David har hatt et møte med Herren her - derfor flyter det likesom over for ham, i hans lovprisning av Gud: «Jeg vil prise deg av hele mitt hjerte!» Hele mitt hjerte!
   Når det gjelder det vi kaller et møte med Herren, så vet vi forhåpentligvis alle her, hva det vil si. Den som er kommet til Jesus, han eller henne betegnes som en som vandrer med Herren - og med en slik en vandrer også Herren. Du er alltid i Ham! Du vet, det står om Enok i 1 Mos 5:24: «Og Enok vandret med Gud, så ble han borte, for Gud tok ham til seg.»
   Å vandre med, indikerer veldig sterkt, at du gåpr sammen med. Det er et uttrykk for det fortrolige samfunn!
   Du kan ha med mennesker å gjøre, hvor du ikke riktig vet hva du skal snakke om, og all stillhet oppleves pinlig - og så er det andre igjen, du kan sitte sammen med i lange tider uten et ord sagt, og det blir aldri pinlig eller trykket stemning. det er samfunn!
   Men så er det tilfeller hvor Han åpenbarer seg for sine, og det skjer gjennom det Han har opphøyet, som David peker på her i salmen: «For over alle ting har du opphøyet ditt navn og ditt ord.» (v.2b).
   Først Hans navn! Jesus sier i sin yppersteprestelige bønn i Joh 17 - først Joh 17:6a: «Jeg har åpenbaret ditt navn for de mennesker du gav meg av verden.» Og i Joh 17:26: «Og jeg har kunngjort ditt navn for dem, og skal fortsatt kunngjøre det.»
   Det vil si, at Han har gjort Faderen kjent for dem, slik som Han sier det til sin disippel Filip i Joh 14:9: «Så lang en tid har jeg vært hos dere, og du kjenner meg ikke, Filip? Den som har sett meg, har sett Faderen. Hvordan kan du da si: Vis oss Faderen?»
   I Israel på den tiden var navnet betydningsfullt, det sa noe vesentlig om ham som bar det. Nå står det i Fil 2:9: «Derfor - fordi Han fornedret seg selv og ble lydig til døden - ja, døden på korset - har og Gud høyt opphøyet Ham og gitt Ham det navn som er over alle navn.»
   Hvilket navn er det som er over alle navn! Jo, det må jo være Guds eget navn! Dette navn som åpenbares ved Jesus Kristus er den treenige Guds navn! Og da er det et spørsmål det er vesentlig å få svar på: Hva betyr dette navn? Det betyr jo: Gud frelser! - eller den Gud frelser ved, som vi forstår det ut fra det navn Han fikk av engelen i Matt 1,21: «Hun skal føde en sønn, og du skal gi Ham navnet Jesus, for Han skal frelse sitt folk fra deres synder.»
   Vi kjenner jo denne nyttårssalmen fra Sangboken: «Hans navn skal kalles Jesus, sitt folk Han frelse skal, og slekters trone reise ifra dens dype fall.» Der beskrives Hans oppgave her på jord - og så kommer dette i koret: «Hans navn skal kalles Jesus, det er et frelsernavn!»
   Et frelsernavn! Den treenige Gud bærer, og åpenbarer seg i verden, ved et frelsernavn! - altså som frelser! Som menneskets frelser!
   Men hvor, eller ved hva, åpenbarer Han det? Jo, ved det andre Han har opphøyet - sitt ord! Da skjønner vi hva et møte med Herren vil si - og som har oppglødd David til et slikt nivå, at han utbryter det han gjør her. Ikke bare vil han prise Herren av hele sitt hjerte, men også lovsynge Ham for gudenes øyne. Dette ordet om gudene kan forvirre en om en ikke vet hva det er tale om her - Paulus forkynner jo i forbindelse med spising av avgudsoffer i 1 Kor 8:4-7a: «Når det gjelder dette å ete kjøtt fra avgudsofrene, så vet vi at ingen avgud i verden er til, og at det er ingen Gud uten én. For om det er såkalte guder, enten det nå er i himmelen eller på jorden - slik sett er det jo mange guder og mange herrer - så er det for oss bare én Gud, Faderen. Av Ham er alle ting, og vi er til for Ham. Og det er bare én Herre, Jesus Kristus. Ved Ham er alle ting, og vi er til ved Ham. Men ikke alle har denne kunnskap.»
   Det var slik på Davids tid at folkene omkring hadde sine guder av forskjellige slags - slik hadde også vi her oppe i nord våre guder - som jo alt var avguder og stammer fra forførende ånder, det vil si, fra ham som forfører hele verden, som vi kan lese i Åp 12:9. Fremfor disse ville David lovsynge og prise den eneste sanne Gud!

   Og med tanke på det vi har vært inne på, med frukten av et møte med Herren, hør hva David vitner her: «Den dag jeg ropte, svarte du meg. Du gjorde meg frimodig, i min sjel kom det styrke.»

