Har vi ikke alle en far – eller samme far? spør profeten Malaki i verset her. Men her synes det som om det kun er tale om jødene, i og med at han henviser til deres fedres pakt! – det vil si, pakt med Gud som igjen vil si lovpakten. Det gjaldt ikke hedningene.
   Men da må vi jo spørre: Er Han bare jøders far? Paulus svarer utførlig på det i sine brev, og med utgangspunkt i dette verset hos Malaki, skal vi høre hva han har å si om dette – først fra Rom 4: «For hva sier Skriften: Abraham trodde Gud, og det ble tilregnet ham som rettferdighet. Gjelder nå denne saligprisning de omskårne (jødene), eller gjelder den også de uomskårne (hedningene)? Vi sier jo at troen ble regnet Abraham til rettferdighet. - og likeså far til de omskårne som ikke bare har omskjærelsen, men også følger i fotsporene av den tro - den tro - som vår far Abraham hadde da han var uomskåret. For det var ikke ved loven Abraham eller hans ætt fikk det løftet at han skulle være arving til verden, men ved troens rettferdighet.»

   Og Gal 3:8-9 – og dette er det viktig at du og jeg får med oss!: «Da Skriften forutså at det er ved tro Gud rettferdiggjør hedningene, forkynte den på forhånd dette evangelium for Abraham: I deg skal alle folk – alle folk - velsignes. Så blir da de som har tro, velsignet med den troende Abraham.»
   De som har tro! – men det vil jo si også deg!
   La oss også ta for oss Rom 3:28-30: «For vi er overbevist om at mennesket blir rettferdiggjort ved tro, uten lovgjerninger.» - det vil si, ved evangeliet, ikke ved loven! – «Eller er Gud bare jøders Gud? Er Han ikke også hedningers? Jo, Han er også hedningers Gud, så sant Gud er én, Han som rettferdiggjør de omskårne (jødene) av troen» - men merk; kun de som er av troen, også av dem! De andre står altså utenfor denne velsignelse! – «og de uomskårne (hedningene) ved troen.» - men da altså kun de troende også av dem!
   Husker jeg hørte Øivind Andersen tale om at så mange ba Fader vår – og han sa da noe slikt som at ingen hadde rett til å peke ut enkeltmennesker som hadde rett til å be slik, og hvem som ikke hadde det – men at det uansett var sannhet at kun en gjenfødt troende hadde rett til å kalle Gud for Far! Alles Gud, men ikke alles Far, med andre ord!

   Vi skal få holde oss til Det Nye Testamente videre, når det gjelder dette viktige emne for oss, og leser Ef 4:1-10, og fremhever visse ting i teksten. Noen ord vil jeg legge ekstra trykk på: «Jeg formaner dere altså, jeg som er en fange for Herrens skyld, at dere vandrer slik det er verdig for det kall dere er kalt med,» - også kommer det hva dette innebærer – «med all ydmykhet og mildhet, med langmodighet, så dere bærer over med hverandre i kjærlighet, og legger vinn på å bevare Åndens enhet i fredens sambånd.» Ikke noen fremfusende og arrogant holdning her altså! Og du vet, en sann troende er blitt så ydmyket selv, at han har vanskelig for å gå frem på noen annen måte, enn den vi får fremstilt her som verdig vandring.

E.K.

   Men her er noe viktig å ta fatt i – og som nok kan oppleves som arrogant, retthaversk og lignende, når en troende må stå opp for det han er blitt opplyst om ved Skriftens vitnesbyrd, det vil, ikke noe mindre enn Åndens lys. Vi leste her om å bevare Åndens enhet i fredens sambånd, og enkelte mener da at en nærmest bare skal la seg overkjøre for ikke å skape noen uro i menigheten, men det er aldeles feil. Det er en åndelig splid som er av det onde, og det vil jo si at den er av den onde, men det er også en splid som er av det gode fordi den har sin årsak i sannheten, og dermed av Ham som er sannheten!
   Vi leser i Joh 7:43: «Det ble da splittelse i folket på grunn av Ham.» Det var en god splittelse, rett forstått, for den var forårsaket av sannheten!
   Og så videre i Ef 4, vers 4, og da vil jeg legge trykk på enkelte ord: «Det er ett legeme og én Ånd,» - Det er da en menighet og det av én Ånd – «likesom dere òg ble kalt med ett håp i deres kall.» - det er Jesus! – «Det er én Herre, én tro, én dåp, én Gud og alles Far,» - det vil si, alle de troendes Far! – «Han som er over alle og gjennom alle og i alle.» Alltid bare ett og én! Enhver som kjenner noe til menneskets sanne natur skjønner at det må bli splid av dette!
   Men videre; «Men til hver enkelt av oss ble nåden gitt etter det mål som Kristi gave tilmåles med. Derfor sier Skriften: Han fór opp i det høye og bortførte fanger, Han gav menneskene gaver. Men dette: Han fór opp! - hva er det uten at han først steg ned til jordens lavere deler? Han som steg ned, er den samme som fór opp over alle himler for å fylle alt.»
   Bortførte fanger! Det er hentet fra Sal 68:19a: «Du fór opp i det høye, bortførte fanger.» Det er det vi leser så fint om i Jes 42:6-7: «Jeg, Herren, har kalt deg i rettferd og tatt deg ved hånden. Jeg vil verne deg og gjøre deg til en pakt for folket, til et lys for hedningene, for at du skal åpne blinde øyne, føre de bundne ut av fangehullet og føre dem som sitter i mørke, ut av fengslet.»
   Så er det å håpe at også du er blitt bortført av Ham, for å bli i tekstens bilde! Ført ut av fangehullet, mørket og fengslet – for det er vår stilling i utgangspunktet – så du nå kan be Fader vår, med den frimodighet som er av troen!

   Så kan det jo det spørsmål som profeten Malaki stiller i teksten vår, være ett godt spørsmål å stille i enhver kristen forsamling: «Har vi ikke alle én far?» Ja, forhåpentligvis har vi det – og da er vi skjønt enige i en ting uten tvil: Jesus og Hans frelsergjerning på jord alene til frelse! I Ham er gitt oss den Abrahams velsignelse som var lovet alle folk! – som Paulus gjør oss klar over i Gal 3:16: «Men løftene ble gitt til Abraham og hans ætt. Han sier ikke: Og til dine ætlinger, som om det gjaldt mange. Men som når det gjelder én: Og din ætt. Og dette er Kristus.»
   Dette står ennå fast – Gud har ennå ikke trukket dette tilbake fra oss – Alt i Ham! Gud velsigne oss alle!