«Hvor har Han sin skriftkunnskap fra, Han som ikke er opplært?» (v.15). Der møter du den dype forakt som så ofte finnes i teologen overfor lekmannen. Vi har jo studert dette på høyskoler gjennom flere år, men disse, hvor har de det fra – bønder og snekkere og det som verre er?
   Men også lekmannen – og da taler jeg om sanne forkynnere – har også studert Guds ord, men under bønn om at Gud må åpenbare dem hva Ordet taler om, mens teologen kan hende har studert Ordet i tro på at de selv skal kunne gripe det. Iallfall gjaldt det disse vi leser om i teksten her.
   Vi leser også i Apg 4:13 om dette: «Men da de så Peters og Johannes' frimodighet, og skjønte at de var ulærde lekmenn, undret de seg. Og de kjente dem igjen, at de hadde vært sammen med Jesus.»
   Ja, da undret de seg! Men hemmeligheten til Peters og Johannes’ visdom ligger nettopp i det vi leste her - de hadde vært sammen med Jesus!  Som en skriver i en gammel postille: Fra hjerte til forstanden, det er den vei Den Hellige Ånd fører oss til sannhetens tilegnelse, slik den er gitt oss i Skriften. Her har vi nøkkelen til den rette forståelse av Guds ord!
   Hørte du, og merket du deg det? – opplyst ved Den Hellige Ånd! Du vet, den verdslige forstand tror seg å stå langt over Guds ord, Guds ord er fullt av uforstand og feil for vantroen, men sannheten er tvert imot at den langt overgår den verdslige menneskelige fornuft og forstand, så du må opplyses av Den Hellige Ånd for å kunne se det. Så å diskutere Guds ord med vantro kan du like gjerne la ligge!

   Hvordan blir et menneske født på ny? Ved ditt ja til Jesus? Nei, det fører til åndelig trelldom - det skjer ved sannhets ord, sier Skriften. (Jak 1:18). Ved at Guds Ånd åpenbarer Jesus, evangeliet, for ditt hjerte, ved Ordet!

   Du kan høre en del høye herrer – om vi skal kalle dem det – som taler Guds ord, gjerne med brask og bram, og åpenbart har stor kunnskap i Guds ord og gjerne kan forkynne ganske så skarpsindig, men uten Ånd! Herren sender de rike tomhendte bort, forstår du, Han gir ikke til den som er høy på seg selv, men til den som er nedbøyd i ånden, som ikke kan forstå at han skal kunne virke noe i Guds rike, men har sett at Guds ord ikke er gitt til å gjøre oss forkynnere store, men til frelse for syke og fortapte! Til frelse for en slik en som meg! Jeg som har stanget hodet i loven, som i en flinthard vegg, så mange ganger, at jeg er blitt overbevist om at jeg må bæres til himmelen av en som er større og klokere enn meg, om jeg i det hele tatt skal nå dit – og denne større og klokere er Jesus! Disse er det som blir så åndelig kloke at selv den høyest utdannede må undre seg! Der har det gått fra hjerte til forstanden! – de er lært av Gud! – derfor kommer de alltid til Jesus alene! Han som er blitt dem visdom fra Gud, rettferdighet, helliggjørelse og forløsning – som vi leser i 1 Kor 1:30.
   Hva synger vi vel ikke i en sang: «Det blir sunget en sang av enfoldige små, Men de selvkloke vil ikke høre derpå.» Og det er midt i blinken, som vi sier – så snart du begynner å bli overbevist om dette og forkynner det, blir du holdt for – ja, nettopp enfoldig! Da i betydningen – ensporet! I virkeligheten er du blitt vis i Guds øyne!

   Om du så langt har opplevd denne prekenen som ønske om å snakke noen ned, eller henge noen ut, så har du i tilfelle misforstått det hele – nei, det er en advarsel om å slå inn på og/eller bli værende på en vei som aldri vil føre frem, om du blir aldri så klok!
   Nei, heller som Rosenius skriver i sangen: «Bli liten, bli barn, bli enfoldig og tro, bli én blant de synderes skare som kun vet å takke og love!»

