En hjelp i trengsler

Dan 12:1 - 3

   1. På den tid skal Mikael stå frem, den store fyrsten som verner om ditt folks barn. Det skal komme en trengselstid som det ikke har vært fra den dag noe folkeslag ble til og til den tid. Men på den tid skal alle de av ditt folk bli frelst som finnes oppskrevet i boken. 2. Og de mange som sover i jordens muld, skal våkne opp, noen til evig liv, noen til skam og evig avsky. 3. Da skal de forstandige skinne som himmelhvelvingen skinner, og de som har ført mange til rettferdighet, skal skinne som stjernene, evig og alltid.

   Gud tar seg av sine. Som Han har lovt, så gjør Han også. 
   Og hvorfor har Gud i det hele tatt gitt oss mennesker, falne og fortapte skapninger som vi nå engang er, løfter i det hele tatt? Jo, det har Han gjort i sin kjærlighet til oss. Først rett og slett for å åpenbare oss, at dette er Hans ønske og vilje, og for at vi skal ha dette å sette vår lit til, slik at vi ikke skal miste motet. For det vet en kristen en hel del om, at dersom han ser bort fra Herrens løfter og forsikringer, så beveger han seg ut i «hengemyra,» hvor det ikke er feste for noe som helst.

   «En hjelp i trengsler funnet såre stor,» heter det om Ham i Sal 46:2. Det er det da også mange som kan vitne om - at det var Herren som bar meg igjennom den vanskelige tiden. Han er der med den nødvendige hjelp, når du trenger det. «Du får ikke kraft til å dø i dag, dersom du skal leve,» er det sagt.
   Han som har hjulpet deg av med den aller største nød, nemlig din fortapte tilstand, og det til den kostbare pris: «- det kostet Jesu dyre blod å frelse meg en dag» - skulle Han da holde sin hjelp tilbake når det gjelder noen annen nød? Nei, nettopp dette bruker Paulus, som argument i sitt brev til romerne, for å forsikre dem om Guds nåde og hjelp i alle ting: «Han som ikke sparte sin egen Sønn, men gav Ham for oss alle, hvordan skulle Han kunne annet enn å gi oss alle ting med Ham?» (Rom 8:32). Nå kan du prøve å svare på det.

   Vi siterte den kjente sangen, og sa: «- det kostet Jesu dyre blod, å frelse meg en dag.» Hvilken dag var det? Var det den dagen du bøyde kne for Ham? Var det den dagen du tok et standpunkt for Jesus, som det også kalles av noen? Var det den dag du virkelig kom til tro og ble omvendt da? Nei, det var den dag, da Jesus utøste sitt blod på Golgata kors. Da ble min og din frelse tilveiebrakt. 
   Det var en dag eller en tid i ditt liv, da du kom til tro, men grunnen var jo lagt før det - det var jo den du kom til tro på! Og grunnen heter Lammets blod, den kostbare pris, som for oss har åpnet et stengt Paradis. Ja men, så gå inn på den grunnen!    Kan jeg det da? - Bare sånn uten videre, her og nå? Synes du det er et passende spørsmål, når det er Gud selv som har forsikret deg om denne grunnen?

   Så ser vi også i den teksten vi har for oss, hvordan Herren også her åpenbarer seg, som den som kommer i rette tid. «Det skal komme en trengselstid ...» leser vi. Det er svært. Men hør nå hvordan verset begynner: «På den tid skal ...» På den tid! Ja nettopp i den tid det trengs, skal hjelpen stå frem.
   «På den tid skal Mikael stå frem, den store fyrsten som verner om ditt folks barn.» (v.1a).
   Her skal vi prøve å stanse for noe, som det synes å herske en del forvirring om i dag, når det gjelder Israel og jødene på den ene side, og hedningene, det vil si, de ikke-jødiske folkeslag, på den andre. Når Herren her taler om «de av ditt folk,» til Daniel, så må jo det være jødene. Men legg merke til hva som sies: Hvem av dem blir frelst? Jo, de som finnes oppskrevet i boken. Altså, ikke alle. Med det sies jo også klart, at ikke en sjel blir frelst fordi han er jøde av fødsel. Heller ikke blir noen utestengt fordi han er hedning av fødsel. Dette er viktig å være klar over! - ja, det er et Herrens budskap til oss. Det er jo nettopp dette Herren har gjort opp med, og lagt én ny grunn for begge. Det er jo selve evangeliets kjerne - i denne sammenheng - at ikke noe menneske blir utestengt ved hva han er i seg selv, og ikke noe menneske lukkes inn ved hva han er i seg selv.
   Det forkynnes til hedningene i Efeserbrevet: «Kom i hu at dere på den tid var uten Kristus, utestengt fra Israels borgerrett og fremmede for paktene med deres løfte. Dere var uten håp og uten Gud i verden. Men nå, -» Men nå! - nå gjøres de altså oppmerksom på, at noe nytt har skjedd - og hva er nå det? «- i Kristus Jesus, er dere som før var langt borte, kommet nær til ved Kristi blod. For Han er vår fred, Han som gjorde de to til ett og brøt ned det gjerdet som skilte dem, fiendskapet, da Han ved sitt kjød avskaffet den lov som kom med bud og forskrifter. Dette gjorde Han for i seg selv å skape de to til ett nytt menneske og slik stifte fred, og i ett legeme forlike dem begge med Gud ved korset, for der drepte Han fiendskapet.» -Det er altså noe som er drept ved korset - nemlig fiendskapet! - «Og Han kom og forkynte evangeliet om fred for dere som var langt borte, og fred for dem som var nær ved. For gjennom Ham har vi begge» - både jøde og hedning «- adgang til Faderen i én Ånd. Så er dere da ikke lenger fremmede og utlendinger, men dere er de helliges medborgere og Guds husfolk, bygd opp på apostlenes og profetenes grunnvoll, og hjørnesteinen er Kristus Jesus selv. I Ham blir hele bygningen føyd sammen og vokser til et hellig tempel i Herren. I Ham blir også dere, sammen med de andre, bygd opp til en Guds bolig i Ånden.» (Ef 2:12-22). 
   Det er altså ingen grunn til å tenke på deg selv som en annenrangs borger i Guds rike fordi du er av hedningeætt – men heller ingen grunn til å rose deg fremfor jøden.

