Teksten i dag har overskriften:

Løftet om døperens fødsel

-       Og står i:

Luk 1:5–17

   5 I de dager, da Herodes* var konge i Jødeland, var det en prest som hette Sakarias, av Abias skift. Hans hustru var av Arons døtre, og hun hette Elisabet. 6 Begge var rettferdige for Gud og vandret ulastelig etter alle Herrens bud og forskrifter. 7 De hadde ikke barn, for Elisabet var ufruktbar, og begge var kommet langt opp i årene. 8 Så skjedde det, da turen var kommet til hans skift, og han gjorde prestetjeneste for Gud, 9 at det falt på ham ved loddtrekning - slik skikken var i prestetjenesten - å gå inn i Herrens tempel og brenne røkelse. 10 Hele folkemengden stod utenfor og bad i røkofferets stund. 11 Da viste en Herrens engel seg for ham, han stod på høyre side av røkofferalteret. 12 Sakarias ble forferdet da han så ham, og frykt falt på ham. 13 Men engelen sa til ham: Frykt ikke, Sakarias! For din bønn er hørt. Din hustru, Elisabet, skal føde deg en sønn, og du skal gi ham navnet Johannes. 14 Han skal bli deg til glede og fryd, og mange skal glede seg over hans fødsel. 15 For han skal være stor for Herren. Vin og sterk drikk skal han ikke drikke, og han skal bli fylt av Den Hellige Ånd like fra sin mors liv, 16 og mange av Israels barn skal han omvende til Herren deres Gud. 17 Han skal gå foran Ham i Elias' ånd og kraft, for å vende fedres hjerter til barn og ulydige til rettferdiges sinnelag. Han skal berede for Herren et vel skikket folk.

   «Sakarias ble forferdet da han så ham, og frykt falt på ham.» Ville du gjerne møte en engel? Ja, det er mye av den slags svermeri der ute i kristenheten, det vet vi jo, men jeg er ganske sikker på at om det skulle skje, da ville du mest sannsynlig ligge på ditt ansikt som en skjelvende geleklump. Hvor ofte måtte ikke Jesus si til sine disipler: Frykt ikke?
   Dette overnaturlige og i særlig grad det guddommelige råder vi dårlig med - og bør vel være glade for å slippe, så lenge vi er i denne skrøpelige hytte!

   Hvor underlig er du i alt var du gjør, synger vi i en av de kjente sangene våre, og her får vi se noe av dette – midt under okkupasjonen av en brutal undertrykkende hedensk makt, hvor folket ventet på en krigshelt som skulle bekjempe denne fremmede makten og fri landet ut, sender Han dem en profet som forkynner et omvendelsens budskap til dem! Til dem!
   Det er som å høre mange av dagens kristne, om forkynnelsen blir noe for påtrengende – men vi er jo kristne! – jo da, det er ingen som hevder å være fullkommen her, men vi følger da opp på mange måter. Jeg tror jo på Gud, eller kanskje noe bedre – jeg tror jo på Jesus! Ja, det gjorde fem av de ti brudepikene som gikk ut for å møte brudgommen også, men de nådde ikke frem! De kjente i virkeligheten ikke Han de bekjente og Han kjente ikke dem – de går i virkeligheten i drømme som apostelen Judas skriver om det i sitt brev.
   Vi er jo kristne – eller verre: - vi er selvfølgelig kristne! Jeg tror jeg sier sannhet, når jeg sier, at for en sann kristen er det det minst selvfølgelige av alt. Det er en tro som bare kan opprettholdes ved Ordets forkynnelse – ved å få se på Jesus, som Skriften taler om det – med blikket festet på troens opphavsmann og fullender, Jesus! (Hebr 12:2).
   Slik var det også med disse jødene på Jesu tid – vi venter jo på og ser frem til at Messias skal komme, men hva sier Han til oss? - Joh 8:24b: «- dersom dere ikke tror at jeg er den jeg er, skal dere dø i deres synder.» Dette var så fjernt for dem – at deres Messias skulle være slik som Jesus fremsto og talte at de var nærmest som vaksinerte mot Hans åpenbaring! De kunne likesom ikke få det inn selv om Han sa det like ut – og dette gjaldt fremfor alt de lærde iblant dem, de som altså ved sin skriftforståelse skulle være de første til å gjenkjenne Ham! Men tydelig at de hadde gått vill i disse Skriftene fremfor å komme til sann opplysning, som vi ser blant annet av Joh 10:24-27: «Jødene flokket seg da om Ham og sa til Ham: Hvor lenge vil du holde oss i uvisshet? Er du Messias, så si oss det rett ut! Jesus svarte dem: Jeg har sagt dere det, og dere tror det ikke. De gjerninger jeg gjør i min Fars navn, de vitner om meg.» - og så kommer den alvorlige sannhet – «Men dere tror ikke, fordi dere ikke er av mine får. Mine får hører min røst, jeg kjenner dem, og de følger meg.»

