Salmen starter med en oppfordring til lovprisning - og lovprisningen grunnes i faktiske hendelser. De har noe konkret å takke og lovprise Herren for.
   I moderne lovsang og lovprisning som vi er vitne til i vår tid, synes det ofte å ikke være noe annet - når du får et blikk inn i dybden av det - enn dyrkelse av egne følelser. Man søker rett og slett en opplevelse ved det, og denne følelsesmessige opplevelse tolkes da som en velsignelse fra Gud. Det er som når man går til en konsert for å få en opplevelse gjennom musikk, men da er man i det minste klar over at det er en sjelelig opplevelse, og ikke en åndelig. Det er man ikke når det kommer til denne før nevnte praksis i kristeligheten.

   Sann lovprisning har sin grunn i at hjerte og sinn rettes på konkrete handlinger oss til gode, eller rett og slett på Herren selv, slik Han har åpenbart seg i evangeliet. Da flyter det ikke ut i føleri - en sjelelig beruselse kan vi si.
   I andre sammenhenger som ligger langt nærmere oss såkalte trauste lutheranere, finner du knapt noen lovprisning i det hele tatt, og det blir ikke noe mindre galt. Da må jo spørsmålet bli: Har du ikke noe å takke Ham for?
   Så lenge Herren er teologi, det vil si, en lære på papiret, en anmerkning i notisboka di, forblir jo hjertet/erkjennelsen uberørt - men den dagen du ser Ham som en frelser for en slik en som deg, da forblir du ikke uberørt. Det første er trelldom, selv om du føler deg aldri så fri og uforpliktet, det andre er liv i Gud! - selv om det fremstår kun som en rykende veke! Det første er noe du har kontroll over, det andre er noe du tar din tilflukt til.
   Derfor er evangelieforkynnelsen - hva Gud har gjort for oss - så uendelig mye mer viktig enn alt annet du kan lese ut av Guds ord. Dette må vi stadig minnes på: Har du ikke noe å takke Ham for? Ikke da som en oppfordring til å oppøse noe slags følelsesbrus i ditt eget indre, eller en følbar og påtagelig takknemlighet, men få festet blikket på Guds konkrete handlinger til ditt beste. Og ikke for å bli god og varm, som det gjerne heter. Ikke for å oppnå bestemte følelser. Ikke for å oppleve noe bestemt.
   Vi er i grunn syke etter dette. Kan jeg bare få oppleve noe følbart - ja, da betrygges jeg likesom som kristen. Da er det jo noe der! Men som han skriver i sangen Per Nordsletten: «Hjertet især så bedragelig er.»

   Nå skal jeg si noe som du kan hende finner sterkt, men jeg skal begrunne det i Guds ord: Hjertet er en skjøge, som snart går bort og driver hor med en annen! Herren beskriver det slik ved profeten Jeremia i Det Gamle Testamentet - Jer 17:9: «Svikefullt er hjertet, mer enn noe annet, det kan ikke leges. Hvem kjenner det?»
   Og Jesus gjentar karakteristikken i Det Nye Testamentet - Matt 15,18-20a: «Men det som går ut av munnen, det kommer fra hjertet, og dette er det som gjør mennesket urent. For fra hjertet kommer onde tanker, mord, hor, utukt, tyveri, falskt vitnesbyrd, spott. Disse ting er det som gjør mennesket urent.»
   Så mye for tesen: «Mennesket er godt på bunnen!» Når Jesus - Han som i egen person er sannheten - tar det for seg, vender Han det ut inn, og viser at det er nettopp på bunnen det ikke er godt!
   Dette er Guds ords beskrivelse av - eller skal vi heller si dom over - menneskehjertet. Og så vil du til å grunne ditt evige ve og vel på det du opplever derfra? Derfor er den falske tilbedelsen - den som er oppøst av mennesket selv, så farlig og forførende. Og det enten du praktiserer det som et rituale i en menighet eller i din private bønnestund hjemme.

   David, der han priser Herren i den ufattelig gode salmen - Salme 103, der lyder det slik: «Min sjel, lov Herren, og alt som i meg er, love Hans hellige navn! Min sjel, lov Herren,» - og så kommer det: «- og glem ikke alle Hans velgjerninger! Han som forlater all din misgjerning, som leger alle dine sykdommer. osv.» (Sal 103:1-3). Og så følger det på mange konkrete grunner til å takke og lovprise Gud! Det kan jeg jo gjøre, selv om jeg i utgangspunktet er stein kald!
   Dersom det kom en til meg og sa: Takk! Takk! Takk! Så ville jeg jo spørre: Hva er det du takker meg for? Og hvis det viste seg at vedkommende kun ville oppnå noe ved det selv, ville jeg ikke syntes særlig om vedkommende i det hele tatt.

