|
La oss først av alt spørre: Hvorfor er vi kommet
sammen om Ordet her nå? - Og hvorfor kommer vi i det hele tatt sammen
om Ordet, noen gang? Jo, det er jo for å bli styrket i troen, eller
det er en lengt etter å komme til tro, og vi søker denne bekreftelsen
i Ordet vi sitter ned for å høre. - Og det er jo en god ting.
Men det vi kanskje ikke er så obs på, det er at det alltid
er en risiko ved å sitte ned og høre et menneskes utleggelse av Ordet,
og det er heller ikke noen liten risiko - det er
ditt liv, det evige som er på spill. Det er hva det står om, hver
gang!
Da begynner det å gå opp for deg, hvor viktig det er
hva du hører, ikke sant? - For det du hører vil sende deg én
av to veier, hvorav den ene fører til en åpen himmeldør, til Jesus
stående og ventende på deg ved Faderens høyre hånd, til en åpen Faderfavn
- og den andre til en stengt dør, til det ytterste mørke, ned i avgrunnen.
- Og tenk bare hvilken forferdelig smerte for deg, om dette gikk opp
for fullt, uten snev av noen tvil mer: Himmelen er stengt for meg
for evig! – Jeg nådde ikke frem!
Hva har så Jesus å si til deg, når du nå setter deg ned
for å høre det som blir forkynt? Hør nå godt etter, for nå er det
Jesu egne ord du hører, akkurat slik som de ble uttalt her på jord
en gang: «Vokt dere for de falske profeter! De kommer til dere i fåreham,
men innvendig er de glupende ulver.» (Matt 7:15). Og: «Mine barn,
la ikke noen forføre dere!» skriver Herrens apostel. (1 Joh 3:7).
Se, her har du ord til deg fra Ham som din sjel ligger
så på hjertet, at Han ikke sparte på noe for å berge deg. Først direkte
fra Hans egen munn, og så gjennom sin apostel. Det er som om Han roper
navnet ditt nå, og alltid, der du beskjeftiger deg med det som hører
det åndelige og evigheten til: «Thomas! Eva! John! – Vokt deg for
de falske profeter! - La ikke noen forføre deg!»
Og merk deg formuleringen: Vokt deg! - La ikke! Du blir
medansvarlig! Det er altså ikke bare forførerens skyld, men også din,
dersom du lar deg forføre!
Det er jo problemet i dag, at kristenfolket er så godtroende
- de setter seg ned og tar imot snart alt som blir servert, og særlig
- og her ligger den særlige fare for oss alle - når det smaker vårt
kjød, når det åpner oss en bredere og mer bekvem vei. En slipper å
ta det så nøye, en kan fortsette som før med dette og hint, som en
til nå har kjent en dom over, en slipper å bli forfulgt og holdt for
en særling av andre, en slipper å bli satt utenfor det gode lag og
lignende.
Vi kan ikke gå særlig inn på all slags forførelse her,
det vil føre for langt. - Satan er i sannhet en tusenkunstner, så
da skulle vi ha et bra stykke vei å gå, om vi satte oss det fore -
men vår kjære venn Job, peker helt klart på én av dem for oss her
- og den skal vi merke oss nøye, da den er en vi stadig møter i dag.
«Men jeg, jeg vet at min gjenløser lever, og som den
siste skal Han stå frem på støvet!» (v.25).
Hør denne veldige frimodigheten hos Job: Jeg vet! - sier han. Her røpes det ikke
et fnugg av tvil - nei, min gjenløser Han skal stå frem som den siste
på støvet. Når alt annet er gått til grunne, da skal fremdeles Han
stå der.
Og det er altså ikke bare det, at Job tror dette om denne
mektige person - han tror noe mer enn det, og det ser vi i dette,
at han kaller denne mektige overvinner av alt annet for min
gjenløser. Like viss som han er på, at Herren skal overvinne og
stå igjen som en seierherre over alt, like viss er han på sin egen
frelse.
Ser du det? - Du som også har satt ditt
håp til Ham. Er det Hans seier, eller er det din du
har til grunnlag for din frelsesvisshet? Er det noe du har funnet
i deg selv, i ditt eget? Noen kvalitet, noen tro, eller noe Herren
har virket i deg - ja, da har du nettopp latt deg forføre. Men er
det Han, hva Han er for deg som menneske, og hva Han har gjort for
deg som menneske - ja, da kan også du være viss som Job, og si de
samme ord, med den samme frimodighet. Da har du sann frelsesvisshet!
