Her møter vi en person lært av Gud – David! Derfor har han også oppnådd den høye stilling å være mannen etter Guds hjerte. En stor kriger David, men ydmyk av hjertet der han står overfor Gud, ser vi av det han åpner opp her! Det er ikke sikkert du hadde opplevd David som en ydmyk mann, om du hadde møtt ham. Han var nok ingen dott, som vi sier, i møte med mennesker, men i sitt møte med Gud var han myk som voks. Det er kristen ydmykhet, derfor kan du midt i det at du er ydmyket innfor Gud, og derfor ydmyk av hjertet, likevel bli oppfattet som tvert imot steil og vrang, fordi du ikke er villig til å vike fra det du har sett i Herrens ord.
   Hør hva David vitner i Sal 119:67: «Før jeg ble ydmyket, fór jeg vill, men nå holder jeg ditt ord.» Og i vers 71: «Det er godt for meg at jeg ble ydmyket, så jeg kunne lære dine forskrifter.»
   Om ikke dette får skje, blir du en slik en som styres av andre menneskers synspunkter, eller hva som synes rimelig for deg selv. Du havner i den grøft Paulus advarer deg imot i 1 Kor 7:23: «Dere er dyrt kjøpt, bli ikke menneskers treller!» Nei, Guds ord er blitt bestemmende for deg!
   Det er det første som skjer med et menneske som kommer i kontakt med Den Hellige, det blir ydmyket. Det mest intime i dypet av ditt hjerte, blir trukket frem i lyset, og du må se det som det virkelig er. Hørte nylig en prest si til konfirmantene: Du må følge ditt hjerte! Men nei, det må du for all del ikke gjøre – du må følge Guds ord!
   Det var en eldre mann på møtene i Tørvikbygd for mange år siden nå – han sa det slik: Alle vil være ydmyke, men ingen vil ydmykes! Men som nevnt – det går ingen vei utenom det, du må se deg som det støv du er innfor Ham! Det må bli det største under i ditt liv, at Han bøyer seg ned til deg!
   «Vend øret til mine ord, Herre! Gi akt på min tanke!» - sier David her. Hva tanke er det tale om da? Jo, at han tenker på Herren, og søker Hans ord – søker veiledning i Hans ord, og ikke i sitt eget. Som vi nettopp leste av Han i Sal 119: «Før jeg ble ydmyket, fór jeg vill, men nå holder jeg ditt ord.»
   Holder ditt ord! – det vil si, klynger meg til ditt ord! – for i det er min frelse åpenbart!

   Nå skal vi se på noe det er viktig å være klar over, når en leser Guds ord ellers fanges en ganske så snart inn av trelldommens ånd, den som vi ifølge Rom 8:15, ikke fikk av Gud, så vi atter skulle frykte. Hør hva salmisten vitner her – vers 6-8: «For du er ikke en Gud som har behag i urett. Den som er ond, får ikke bo hos deg. Overmodige får ikke stå frem for dine øyne, du hater alle som gjør urett. Du lar dem som taler løgn, gå til grunne. Herren avskyr den blodtørstige og svikefulle mann.» - Og da skulle du vel tenke at han vitner: men slik er ikke jeg, så jeg kan nærme meg Gud på den grunn! Men nei, hør!: Men jeg - ved din store miskunn går jeg inn i ditt hus. Foran ditt hellige tempel kaster jeg meg ned i din frykt.» - Det vil si, gudsfrykt, og ikke den frykt som er av trelldommens ånd, som er redsel og angst!

E.K.

   Din store miskunn! Det var hva han var fokusert på, i sitt forhold til Gud! Det er som vi leser i salme 119, hvor salmisten bruker uttrykk som å holde ditt ord, og holder dine bud og lignende, så du blir sittende med det inntrykk at du har å gjøre med en dyktig lovoppfyller, som også setter sin lit til det. Men så ender salmen slik – vers 176: «Jeg har faret vill. Oppsøk din tjener som et tapt får! For jeg har ikke glemt dine bud.» Ja vel! Vi finner det også igjen i de erfaringer Paulus gjorde - Rom 7:22-23: «For etter mitt indre menneske slutter jeg meg med glede til Guds lov.» Altså har sin glede i Guds lov, og anerkjenner den som god, akkurat som salmisten her. Men så kommer det: «Men i mine lemmer ser jeg en annen lov, som strider mot loven i mitt sinn, og som tar meg til fange under syndens lov, som er i mine lemmer.» Og så da den påfølgende bønn hos enhver som erfarer dette: Herre frelse meg! Frels meg fra meg selv!
   Da er døren åpen for virkelig å høre Guds ord, det vil si, ta til seg Ordet. En hører hva Ordet virkelig sier, til tro. Guds ord blir virkelig Guds ord for en, og en søker svaret der og ikke i opplevelser og følelser for eksempel. Å, om jeg bare kunne få en opplevelse! – et uomtvistelig bønnesvar for eksempel – ja da skulle jeg være viss på min frelse og at Gud er for meg! Å, om jeg bare kunne få oppleve en følelse av dyp fred! – Det skulle jage bort enhver tvil! Men hør du! – hva med Guds ord? Holder du det for å være upålitelig? Det må jo være tilfelle da, om du ikke tror det uten at du får en opplevelse, et tegn, en følelse i tillegg! Og legg merke til hva jeg nettopp sa – i tillegg!
   Øivind Andersen har en fin utleggelse av dette der han taler om frelsesvisshet, og årsaken til den. Han velger noe svært enkelt, og spør: Om du skal ut å reise til et bestemt sted, hvor går du da for å finne ut når og hvor bussen eller toget går dit, eller om det i det hele tatt går noe transportmiddel dit? Prøver du å føle deg frem til det? Søker du svaret i dine egne tanker om det? Nei, du går selvsagt til rutetabellen. Der står det jo! Spør deg atter en gang: Står det ikke i Skriften at Jesus Kristus, Guds Sønn, har gjort fullgod soning for all din synd? Har ikke Jesus sagt deg at Han er din frelser, og at Hans verk til din frelse er et fullbrakt verk? Hvor finner du dette jeg nå sier? Du finner det i Bibelen! Ja, men så gå dit og se da! Hvorfor skal du ikke ha visshet om frelse da, når Han som bærer navnet Sannheten, har sagt deg, at Han har frelst deg? Det må jo være at du ikke tror Ham! Er Han ikke troverdig? Å jo, sier du, det er Han så visst! Ja, men da kan jo du også være viss på din frelse! Den er jo gitt deg i Ham!
   La ikke noe i denne verden ta det ifra deg! Hva det så måtte være, er det ikke verd det!