|
«Tollere
og skjøger går før dere inn i Guds rike.» (v.31b).
Hvordan kan dette ha seg? Hvordan er dette mulig? Her
er mennesker som har sett, og har satt det som sitt fremste mål i livet,
å leve etter Guds vilje, og fremme Hans verk - Hans rike - som er pinlig
nøye med å overholde Hans bud, ja, som synes det blir
for lite, og derfor legger til sine egne, og søker dermed en fromhet og
rettferdighet som overgår lovens, - mennesker som har sagt et stort JA!
til Gud - og så er det altså noen som går før dem inn i Guds rike, og
det er tollere og skjøger! Mennesker som nettopp har sagt nei til Guds
bud og vilje, og lever i åpenbar strid med den.
Hvordan kan det ha seg? Hvordan er det mulig?
Det
er bare én mulighet for å finne det rette svar på dette - nemlig
å lære Jesus og Hans misjon her på jord rett å kjenne.
Et
enkelt spørsmål i denne sammenheng: Du går kan hende ofte forbi et sykehus,
eller sykehjem - kan hende daglig - se da på det og spør: Hvem er det
opprettet for, og hvem har bruk for det? Svaret er innlysende!
Når Jesus sier Han er kommet for å søke og frelse det
som var fortapt (Luk 19:10) - hvorfor er ikke da saken like innlysende
for oss? På grunn av vantro.
Vi kan liksom ikke fatte og tro at det er slik. At Han
hver morgen kommer til oss som en vennlig lege på hospitalet, med den
beste medisin som er å oppdrive for vår sykdom, til tross for vår sykdoms
mange utslag: «Herrens barmhjertighet (nåde) ... Den er ny hver morgen
(Klag 3:22-23), og: «Guds miskunnhet varer hele dagen» (Sal 52:3), og:
«I fred vil jeg legge meg ned og sove. For du, Herre, du lar meg bo for
meg selv i trygghet.» (Sal 4:9).
Hele døgnet igjennom under Hans legedoms vinger. (Mal
4:2).
Og hva består så denne legedom - denne medisin - for
vår sykdom egentlig i? Et av de klareste utsagn om dette i Skriften finner
du i Jes 53:5: «Og ved Hans sår har vi fått legedom.»
Her står om en legedom som vi allerede har fått.
Hva kan det så ha seg at jeg ser så lite av denne legedom i mitt eget
hjerte? - jeg ser meg tvert imot svært syk. Merk deg, i hva du
har denne legedom: Hans sår! De har allerede tatt din sykdom
bort, for Gud. Den er flyttet over på Ham. Hans sår vitner
om det!
Manfe tolker dette som legemlig sykdom, og dermed også legemlig
helbredelse her og nå - mens det i virkeligheten dreier seg om den
hjertets sykdom som kom inn på fallets dag.
Leser
vi verset etter vår tekst, så ser vi også et svar på vårt spørsmål: «For
Johannes kom til dere på rettferds vei, og dere trodde ham ikke. Men tollere
og skjøger, de trodde ham.» (v.32a).
De trodde Ham! Det vil si, de tok imot legedommen - de
tok imot Guds medisin. Jesus bruker dette bildet på arbeidet i vingården
for å illustrere det som Skriften så ofte peker på - kløften mellom det
vi sier med vår munn, og det vi faktisk gjør.
Som det blant annet står skrevet: «Dette folk ærer meg
med leppene, men deres hjerte er langt borte fra meg» (Matt 15:8 og Jes
29:13), og som Jesus sier til lovtilhengerne
på sin tid - og til alle tider - : «Har ikke
Moses gitt dere loven? Og ingen av dere holder loven!» (Joh 7:19). Ingen!
Dette sa Han altså til dem som hadde som sitt fremste mål i livet, nettopp
å holde loven. Ikke å undres da, på at de anså Ham for å være urettferdig
i sin dom. Men det var nettopp dette som var tilfelle - de gikk nok alvorlig
inn for å gjøre (utføre) de enkelte gjerninger som loven krevde, og å
avholde seg fra det som den forbød, men hør hva Jesus sier om loven: «Han
(Jesus) sa til ham: Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og
av hele din sjel og av all din forstand. Dette er det største og første
bud. Men et annet er like stort: Du skal elske din neste som deg selv.
