«Nåde og sannhet skal møte hverandre, rettferd og fred kysse hverandre.» (v.11). Som vi synger i en bedehussang: «Ja, Han kommer for å sette alle ting i rette stand!» Lyder litt platt i forhold til hvordan samme setning lød tidligere: «Ja, Han kommer, o min sjel, og setter alle ting i stand.» Det er som om sangeren taler trøst til sin egen urolige sjel. «Ja, Han kommer for å sette alle ting i rette stand!» Er ikke samme susen over det, om en kan si det så. Men i dette tilfelle betyr det ikke noe - det er nettopp et uttrykk for det vi leser i vers 11 her i teksten: «Nåde og sannhet skal møte hverandre, rettferd og fred kysse hverandre.»
   Som han vitner apostelen i Joh 1:17: «For loven ble gitt ved Moses, nåden og sannheten kom ved Jesus Kristus.» Eller som det også kan oversettes: «- nåden og sannheten ble til ved Jesus Kristus.» Da åpenbares det noe vesentlig, ikke sant? Da stiger plutselig evigheten inn i tiden. Ble den til ved Ham, så er den jo fra evighet av!
   Det er ikke slik at det først oppsto da Jesus kom til verden - nei, da kom det til verden - ble åpenbart i verden - det som var fra evighet av. Som Herren vitner for sitt folk i Jer 31,3: «Ja, med evig kjærlighet har jeg elsket deg. Derfor har jeg latt min miskunn mot deg vare ved.»
   Evig kjærlighet! Den Guds kjærlighet du ser åpenbart der Han ofrer seg på Golgata kors, for dine synders skyld - den er fra evighet til evighet. Han taler til oss i vendinger vi kan forstå ut fra den tilstand vi befinner oss i - at Han fikk medynk med oss, for eksempel, altså som om det var noe som oppsto i Gud der og da, men du må alltid se det ut fra den sannhet at Gud er kjærlighet, og har aldri vært noe annet. Det har altså aldri vært noen tid eller stund, da denne kjærlighet ikke har vært i Gud. Da ville Han ikke lenger vært Gud! Det er denne sannhet du må henvende deg til! Som du også ser hos salmisten her: «Herre, du har før vært nådig mot ditt land.» «Ditt folks misgjerning tok du bort, du skjulte all deres synd.» «All din harme tok du tilbake osv.»
Han henvender seg altså til denne sannhet om Gud, at Han er kjærlighet! At Han er nåde! At Han er miskunn! osv., og kan ikke være annet! Han er det Han er! Det er Hans forunderlige navn!

   Dette vet salmisten! Vet du det? Dette vet, og møter dermed frem for Gud med Hans eget ord - med Hans egen åpenbaring!
   Derfor møter du også slike ord i Skriften, som hos Jak 1:17b: «Hos Ham er ingen forandring eller skiftende skygge.» Og Hebr 13:8: «Jesus Kristus er i går og i dag den samme, ja til evig tid.»
   Du vet, når det er snakk om evig tid, så er det ikke kun tale om videre for alltid, men det går også bakover - det heves over tid, slik vi forstår den. Det blir fra evighet til evighet! Som Jesus evig har vært, vil Han evig forbli! Han døde på et kors for deg!
   Dette finner du også hos den kana'aneiske kvinne i Matt 15 - hun visste dette om Herren, derfor gav hun heller ikke opp, og overvant Ham, som Luther taler om det, og får Herren til å utbryte: «Din tro er stor!»

   Men så er det også en frykt i salmisten, og du kan høre den sanne frykt tale også tale i teksten her: «- bare de ikke vender tilbake til dårskap.» (v.9b).
   Det heter i en av de virkelig gode sangene i Sangboken: «Vokt meg vel på ferden, redd jeg er for verden, redd jeg er for meg!»
   Redd jeg er for meg! Det manglet ennå mye i disiplenes erkjennelse og forståelse, der de satt - eller lå - ved nattverdbordet skjærtorsdag - men da Jesus begynte den alvorlige talen om at en av dem skulle forråde Ham, da blir vi vitne til en reell frykt i disiplene, Matt 26:22: «De ble da dypt bedrøvet, og den ene etter den andre begynte å si til Ham: Det er vel ikke meg, Herre?» Det er vel ikke meg? Det er vel ikke meg det står slik til med? Frels meg fra meg! Blir den frykten borte, da ser du ikke lenger sant på deg selv!

