|
«Men de, de var gjenstridige
og gjorde Hans Hellige Ånd sorg. Da skiftet Han sinn og ble deres
fiende, Han selv stred mot dem.» (v.10).
Ja,
det er den store fare for oss alle - når Hans barmhjertighet
og miskunn ikke fører til omvendelse, men svares med frafall
og et liv borte fra Gud.
«Herrens miskunn vil jeg forkynne,» utbasunerer profeten her.
Ja, det ligger i disse vers' karakter at det ropes ut. Og det som antenner hans hjerte til
dette ropet, det er hva han har fått se - profeten er en av dem som
har fått skue Guds frelse, Guds løfte: «Med et langt liv vil jeg mette
ham og la ham skue min frelse» (Sal 91:16), er blitt oppfylt på ham.
Hva han da har fått se, det kommer også frem i teksten
vår: «I sin kjærlighet og sin store mildhet gjenløste Han dem.» (v.9).
Her ser du årsaken til din gjenløsning, din frelse! -
ikke på grunn av noe hos deg, men hele årsaken finner
du i Ham! Profeten likesom lesser på med gode ord om Herren - det
er som om han ikke kan få sagt nok: Miskunn, store godhet, barmhjertighet, store miskunn, frelser, kjærlighet, mildhet
og bærer.
Dette er vitnesbyrd om Herren som ikke har sin årsak
i studier på skolebenken, men i åpenbaring av - møte med - Herren
selv. Som Jesus sier: «Og den som elsker meg, skal bli elsket av min
Far. Og jeg skal elske ham og åpenbare meg for ham.» (Joh 14:21).
Denne salige sirkel er profeten kommet inn i. En årsaks-
og virkningssirkel. Vi leser om den i Johannes' brev: «Vi elsker fordi
Han elsket oss først.» (1 Joh 4:19). Han søker først mennesket og
virker at det begynner å søke Ham, så åpenbarer Han seg mer og mer
for det mennesket, slik at det må komme til å elske Ham, for det mennesket
da får se, er at Han har elsket det først - ja, hele tiden, og som
gjensvar på menneskets kjærlighet til Ham - som Han sa: «Den som elsker
meg!» - får det mennesket se mer og mer av Ham, og får stå under denne
stadige velsignelse. Det er virkelig som Augustin sa: «Gud lønner
sin egen gjerning i den troende.» Han gjør gjerningen, og du får lønnen.
Han gjør en gjerning for deg - ja, men Han gjør også en gjerning i deg, eller med deg. Vi er gjerne så fokusert på at vi
kun er syndere, i vår «tradisjon.» Vi er skremt av pavekirkens helgendyrkelse,
pietismens etter hvert nærmest fullstendige forflyttelse av tyngdepunktet,
fra Kristus for oss, til Kristus i oss, og alle de forskjellige
såkalte helliggjørelsesbevegelser vi har sett opp gjennom kirkehistorien,
og ser mer enn nok av også i dag.
Men likevel er det et før og et nå, i en troendes liv. Den blindfødte
vi leser om i Johannes 9 - han sier det godt, etter at Jesus har helbredet
ham, og han blir stilt til ansvar for sitt vitnesbyrd, for det høye
råd: «Ett vet jeg: at jeg som var blind, nå ser!» (Joh
9:25). Jeg var blind, men nå ser jeg!
Denne himmelvide forskjell kunne han ikke benekte - ikke
engang for å tekkes det høye råd. Og her er vi inne på noe som skjer
med en troende. Han kan ikke fornekte det som har skjedd. Ikke uten
å vite, at han da begår en stor synd imot Gud, som har gitt ham dette
lyset. Derfor taler Herren om noen bestemte hos Jesaja, og sier om
dem: «De er mitt folk, de er barn som ikke vil svike.» (v.8). Er det
ikke underlig å høre, at Herren har en slik tillit til mennesker?
- Han som ble sveket av sine nærmeste disipler her på jord. - Han
som kjenner menneskehjertet, og sier om det: «Svikefullt er hjertet,
mer enn noe annet, det kan ikke leges. Hvem kjenner det?» (Jer
17:9). Mer svikefullt enn noe annet! - Og: Det kan ikke leges! Hvordan
kan han da tale om mennesker uten svik?
Jesus møter Natanael, og sier om ham: «Se, det er en
ekte israelitt, en som det ikke
er svik i.» (Joh 1:48).
Disse menneskene kalles ekte
israelitter. Vi skal prøve å belyse det, for alt er åpenbart i
Guds ord.
Du leser i evangeliene om Peters fall og fornektelse.
Av frykt for sitt eget liv, bannet og sverget han på at han ikke kjente
Jesus. Vi kjenner den historien. Da vil jeg spørre: Var Peter en slik
ekte israelitt, uten svik? Ja, det var han, helt og fullt tro imot
Jesus. Men han falt jo, og svek Jesus! Ja, men han var Jesus tro,
også midt i sitt fall.