E.K.

   Hva var det som gjorde salmisten frimodig og gav styrke i hans sjel? Jo, det var dette at Herren svarte ham! Og det er det samme for oss, ikke sant? Dette at vi ved Guds ord og Ånd for nåde til å høre Hans tale og løfter til tro.
   Per Nordsletten skriver slik om det i en av sine sanger: «Ja, ditt ord sier så at jeg nåde skal få, at du ikke min synd minnes mer.» Ja, ditt ord! Han fikk nåde til igjen å tro Guds ord til Ham, og så fortsetter han sangen slik: «Ditt velsignede blod gir meg nåde og mot til å tro at min brudgom du er.»
   Da får du fred og glede i ditt indre! Djevelen, verden og vårt eget egenrettferdige og åndelig blinde kjød, får så ofte velte denne fred og glede for oss, idet de får oss til å feste vårt blikk et annet sted enn Herren har bedt oss å feste det! - nemlig på det blødende Guds Lam! Der er Guds uendelige kjærlighet nettopp til deg åpenbart - hva Han var villig til å betale for deg! Ikke som en gest fordi du var så god, eller gjerne ville høre Ham til eller noe som helst annet som peker i den retning, men til soning for din synd! - soning for det du har forbrutt mot Ham! Du skal få feste blikket ett eneste sted i denne sammenheng, nemlig den kjærlighet som er åpenbart oss ved Jesus Kristus!
   En kan av og til høre sagt slikt om nådeforkynnelsen, at mennesker lulles inn i en søtladen forkynnelse av nåde og kjærlighet - det må mer alvor til, hevdes det gjerne da. Ja, jeg kan forstå anliggendet, evangeliet forkynnes til omvendelse, Guds godhet driver til omvendelse, står det å lese i Rom 2:4, men samtidig er det dette å si om en slik foraktfull tale om nåden, at det er et sterkt vitnesbyrd om at de aldri virkelig har hatt bruk for den selv. Og hørte du ikke - du som vil se omvendelser - hva apostelen forkynte? - det er Guds godhet som driver til omvendelse!
   I Mark 3:1-5, leser vi en hendelse som viser hvordan Jesus ser på denne mangel på forståelse for å avhjelpe nød: «Han gikk igjen inn i en synagoge. Der var det en mann som hadde en vissen hånd. De voktet nå på Jesus for å se om Han ville helbrede mannen på sabbaten, så de kunne få noe å anklage Ham for. Han sier til mannen med den visne hånden: Reis deg og kom hit frem! Så sa Han til dem: Er det tillatt på sabbaten å gjøre godt eller å gjøre ondt, å berge liv eller å slå i hjel? Men de tidde. Og Han så omkring på dem med harme, full av sorg over deres forherdede hjerter.»

   Full av sorg over deres forherdede hjerter! Hva er det Han ser, og hva er det som fyller Hans hjerte, når Han ser ut over oss i kveld? Priser du Gud for Hans nåde? Priser du Ham for den nåde Han selv har åpenbart deg i sitt ord? - eller vil du heller ha mer alvor! Om du har den slags ønsker, så må det vel være for din egen del før noen andre, skulle jeg mene! Eller ...?

   Hør Davids vitnesbyrd her - hvor helt og fullt han er overgitt til Gud: «Han ser til den ringe, og den stolte kjenner Han på lang avstand. Om jeg vandrer midt igjennom trengsel, holder du meg i live. Mot mine fienders vrede rekker du ut din hånd, og du frelser meg ved din høyre hånd. Herren vil fullføre sin gjerning for meg. Herre, evig varer din miskunnhet! Gi ikke opp dine henders gjerninger! (v.6-8).
   Ja, han priser Hans miskunnhet! Alt det andre ser salmisten, har sin grunn i denne miskunnhet - så til meg og deg må det sies; Vokt deg at du ikke taler nedsettende om den, for da treffer du Gud i dypet av Hans hjerte med den anklagen. Dette er nemlig hva Herren er, og det ville ikke ha funnets en frelst sjel i himmelen verken nå eller i evighet, om det ikke ene og alene berodde på nettopp Guds miskunnhet!
   Det er erkjennelsen og vissheten om denne miskunnhet som gjør synden og alt som er Gud imot, avskyelig for meg, selv om jeg ennå kun kan tale om noen famlende skritt i denne sammenheng. Men altså - jeg vet hvor redningen er! Jeg vet hvor syndenes forlatelse er å finne, og aldri ville jeg finne på å tale nedsettende om den! Hva heter det ikke i en av de kjente sangene: «Det kostet Jesu dyre blod å frelse meg en dag!»
   Ser du dette så lovsynger også du Herren av hjerte, fremfor alle andre guder - som jo slett ikke er guder!