Ja, var det ikke ubetinget positivt det vi leser i det siste verset i teksten vår – speiderne bringer den beskjeden: - det – landet – flyter virkelig med melk og honning. De var øyenvitner til det, og brakte til og med, med seg frukt som understrekte det?
   Men vent litt – det endte ikke der! Kommer tilbake til det – men la oss først stanse for hva Moses gjorde her – vers 17-20a. Han ville rekognosere landet før han førte folket sitt inn i det. Han gjorde altså det som Jesus så mange år etter oppfordrer den enkelte av oss til gjennom noen bilder i Luk 14:28-31: «For hvem av dere som vil bygge et tårn, setter seg ikke først ned og regner etter hva det vil koste, om han har nok til å fullføre det med? Ellers kan det hende at han får bygd grunnmuren, men ikke er i stand til å fullføre. Da vil alle som ser det, begynne å spotte ham og si: Denne mann begynte å bygge, men var ikke i stand til å fullføre! Eller vil en konge gå i krig mot en annen konge uten først å sette seg ned og overveie om det er mulig med ti tusen mann å møte en som kommer mot ham med tjue tusen?»

   I det øyeblikk det måtte gå opp for deg i sannhet at det er bare to utganger av dette livet – enten inn til dom for det du har forbrutt her i verden, og dermed et evig helvete, eller en full frifinnelse og dermed en inngang til en evig himmel og salighet – hva gjør du da?
   Jo, du vurderer vel hva muligheter du har? – om du ser på deg selv og prøver deg selv på denne oppgaven, og finner at den blir for stor, et fjell du ikke makter å klatre, da ser du vel deg omkring etter noen annen grunn å seire på? – og det er dit Jesus vil ha deg ved det Han forkynner!

   Om vi leser videre fra den hendelsen i 4 Mos 13:28-33, hva for et budskap disse speiderne kom tilbake til Moses og folket med, så var det svært så nedslående, og det av en helt bestemt grunn, vi skal komme inn på – men hør nå hva de sa: «Men folket som bor i landet, er sterkt. Byene er som festninger og meget store. Der så vi også Anaks barn. Amalekittene bor i sydlandet. Hetittene og jebusittene og amorittene bor i fjellbygdene. Kana'aneerne bor ute ved havet og langsmed Jordan.»
   Men det var ikke alle speiderne som var av denne ånd, eller skal vi si vantro! Det var også en Kaleb med, og hør hva han sier: «Kaleb bad folket være stille og ikke sette seg opp mot Moses. Han sa: Vi vil dra opp og ta landet i eie! Vi skal nok få det i vår makt.»

E.K.

Nå er det troen på en som er større enn dem, som taler, og møter selvsagt motstand fra de vantro – la oss si, de som ikke kjenner Herren og hans makt!: «Men da sa de menn som hadde vært med ham dit opp: Vi makter ikke å dra opp mot dette folket, for det er sterkere enn vi. Og de talte ille blant Israels barn om det landet de hadde utspeidet, og sa: Det landet vi drog igjennom for å utspeide, er et land som fortærer sine innbyggere. Alle vi så der, var høyvokste folk. Der så vi kjempene, Anaks barn av kjempeætten. Mot dem var vi i våre egne øyne som gresshopper, og det syntes også de at vi var.»
   En motløs kristen drar gjerne med se tjue andre er det sagt, og det blir vi vitne til her også: «Da tok hele menigheten til å rope og skrike, og folket gråt hele natten. Og alle Israels barn knurret mot Moses og Aron, hele menigheten sa til dem: Gid vi var døde i landet Egypt eller her i ørkenen! Å, om vi var døde! Hvorfor fører Herren oss inn i dette landet, så vi må falle for sverdet? Våre hustruer og våre barn vil bli til rov. Var det ikke bedre for oss å vende tilbake til Egypt? Og de sa til hverandre: La oss velge oss en høvding og vende tilbake til Egypt!»
   For en ulykke for Israel dette var – det er dit vantroen alltid fører oss!
   Men dersom du nå satte deg fore å vurdere din situasjon, slik som Jesus oppfordrer deg til – er jeg i stand til å fullføre? – hva konklusjon kommer du ut med da? Forhåpentligvis denne: Nei, jeg er ikke i stand til å fullføre, ikke stoff i meg til det, men jeg kjenner Ham som har lovt å gå med meg hele veien, og Han har allerede seiret i dette å skulle bringe en synder som meg ren, rettferdig og hellig innfor Guds trone!
   Det var dette Moses og Kaleb hadde for øye – løftet fra Gud om å gå med dem, og da så situasjonen straks annerledes ut enn for disse som var uten denne ånd!
   Slik også for oss – også vi står overfor kjemper som hindrer oss i å nå inn i Guds rike – synden, djevelen, verden og ikke minst Guds lov som krever det fullkomne av oss, men nå er det sannhet at en er gått foran deg og har gjort fullkomment opp med dem alle, hvem du så er! – men vil du gå utenom Ham, da skal du få erfare en evig ulykke, du var for liten for den oppgaven!
   Hvilken venn vi har i Jesus!
Alt Han vet og alt formår!