Når Guds ord taler om vår seier, da er det ikke tale
om noe annet enn dette, at vi ved troen - som er en Guds gave - blir
værende i Ordet om Jesus. Nettopp det budskap om Hans frelse og seier!
Men hva slags forførelse og vranglære er det nå Job avslører
ved denne sin frimodige ytring? Og nå skal du være klar over, at det
er Guds ord du har med å gjøre, og ikke bare forskjellige meninger
i forskjellige retninger innenfor kristenlivet. Da heter det gjerne:
Ja, jeg vet at lutheranerne mener det, men pinsevennene mener slik
osv. - Nei, dette er noe Guds ord åpenbarer for oss,
og det er ganske enkelt. Hva slags tilstand var det
Job befant seg i, da han kom med denne ytring? Det vet du vel? - Jobs
situasjon i det ytre er jo kjent nok for oss alle - det var en lidelse
som få, og endatil da det kom så langt for Job, at det sviktet for
ham, og han forbannet den dagen han ble født, omtaler fremdeles Herren
han som: Min tjener Job! Han var en mann som gjennom det hele var
gjenstand for Guds gunst og velsignelse. Og så våger de seg altså
frempå med, at en troende ikke skal være syk! - Ikke lide her på jord!
At det er fordi de har for liten tro. Var det liten tro som lå bak
dette Jobs utsagn her? Det var en ytring som enhver kristen nærmest
må ta sats for å gjenta etter ham.
Men så vil de nok si: Ja, men Job levde i den gamle pakt,
alt ble annerledes etter at Jesus hadde vært her!
Vi skal først spørre: Sprang Jobs ytring ut av at han
etter hjertet levde i den gamle pakt? - Var det ikke nettopp Jesus han
så, og vitner om her? Jo visst var det så. Akkurat som det var med
Abraham og de andre frelste i den gamle tid, som Jesus sier: «Abraham,
deres far, frydet seg til å se min dag. Og han så den og
gledet seg!» (Joh 8:56). Han så den så klart, at han gledet
seg!
|
Men bare for å ta brodden av det argumentet én gang for alle, så la
oss flytte til tiden etter at Jesus hadde vært her
på jord. Først hører vi av Paulus, der han et sted skriver om sine
medarbeidere: «Erastus ble igjen i Korint. Trofimus
etterlot jeg i Milet fordi han var syk.» (2
Tim 4:20). Neimen, var han syk! Det må da ha vært en elendig kristen,
og en dårlig tro! Og ikke engang Paulus, han som endatil oppreiste
døde, kunne hjelpe ham i dette tilfelle.
Og så leser vi et annet sted, der Paulus skriver til
Timoteus: «Drikk ikke lenger bare vann, men bruk litt vin for din
mage og for de sykdommer du så ofte lider av.» (1 Tim 5:23). Det var
da svært! - Ikke bare var det en dårlig mage, men sykdommer - altså
opptil flere forskjellige - som han ofte led av!
Dette må da ha vært en elendig kristen! La oss høre hva
Paulus sier om ham: «Av denne grunn sendte jeg Timoteus til dere,
han som er mitt kjære og trofaste barn i Herren. Han skal minne dere
om mine veier i Kristus Jesus.» (1 Kor 4:17). Det kan vel ikke være
noen hvem som helst Paulus omtaler og bruker slik!
Et annet sted leser vi: «Når Timoteus kommer, sørg da
for at han kan være hos dere uten frykt! For han gjør Herrens gjerning,
likesom jeg.» (1 Kor 16:10). Likesom jeg, skriver apostelen
her.
Atter et annet sted: «Vi sendte da til dere Timoteus,
vår bror og Guds tjener i Kristi evangelium. Han skulle styrke dere
og formane dere om deres tro.» (1 Tess 3:2). Nei, tenk
det, de sendte den skrøpelige Timoteus, han med alle sykdommene, for
å styrke dem og formane dem om deres tro!
