hende mange ganger ennå - men spørsmålet til deg til slutt, får være: Er det blitt for deg: «Good Friday?»

   Det er ordet om korset
Du trenger, min venn!
Ja, ordet om korset
Igjen og igjen.

E.K.