Hvor langt på natt? Du kjenner vel dette ropet fra Skriften? Men hva er det han egentlig vil ha svar på, han som roper dette? - jo, hvor lenge er det igjen til morgenen bryter frem, natten er over og dagen med sitt klare lys er vilkåret en lever under? Er vi kommet dit hvor det blir lysere og lysere?
   To alvorlige situasjoner som stiger frem for oss i teksten her. Den ene er Guds folks frafall fra troen. Den andre rett og slett det å være en hedning, det vil si, uten noe forhold til den levende og frelsende Gud. Overgitt til seg selv og denne verdens omstendigheter. Uten håp og uten Gud i verden, som vi kan lese i Ef 2:12. Nei, hva skal du da ha håp i? Det er et mørke uten like, men hedningen ser det ikke, så lenge det er noe som tilfredsstiller han i denne verden, eller iallfall har håp om å oppnå det en gang.

   Men her i salmen møter vi et rop til Gud fra Asaf på Guds folks vegne. Nå høstet de frukten av sitt frafall fra Gud. Når vanskelighetene og trengslene kom var ikke Gud der til deres forsvar. De hadde forkastet Ham, og nå så de at konsekvensen av det var, at Han hadde forkastet dem. En sann og gjennomgripende omvendelse måtte nå til.

   Det begynner så ubemerket og smått med en stadig større sløvhet i forhold til Guds ord, og da mener jeg ikke, så og så mye lesning – mange ivrige bibellesere som aldri har sett hva den egentlig forkynner, slik som Jesus måtte si til fariseerne og de skriftlærde i Joh 5:39-40: «Dere gransker Skriftene, fordi dere mener at dere har evig liv i dem - og disse er det som vitner om meg. Men dere vil ikke komme til meg for å få liv.»

   Nei, ikke mengden lesning, men forholdet til innholdet i den. Så tillater en seg stadig mer, av det som mishager Gud, og etter hvert lever en følelsesløs i det som Guds ord forbyr. Særlig stiger den verste av synder frem da, en forsvarer seg selv, det vil si, en blir egenrettferdig i sin holdning til Guds ord. Det er da ikke så ille med meg, jeg ber, leser, gir, og lignende. Som om Gud skulle si seg tilfreds med det, du har å tilby Ham av ditt eget. Det har skjedd et frafall - som faktisk de fleste i Sardesmenigheten har de sølt til sine klær. Åp 3:4.
   Hva denne tilsøling består i, skjønner vi når vi hører hva Herren sier til Sardes i Åp 3:3a: «Kom derfor i hu hvordan du har mottatt og hørt. Hold fast på det og omvend deg!»
   Hold fast på det! Som vi også kan lese i 1 Joh 2:24-25: «La det som dere har hørt fra begynnelsen, bli i dere. Dersom det dere hørte fra begynnelsen, blir i dere, da skal også dere bli i Sønnen og i Faderen. Og dette er løftet Han gav oss: det evige liv.»
Dersom dere blir i det! - og merk deg: Bare da! Ikke tenk at det skulle være noe slingringsmonn her.
   Det var altså det de ikke hadde gjort, men hadde tvert imot gått bort fra det. Når fienden da brøt inn over dem var de uten Herrens beskyttelse, for det var bann i leiren. Nå først så de alvoret i synden og sitt frafall fra Herren. Og Asaf roper i sin angst og fortvilelse, for han innser jo likesom folket for øvrig, at om ikke Herren nå griper inn på deres vegne er det ute med dem, den enkelte og som nasjon.

   «Vi er blitt til skam for våre naboer, til spott og hån for dem som er omkring oss.» (v.4). Selvsagt, for de så og hørte at de ropte til Gud, men det kom ikke noe svar!
   Israel hevet seg over hedningene vet du, for de kjente Herren i motsetning til dem. Men hva hjelper det å vite at Gud er til, om du ikke også er i livssamfunn med Ham! Da er du jo like fortapt som hedningen med all din eventuelle teologiske kunnskap. Det skal stå mange slike fremfor tronen på den siste dag, vitner Skriften. Både frafalne og slike som Ordet aldri smeltet sammen med. Men det manglet ikke nødvendigvis på kunnskap om Gud.