På disse to bud hviler hele loven og profetene.» (Matt 22:37-40).
|
Hørte
du hva hele loven og profetene hviler på? «Du skal elske ...»
Med andre ord, kjærlighet! Loven er altså uttrykk for - og
en åpenbaring av den fullkomne kjærlighet - Guds kjærlighet. Denne kjærlighet
må du inneha for å kunne holde loven. Hadde du den fullkomne kjærlighet,
så ville du gjort loven av deg selv - ingen behøvde å gi deg noe bud om
hva du skulle gjøre.
Derfor er loven så avslørende for oss - for vi må liksom
tvinge oss selv, imot vår egentlige vilje og lyst, og avslører dermed
at vi ikke har denne fullkomne kjærlighet. Vi er av en annen ånd enn loven.
Med andre ord, vi avsløres som syndere.
De sa ja - men gjorde det
ikke.
En kan være redd for at mangt et såkalt «ja til Jesus,»
«standpunkt for Jesus,» eller hva det nå til enhver tid måtte kalles,
i virkeligheten ikke er noe annet enn et ja til loven. Man
tar ikke som en dødssyk og fortapt toller eller skjøge imot nådens legedom
ved Hans sår, men har for eksempel satt seg fore å bli en god kristen
i liv og vandel, og til dette sitt forsetts oppfyllelse
ber man så Herren om nåde og hjelp.
De får ingen hjelp! - Iallfall ikke av Herren - men
de finner kan hende, som det heter om noen: «ny livskraft for sin hånd»
(Jes 57:10), og av djevelen som driver dette spillet med dem, så de blir
letende etter fortjenestegrunn i seg selv. Og som Jesus sier: «...vil
ikke komme til meg for å få liv.» (Joh 5:40). Dette sa Han til dem som gransket
Skriftene!
Det
er en fin ting å ville leve et skikkelig kristenliv også i det ytre, men
hva hjelp er det i skallet dersom kjernen mangler?
Du husker kan hende tilfeller av skuffelse, da du ved
juletider, som barn, hadde hatt en del møye med å få knekket en nøtt som
så viste seg å være tom inni, eller kanskje råtten og inntørket. Utenpå
så jo også disse helt lik de andre ut, men det var ingenting bak skallet!
Hør
det - ved nådetronen er det bare fortapte syndere som har adgang. Hva
vil en frisk og rask der? Han vil jo ganske snart finne ut at han er kommet
feil. Og det er også hva som skjer med disse friske og raske under forkynnelsen,
der hvor nådetronen får stige frem og bli klar: «Vi er visst kommet feil?»
«Hva skal vi med dette?» Og så ofte - i stedet for å ta dette innover
seg, og erkjenne, at den Gud jeg tilber og dyrker, er visst ikke den sanne
Gud - angriper de nådetronen, for ved det å skulle berge seg selv!
Ja, de berger sin kristendom, men de mister Kristus.
Hvem ville være så vanvittig at han ba om å bli innlagt
på sykehus, så lenge han ser seg selv som frisk! Nei, «de friske trenger
ikke til lege,» sier Jesus, «men de som har ondt.» (Matt 9:12).
Har du ondt? Er du blant disse som sa nei (v.29a), men
nå så gjerne skulle ha hørt til i vingården? Hør et vers av Per Nordslettens
sang: «Når djevelen sier: Du er ikke så At nåden i Kristus deg tilhøre
må, Da roper det navnet: Men slik er dog jeg At jeg tar imot selv en synder
som deg.»
Hør du: Selv en synder som deg!
De angret og vendte om. (v.29).
Det vil si, at de erkjente sitt liv å være i synd og opprør mot Gud. Og
det står ikke at de erkjente dette og rømte
bort, eller angrep det som dømte dem - som så mange gjør også i dag -
men de gikk inn i vingården, står det. De hadde nemlig
fått sine øyne opplatt for noe helt bestemt, og vi skal ta med et vers
til fra Nordslettens sang til slutt, til belysning
av dette:
|
Palmesøndag
