Vi mennesker vi er så forvendte fra fallets dag av, så vi søker lykke og liv i det lave, i det som er her på jord, det som forgår, og om det ikke forgår før deg - ja, så forgår du før det og må forlate det alt sammen. - Og i tillegg, så har hele livet ditt gått, uten at ditt innerste behov er blitt tilfredsstilt, for du drakk alltid av disse sprukne brønner, la alltid veien innom et varehus kan hende, når trangen og tomheten ble stor nok, og hørte aldri virkelig Herrens ord: «Og det er ikke frelse i noen annen. For det finnes ikke noe annet navn under himmelen, gitt blant mennesker som vi kan bli frelst ved.» (Apg 4:12).
   Du leter altså forgjeves i alt annet - hva det så er! Religiøse og åndelige opplevelser av forskjellige slag er også av samme sort - de varer bare en kort tid, men Hans navn blir til evig tid! (Sal 72:17). I Ham er liv og livet er menneskenes lys. (Joh 1:4). Der hvor dette liv ikke er, der er ikke lys, men mørke, ikke liv, men død. Ditt navn er skrevet i støvet, som vi leser det her i teksten (v.13), og det gis bare én grunn: «For de har forlatt kilden med det levende vann, Herren.» (v.13b).

   Idet du forsøker å tilfredsstille dette indre behov ved noe som helst annet - ja, så gjør du nettopp dette, du forlater kilden med det levende vann, og prøver å finne det samme - livets fylde kalles dette - i noe annet.
   Det som er omkring oss er jo bare ting, som vi skal få bruke i den grad vi trenger dem, og ikke noe vi skal finne livets mening og tilfredshet i. Vi skal heller ikke finne det i alle øyeblikksopplevelser underveis. - Vi får takke Gud for det som er godt, og det som er vondt også for den saks skyld, om det tjener til å bringe oss nærmere Ham, men vi skal ikke henge ved det.
   Det står om en i Skriften, det er Jesus selv som forteller om ham, at Han «fikk sine goder i sin levetid -» (Luk 16:25), det vil si, at de ting han hadde, og den glede han fant i dem, tilfredsstilte sjelens behov.
   Hør hva Jesus forteller om ham: «Han slo sine øyne opp i dødsriket, der han var i pine.» (Luk 16:23).
   Midt i all denne herlighet og glede som han levde i, var det noe han ikke brydde seg tilstrekkelig om - nemlig at hans navn ikke var skrevet i Livets bok, men i støvet.
   Enten så er ditt navn skrevet i Livets bok - da drikker du av kilden med det levende vann - eller så er ditt navn skrevet i støvet, og da drikker du av sprukne brønner som ikke holder vann. Det finnes ikke noe tredje alternativ.
   At navnet ditt er skrevet i støvet, det er jo bare et uttrykk for at det forgår. Har du skrevet noe i støv - ja, så vet du, det skal bare et vindpust til, så er det borte.
   Men det behøver ikke å være slik for noen av oss, for som Herren sier oss ved profeten Sakarias: «På den dag skal det være en åpnet kilde for Davids hus og for Jerusalems innbyggere mot synd og urenhet.» (Sak 13:1).
   Denne kilde skal altså være åpnet! - Det vil jo si. at én skal åpne den, og den kilde skal ha kraft i seg til å rense fra synd og urenhet. Altså dette som mennesket - også du og jeg - har strevd med under alle slags religiøse øvelser og viljeanstrengelser, det skal denne kilde gjøre for oss. Som det heter om den i en kjent sang: «Denne kilden god er vår frelsers blod.»
   Har du ikke hørt Skriftens vitnesbyrd om denne kilde? «Jesu Kristi, Hans Sønns blod, renser oss fra all synd.» (1 Joh 1:7).
   La oss stanse et øyeblikk for denne kildes innhold: I en annen kjent sang, synger vi: «I det dyre blod som rant Fra Hans nådes kilde, Liv og legedom jeg fant Som all nød kan stille.» Det som renser oss fra all synd og stiller all nød, det er altså Hans blod. - Og det igjen kommer fra Hans nådes kilde: Blodet kommer fra hjertet! - det er senteret i dets omløp.
   Det som renser meg, frelser meg, setter meg i livssamfunn med Gud, og gir meg himmel og salighet, det kommer fra Jesu hjerte.

