Samtidig som denne verden er under en fullkommen og fullt ut tilstrekkelig nåde, nemlig Guds nåde for Jesu skyld, så er den også under en vrede det ikke er mulig for oss mennesker å fatte, nemlig Guds vrede, for syndens skyld.
   Det er dette mennesket forkynnes i Guds ord. Det er dette budskap det har fått å besinne seg på - elsket for Jesu skyld, men under vreden for syndens skyld. Dette gjelder DEG!
   Hva velger du så, Jesus eller synden, nåden eller vreden? Du kan ikke få begge deler! La nå det få trenge inn på deg, at dette valg kommer du ikke utenom!
   Og ja – du kan ta en bestemmelse her, gjøre et valg, det er riktig nok, men hvordan vil du sette det ut i livet i praksis? Tror du ikke du vil få samme opplevelse som apostelen Paulus beskriver i Rom 7:19: «Det gode som jeg vil, gjør jeg ikke. Men det onde som jeg ikke vil, det gjør jeg.»
   Da begynner du å innse at heller ikke dette valget ditt er så mye verd som du først tenkte om det. For du makter ikke å følge opp!
   Et sant valg, om vi absolutt skal bruke det begrepet, det skjer først der hvor synderen ser, at Herren allerede har valgt ham eller henne, mens de ennå var syndere uten tanke på Ham! Da blir det eneste du har å bringe Ham en hjertets takk!
   Stans opp og «vei» disse ordene mot hinannen og grunn på deres innhold - nåde, vrede. Begge taler til deg om din eventuelle fremtid.
   Det finnes ifølge Guds ord ingen tredje utgang av dette liv. Spesielt må du legge deg på hjertet at utgangen «egen fortjeneste for Gud,» bare finnes i det falne menneskets åndelig formørkede forstand.
   Derfor er det intet gagn i dette, som ligger oss så nær, idet alvoret med Guds hellighet begynner å rykke inn på oss, nemlig å ta på oss byrder/oppgaver. Forøke innsatsen, gjøre/ofre seg mer for Guds rike, ta det mer alvorlig med oppgavene og med avleggelse av synd, begynne å ikle seg den hellighet en ser at en mangler og lignende.
   Men hvordan ikler man seg hellighet? Prøv nå å svare på det! Det er en absolutt umulighet, for vi kan ikke ikle oss noe annet enn det vi faktisk er i besittelse av, og det er ikke hellighet - tvert imot, syndighet. Likefullt står Guds ord fast.
   Fariseerne hadde funnet et svar, men hvilket forferdelig resultat det ble! De ble fremfor alle andre, Jesu mest innbitte og hatefulle motstandere, og han (Paulus) som i nidkjærhet for fedrenes lærdommer gikk lenger enn sine jevnaldrende, han gikk også lenger enn sine jevnaldrende i forfølgelse av de troende.
   Med andre ord, jo mer hellig på denne veien, jo bitrere fiende av Jesus. Dette bør vi nok legge oss på hjertet i dag, hvor synden i det store og hele er redusert til visse ytre grove gjerninger.
   Hør, min venn, som leser, det var vel ikke Jesu fiende du ville bli? Det var vel ikke det du stilet imot?
   Å nei, jeg ville bare bli mer hellig og helhjertet, for jeg er trett av verdens tomhet og fjas, verdsligheten i mange forsamlinger som bærer kristennavnet byr meg så imot, så jeg vil gjerne leve mer helt for Jesus.
   Ja, det er tross alt en del som har det slik i dag, og det er både gledelig og gudgitt (virket enten ved lov eller evangelium), og idet en har det slik så vokser også naturligvis spørsmålet frem: Hvor går veien nå? Og i dette igjen ligger faren for å få, og henge seg på et galt svar.
   Og en av veiene det pekes på fører inn i et motsetningsforhold til Jesus, nå som den gang.
Hva sier så Guds ord - 2 Pet 1:3? I Ham (Jesus) er gitt – alt som tjener til liv og gudsfrykt.
      Ja, sier du, men jeg orker ikke mer av synd og verdslighet! Nei, hvem sier at du skal fortsette i det, men Guds ord vil ikke vite av noen annen hellighet enn den som gis ved troen på (tilflukten til) Jesus. Bare evangeliet kan også dempe synden, men det er ikke denne «demping» som stiller deg mer rettferdig for Gud enn hva du i utgangspunktet er, men altså troen på Jesus – Punktum! Altså, den som har troen på Jesus er hellig for Gud, og kan ikke bli mer hellig!
   Guds ord taler om Guds hellighet, det hellige i templet, de hellige engler, Guds helligdom, og dere skal være hellige osv.
   Hva er så hellighet? Vi kan rett og slett, etter syndefallets dag ikke fatte det fullt ut, men om Moses står det - Hebr 12:21: «- så fryktelig var synet, at Moses sa: Jeg er slått av redsel og skjelver.»

