Like etter dette taler Jesus lignelsen om vingårdsmennene som mishandlet og endatil slo i hjel dem som vingårdens herre sendte til dem, for å undersøke hvordan de hadde stelt det til med den, og til sist slo i hjel hans sønn som han til sist sendte til dem, for at de selv kunne overta vingården, tenkte de.
   Ha det i bakhodet, når du leser denne teksten vår om de to sønnene.

   Jesus roser ikke tollernes og skjøgenes liv – nei, tvert imot, Han roser aldri synd eller et syndig liv, at de lever i dette skyldes jo nettopp, at de som den første sønnen i teksten, har sagt nei til å gå inn i vingården, inn i Guds rike. De lever med andre ord med ryggen til Gud, i strid med Hans bud og vilje – og det kan jo aldri Jesus berømme! At Jesus er synderes venn, som vi så ofte sier, og det sant nok også, betyr jo ikke at Han ser med likegyldighet på et syndig liv – dette syndige livet vil jo bli dem til evig dom, om de ikke i tide rives ut av det, og det er nettopp hva Jesus er kommet til jord for, å rive oss ut av ilden, og ikke for at vi skulle bli værende i den!
   Men Han elsket – og elsker - disse forkomne, som var uten innsikt i den alvorlige situasjon de befant seg i, som syndere på vei til møte med Den Hellige som i Skriften – Hebr 12:29 - fremstilles som en fortærende ild. Ja, så åndelig blindt er mennesket i utgangspunktet at de endatil kan rose seg av sin synd! Ikke vanskelig å få øye på det i vår tid. Som Jesus sa om disse som korsfestet Ham: De vet ikke hva de gjør! Men det gjelder oss alle, uten Den Hellige Ånds opplysning!
   Det er disse Jesus ynkes over, og har et brennende og inderlig begjær etter å fri oss ut av denne tilstand, at vi følger ham som hater oss, og vil ha livet av oss, mens vi skyr Ham som elsker oss og vil at vi skal leve! Det har ikke sin årsak i noen kvalitet i oss!

   Den fordel Jesus gir tollere og skjøger er, at de snarere kan omvendes – går før inn – enn de egenrettferdige som mener at de alltid har hørt til i vingården, Guds rike, men da ikke ved nådens åpenbaring, men ved sine selvvalgte gjerninger og dyder – og ikke minst ved dette sitt JA til å gå inn i vingården! De stilte seg jo også frem som forbilder for folket – så høye tanker hadde de om seg selv, sin åndelighet og sine åndelige standpunkt!
   Men Jesus sier: Dere gikk aldri inn! Dere står på utsiden og fremstiller dere for andre som om dere er gått inn! – med andre ord, dere hykler! Som vi i dag kan høre mennesker rose seg av evangeliet, men de har i virkeligheten aldri smeltet sammen med det, så de går fortsatt med blikket rettet på seg selv.
   Deres kristenliv er å spille en rolle, med andre ord, et skuespill, et hykleri.
   Men det mente de da ikke selv, de mente at de tok det alvorlig fremfor alle andre! Derfor ble de også dødelig fornærmet, da Jesus sa at tollere og skjøger, de laveste av de lave gikk før inn i Guds rike enn dem!
   Det måtte jo nødvendigvis virke et glødende raseri hos dem, når Jesus ikke bare stiller dem på linje med disse foraktede synderne, men under dem! Det står bedre til med tollere og skjøger, enn dere, sier Han!
   Hvem av disse grupperingene synes du at du selv hører hjemme i? Et alvorlig spørsmål sett på denne bakgrunn, ikke sant?

   Så forteller Jesus lignelsen om vingårdsmennene, de som endte opp med å slå vingårdsherrens sønn i hjel – og så ender det slik Matt 21:45-46: «Da yppersteprestene og fariseerne hørte Hans lignelser, skjønte de at det var dem han talte om. Og de søkte å gripe Ham, men fryktet for folket, for det holdt Ham for en profet.»
   De gjør nettopp det vingårdsmennene i lignelsen gjorde, men de så det ikke selv! Det heter så fint at kjærlighet gjør blind, men det gjør hat også!
   «Ve dere, blinde veiledere,» sier Jesus i en av sine refsende taler over disse folkets åndelige ledere - Matt 23:16. Blinde! Fortsatt blinde, til tross for alle deres studier i Guds ord!

