Saul falt av misunnelse overfor David stadig lenger bort fra Herren og Hans vei. Han begynte som alle frafalne gjør å følge sin egen vei, det vil si, sine egne tanker, sine egne tanker om hva som er rett og galt. Da spør du ikke lenger Herren om det.
   Det er selve giften fra fallet som viser seg i dette – du husker vel hva Satans fristelse var - 1 Mos 3:5: «Men Gud vet at den dagen dere eter av det, vil øynene deres åpnes, dere vil bli slik som Gud og kjenne godt og ondt.»
   Dere vil kjenne! – det er den forførelse hele denne verden er slått med og ligger under for. Som vi leser i Åp 12:9a: «Den store drage ble kastet ned, den gamle slange, han som kalles djevelen og Satan, han som forfører hele verden.» Forfører hele verden - ingen untatt, heller ikke du!
   Det var ikke en forførelse som døde ut med Adam og Eva, men som apostelen Paulus skriver til efeserne i Ef 2:1-2: «Også dere har Han gjort levende, dere som var døde ved deres overtredelser og synder. I disse vandret dere før på denne verdens vis, etter høvdingen over luftens makter, den ånd som nå er virksom i vantroens barn.»
   Som nå – nettopp nå – er virksom! Arvesynden!
   Dette glir også den frafalne tilbake i – han eller hun gjør det apostelen advarer oss imot i Ef 4:27: «Og gi ikke djevelen rom.»

   Du kan møte mennesker som du en gang hadde godt åndelig samfunn med, og du synes å merke noe som ikke var der før – og det blir bare mer og mer tydelig at de har skiftet syn på det ene og det andre, og kanskje de mest sentrale ting i Skriften. Djevelen, denne mesteren i forførelse, har fått rom, og frafallet er et faktum.
   For noen blir det hva apostelen i 2 Kor 11:26, kaller falske brødre – det vil si, at de fortsetter å bli værende i menigheten, eller det går som Paulus i 2 Tim 4:10a, skriver om sin medarbeider Demas: «For Demas forlot meg, fordi han fikk kjærlighet til den nåværende verden, og reiste til Tessalonika.»

   Frafallet fremstår som noe verre enn alt annet – dette å ha vært innenfor på vei til himmel og salighet, og så falle ned i avgrunnen! Det er virkelig verd å legge seg på hjerte, det sangforfatteren skriver: «Argaste fiend’ bær du, djupt i din eigen barm!»
   Du har en fiende, en femtekolonne på innsiden, som mer enn gjerne åpner døren for fienden, bare forlokkelsen er sterk nok, slik at den virker som på Eva - 1 Mos 3:6a: «Kvinnen så nå at treet var godt å ete av, og at det var en lyst for øynene - et prektig tre -»
   Ja, vi trenger til enhver tid å be: «Frels oss fra det onde!»

   Saul var nå falt ned i denne avgrunnen, og mørket, eller mørkets makt, som er djevelen, hadde virkelig fått innpass hos ham, som vi skal se.
   Som vi leser i Davids salme her – Doeg, denne hedningen som utleverte Akimelek, denne rettskafne og gudfryktige presten, fordi han hadde hjulpet David. Og om du noensinne har hatt noen sympati for Saul, så håper jeg du får en medisin imot det, når vi leser i 1 Sam 22:9-21: «Da svarte Doeg, edomitten, som var satt over Sauls tjenere: Jeg så Isais sønn komme til Akimelek, Akitubs sønn, i Nob. Akimelek spurte Herren for ham og gav ham reisekost, og han lot ham få filisteren Goliats sverd. Da sendte kongen bud etter presten Akimelek, Akitubs sønn, og hele hans fars hus, prestene i Nob. De kom alle sammen til kongen. Og Saul sa: Hør nå, Akitubs sønn! Han svarte:

E.K.

Ja, her er jeg, herre! Da sa Saul til ham: Hvorfor har dere sammensverget dere mot meg, du og Isais sønn, da du gav ham brød og sverd og spurte Gud for ham, så han skulle sette seg opp mot meg og ligge i bakhold mot meg, som han nå gjør? Da svarte Akimelek kongen og sa: Hvem blant alle dine tjenere er vel så betrodd som David, han som er kongens svigersønn og har fortrolig adgang til deg og er høyt æret i ditt hus? Var dette første gang jeg spurte Gud for ham? Langt ifra! Kongen må ikke legge sin tjener eller hele min fars hus noe til last. For din tjener har ikke visst det minste grann om alt dette. Men kongen sa: Du skal dø, Akimelek, du og hele din fars hus. Og kongen sa til livvaktene som stod omkring ham: Gå frem og drep Herrens prester! For de har hjulpet David. De visste at han var på flukt, men har ikke latt meg vite det. - Men kongens tjenere ville ikke rekke ut sin hånd for å hogge ned Herrens prester. Da sa kongen til Doeg: Gå du frem og hogg ned prestene! Og Doeg, edomitten, denne hedningen, gikk frem og hogg ned prestene. Men på Sauls befaling! Han drepte den dagen åttifem menn som bar lerrets-livkjortler. Og prestebyen Nob slo han med sverdets egg. Både mann og kvinne, både barn og diebarn, både okse og asen og småfe slo han med sverdets egg. Bare en sønn av Akimelek, Akitubs sønn, slapp bort. Hans navn var Abjatar. Han flyktet til David og fulgte ham. Og Abjatar fortalte David at Saul hadde drept Herrens prester.»
   Nå, hva synes du? Overgav dem til denne hedningen! Og hør hvordan David nå omtaler ham i salmen her: «Hvorfor roser du deg av ondskap, du mektige mann? På undergang tenker din tunge, lik en kvesset rakekniv - du som farer med svik. Du elsker ondt istedenfor godt, løgn istedenfor å tale det som rett er. Sela. Du elsker hvert ord som volder ødeleggelse, du svikefulle tunge!»
   Frafallets forferdelige følger! – og da får det med oss alle å gjøre - for han var ikke alltid slik Saul, hør bare hva som sies om ham i 1 Sam 15:17, og det er Herrens eget vitnesbyrd om ham Samuel bringer frem: «Samuel sa: Da du var liten i dine egne øyne, ble du hode for Israels stammer, og Herren salvet deg til konge over Israel.»
   Liten i egne øyne! Tenk det! - se nå kontrasten til han du møtte i teksten her! - du ser djevelens verk på nært hold, for å si det på den måten! Altså, gi ikke ham rom!

   Føler du trang til å be Herren om bevarelse nå, eller mener du å fikse den saken selv? Det begynner bare med en liten tanke du slipper til, og hegner om!
   Det er et så fint bilde det som står om hjertets omskjærelse, altså en åpning i dekket som lar lyset slippe inn – men så kan altså den i hvem dette guddommelige lyset har sluppet inn, oppleve det motsatte – en åpning i dekket som slipper mørket inn igjen! – som disse falske brødrene som ble værende i menigheten, men gav syndene andre navn, eller som Demas som tok skrittet fullt ut av kjærlighet til denne verden og dens gleder og ting drog til Tessalonika.

   Ja, du sier: Jesus har gjort alt ferdig for meg, og står for Gud som min stedfortreder! – ja, det er sant, og du har ufattelig mye å takke for om du ser det, men Han er også den som sa - Matt 24:4: «Se til at ingen fører dere vill!» Og - Matt 26:41; Mark 14:38: «Våk og be for at dere ikke må komme i fristelse! Ånden er villig, men kjødet er skrøpelig.»
   Om du går gjennom fiendeland, så er du på vakt, vet du! Men kan hende er ikke verden fienden lenger? Du får svare på det du.