Hans gjerning alene!

Rom 5:5-11

   5 Og håpet gjør ikke til skamme, for Guds kjærlighet er utøst i våre hjerter ved Den Hellige Ånd som er oss gitt. 6 For mens vi ennå var skrøpelige, døde Kristus til fastsatt tid for ugudelige. 7 For knapt nok vil noen gå i døden for en rettferdig - skjønt for en som er god, kunne kanskje noen ta på seg å dø. 8 Men Gud viser sin kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere. 9 Hvor meget mer skal vi da, etter at vi er rettferdiggjort ved Hans blod, ved Ham bli frelst fra vreden. 10 For ble vi forlikt med Gud ved Hans Sønns død, da vi var fiender, skal vi så meget mer bli frelst ved Hans liv, etter at vi er blitt forlikt. 11 Ja, ikke bare det, men vi roser oss også av Gud ved vår Herre Jesus Kristus. Ved Ham har vi fått forlikelsen.

   Det blir en litt slik spørsmål og svar preken dette. Slik ble det for meg da jeg leste igjennom den. Hva er det egentlig som åpenbares for oss her, så enkelt og klart at den kunne blitt forstått uten ytterligere forklaring i barnehagen?
   Den begynte slik denne teksten vår – og det er meget viktig å få tak i det som åpenbares der. Mye av det som forkynnes som kristen forkynnelse i dag henger likesom i luften, det vil si ikke bygd på, grunnet på en grunnvoll. Du ville jo aldri funnet på å bygge huset ditt på den måten. Resultatet ville ganske snart ha vist seg i tilfelle – og det er også hva som viser seg i kristen sammenheng iblant oss så ofte også dessverre. Det gamle huset, som ikke kan tåle Herrens ild, men ville brenne opp, det er ikke revet ned og tomta – gjerne branntomta – er ikke ryddet for alt som hører det til. Så går kristne omkring som om de selv var grunnvollen det hele nå var bygd på, men de har gjort nettopp hva Jesus advarer imot i Matt 7:26, de har bygd huset på sand.
   La oss bare ta dette med kjærligheten for eksempel – vi skal bare elske hverandre, og alle faktisk, endatil våre fiender. Har du denne kjærlighet da – og hvor har du den fra i tilfelle? Er det noe naturlig? Er det noe du uten videre kan spore tilbake til deg selv - ja, slik er jeg?
   Nei, sier du kan hende, men Gud har gitt meg en slik kjærlighet! Hør du – etter en åndelig eller sjelelig følelsesopplevelse, kan en tenke at en nå har fått noe helt nytt inn i sjelen, mens sannheten er den at det bare har vært nettopp en følelsesopplevelse. I hinduismen er det noe som heter kundalini – kundaliniånden taler de om, derfor skal du være mer enn forsiktig i forhold til yoga – men dersom noen blir fylt av denne ånden i det som minner om det samme som i herlighetsteologien, en mister kontrollen over seg selv osv., så er det noe som særlig preger dem, de blir så vennlige, kjærlige om du vil, men som det Satans bedrag det jo er, så går det over etter hvert og erstattes med noe ganske annet, og mindre hyggelig.
   Men i vår sammenheng igjen – ved hva har den kristne denne kjærlighet, som vi leser om her i teksten vår? Det får vi svar på i vers 5 her i teksten, bare hør: «Og håpet gjør ikke til skamme, for Guds kjærlighet er utøst i våre hjerter ved Den Hellige Ånd som er oss gitt.»
   Og håpet gjør ikke til skamme! Hvem er vårt håp, må vi spørre da? Det er jo Jesus! Og ved dette håp er Guds – ikke din – kjærlighet utøst i ditt hjerte ved Den Hellige ånd som er oss gitt! Hvor er det du ser denne Guds kjærlighet til mennesket? – jo, du ser den på Golgata! Det er den kjærlighet som skal drive deg, ikke en følelse i deg selv! Det har du beviset på – et ugjendrivelig bevis på – at Gud elsker mennesket inntil døden på et kors! DET er den kjærlighet som er utøst i en kristens hjerte – et vitnesbyrd med andre ord!
   Og med det som grunnvoll kan vi fortsette å se på denne teksten! For mens vi ennå var skrøpelige, - ingen grunn i oss altså - døde Kristus til fastsatt tid – bestemt til å dø i vårt sted, for våre synder på forhånd - for ugudelige – ja, det var vår attest.
     For knapt nok vil noen gå i døden for en rettferdig - skjønt for en som er god, kunne kanskje noen ta på seg å dø. – Men vi var jo ikke noen slike gode, derfor må vi takke og prise Ham, for det som videre står: Men Gud viser sin kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere.