   Du gleder deg storlig over den sannhet, at Gud er kjærlighet, og ikke kan være annet, og at dette kjærlighet nettopp til deg, er det som er åpenbart på Golgata kors. Men som du vet at Gud er kjærlighet, og ikke kan være annet, så gjelder det også Hans hellighet, Hans rettferdighet, Hans renhet - ja, alt ved Ham er Han fullt ut og evig! Og vissheten om dette bevirker at dette med at Gud er kjærlighet, det blir ikke for meg en slik lettvint «greie,» men noe jeg må ta min tilflukt til - noe jeg må fly til, for min synds skyld. Guds harme over synden er også like evig og bestandig som Gud selv er det. Det er ikke noe som øker og avtar - nei, det er en konstant fortærende ild!

E.K.

   Derfor taler Jesus til deg, som har fått noe innsyn i denne sannhet, og derfor er engstelig for din synds skyld, som du ikke får overtaket på, at det mislykkes så grundig for deg å være en kristen osv., og sier: «Se, jeg har satt foran deg en åpnet dør, og ingen kan lukke den igjen.» (Åp 3:8).
   Se, jeg har satt foran deg! Jeg har gjort det! Jeg har åpnet den for deg, sier Han! Du tenker hele tiden jeg, jeg, jeg! - og Herren svarer; nei, jeg, jeg, jeg! Se!

   Men det er altså noe å fly ifra som salmisten peker på i spørsmåls form i vers 6 her i teksten: «Vil du for evig være vred på oss? Vil du la din vrede vare fra slekt til slekt?»
   Vreden! Stans nå et øyeblikk for det, hvor ubehagelig det enn kjennes! Den er reell! Den er virkelig til! Guds vrede over synd! Som døperen Johannes spør disse som kom ut til ham ved Jordan: «Hvem lærte dere å flykte fra den kommende vrede?» (Matt 3:7). Kommende vrede! Kommende, det vil si, at den er på vei! Den er på vei mot oss! Og som apostelen vitner i 1 Tess 1:10: «- og vente på Hans Sønn fra himlene - Han som Gud oppvakte fra de døde, Jesus, Han som frir oss fra vreden som kommer.» Igjen dette: Som kommer! Ser du hva Gud sendte sin Sønn til jord for å frelse deg fra? Fordi Han er hellighet, og ikke kan være annet, må Han dømme synden! Hvordan skulle Han da få berget deg? Det var Guds dilemma, om vi kan kalle det så. For nå skal du høre hva Gud ikke bestemte deg til, og hva Han har bestemt deg til: «For Gud bestemte oss ikke til vrede, men til å vinne frelse ved vår Herre Jesus Kristus.» (1 Tess 5:9).
   Ikke til vrede, men til å vinne frelse! Men hvordan? Jo, som Paulus utbryter i Rom 7:25, der han nettopp har erkjent seg som det elendig menneske, det dødens legeme han er fanget i fra fødselen av: «Gud være takk, ved Jesus Kristus, vår Herre!»

   1 Jesus gjelder i mitt sted.
Det er all min glede.
Salighet og liv og fred
er i Ham til stede.

   2 Jesus gjelder i mitt sted.
Det er ankergrunnen.
Mine synders straff han led,
drakk min kalk til bunnen.

   3 Jesus gjelder i mitt sted.
All Hans arv jeg eier,
hele Hans rettferdighet
og Hans store seier.

   4 Jesus gjelder i mitt sted.
Fritt jeg frem tør trede,
falle for Guds åsyn ned,
takke og tilbede.

   5 Jesus gjelder i mitt sted
for den hvite trone.
Derfor skal i evighet
takken til Ham tone.

   «Rettferd skal gå frem foran Ham og stadig følge i Hans spor.» (v.14) Det er den rettferdighet du møter i Rom 5:19: «For likesom de mange kom til å stå som syndere ved det ene menneskes (Adams) ulydighet, så skal også de mange stå som rettferdige ved den enes (Jesu) lydighet.» Ja, ved Hans lydighet!