   Jeg er ikke først og fremst ute etter å lære deg å lovprise rett, for det er det i bunn og grunn bare Herren selv som kan, men å advare mot det forførende i deg selv - at du ikke opphøyer ditt eget følelsesliv og din egen følelsesmessige innsats, til å kunne bevege Gud til noe som helst. Eller som en indikator på hvordan du står innfor Gud! Du Skal ikke lete etter noe i ditt forhold til Herren der inne i deg selv, men holde deg til Skriftens vitnesbyrd om de konkrete handlinger Gud har utført nettopp for deg. Han vil opplyse deg ved sannhet, slik at du tar din tilflukt til Hans offer alene!

E.K.

   Slik kaller Han også på Israel her: «Å, om mitt folk ville høre på meg, om Israel ville vandre på mine veier!» (v.14).
   På mine veier! Alle disse Guds veier er samlet til ett i Jesus Kristus! Som det blant annet heter i Rom 3:21: «Men nå» - NÅ! - «er Guds rettferdighet, som loven og profetene vitner om, blitt åpenbaret uten loven.» Og hør videre hva det da er tale om: «- det er Guds rettferdighet ved tro på Jesus Kristus, til alle og over alle som tror.» (v.22).
   Nå er altså disse veier åpenbart i den ene! Derfor kaller Han seg rett og slett for Veien! (Joh 14:6). Og i Apg 17:30: «Etter at Gud har båret over med uvitenhetens tider, befaler Han nå alle mennesker alle steder, at de skal omvende seg.» Du som er her nå - vi lever ikke lenger i uvitenhetens tider! - Gud har åpenbart oss Veien! «- om en husholdning i tidenes fylde: å samle alt til ett i Kristus, både det som er i himmelen og det som er på jorden. I Ham har vi også fått del i arven, osv.» (Ef 1:10-11).
   Samle alt til ett i Kristus! I Ham har vi også fått osv.! Har du ikke hørt det? Vi lever altså ikke i uvitenhetens tider, men i den tid da Herren har åpenbart seg som vår frelser!
   Fest ditt øye på Jesus, synger vi i en sang! Alt er samlet i Ham! Du behøver altså ikke noe mer! Ethvert slikt forsøk er et steg utenfor veien!
   Ja men, vil ikke Gud det gode! Jo visst! - men det har Han samlet deg fullkomment, og gitt deg i Kristus! Alt det du nå gjør for dine medmennesker - ja, det gjør du jo nettopp for dine medmennesker. Gud trenger ikke noe fra deg for å stille deg fullkomment rettferdig og hellig frem for seg! Hør dette gjerne igjen og igjen, til det begynner å kaste sitt lys inn over ditt av naturen formørkede hjerte: Gud trenger ikke noe fra deg for å stille deg fullkomment rettferdig og hellig frem for seg! Han har fått det alt i Kristus, på dine vegne! Da bryter lovsang ifra sjelen ut: O store Gud, o store Gud! Men da som vi leser i Hebr 13:15: «- lovprisningsoffer til Gud, det er: frukt av lepper som priser Hans navn.»
   Takk for noe du har fått, og ikke for å oppnå noe Han allerede har gitt! Gitt deg før du gav Ham noe som helst, men kun levde for deg selv, det vil si, i synd!

   «Jeg fridde hans skulder fra byrden, hans hender slapp fri fra bærekurven. I nøden ropte du, og jeg fridde deg ut. Jeg svarte deg, skjult i tordenskyen,» leser vi i teksten vår her. (v.7-8).
   Hører du ikke dette? Skulderen, den man bærer ting på! Hendene, de man bærer ting med! Fri! Jeg fridde deg ut, vitner Han! Og da vitner Han om noe som allerede er skjedd i Israels historie! Altså - ser du ikke dette, Israel? Tror du jeg har forandret meg, og ikke lenger er den samme som den gang, sier Herren!
   Hva leser vi om Jesus, Han som var villig til å bære alt, absolutt alt, som talte imot deg, på sitt eget legeme opp på korsets tre? Ja, hva vitner så Ordet om Ham? Forandrer Han seg? Nei, hør!: «Jesus Kristus er i går og i dag den samme, ja til evig tid.» (Hebr 13:8).
   Til evig tid! Tenk det! Han kommer heller aldri til å forandre seg i evigheters evighet! Gud forsikrer deg på denne måten, for Han vet at du er som et barn i disse saker, som har med Han og det åndelige å gjøre.

   Det er smerte å spore i dette utbruddet: «Å, om mitt folk ville høre på meg, om Israel ville vandre på mine veier!» (v.14).
   Og hør nå hvilken ufattelig nåde vi er gjenstand for - du som har måttet ta din tilflukt til Jesus fordi ditt eget faller så grundig igjennom, du vandrer på alle Hans veier, ved Ham!
   Og så følger da løftet om velsignelse for den som går på denne vei: «Snart skulle jeg da kue deres fiender og vende min hånd imot deres motstandere. De som hater Herren, skulle smigre for Ham, og deres onde tid skulle vare for evig. Men deg ville jeg fø med den beste hvete, og jeg skulle mette deg med honning fra klippen.» (v.15-17).

   Rom 3:24, til slutt: «Og de blir rettferdiggjort uforskyldt av Hans nåde ved forløsningen i Kristus Jesus.»