Her er vi inne ved hemmeligheten, som ikke er åpenbar
for alle mennesker - heller ikke i den kristne forsamling - hvor helt
og fullt frelsen er i Jesus Kristus!
|
Hør hva Jesus sier til ham, like før denne elendighet blir åpenbart
- Jesus gjør ham oppmerksom på noe som hadde skjedd i den åndelige
verden, skjult for mennesket - Satan hadde krevd å få sikte disiplene
som hvete - noe han fikk tillatelse til. Men hør hva Jesus da sier
til ham - hør hvilken åpenbaring, og hvilket løfte han får: «Men jeg
bad for deg at din tro ikke måtte svikte. Og når du en gang omvender
deg, så styrk dine brødre.» (Luk 22:32).
Du
vet jo at det er Jesus troen tror på - for å si det på
den måten - og dersom ikke hans tro sviktet, så knyttett
den ham fast til Jesus under hele prosessen!
Peter, slik han var av naturen, falt selvsagt igjennom,
men ikke den Peter som var født ved evangeliet! - Han hang fast ved
Jesus, midt i fallet - og hans oppførsel etter fallet, og Jesu død,
viser dette helt klart. - Han forble i disippelflokken - han kunne
ikke forlate Jesus, selv når han følte seg - og så seg - som aller
mest dømt. Dette er det Guds ord taler om!
Jesus taler om sine etterfølgere som menneskefiskere - og vi vet hvordan fiske normalt foregår
- det er enten med krok eller garn. Evangeliet er som en slik
krok som hekter seg fast, og et garn som mennesker fanges i. Det er
den hånd Han holder deg fast ved!
Om denne hånd sier Jesus: «Og jeg gir dem evig liv, de
skal aldri i evighet gå fortapt, og ingen skal rive dem ut av min
hånd.» (Joh 10:28). Og: «Min Far, som har gitt meg dem, er større
enn alle, og ingen kan rive dem ut av min Fars hånd.» (Joh 10:29).
Du har med andre ord gått på kroken! Men det er den saligste krok
som tenkes kan.
Jeg
vil si til deg som måtte sitte her i kveld og føle på
at du ikke mestrer dette kristenlivet - du kan ikke rope med noen
sannhet at alt er så herlig - et budskap til deg: Se på
Jesus! - din frelse er gitt deg i Ham!
Det er etter å ha blitt hektet fast på den kroken, at
profeten her likesom ikke finner ord, store og gode nok til å uttrykke
seg med, når han skal prise Herren.
Og det som gjør denne lovprisning til Gud så salig for den som får
del i den, det er at det ikke er noe som bryter frem av en viss stemning
man har oppnådd, kan hende ved musikk og massesuggesjon, men det er
innsikt i sannhet - Guds sannhet! Du ser at den omhandler deg
som menneske, og den forkynner: Han har frelst deg ved Jesus Kristus,
sin Sønn, en gang for alle! «I sin kjærlighet og sin store mildhet
gjenløste Han dem,» leser vi her. (v.9).
Du ser at ikke noe menneske blir stående for den levende ved Gud slik
som det er i seg selv, ikke om det vendte seg 100 000 ganger mot Mekka
eller Jerusalem eller gav sitt legeme til å brennes for at andre
måtte bli frelst. Heller ikke dette folk uten svik: «Han gjenløste dem,» leser vi. De måtte kjøpes fri!
I himmelen, i evigheten, synges det om denne løsepenge
- det er åpenbart oss i åpenbaringsboken: «Og de synger en ny sang
og sier: Verdig er du til å ta imot boken og åpne seglene på den,
fordi du ble slaktet og med ditt blod kjøpte oss til Gud av hver stamme og tunge og folk
og ætt.» (Åp 5:9).
Ja, det blir lovsang både her på jord, og i evigheten, når et menneske
får se inn i dette hav av kjærlighet og barmhjertighet, som beveget
Gud til å gå til det ytterste, for å berge oss. Og hvem var vi, som
Han ikke sparte noe for - heller ikke sin egen Sønn, som Paulus skriver
i romerbrevet? (Rom 8:32). Vi var syndere, ugudelige, som sto Ham
imot inn til det innerste av vårt vesen, som er det samme som det
Skriften kaller hjertet.
Men har Han gitt seg selv for den slags folk, da kan jo du også begynne
å lovsynge Ham! Ja, men jeg føler jo ikke noen glede, og jeg vet ikke
hva kvalitet min tro er av egentlig? Du skal ikke lovprise Gud på
bakgrunn av følelser og kvaliteten av din egen tro - du skal lovprise
Ham på Ordets grunn! Det som forkynner deg, at Han
også har sonet din synd - fullkomment og helt!
|
Romjulssøndag