Du kan selv slå opp i en Bibelordbok og se, hva som ellers
står om Timoteus. - Vi skal bare nevne et sted til, hvor Paulus skriver
til filipperne, at han skal sende Timoteus til dem, og da leser vi:
«Jeg har ingen likesinnet, som kan ha ekte omsorg for dere, for de
søker alle sitt eget, ikke det som hører Kristus Jesus til. Men hans
prøvede troskap kjenner dere. Som en sønn hjelper sin far, slik har
han stått sammen med meg i tjenesten for evangeliet.» (Fil 2:20-22).
Ikke bare roser Paulus ham, men han setter ham fremfor alle andre!
– Også han Timoteus da, med den dårlige magen og alle sykdommene!
Jeg har ofte tenkt på det, når jeg hører denne vranglæren:
Hva har disse menneskene tenkt å dø av en gang, når en kristen ikke
skal bli syk overhodet? – I en ulykke? I et øyeblikks
mangel på tro, kan hende?
Jeg skal stanse litt til ved det. De sier at vi ikke
skal ha sykdom, fordi Jesus bar våre sykdommer. Men Jesu bar jo også
vår død! Og vår synd! Men hvem er så åndelig
blind og vanvittig, at han vil hevde seg selv uten synd, og at han
aldri vil avgå ved den fysiske, legemlige død? La det være nok.
Hva skal du gjøre i forhold til denne forkynnelsen? -
Du skal ikke gå dit hvor den lyder. Og lyder den der du er, så skal
du rømme derfra som du ville gjort for en slange! Ikke lek med dette,
ikke vær godtroende!
Hør Jobs vitnesbyrd: «Men jeg, jeg vet at min gjenløser
lever, og som den siste skal Han stå frem på støvet. Og etter at denne
min hud er blitt ødelagt, skal jeg ut fra mitt kjød skue Gud!» (v.25-26).
Her er ikke mye tvil å spore. - Og det til tross for
Jobs trengte situasjon. Og hva var så årsaken til dette? Jo, at han
hadde fokus der han skulle ha det. Han stolte på Gud! - På Jesus!
La oss ta et eksempel: Sett nå at du og jeg var ute og
gikk, så treffer vi plutselig en som kommer bort til deg og sier at
han nettopp har vært i banken og satt inn et større beløp på din konto.
Idet vi går videre, sier du: Det der tviler jeg på. Hva skulle jeg
da tenke om ham som vi traff? Jeg kunne jo ikke ha tenkt annet enn
at han må være en upålitelig fyr. Han kjente deg og sa deg dette med
rene ord, men allikevel så tror du det ikke riktig.
Hva har Herren sagt deg? - Har Han ikke sagt deg, at
Han er en soning for all verdens synd! Hvorfor tviler du da på, at
det gjelder deg? Er Han upålitelig? Dersom du må svare nei på det,
tenk da på hva det betyr for deg. Da kan jo også du si som Job: «Jeg
vet at min gjenløser lever!»
Jeg vet at min ---.
Å du, nåde over nåde! Han er min gjenløser! Jesus er din gjenløser!
Det er hva Guds ord forkynner deg.
Dette visste Job! - Og dette avfødte noe bestemt hos
ham. Bare hør: «Mine nyrer tæres bort i mitt liv av lengsel!» - Det
avfødte en inderlig lengsel etter Herren. Og dette kjennskap og denne
lengsel er det som bevarer en kristen fra å fanges inn av synd og
verdslighet. «Den (nåden) opptukter oss til å fornekte ugudelighet
og de verdslige lyster, til å leve sedelig og rettferdig og gudfryktig
i den verden som nå er.» (Tit 2:12). Den gjør
det! - Priset være Gud!
Så husk nå også på det evighetsalvor som Jesus la innover
deg, idet Han sa: Vokt deg, og la deg ikke forføre! Det hviler noe
på deg her! Han vil ikke la den fare vill som holder seg til Ham,
men den som er overmodig eller godtroende, så han tar sjanser, han
kan risikere å bli inntatt av de krefter han er blitt advart imot.
For Satan har alltid noe som smaker vårt kjød - men kjødet skal dø,
så ånden kan leve! Derfor blir livet her aldri uten lidelse. - Tenk
bare ikke at Jesus har forlatt deg av den grunn! - Han bærer ikke
frem en forkynnelse som rammer den elendige, den som ikke får det
til, men tvert imot: Han ser til den elendige! «Han
skal frelse den fattige som roper, den elendige som ingen hjelper
har.» (Sal 72:12).
|
3
søndag i advent