E.K.

Ingen vår fortjeneste at vi er kristne med andre ord! Var det fordi jeg sa et ja til Ham? – nei, Han hadde jo utvalgt meg til frelse fra evighet av! – det er det jeg har fått se, og ved Den Hellige Ånds vitnesbyrd er kommet il tro på - så jeg leter ikke lenger etter dette i meg selv - nei, jeg har jo fått det i Jesus!
   Men nå som kristne står vi vel kledd i en bedre drakt? Ja, det skal være sant at vi gjør, men hør nå hva som vitnes om det! Hvor meget mer skal vi da, etter at vi er rettferdiggjort ved Hans blod, ved Ham bli frelst fra vreden. Hvordan ble du rettferdig for Gud? – ved noen slags rettferdighet du utøvde? Nei, ved Hans blod, leste vi her. Og ved det blir du også frelst fra vreden! Ved DET! Ved Jesus alene – det kan ikke understekes sterkt nok for oss, så du ikke for din egen del skal ende ved en stengt dør, og underveis gå omkring som en slik fariseer og legge bører på folk, som ofte bærer tungt nok allerede nettopp av mangel på sannhet!
   For det er bare én – ÉN – grunn til at Gud kan forlikes med deg, og den får du høre her: For ble vi forlikt med Gud ved Hans Sønns død, - ved Hans Sønns død! For hvordan var det med deg da? - da vi var fiender – fiender! Har du hørt på maken! – fiende av Gud, jeg? - skal vi så meget mer bli frelst ved Hans liv, etter at vi er blitt forlikt. – Ved Hans liv, ikke vårt, også etter at vi er blitt forlikt! – det vil jo si nå i denne stund, mens du sitter her, og er en Jesu venn forhåpentligvis. Du blir alene frelst ved Hans liv, hørte du her! Det liv Han levde!
   Ditt liv kan føre til mye godt for dine medmennesker om du lever det som Gud vil, men til frelse er det bare ett liv som står for Gud, og det er Jesu liv! Der må du ikke stille opp med ditt!
   Men dette er spørsmålet som svirrer så ofte iblant oss på grunn av grumset forkynnelse: Men hva med mitt liv da? Det kan du da ikke forlike Den Hellige ved, eller legge noe til det som allerede har forlikt Ham med deg! La det for all del få synke inn!
   Ja, men da kan jeg bare leve som jeg vil da! Mange som trekker den slutning uten å registrere hva de da vitner om seg selv! Kan du med blikket festet på Han som henger der på korsets tre til en soning for dine synder, kaste deg følelsesløs ut i det som åpenbart er synd for Gud?
   Det er jo et forferdelig vitnesbyrd om deg da i tilfelle! En sann kristen lider jo under det å være en synder, og aller mest fordi han ennå finner kjærlighet og lyst til synden i seg!
   Og så slutter teksten vår slik i samme Ånd: Ja, ikke bare det, men vi roser oss også av Gud ved vår Herre Jesus Kristus. Ved Ham har vi fått forlikelsen.
   Hvordan fikk vi forlikelsen? Jo, ved at Han gav seg selv som et offer for våre synder! Derfor hører vi apostelen Paulus’ vitnesbyrd i Gal 6:14: «Men det skal være langt fra meg» - langt fra! – «å rose meg, uten av vår Herre Jesu Kristi kors! For ved det» – ved det! - «er verden blitt korsfestet for meg og jeg for verden.
   Så håper jeg vi ble noe klokere – enn si: visere – ved dette vi nå var sammen om! Han har bygd et nytt hus på branntomta! – det er Hans hus, Han bygde det, og Han vedlikeholder det! Ikke prøv å ta den gjerningen fra Ham, men be heller om å få hvile i den!