Det er jo en underlig tekst - hvorfor vil Gud så kompromissløst rive ned alt dette, som er så stort i våre øyne - alt opphøyd av det menneskelige. Skal vi ikke få lov til å være stolte av det vi får til?
   Det er fordi all denne opphøyelse skjer på et falskt grunnlag. Og vi må helt tilbake til våre første foreldre for å finne årsaken til dette - fristelsen de falt for: «Dere vil bli slik som Gud!» - Altså, om dere tar imot det jeg nå rekker dere.
   De tok imot det, og ble noe i seg selv uavhengig av Gud, men det var så visst ikke noe fremskritt - det var et fall! Og man faller ikke oppover, som du vet, man faller nedover.
   Men så lenge mennesket befinner seg i denne blindheten, det mørke som Guds ord kaller det - at det tror seg best tjent med å være skilt fra og uten samfunn med Gud, idet det stoler på egne krefter, evner og muligheter, ser det faktisk på dette fallet som et fremskritt - en frihet. Dermed opphøyer det - på dette grunnlaget - sitt eget, og arbeider og forsker for å ta all ære fra Gud. - For skapelsen for eksempel, og folk kjenner på en glede ved dette, at det ikke skal være noen Gud, og dermed ikke noe kommende regnskap. For ethvert menneske, i det minste aner, at det kommer en regnskapsdag. Samvittigheten vitner jo også om det - en høyere domstol som feller dommen, uten å ta hensyn til våre meninger, forklaringer og unnskyldninger.
   Hva som i hovedsak vil skje på denne regnskapsdagen, det leser du om i denne teksten hos Jesaja her - og det er ikke å undres på, at vårt naturlige menneske krymper seg overfor det - om du ikke allerede har tatt denne dommen da.
   Det gamle menneske i oss, det opphøyer seg, det er dets natur å gjøre det rett og slett - og finner det ikke noe å opphøye seg over, så sørger og fortviler det. Da mister det verdi i egne øyne.
   Du ser alt dette i dag, om å bli glad i seg selv, se positivt på seg selv, øke selvbevisstheten og selvfølelsen osv. - ja, det holdes kurs i dette. Men alt dette, uten å gå Guds vei. Vi skal oppnå disse resultater ved en glorifisering av vårt eget.
   Og så har vi den opphøyelse som grunner seg på, at man tilhører den og den kulturkrets, det og det folk, den og den rase, den og den klasse i samfunnet osv. - ja, vi kan nevne utallig forskjellige ting. Og vi kjenner vel også til den kristelige form for dette: «Takk Gud, at jeg ikke er som den tolleren der nede.» - Eller: «Takk Gud, at jeg ikke er som den fariseeren der fremme!»
   Til dette mørke - som Skriften uten det minste omsvøp kaller det, kom det engang i historien - på en helt særegen måte, et lys. Og det skal du merke deg: Dette lys bærer et helt bestemt navn: Frelser!
   Det er altså noe å bli frelst ifra - og dermed også noe å bli frelst til! - Han tar jo ikke noe fra oss, for å la oss bli stående tomhendte! - Men i dette ligger jo også en knusende dom over alt menneskelig opphøyd. Nåden - at vi må bli frelst av nåde blott, det er den klippen alt høyt hos oss blir knust imot. Derfor ble Han jo også stående overfor en slik motstandsånd. Og det er denne motstandsånd som behersker verden den dag i dag, og særlig ille er den når den ikler seg en kristelig drakt – inntar en kristelig form. Da blir det ikke syndere frelst av nåde, men gode kristelige folk! Og det kan for så vidt innebære noe bra for dette samfunnet, men for Gud har det ikke skjedd noe som helst forandring! Det vil si, du har ikke bedret din sak ved det.

   Men du - hvor står du egentlig i forhold til denne dom og frelse? For hva er det som sies deg? Du er ingenting i denne sammenheng! - Du er et fortapt, gudfiendsk vesen, forblindet og forført av den onde selv, inn i et åndelig mørke, hvor du ikke engang kjenner ditt eget opprinnelige opphav. Fortapt heter det!
   Hvordan kjennes det, å bli konfrontert med dette? Har du møtt denne dommen og steget ut på den andre siden av den, «skjult med Kristus i Gud?» Hvis ikke, er det ikke noe mindre enn din egen visse fremtid du leser om hos Jesaja her - «den dag Han har satt til dom over alt stolt og høyt og over alt opphøyet.» (v.12).