E.K.

   La oss ta for oss en av disses liv, nemlig han som skriftlærd het Saulus fra Tarsus. Han gikk jo, til tross for sitt egenrettferdige og gudfiendske liv inn i vingården, Gud rike, og ble det vi nok trygt kan kalle den største misjonær noensinne! Men hva kunne årsaken være til at han tok imot evangeliet om Jesus, så helt og fullt og uten innvendinger, og ble en nådeforkynner uten like? Jo, han møtte sin synd og åndelige blindhet i møte med Jesus! Han fikk åpenbart at til tross for sin store kunnskap og lærdom hadde han kun et kaldt og hardt hjerte både mot mennesker – de han aktet for syndere da – og mot Herren selv, der Han åpenbarte seg som den som tok synderes plass! Hatet den korsfestede stedfortreder!
   Nå hadde han ikke noe å rose seg av, og endte bare med et rop om å bli fridd fra sitt eget dødens legeme!
   Hvordan stilte han seg nå til Jesu ord om tollere og skjøger før de egenrettferdige fariseere? Jo hør - 1 Tim 1:15: «Det er et troverdig ord, fullt verdt å motta: Kristus Jesus kom til verden for å frelse syndere, og blant dem er jeg den største.» Ser du? - nå stiller han seg selv under dem, uten innvendinger! Men han hadde jo forfulgt Guds menighet! – han hadde jo forfulgt evangeliet! – det har ikke jeg, sier du kanskje. Er du sikker på det? Har du aldri kjent på anstøtet på forkynnelsen av den frie uforskyldte nåde, når den setter deg og alt ditt på utsiden som skarn og skrap? Dette anså altså apostelen som en så stor synd at han betraktet seg selv som den største av syndere, den minste av alle de hellige (Ef 3:8), og som et ufullbåret foster (1 Kor 15:8)! Her var altså ikke noe tilbake av hans eget! Blåst bort som agner for vinden. Og han forsøkte ikke å samle det opp igjen heller, men hvilte nå i syndesoneren Jesus!
   Det var ikke bare noen slike fromme fraser fra apostelens side dette, nei, han var ferdig med den slags – dette var slik han opplevde seg selv, sitt eget, i det lyset han nå levde i. Derfor dette inderlige forholdet til Jesus, som hadde sett og fortsatt så i nåde til ham, og også dette inderlige ønsket om å bringe budskapet om Ham ut til fortapte syndere.

   Hvem er det som står i veien for at dette budskapet får fritt løp iblant oss i vår tid? Jo, det er i dag som den gang først og fremst de religiøse mennesker, som krenkes over at deres egen åndelighet slik kastes i støvet – ja, i deres egne øyne i sølen! Dernest kan vi spørre: Hva slags folk er det som går hen og blir humanetikere for eksempel – er det de lave i samfunnet, stort sett, er det narkomane, prostituerte, drankere? Nei, det er først og fremst de finere folk i samfunnet som de gjerne kalles, som kjenner seg krenket i dypet av sin egenrettferdige sjel av dette Jesu Kristi evangelium, som setter alt dette de roser seg av fullstendig til sides, og fremstiller dem som nådetrengende syndere – ja, hør det, som sjeler som kun kan berges ved nåde! - ved at det blir sett i nåde til dem! Blir ikke mye av ditt eget tilbake da, vet du – nei, i virkeligheten, intet! Og hvem kan bære det?
   Jo, disse som allerede vet, at deres liv ikke holder mål, og endatil de strever med å bære det til tider, da også de har del i dette ulykksalige fallet, og er befengt med samme åndelige blindhet og trang til selvopphøyelse!

   Det var en kjenning av meg som en gang i 70-årene gikk omkring med Bibel under armen og skulle vitne for og omvende folk, og han var ofte på meg, som da var i en helt annen situasjon enn nå. Nå har han levd som en frafallen i mange år. En dag kom han bort til meg på en restaurant, ganske påseilt som vi sier, og sa: Det glapp for meg, vet du! Jeg kunne bare svare ham: Det er ikke for sent ennå!
   Så også til deg som er her nå, hvordan du enn er – det er ikke for sent ennå! Også dine synder er nemlig sonet av Ham, som sonet all verdens synd!
   Men vil du holde fast på noe eget - ja, da har du ennå et stykke å gå, for å si det sånn!