E.K.

   Men hellighet må da være noe vakkert? Ja, selvsagt – men ikke for det falne menneske!
   Det vi blant annet kan si, er at det er det motsatte av synd og verdslighet, det vil si kjærlighet til verden, som jo ikke er noe annet enn hva Guds ord kaller å ha sitt behag i urettferdigheten.
   Det er altså motpoler, og kan derfor ikke eksistere sammen. Dermed forstår du også at idet du beveger deg i retning, synd og verdslighet, så beveger du deg bort fra hellighet, det du ifølge Guds ord er kalt til. Men hvordan beveger jeg meg så i retning, hellighet? Kan hende er dette blitt et presserende spørsmål for deg, for du opplever at alt i deg trekker i retning, det som hører denne verden til. Du makter ikke å være uselvisk. Du vil det gode det hellige, men ender opp med det onde det vanhellige. Og det er nettopp her det er så viktig at du får det rette svar.
   Hør Paulus i Rom 7:25, og tryggere kan du vel ikke få det?: «Gud være takk, ved Jesus Kristus, vår Herre!»

   Det ropes på «helliggjørelsesforkynnelse» og etikk i dag, og mye av det har nok sin grunn i en sann og dyp nød over tingenes tilstand. Så mye må vi gi det! Men da er det viktigere enn noensinne, at Guds ord også i dette får være vårt lys. At vi ikke midt i vår iver kommer til å forakte Hans vei, og oppskatte vår egen i stedet. For det er jo det som har skjedd så ofte i historien.
   Guds rike går bare frem der hvor et synderhjerte får ta sin tilflukt til Jesus. Norges opprinnelige befolkning kan bare forøkes ved fødsel, så også Guds rike. Kun ved denne åndelige fødsel, hver gang det dages i et mørkt hjerte, og Jesus får innta menneskets trone, som er nettopp hjertet. Idet Han, som forkynner fred for deg som er langt borte, får flytte inn, nettopp ved denne fredshilsen. Og dette nye livet vokser også sin vekst kun i denne, fred med Gud, ved vår Herre Jesus Kristus.
   Men der hvor dette skjer, der skjer det også en detronisering av den som allerede  sitter på tronen – og det blir gjerne harde tak og en livslang kamp!
   Du som har tenkt å være blant dem som engang skal befolke himmelen. Som hver dag pleier omgang med Gud og Hans engler, hvordan kan du ennå leve i synd? Hvordan kan du ennå se ut som en hedning, og gjøre som dem som ikke kjenner Gud? Hvordan kan du ennå fylle deg med de skolmer verden lever av med lyst, og på toppen av det hele kalle det glad kristendom og evangelisk frihet!?
   Kjære venn, ikke svar på det før du har hatt det med deg innfor Guds åsyn.

   Guds vrede hviler over denne verden, som et vær, som på et fastsatt tidspunkt bryter løs. Og dette har sin grunn i den synd og bortvendthet verden ligger i, og forøver.
   Men også Guds nåde hviler over den - et lys er tent, en dør er åpnet. Det er mulig å høre frelsens ord, som flytter deg over i det riket som ikke rystes som Hebr 12:28 kaller det: «- så la oss være takknemlige og derved tjene Gud til Hans behag, med blygsel og ærefrykt. For vår Gud er en fortærende ild.»
   Endatil profeten Jesaja måtte utbryte: «All vår rettferdighet ble som et urent klesplagg.» (Jes 64:5). All vår – intet unntak!
   Nei søk det som er høyere oppe - Han som steg ned i din elendighet, ble deg lik, for ved det å løfte deg opp i sin hellighet.

   Johannes ser den herliggjorte Kristus og faller som død for Hans føtter. Ja, nettopp slik er det - Han kan ikke du og jeg leve med, før vi får høre «løsenordet.» Jesus bøyer seg ned til ham og sier først og fremst dette: «Frykt ikke!» Og: «Se, jeg var død!» Jeg var nede i, og inne i - ja, ikledde meg menneskets dypeste elendighet og nød, nemlig døden, som jo har sin årsak i synden. Jeg var død! Derfor skal du leve, Johannes! – så frykt ikke!

   Å, hør det du som leser: Jesus tok det! Her er all den hellighet du må ha. «Alt det du treng for himmel og jord, er gøymt i det eine ord, Jesus.»