|
Denne korte teksten åpner for noe ytterst viktig
i vårt forhold til Gud og Hans frelse, nemlig at alt i vårt forhold
til Ham er grunnet på nåde, og det vil da si grunnet på Hans nåde
overfor oss.
Dette forstår ikke det naturlige
menneske så snart, og når og om det forstår det, så fører dette, som
er den fortapte synders største glede, like gjerne til det mest bitre
hat og forfølgelse – da fra dem som hater å bli konfrontert med en
sannhet som ikke fremhever dem og deres egenskaper, men tvert imot
setter alt – absolutt alt – deres eget til sides for så å erstatte
det med en annens fortreffeligheter! For det er nettopp hva Jesus
er – fortreffelig! På Tabor berg ble Jesus forklaret for disiplenes
øyne – klærne Hans ble hvite som lyset, og du vet, når blikket ditt
festes på Ham, da blekner alt annet, også ditt eget!
Dette er alltid årsaken til
forfølgelse av en kristen – den Jesus han forkynner tar all glansen
fra dem – og det de da på grunn av sin motstand mot denne sannheten
aldri når frem til å se er, at det hele har sin grunn i at Han ønsker
å gi dem noe som er milevidt bedre! De mister himmelen ved at de klamrer
seg til det som bringer dem i avgrunnen!
Og hvordan kan det ha seg,
spør vi, at det å få alt for intet har en slik virkning på enkelte?
Jo, ganske enkelt dette at nåden – nettopp nåden, merk deg
det du som ikke vil ende opp med en falsk etterligning av nåden -
den avkler deg alt ditt eget – du får ingenting å rose deg av, og
prøver du på det, så får du spørsmålet her: «Hvem gir vel deg forrang?
Hva har vel du som du ikke har fått?»
Hva svarer du på det?
Paulus han ble presset av kristne som roste
seg på kjødelig vis, til å peke på alt det han av fødsel var, og alt
han hadde vært igjennom, både i sin religiøse virksomhet, og i sin
tjeneste for Herren – han roste seg med andre ord! Men hør
nå hva han sier - 2 Kor 11:21b: «Men det andre våger å rose seg av
– nå taler jeg som en dåre - det våger vel også jeg å rose
meg av!
Hørte du det? - nå taler
jeg som en dåre! Han kaller altså dette å rose seg selv for
en dårskap, nettopp ut fra den kunnskap vi nettopp leste i teksten
vår.
Ja, for mennesker kan du
vel rose deg med rette, men ikke for Gud – Han utdeler kun av nåde,
for når alt ditt verk skal veies på Hans vektskål, da fyker det i
været. Det har ikke den tyngde som kreves, når det skal prøves på
den fullkomne rettferdighet, den fullkomne hellighet, den fullkomne
gode vilje, den fullkomne renhet, og slik kunne vi fortsette – i møte
med Ham ser vi nøyaktig det samme som profeten Jesaja vitner om i
Jes 64:5: «All – ALL - vår rettferdighet ble som et urent klesplagg.»
Hvis du, etter å ha sett
inn i dette med et av Ånden klaret blikk, så får spørsmålet: «Hvem
gir vel deg forrang?» - ja, da oppnår du det du aldri ved egen vilje
og anstrengelse kunne oppnå, nemlig ydmykhet! Ingen sann ydmykhet
i meg og deg uten at vi blir ydmyket – og ikke engang den består for
Guds dom!
Vi får et bilde på nåden, og det den forårsaker
hos enkelte i fortellingen om vingårdsarbeiderne i Matt 20 - de som
ble hentet inn til forskjellige tider på dagen helt til den ellevte
time.
E.K.
|
Vi leser Matt 20:8-12: «Da det var blitt kveld, sa eieren av
vingården til forvalteren: Kall arbeiderne frem og gi dem lønnen.
Begynn med de siste og fortsett til de første. De som var leid ved
den ellevte time, kom da frem og fikk en denar hver. Og da de første
kom, trodde de at de skulle få mer, men også de fikk en denar hver.
Men da de hadde fått den, knurret de mot husbonden og sa: Disse siste
har bare arbeidet én time, og du stiller dem likt med oss, vi som
har båret dagens byrde og hete!»
Ja, du ser! Og slik som vi
regner blant oss, så var reaksjonen forståelig! – men ikke rimelig,
da de fikk det de hadde blitt enige om!
Vi ser det samme i fortellingen
om det vi kaller den fortapte og den hjemmeværende sønn.
Vi får gjøre som best vi
kan for å se bort fra lønn, for det er alt av nåde! Er det slik du
regner for din egen del – det er bare nåden som gjelder, eller ser
du på andre kristne, og må regne i forhold til noen av dem, at de
fortjener nok en plass eller flere fremfor deg, mens du ser på andre
som at de fortjener da knapt noe i det hele tatt - iallfall ikke så
mye som du! Tenk etter! Det var nemlig «tollere og syndere som holdt
seg nær til Ham for å høre Ham,» mens de som hadde noen egen fortjeneste
skar tenner imot Ham!
Derfor må du spørre alvorlig
om det er Skriftens Jesus du holder deg til – Han som vil gjelde 100%
i ditt sted!
Derfor så er den så lumsk
og farlig den forkynnelse som hevder, at du er blitt noe mer i deg
selv ved frelsen enn en fortapt skrøpelig synder som må finne alt
i Jesus! Lumsk fordi den synes å bekreftes av ord en ikke har forstått
rett, fordi en ikke har hatt en rett forståelse i utgangspunktet,
og tilsynelatende priser Herren for Hans gjerning i dem – just som
fariseeren der fremme i templet som takket Gud for at han ved Hans
nåde, nå ikke var som andre mennesker – noe han bygde på hva han fant
hos seg selv!
Denne åndelige forståelse
binder sarte sjeler og svake samvittigheter i trelldom, mens den gjør
andre til arrogante fariseere som bare ler av disse nådehungrige stakkarene!
En kristen er en som har erfart sitt eget som
et konkursbo, fordi han har møtt den fullkomne, den opphøyde, den
hellige, og det har etterlatt hans eget som en branntomt! – men takk
og lov, Herren bygger på slike branntomter – og ta imot denne om du
kan: Han bygger BARE på slike branntomter!
Men fordi kjødet, det gamle
menneske, ennå er virksomt i oss, bygger vi igjen og igjen vårt eget,
fordi vi ennå ikke forstår vårt beste fullt ut – og så brenner Herren
det ned igjen og igjen, og det smerter, fordi vi syntes det var så
bra, inntil Han åpenbarte hva det var det var ikke av Ham og kunne
derfor ikke stå for Den Hellige, men brant opp, fordi det hører denne
verden til, og det skal ikke bestå, men ifølge Guds ord brennes opp
og fødes på ny! Det vil jo si, at alt som består til sist er av Gud
alene!
Er det denne skinnende Jesus du lever med –
Han som får alt ditt eget til å fremstå som skarn, som apostelen Paulus
vitner om det?
Tenk deg om!
|
17 mai
