Det er ting som ikke minst kommer frem i denne teksten, som i grunn er umulig for det naturlige menneske – og det vil si, det naturlige menneske som også vi kristne fortsatt bærer i oss – å forholde seg til.
   Han skriver det i en setning en sanger: «- Han gjorde alt, eg skal ingen ting gjera.» Ja, takk og lov, sier den trette vandrer da – men hva med når skal byttes ut med kan, og det lyder: «- Han gjorde alt, eg kan ingen ting gjera?» Det vil altså si – når det sanne Skriftens budskap lyder: Han gjorde alt fordi jeg kan ingenting gjera, i denne sammenheng!
    Jeg var fortapt og så ingen vei, skriver en annen åndelig sanger, men fortsetter så: - da så jeg blodet! Ja, men det var jo ikke mitt blod! – det vil si, noe jeg ofret! Nei, det var jo en annens blod ofret for meg!
   Den som lever her – i denne sannhets erkjennelse – han eller hun vandrer ydmykt med sin Gud, som teksten taler om her. «Før jeg ble ydmyket, fór jeg vill,» skriver David i Sal 119:67, og føyer til: «men nå holder jeg ditt ord.» - eller holder meg til ditt ord!
    Legg merke til at  han ikke sier: Før jeg ydmyket meg – men før jeg ble ydmyket! Og hvem var det som ydmyket ham? – jo, det var Herren! Men når Herren ydmyker oss, så er det ikke som når et menneske ydmyker et annet, ved et slags overgrep nærmest, men rett og slett ved å la det møte seg selv i sannhet – åpenbare det hvordan det egentlig står til. Han lar deg møte det fullkomne idet Han åpenbarer deg sin lov, og sier: Gjør dette! – og gjør det av hjertet! Av hjertet, merk deg det! – Guds lov må oppfylles ikke med gjerninger, men fremfor alt med hjertet! Du må ha et hjerte som er i samsvar med loven!
   Presten Olav Valen-Sendstad skriver i en av sine bøker om en som ville rettferdiggjøre seg selv, og sier: Jeg gjør da ofte noe godt! Ja, sier presten da, men det er ikke hva Gud ber deg om, men gjør alltid godt, og aldri noe annet! Du skjønner da at du må et hjerte som Jesus – det vil si, Gud selv – om du skal være i samsvar med Hans lov!
   Apostelen Paulus skriver i den forbindelse der han møter lovens åndelige krav - Rom 7:14: «For vi vet at loven er åndelig, jeg derimot er kjødelig, solgt til trell under synden.» Ja, det skjedde noe katastrofalt med Paulus, der han møtte denne åndelige lov, som han skriver i Rom 7:9-10 «Men da budet kom, våknet synden til live. Jeg derimot døde!» Døden er jo en katastrofe, og derfor roper han også i fortvilelse, som vi hører det i Rom 7:24: «Jeg elendige menneske! Hvem skal fri meg fra dette dødens legeme!» Ja, men kjære Paulus, kan du fri deg selv ved dine fromme gjerninger som du har holdt på med til nå? – hvorfor roper du nå på en annen?
   Men den som roper her, han får også svar – og det fikk Paulus, og vi hører i verset etter – vers 25: «Gud være takk, ved Jesus Kristus, vår Herre!» Og nå var Paulus fri! – Han så nå at han var kjøpt fri!

E.K.

    Jeg har valgt, kan vi høre så ofte i kristne forsamlinger, i sanger og vitnesbyrd – men det er da ikke noe evangelium det, at du har valgt! – nei, evangeliet er jo at Han har valgt!
   Men kan jeg være sikker på, at Han har valgt også meg? – har jeg noen forsikring om at nettopp jeg er elsket av Gud? Da er det bare et svar som egentlig kan hjelpe deg: Se på Golgata! Du husker sangerens vitnesbyrd: Da så jeg blodet! Utøst for deg, som vi hører Jesus si i forbindelse med nattverdens innstiftelse.
   I de første vers av teksten vår, møter vi nettopp det naturlige menneske med sine tanker om forholdet til Gud, og hvordan det skal oppnås: «Hva skal jeg komme frem for Herren med, bøye meg ned for Gud i det høye? Skal jeg komme frem for Ham med brennoffer, med årsgamle kalver? Vil Herren ha behag i tusener av værer, i titusener av oljebekker? Skal jeg gi min førstefødte for min overtredelse, mitt livs frukt som syndoffer for min sjel?»
   Med andre ord: Hva skal jeg bidra med og eventuelt ofre for å bli antatt av Ham? Det er den naturlige tanke! Men «For hva kan vel et menneske gi til vederlag for sin sjel?» hører vi fra Mark 8:37?
   Ja, hva vil du betale for deg med? – har du noe så verdifullt? Jesus sier i Matt 9:13, noe vi skal legge oss på hjertet: «Gå bort og lær hva dette betyr: Barmhjertighet er det jeg vil ha, ikke offer! Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men for å kalle syndere.»
   Hva er rettferdige i behov av – barmhjertighet? Nei, hva skal vel de med det? Men syndere da – er de i behov av barmhjertighet? Ja, hva skal ellers berge dem? Hva skal ellers berge deg, med andre ord? Herren er kommet hit til jord for å vise deg barmhjertighet – for det er ditt dypeste behov!
   Jødene ventet på en stor kriger og hærfører fordi de i sin egenrettferdighet mente det var deres egentlige behov, mens det de virkelig trengte befrielse fra, var ikke den romerske okkupasjonsmakt, men deres synd!
   Det er også ditt dypeste behov – syndenes forlatelse! – og det selv om du hadde vært en kristen i 100 år! Det er kun i Kristus du er fri fra synd for Gud, derfor ber vi fremdeles som Jesus lærte oss: Forlat oss vår skyld!
   Det står et underlig – må vi vel kunne kalle det – i Sal 130:4: «Men hos deg er tilgivelsen, for at vi skal frykte deg.»
   Da skjønner vi at den sanne gudsfrykt er ikke redselen for Gud, som trellen her, men frykten for å komme bort fra Ham hos hvem tilgivelsen er! Ham hos hvem barmhjertigheten er! Ham hos hvem syndenes forlatelse er! Ham hos hvem vår frelse er!
   Igjen helt til slutt nå – hvor skal du se for å se om det er håp for deg om frelse? – se på Golgata!