E.K.

   Asaf roper om Guds utfrielse, og det virker som om han mener det er andre som er skyld i deres situasjon. «Tilregn oss ikke våre forfedres misgjerninger!» (v.8). for eksempel. Å, var det fedrenes skyld? - Pluss at de var jo tross alt bedre enn hedningene, så øs heller din vrede ut over dem! Men situasjonen er jo tvert imot – hedningene vet jo ikke bedre, da de er uten kunnskap om Gud, mens Israel derimot som har fått åndelig opplysning burde vite bedre.
   Jesus peker på dette i Matt 11:21-24: «Ve deg, Korasin! Ve deg, Betsaida! Dersom de mektige gjerninger som er gjort i dere, var blitt gjort i Tyrus og Sidon, da hadde de for lenge siden omvendt seg og kledd seg i sekk og aske. Det sier jeg dere: Tyrus og Sidon skal få det tåleligere enn dere på dommens dag! Og du Kapernaum, som er blitt opphøyet like til himmelen! Like til dødsriket skal du bli nedstøtt. For dersom de kraftige gjerninger som er gjort i deg, var gjort i Sodoma, da var den blitt stående til denne dag. Det sier jeg dere: Sodomas land skal få det tåleligere enn du på dommens dag.»

   Men forløsende – siste vers i teksten vår: «Hjelp oss, vår frelses Gud, til ditt navns ære!» Ditt navns – ikke vårt! Ser du hvordan han stiger ned her? Og så: «Utfri oss og tilgi våre synder for ditt navns skyld.» Tilgi våre synder! – og nå for ditt navns skyld! Ikke fordi vi er Israel! Ikke fordi vi har gjort det som er rett i dine øyne! – nei, for ditt navns skyld! At det ikke må bli til spott for hedningene, og at det skal vise seg å være frelsernavnet! «La din miskunn snart komme oss i møte, for vi er langt nede!» hører vi nå!
   Selv om det nå gikk dem ille, visste han at det var miskunn hos Gud, og den appellerer han til. Og så merk deg hva han også viser til: «For vi er langt nede!» Ja, Guds hjerte røres – ikke av alle de flotte gjerninger, du mener å kunne gjøre for Ham, men over den som er langt nede! Over den som er i nød! Og det er jo nettopp, hva vi alle er, men ikke alle har innsett det.
   Det er dette Guds hjerte som åpenbares i det vi leser i Matt 9:36: «Da Han så folket, fikk Han inderlig medynk med dem, for de var herjet og forkomne som får uten hyrde.»
   Det var denne miskunn i Jesu hjerte Asaf hadde kjennskap til, og appellerer til!

   Enn du – hvor er du i dette vi nå har stanset for? Hvilken del av det fant du deg selv i? Frafallen? Ikke så nøye med hva Gud holder for synd? Kunnskap, men ikke nødvendigvis kjennskap, for du har aldri måttet rope til Ham om miskunn, på grunn av hva du har funnet i deg selv? Eller kan du si: Takk Gud for at jeg kan være viss på min frelse hos deg, for Jesu Kristi skyld? Han som er en soning for min synd, og alltid i forbønn for meg innfor himmelens trone!

   Når Gud da igjen grep inn ble det en opprydning i menigheten, og sann lovprisning av Gud – iallfall for en tid, før søvnens tåke og syndig lyst igjen vant frem, og Guds ord som er gitt til trøst og oppmuntring for syndere på jord, ble en belastning, som innskrenket deres utfoldelse.
   Til slutt: Jeg hadde en yngre kar på møte – aktiv i kristen sammenheng – han kunne ikke komme på møte kvelden etter, for han skulle på Elton John konsert!
   Jes 21:11: «Vekter! Hvor langt på natt? Vekter! Hvor langt på natt?»
   Det gjelder jo den enkelte troende, og den kristne menighet! Det er tegn i tiden!