E.K.

   Det er ikke først og fremst om å gjøre å bli en rettroende, men en rett troende – en som ser gullnøkkelen, vitnesbyrdet om Jesus, som ifølge Åp 19:10 er profetordets ånd, eller som vi bekjenner det: «- rettferdiggjort ved tro på Jesus, og ikke av lovgjerninger.»
   Det er bare dette budskap plantet i hjertet av og ved Den Hellige Ånd som føder et nytt hjerte, et hjerte som taler Guds ord i Ånd og sannhet! Det merkes av den som hører, at vedkommende selv tror inderlig og fast på det han selv taler. Har hørt fra mennesker som ikke selv bekjenner seg som kristne, slikt som: Jeg har jo selv ingen egentlig kjennskap til dette, men jeg registrerer at du taler med stor overbevisning, altså at du selv tror det fullt ut, som du taler til andre.
   Dette er viktig venner! Bruk mye tid på kne, det vil si, i bønn over Guds ord. Når denne nød er til stede, at om du Herre ikke gir meg det, da har jeg intet, da skal du snart få nøkkelen, for Gud er ikke uvillig, Han sparte jo ikke engang sin egen Sønn, men gav Ham for oss alle – ja, Han utøste sitt blod for deg! Men Han vil ikke legge denne skatt inn i en som ikke er i stand til å verdsette den. Og hvem er det da tale om? Jo, den som følger sine egne tanker, fornuft og forstand fremfor det åpenbarte Guds ord.

   Jeg vil spørre deg her nå – og da spør jeg på ramme alvor: Er Jesus nok for deg? Svarer du da: - ja, å ja, amen! – eller svarer du som de mange: - men det er så mye annet også, så mye mer! Jeg vil så gjerne ha Ånden! Da har du ikke skjønt noe av det – da du mottok Jesus, da mottok du alt hva Gud har bestemt for deg, også Ånden! Paulus åpenbarer noe vesentlig for de villfarne galaterne, som nå hadde gått forbi evangeliet til noe som skulle gi større lønn i Gal 4:6 – og merk deg nå hvem denne Ånden egentlig er: «Og fordi dere er sønner, har Gud sendt sin Sønns Ånd inn i våre hjerter, som roper: Abba, Far!»
   Sin Sønns Ånd! – Hørte du det, min venn! Hvordan kan du da ha Sønnen, men ikke Ånden i fullt monn? En ting er at Han kan hende ikke har fått det rom og den innflytelse i deg, hjerte og åndelig forståelse, som var mulig, men å ha mottatt mer og mindre av denne Ånd – nei! Og grunnen til at det savnes kan ha sin årsak blant annet i at du fester blikket på så mye annet enn nettopp Jesus alene!

   Det er et mektig ord vi leser i teksten vår her – vers 16-17: «Jesus svarte dem og sa: Min lære er ikke min, men Hans som har sendt meg. Om noen vil gjøre Hans vilje, da skal han kjenne om læren er av Gud, eller om jeg taler av meg selv.»
   Ja, ikke makter du å gjøre en flis av loven som du burde og skulle, og ikke makter du å tro evangeliet til frelse og utfrielse! Forhåpentligvis skjønner du da at du har med noe guddommelig å gjøre, og du er kjødelig! Da skjønner du forhåpentligvis også, at skal du komme igjennom til liv i Gud – ja, da må det skje et under! Og det er helt rett, det må skje det som Skriften kaller en ny fødsel! Du må få gitt en ånd og en sans som kan oppfange det som er av Gud, og dette vil Han gi av nåde til den som ber Ham! Men der brenner jo alt vårt eget opp!
   Men gjør nå du det – gjør Hans vilje, enten å oppfylle loven eller å tro evangeliet rett, så skal du kjenne – erfare – om læren er av Gud, eller ikke!