   - som all nød kan stille! En tenker snart da, at en skal få det følelsesmessig godt og bli tilfreds på det viset likesom - og det blir riktignok gjerne en frukt av samfunnet med Herren det, men nå skal jeg si deg din største nød - en hellig Gud som vredes på all synd, det vil si, vredes på deg, synderen!
   Det er i og av Jesus du har livssamfunn med Gud!
   Ikke far så snart forbi den sannhet! - Det er en av de ting som du på samme måte som det står om Maria, skulle gjemme i ditt hjerte. - Det vil altså si: Ta vare på. For hva vitner det for deg? - Jo, at Jesus har hjerte for deg! Han er ikke som en slik hærfører som ser utover massene - nei, Han dveler ved deg - den enkelte! - Han har jo kjøpt deg til Gud med sitt eget blod. Det vil si, at Han har skrevet ditt navn inn i livets bok, inn i Guds hjerte, og gitt deg retten til å drikke av denne kilden til liv.

   Men noen forlater altså denne kilde, og deres navn skrives i stedet i støvet! Du vet, hjemme i familien, tar kanskje en av ungene plutselig ut, springer på dør, med en eller annen ide i hodet som bare det kjenner, og så roper du gjerne: Hei, hvor skal du hen? Kanskje Herren kaller slik, nettopp på deg her i dag: Hei, hvor skal du hen? Hvor er du på vei nå? Drikker du også nå av kilden med det levende vann? - Eller har du funnet noe annet? 
   Tenk på hva Jesus vitner om dette vann: «Den som drikker av det vann jeg vil gi ham, skal aldri i evighet tørste, men det vann jeg vil gi ham, blir i ham en kilde med vann som veller frem til evig liv.» (Joh 4:14).
   Hvilket vann! - Jo, det vann som gir evig liv! - Og da ikke bare evigvarende liv, men liv i hele dets fylde, overflod av liv, som Skriften kaller det. (Joh 10:10).

   «En herlighetens trone, høyt opphøyet fra begynnelsen av, er vår helligdoms sted.» (v.12).
   Dette har Jesus kjøpt deg og gitt deg for intet! - Vil du heller velge å få navnet skrevet i støvet? Kan du tenke deg en slik motsetning til vann, som støv! Har du noen gang opplevd å være riktig tørst? - Tenk da å bli tilbudt støv! Hva kan leve, vokse og tilta i støv? Men jeg må si det - jeg har sittet tørstende under mang en prekestol og fått støv. Og du vet, støv til en tørstende, etterlater ikke vedkommende like ille stilt som før, men verre!

   Hva fortapelsen i egentlig forstand består i, det vet jo ingen av oss, men det må være noe forferdelig. - Dette vann vil ikke være der!
   Dette avgjøres nå! - Her en kilde rinner! Den vil inn til hver eneste en av oss! Hør denne bønn, fra et menneske som har innsett sin aldeles fortapte og hjelpeløse tilstand - og be med: «Leg meg, Herre, så blir jeg legt! Frels meg, så blir jeg frelst!» (v.14).
   Tror du ikke Herren vil høre din bønn? - Han som ikke sparte sin egen Sønn, men gav Ham for oss alle - før noen av oss hadde bedt Ham om det! 
   «Leg meg, Herre, så blir jeg legt!» ber han. Hvorfor det? Hva er det som får det, i utgangspunktet selvsterke og selvhjulpne menneske, til å be slik? Av ingen annen grunn enn den, at han har prøvd å lege seg selv, og har erfart det nedslående resultatet - det som skulle bli bedre, det ble verre enn noensinne, og det som i begynnelsen fortonte seg som en minimal skade, det står nå for ham som et dødelig sår - et banesår!
   Det samme gjelder, når han ber: «Frels meg, Herre osv.» 
   Du er vel kommet dit du også, er du ikke? Da har Guds ord ett eneste svar: Det er åpnet en kilde med levende vann til liv og renselse fra all synd! - Og denne kilde god er vår Frelsers blod!

E.K.