Dette var talt til kong Saul etter han var falt bort fra Herren!
   I tjeneste for Jesus kan du aldri bli, før du har innsett at du aldri kan!

   Han var et hode høyere enn alle andre i Israel, Saul, men var i besittelse av den fine og sjeldne egenskap, at han ikke gjorde seg stor av det, men likevel var liten i egne øyne. Og det fordi han sto i sannheten, og da var Gud stor for ham.
   Denne salvet Gud til konge over Israel!

   Der mennesket får del i sannheten, der blir mennesket liten i egne øyne, og Jesus blir stor. Men der mennesket ikke står i sannheten, der blir mennesket stort i egne øyne og Jesus blir ubetydelig for det. Selv om det kan bruke store ord om Ham, som vi dessverre ser så mye av i dag.
   Du kan merke deg såkalte verdensevangelister, som taler til titusener ad gangen, men hvor Jesu navn og person kun nevnes i noen bisetninger i beste fall, og om det i det hele tatt tales om Ham, så møter du en annen Jesus enn den dypt fornedrede og korsfestede Gud sendte til vår jord.
   Vi skal ikke bruke mange ord på dem, men la det være en advarsel til oss alle, for vi har alle dette i oss å falle for det som er stort – og da ikke for det som er stort i Guds øyne, men i menneskets!

   Det var dette som beklageligvis også hadde skjedd med Saul. Et frafall fra sannheten. Han begynte å vokse i egne øyne, og da ble Herrens ord av mindre betydning for ham, og etter en tid viste synden seg i det åpenbare.

   Han var satt til konge og Herren var med ham. Og så begynte Saul å tenke: «Jeg må være noe spesielt, siden Herren har utvalgt nettopp meg.» Vi ser det samme hos jødefolket siden – vi er jo, sa de alltid da de kom i noen slags disputt med Jesus. De pekte på seg selv, da de skulle finne egen betydning, og ikke på Ham som hadde utvalgt dem til tross for at de ifølge Hans ord var både små og gjenstridige.
   Først altså, denne tanke som fikk rom i Sauls hjerte, og så begynte han å vokse i egne øyne, i eget omdømme, og fant nå begrunnelse i sin utvelgelse. Det blir alltid en vekst bort fra Herren. Og så må Herren sende profeten til ham med denne påminnelse: «Da du var liten i dine egne øyne, ble du hode for Israels stammer, og Herren salvet deg til konge over Israel.»
   Har du glemt det nå, Saul?

   Vi ser det i Skriften og erfaringen, at når et menneske blir vakt opp av syndesøvnen, så er tanken straks den: «Kan det ennå være håp for meg hos Gud?» Hvordan ser et slikt menneske på seg selv? Jo, liten i egne øyne! Da ble du hode for Israels stammer, Saul.
   Hva med de som sitter som «hoder» over kristenflokkene i dag? Hva med meg og deg?

    Du kan tale med ungdom som har gått på dagens bibelskoler, og de gir gjerne uttrykk for at de har fått så mye. Det kan være vel og bra det, men jeg savner likevel å høre at noen har mistet noe. Seg selv! Sitt eget!
   Det er likesom dette som preger hele kristenlivet i dag. Det bare bygges opp uten at noe samtidig brytes ned. Og hva er det da som bygges opp? Det gamle menneske? Er det det som blir kristeliggjort? Da er jo saken alvorlig! Tollere og skjøger går inn i Guds rike før slike noen, sier Jesus i Matt 21:31. Da berøves mennesker frelsen under skinn av å ledes på rett vei – og nå gjelder det deg og meg!

E.K.

   Kunnskapen er viktig, men det er ikke liv i kunnskapen alene. Tvert imot, der hvor det er kunnskap alene, oppblåser den ifølge apostelen i 1 Kor 8:1. En blir stor i egne øyne, og den videre frukt av det blir at en vil være stor også i andres øyne. Dermed så inntar en den stilling overfor sine medmennesker som alene tilkommer Gud. Dette ser vi særlig utpreget blant såkalte «stjerner» i dag.

   Men når kjennskapet, kommer til kunnskapen, da ser jeg: «Det er ikke fordi jeg er noe spesielt. Dette var ikke noe jeg kom frem til dette, men det var uforskyldt av nåde! Herren bøyde seg ned til meg! Det var, er og forblir ufortjent av Guds nåde. Tvert imot mine eventuelle høye tanker - Han utvagte meg fordi jeg ikke var noenting! (1 Kor 1:27-28).

   Vi hører i Johannes 9, om den blindfødte Jesus leget. Han sier: «Jeg som før var blind, jeg ser nå.» Men fariseerne og de skriftlærde stiller ham et spørsmål vi skal merke oss. «Hvordan ble dine øyne åpnet?» Nå kan det få være et spørsmål til deg som leser. Du bekjenner deg vel som kristen? «Hvordan ble dine øyne åpnet?»
   Det går an å ha en høy bekjennelse og likevel mangle livet i hjertet! Se på Laodikeamenigheten i Åpenbaringsboken. «Jeg er rik, jeg har overflod og har ingen nød.» Vi mangler ingenting, det var deres bekjennelse, og så var sannheten i virkeligheten den, at de manglet ALT! For den som er uten Jesus, har i virkeligheten INGENTING! Bare det som forgår, fordi det er dømt til det. Dette må verdens mennesker få protestere på så mye de vil, og de gjør det da også, men det Gud har bestemt til å forgå, det forgår.

   Kanskje du fikk noe å «bygge deg opp» på? Og så gikk det så bra en tid. Du øynet i hvert fall en mulighet til å lykkes. Men så fører Herren deg i sin nåde inn i en eller annen krise. Da får du øynene opp på ny, og så ser du. «Jeg som trodde jeg var blitt til noe, jeg er i virkeligheten elendig og forkommen. Da ser Laodikeeren sant på seg selv. «Jeg er ussel, ynkelig, fattig, blind og naken.» Ja, jeg er virkelig liten!

   Men den som blir virkelig liten, trenger en stor Frelser, nemlig Han som sier: «Se, jeg har satt foran deg en åpnet dør. For du har liten styrke og har holdt fast på mitt ord.» Ja, det er slike som holder fast på Guds ord, for det er der de har sin styrke.

   Du kan se mennesker med en høy bekjennelse, sterke kristne, som lever i de utroligste forhold til sine medmennesker for eksempel. Hvilket vitnesbyrd!

   Du kan se i byene om vinteren når snøen har kommet og har ligget noen dager. Det er ikke noe trivelig syn. Skitten blir så mye mer vemmelig mot den hvite bakgrunn.

   Det er ikke godt det som rører seg i noen av oss, men de som lever med Herren kommer inn for Ham med det og vil gjerne være fri det. Og det blir de da virkelig også - renset i Lammets blod!

   Spørsmålet blir da dette alvorlige til slutt! Lever du i sannheten?