   Slik fremstiller Paulus, Herrens apostel, det for oss, så han sier: «Her er ikke jøde eller greker, her er ikke trell eller fri, her er ikke mann og kvinne. For dere er alle én i Kristus Jesus.» (Gal 3:28). 
   Du ser altså, at i beste velmenthet, kommer enkelte farlig nær å bygge opp igjen det gjerdet, som Herren har brutt ned, og står dermed i fare for å fornekte selve evangeliet - det som gjorde de to til ett.
   Du ser, evangeliet det vender seg helt bort fra alt det som heter menneske og menneskelige fortrinn og fortjeneste, og handler om noe som er skjedd i en annen, utenfor oss - uten hensyn til hva som er eller ikke er i oss - rase, livsførsel eller hva det måtte være. For eksempel et forbrytersk sinn, eller en syndig legning kan i seg selv ikke stenge noe menneske ute fra Guds rike, nei ikke engang den største ondskap kan det. Men når dette menneske har tatt imot Guds rike, det vil si, dette evangelium, så vil det komme i et motsetningsforhold til dette hos seg selv - og særlig deres forkjærlighet for det som er Gud imot. Men det kan ikke utelukke dem fra Guds rike. Det kan altså ikke utelukke deg fra Guds rike, at du er som du er! Hold fast på det, du som nærmest må fortvile over deg selv og ditt eget.

   På den annen side, så kan et menneske som har mottatt Guds rike ved evangeliet, ikke regne med noe eventuelt fortrinn hos seg selv, noe som altså skulle stille ham fremfor noen annen. For i Guds rike heter alt - alt av nåde! På grunn av en annens rettferdighet, på grunn av en annens rettferdige gjerning. (Rom 5:18).
   «Da skal de alle «skinne som solen i sin Fars rike,» som det heter i Matt 13:43. De rettferdige skal gjøre det! Og hvem er så de? Jo, det er nettopp de som finnes oppskrevet i boken - Livets bok. Det er de som tok imot Ham, som kom til dem full av nåde og sannhet. (Joh 1:14). 
   De skal alle skinne som solen i sin Fars rike, sier Jesus. Likevel så vil det være en forskjell der, men den forskjell vil ikke ha sin grunn i hva mennesker selv har prestert, men i hva Herren har brukt vedkommende til. Det er altså tale om nådelønn! For Herren lønner sine egne gjerninger i de troende, som Augustin sier. 
   Vi støter også på dette i denne teksten: «Da skal de forstandige skinne som himmelhvelvingen skinner, og de som har ført mange til rettferdighet, skal skinne som stjernene, evig og alltid.» (v.3). Hvem disse forstandige er, sier Johannes oss i sitt 1 brev: «Vi vet at Guds Sønn er kommet, og Han har gitt oss forstand så vi kjenner Den Sanne.» (1 Joh 5:20). 
   De forstandige er alle de, som kjenner Jesus, og de skal skinne som himmelhvelvingen skinner, men på denne himmelhvelving igjen, så er det noen som skal utmerke seg, og altså skinne som stjerner på den. Det er de, som har ført de mange til rettferdighet. Vi kan oversette det slik: «- som har ført de mange til Jesus!» 
   Da er det snart å tenke på forkynnere! - men hva med alle dem, som har bedt, som en frukt av at evangeliet er blitt dem selv til del, alle dem som av samme grunn har stelt i stand til møter, gitt til Guds rike osv., alt altså fordi det har vært en drift født ut av evangeliets ord der inne!
   Vi skal la det ligge der, men bare registrere at Herren er en raus «arbeidsgiver,» som elsker å overøse med velsignelser. Bare tenk på at lille, stakkars, sviktende du, engang skal skinne som solen i din Fars rike! Det er vel ufattelig nok bare det! Det har jeg da ikke fortjent! Nei, nettopp! Og så da dette verset i teksten vår, som minner oss om, at det er to utganger av dette liv: «Og de mange som sover i jordens muld, skal våkne opp, noen til evig liv, noen til skam og evig avsky.» (v.2).
   At de skal være til skam og evig avsky, forteller oss jo, at de vil være til stede. Ikke bare slukket ut, som noen hevder i dag. Men hva er så årsaken til denne skam og evige avsky? Jo, hvordan de stilte seg til evangeliet om Jesus Kristus, Han som elsket disse syndere så, at Han ikke sparte noe for deres skyld, til tross for at Han var Gud selv. Dette i dem, som forårsaket det, skal de møte igjen, men nå skal de ikke kunne skjule seg bak fine talemåter - nå er det åpenbart i sannhetens lys - jeg ville ikke! - Jeg ville leve mitt eget!

   «På den tid skal Mikael stå frem, den store fyrsten som verner om ditt folks barn» (v.1a).
   «Sion sa: Herren har forlatt meg, Herren har glemt meg. Glemmer vel en kvinne sitt diende barn, så hun ikke forbarmer seg over sitt livs sønn? Om også de glemmer, så glemmer ikke jeg deg.» (Jes 49:14-15).
   Det er Herrens ord og løfte til den som har sitt håp i Ham!

E.K.