   Det er voldsomt og ikke enkelt å ta inn over seg, og da er vi nettopp ved kjernen av dette mysteriet at dette skriftkyndige folket ikke kunne se Ham som den Han var – det hadde ganske enkelt ikke bruk for en slik frelser og Herre! – og hvorfor det? – jo, ikke minst fordi de så på seg selv som noe fremfor andre folk. Det Gud i sin nåde hadde gitt dem tok de til inntekt for seg selv – som om det å være jøde var noen egen fortjeneste!

E.K.

   Hvordan skal du kunne forstå nåden dersom du ikke helt og holdent er en fortapt synder i Guds øyne, en skrøpelig som Paulus kaller, en branntomt, hvor alt ditt eget ligger i aske, og du altså ikke har det minste av eget å regne med.
   Kjenner du deg igjen i det vi er inne på nå? – jeg har ingen annen drakt for Gud, til inngang i Hans rike enn den Han selv har gitt meg i sin Sønn, Jesus Kristus!
   Du vet hvordan det gikk med han som kom inn i bryllupssalen uten bryllupskledningen, ikke sant?

   «- min kraft fullendes i skrøpelighet,» sier Herren til Paulus – og da kan vi med all grunn spørre: Dersom vi er blitt noe annet for Gud ved gjenfødelsen enn skrøpelige, som mange i kristenheten hevder, hva skal da Guds kraft fullendes i?
   Da stiger han frem, han hvis fødsel vi leste om i teksten vår – han som skulle berede et vel skikket folk for Herren. Han skulle bringe dem til sannhets erkjennelse så det var grobunn for å motta frelseren! Og det lyktes langt på vei som vi leser om dem i Mark 1:5: «Og hele Judea-landet og alle i Jerusalem drog ut til ham, og de ble døpt av ham i elven Jordan idet de bekjente sine synder.»
   «- idet de bekjente sine synder!» De var kommet så langt i sin erkjennelse ved døperens forkynnelse altså – og det var jo ikke lite!
   Men da var vel alt såre vel? Nei, det var ingen frelse i det, likesom det ikke er frelse i noen gjerning eller erkjennelse fra vår side. Døperen måtte peke bort fra alt dette til det Guds lam som bærer verdens synd! Jesu Kristi dyrebare blod som renser fra all synd! Og hva som videre fremdeles sto der som en stor anstøtsstein for det gamle menneske – du kommer heller aldri lenger enn til å v ære en slik skrøpelig som Herren kan bo i, og Hans kraft fullendes i! Som Paulus vitner i 2 Kor 12:10b: «For når jeg er skrøpelig,» - merk deg at han skriver er, ikke var» -da er jeg sterk!»
   Det er den smale vei og den trange port, som bare Gud kan få deg gjennom og bevare deg på! Der hvor du og ditt ikke regnes med overhodet!
   Synes du det er godt å få ligge i denne hånden, på disse skuldrene, eller vil du helst gå selv?
   «- unn den utmattede ro,» sier Herren ved profeten Jesaja i Jes 28:12, og det vel kjente i Matt 11:28: «Kom til meg, alle som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile!»
   Ser du hva slags folk Herren er opptatt med – har omsorg for, som Peter skriver til de troende i 1 Pet 5:7: «Og kast all deres bekymring på Ham, for Han har omsorg for dere.» Ja, for sine elendige, som vet i dypet av deres hjerte, at deres frelse beror alene på det Jesus var villig til å være for dem – sonoffer og hyrde!
   Hør det du som så ofte strever med å tro – Han var villig å være sonoffer for deg, og nå skulle Han altså forlate deg fordi du fremdeles er skrøpelig? En slik lege ville du vel ikke gått til to ganger med din sykdom? – nei, og en slik lege er heller ikke Jesus!