Gud formet mannen av jord

1 Mos 2:4-9

   4 Dette er historien om himmelen og jorden da de ble skapt. På den tid da Gud Herren* gjorde jord og himmel, 5 fantes det ennå ingen markens busk på jorden, og ingen plante på marken var ennå grodd frem, for Gud Herren hadde ikke latt det regne på jorden, og det var ikke et menneske til å dyrke marken. 6 Men en tåke steg opp av jorden og vannet hele jordens overflate. 7 Gud Herren formet mennesket* av jordens** støv, og blåste livets ånde i hans nese, og mennesket ble til en levende sjel. 8 Så plantet Gud Herren en hage i Eden, i Østen. Der satte Han mennesket som Han hadde formet. 9 Og Gud Herren lot alle slags trær vokse opp av jorden, prektige å se på og gode å ete av, også livets tre midt i hagen, og treet til kunnskap om godt og ondt.

   La oss begynne med det som på nyhetsspråket kalles en bombe. Det burde jo ikke være slik, for denne bomben har det stått om her i mange tusen år allerede, likevel er det som en nyhet som eksploderer for oss, når det går opp i sin fulle bredde, og også vi som har sett, eller innsett, denne sannheten i Den Hellige Ånds lys, blir aldri helt forsonet med den så lenge vi lever her. Vi leser i vers 7: «Gud Herren formet mennesket av jordens støv, og blåste livets ånde i hans nese, og mennesket ble til en levende sjel.»
   Av jordens støv! – det er du og jeg vi leser om her! Ta bort det som er av Gud, sjelen, så er det bare støv tilbake! Som vi leser i Sal 103:14: «For Han vet hvordan vi er skapt, Han kommer i hu at vi er støv.»
   Og dette forventer vi oss stadig noe godt fra! Vi glemmer at vi er støv altså. Vi glir likesom bort fra den sannhets erkjennelse – om vi da noen gang virkelig har erfart og erkjent det. Men Han kommer det altså i hu! Og hvor er du vel ikke for det, når du virkelig får se dette klart for egen del. Der falt jeg igjennom igjen, selv om jeg har sett på den bestemte synden med avsky!
   Jeg er altså ikke bedre enn det som åpenbares gjennom det fallet! – det er den grelle sannheten. Men da smake også evangeliet søtt, ikke sant? – bare hør - Hebr 4:15: «For vi har ikke en yppersteprest som ikke kan ha medlidenhet med oss i vår skrøpelighet, men en som er prøvet i alt i likhet med oss, men uten synd.» Da smaker det oss, som en frukt av Livets tre, det som den egenrettferdige fariseer ikke kan tåle på noen måte, selv om han har kunnskap, slik at han kan forkynne det.
   Vi bruker ofte uttrykket – å klynge seg til evangeliet, som om det berodde på våre krefter og evner til å holde fast, som om det var grep om et vått og sleipt tau, eller en grein som kunne knekke for oss når tid som helst. Du kjenner deg kan hende igjen i det? Og det er jo heller ikke galt å bruke det uttrykket, når det betegner synderens tilflukt til Jesus - men hør nå vers 16 i Hebr 4, så får du kan hende en klarere forståelse av hva evangeliet bringer en kristen – evangeliet som er en Guds kraft til frelse ifølge apostelens ord i Rom 1:16. Hør!: «La oss derfor med frimodighet tre frem for nådens trone, for at vi kan få miskunn, og finne nåde til hjelp i rette tid.»
   Hvem er vel i behov av miskunn og nåde? Disse er det som kalles til å tre frem for tronen med frimodighet! Får dette gå noe opp for deg, da får evangeliet være den kraft det er gitt til å være i ditt liv – ikke noe du klynger deg til av alle dine krefter, men en kraft som løfter deg opp og bærer deg inn for Guds trone – den helligdom du nå går inn i med frimodighet, fordi du ser at Gud har gitt deg noe som veier opp for alt ditt, som jo er støv, nemlig Jesu Kristi dyrebare blod!
   Du som åt av kunnskapens tre, fordi du trodde deg å ha liv i det, du eter nå av livets tre, som er Jesus! - Joh 1:4: «I Ham var liv, og livet var menneskenes lys.»
   Det er de to trær vi blir minnet om i teksten vår – vers 9: «- også livets tre midt i hagen, og treet til kunnskap om godt og ondt.»

E.K.

   Disse to trær står for oss som bilder på to veier, hvorav den ene, som støvet i utgangspunktet setter mest pris på, fører i det totale uføre, eller totale mørke om du vil, og den andre fører deg inn i det som i Skriften kalles lysets rike. Den ene veien, den må du gå selv etter beste evne, på den andre veien, der kommer Han og henter deg hjem – som vi hører fra Jes 41:10: «Frykt ikke, for jeg er med deg! Se deg ikke engstelig om, for jeg er din Gud! Jeg styrker deg og hjelper deg og holder deg oppe med min rettferds høyre hånd.»
   Er det ikke den veien du helst vil gå på? – Den åpnet Han deg i Jesus Kristus, Han som sier: Jeg er Veien!

   Du vet om Herren ikke er i ditt liv, så hjelper det ikke at du har sjel – den kan ikke berge deg. Som Jesus viser i Matt 10:28: «Frykt ikke for dem som dreper legemet, men ikke kan drepe sjelen. Frykt heller for Ham som kan ødelegge både sjel og legeme i helvete!» Ingen redning i sjelen! En kristen er noe mer – han er født på ny, og har fått del i Guds Ånd, liv i Gud!
   Så er det altså spørsmål om Han får leve sitt liv i oss! – og da skal du få høre en hemmelighet!: Det er der hvor Han får vokse og du får avta!
   Mye av det som går for å være kristendom i dag, der er det motsatt – du vokser og Han avtar! De står og priser Ham i høye toner, men ikke for at Han bar dere synder ned i helvete under ubeskrivelige kvaler, og berget dem fra en evig avgrunn, men for alt det storslåtte Han har gjort dem til!

   De kaller gjerne oss lutheranere for hengehoder og lignende ting, på grunn av den elendighetsteologi vi visstnok ligger under, men herligere teologi finnes det ikke å leve i enn budskapet om den nådens troen for syndere som den medlidenhetsfulle yppersteprest sitter på! – Han som gir nåde i rette tid! Og hør om denne nåde slik den er beskrevet i Rom 5:2: «Ved Ham har vi også ved troen fått adgang til denne nåde som vi står i. Og vi roser oss av håp om Guds herlighet.»
   «- nåde som vi står i!» Det er denne nåde David vitner om i Sal 40:3: «Han drog meg opp av fordervelsens grav, av den dype gjørmen. Han satte mine føtter på en klippe, Han gjorde mine trinn faste.»
   Det er altså om å gjøre at dine trinn blir faste her, i denne nåde – som Peter formaner de troende i 2 Pet 3:18: «Men voks i nåde og kjennskap til vår Herre og frelser Jesus Kristus! Ham tilhører æren, nå og til evighetens dag! Amen.»
   Det var altså dette Gud skapte denne jordklumpen til – å være en ånd med Ham! Det gikk galt i første omgang som vi vet, men Han gav oss ikke opp av den grunn. Men vi må altså berges helt og fullt, da vi ikke har noe eget å sette inn, verken før eller etter at vi er blitt troende! – ALT er av Ham!