   Det er bare det ved det, at den som møter dommen først på denne dag, han er redningsløst fortapt! Det er nemlig ikke frelsens dag vi leser om her, men dommens.
   Vel, når er så frelsens dag da? Å, om du bare ville tro det! - Den er nå!
   Men det går alltid en slik dommens dag, før frelsens dag, i et menneskes liv. Og da legger du vel merke til, at det er det motsatte av det som skjer i historien - for der kommer frelsens dag først og dommens dag til sist. Men i ditt liv blir det motsatt, og da kalles denne dommens dag for sannhets erkjennelse - det vil si, den dag, den tid, da du blir klar over din sanne tilstand, og dermed også ditt behov for frelse - enn si: Frelseren!
   Men sannhets erkjennelse er det først fullt ut, da det også går opp for deg, at denne frelse allerede er gitt deg. Og da ser du ved dette, at det er ikke Gud som har bruk for din anger, og din bot og din syndserkjennelse - for Han har jo alltid kjent din situasjon og gav deg frelsen før du kom inn i denne verden - men det er du som trenger det, for uten dette, vil du bare fortsette i mørket og ikke se noe behov for noe annet, enn det du selv innehar, og iallfall ikke for den Herre som «er kommet for å søke og frelse det som var fortapt.» (Matt 18:11).

   Enhver sann kristen kan vitne om en dag i sitt liv på hvilken Herren alene var høy. Og så lenge er du også bevart i et sunt kristenliv, så lenge du lever i denne erkjennelse. Og da blir hver eneste ny dag, den største i ditt liv, for du får se inn i hva som er gitt deg i Jesus Kristus.
   Min personlige frelsens dag, det er ikke den dagen jeg er blitt noe, men det er den dagen jeg er ingenting, og Han er alt. Nettopp her finner hjertet sin saligste ro - når jeg skal få regne med Hans' alene, og altså skal få se bort fra mitt eget.
   Dette som altså er et fall for det naturlige menneske - å måtte forlate og se bort ifra alt sitt eget, og la det bero på en annen i stedet - det er for en troende - det vil si, en som er kommet til sannhets erkjennelse - å bli opphøyd til det ufattelige, nemlig til Guds venn og Guds barn! - Han har funnet tilbake til det opprinnelige, og derfor kalles han også et lysets barn.
   Å du, hvor smått vi egentlig ser på det, i forhold til hva det virkelig er tale om - opphøyd til nådestand! - Det vil altså si: En stand hvor nåden alene gjelder! Kan du fatte det? Tenk å få lov til å leve der! Der er ingen synd eller dom, der er det bare nåden som gjelder! Dommens dag ligger bak deg! Hør det, du som tar din tilflukt til Jesus, i all din skrøpelighet, med all din synd og svikt - hør det: Dommens dag ligger bak deg! Det fikk jo sin dom og sin straff på Golgata for 2000 år siden. Ligger det ikke da bak deg?
   Det er som med en forbryter, som fikk sin dom for ti år siden - nå er den sonet! - Den ligger jo bak ham. Det ville jo vært urettferdighet å la ham sone det igjen - og Gud er ikke urettferdig. Den som har forkastet Jesu Kristi forsoningsverk - for det mennesket ligger dommens dag foran - i fremtid og ikke i fortid!
   Det som gjør det så problematisk for deg og meg - du vet, forbryteren vi nevnte, han vet også at hans forbrytelse ligger bak ham - men vi har det her i vårt eget bryst i dag - og enda mer, vi skal også tro det sonet, som ennå ikke har skjedd, men fremdeles ligger i fremtiden.
   Du må feste hele din oppmerksomhet på Golgata og det som skjer der - det er nemlig det som skjer der - hele ditt liv, fra unnfangelsen i mors liv, til ditt siste åndedrag her på jord, henger nemlig der. Er ikke det frihet? Er ikke det fremskritt, å finne det? Du kan godt spørre meg, for jeg har funnet det! Og jeg vitner for deg, at noe høyere enn dette er det ikke mulig å finne i dette livet! - Det er nemlig ikke bare noen læresetninger og en religion å utøve, men det er liv i Gud - og det uforskyldt av nåde, for Jesu Kristi skyld.

   Av din nådes lys omstrålet
Led meg selv på vei til målet
Mens jeg vandrer her på jord!
Og når korsets tid er omme,
Til din himmel la meg komme,
Hvor i herlighet du bor.

E.K.