For jeg ville ikke
vite av noe blant
dere, uten Jesus Kristus, og Ham
   korsfestet.

1 Kor.2,2
  Tilbake            
                                               Julenatt / ottesang

 

 

 

 

 

For mens vi ennå var skrøpelige, døde Kristus til fastsatt tid for ugudelige. Rom 5:6


Skaperordet!

Jes 55:10-13

   10 Ja, likesom regnet og snøen faller ned fra himmelen og ikke vender tilbake dit, men vanner jorden og får den til å bære og gro, så den gir såkorn til såmannen og brød til den som eter, 11 slik skal mitt ord være, det som går ut av min munn. Det skal ikke vende tomt tilbake til meg, men det skal gjøre det jeg vil, og ha fremgang med alt som jeg sender det til. 12 For med glede skal dere dra ut, og i fred skal dere føres frem. Fjellene og haugene skal bryte ut i fryderop for deres ansikt, og alle markens trær skal klappe i hendene. 13 I stedet for tornebusker skal det vokse opp sypresser, i stedet for nesler skal det vokse opp myrter. Det skal være til et navn for Herren, til et evig tegn som ikke skal bli utslettet.

   Det første som rinner meg i hu, når jeg leser dette, det er ordet fra Jes 43:19a: «Se, jeg gjør noe nytt! Nå skal det spire frem.»
   Overalt hvor Herren kommer til og får gjøre sin gjerning, gjør Han noe nytt! Noe som ikke var der fra før – en ørken til en skog eller åker for eksempel. Derfor kan vi lese slikt som i teksten her – vers 12: «Fjellene og haugene skal bryte ut i fryderop for deres ansikt, og alle markens trær skal klappe i hendene.» Altså, selv naturen fryder seg der hvor Herren får gjøre sin egentlige gjerning, som jo er å skape liv av ingenting!
   David ber i Sal 51:12, helt i samsvar med denne forståelse: «Gud, skap i meg et rent hjerte, og forny en stadig ånd inne i meg!» Skap! Da er det alltid tale om å frembringe av noe som det ikke er forutsetning for, det vil si, noe helt nytt! Det er jo ifølge Skriften nettopp hva som har skjedd i den troende – tenk bare på 2 Kor 5:17: «Derfor, om noen er i Kristus, da er han en ny skapning, det gamle er forbi, se, alt er blitt nytt.» Alt er blitt nytt! Men hva da med det gamle? – og nå må du huske på at det er deg det tales om nå! – jo hør!: - det gamle er forbi!
   Ikke så at det er borte – nei, ikke ennå! – men det er borte for Gud, hva din person angår, Han ser det nye, det rene hjerte Han nå har skapt i deg! Skapt i deg ved troen på Jesus! Det er nemlig hva som har skjedd der et menneske er kommet til tro på Jesus – der er blitt skapt et nytt, og etter Guds mål, rent hjerte!
   Men, sier du kan hende, du som er av sannheten: Jeg ser jo bare et urent hjerte i meg, det velter opp så mye grums derifra! Ja, men det ser du nettopp ut ifra det hjerte Gud har skapt i deg nå! - uten det rene hjerte, ville du ikke se det urene! Gud er hellig og tåler ikke synd, og nå har du fått del i det samme! I all skrøpelighet riktignok, fordi du ennå bærer det gamle med deg, som blander seg inn, men det eksisterer ikke lenger for Gud, for det har vært et offerlam, et Guds lam, her på jord, som har båret din synd bort fra Guds åsyn! Han om hvem døperen Johannes vitnet for sine tilhørere – og nå i denne stund for deg: «Se der Guds lam, som bærer verdens synd! (Joh 1:29; Joh 1:36).
   Det kan også sies og forståes som: Bærer bort verdens synd! Bort fra Guds åsyn! Slik som syndebukken vi leser om i 3 Mos 16:20-22: «Når han (Aron) så har fullført soningen for helligdommen og for sammenkomstens telt og for alteret, da skal han føre frem den levende bukken. Og Aron skal legge begge sine hender på den levende bukkens hode og bekjenne over den alle Israels barns misgjerninger og alle deres overtredelser og alle deres synder. Han skal legge dem på bukkens hode og sende den ut i ørkenen med en mann som står ferdig. Og bukken skal bære alle deres misgjerninger med seg ut i villmarken, og så skal han slippe bukken løs i ørkenen.»

E.K.

   Ser du? – den bar med seg alle folkets synder bort fra dem! Legg merke til hvor ofte det sto alle! Det er jo også hva vi leser i 1 Joh 1:7: «Men dersom vi vandrer i lyset, likesom Han er i lyset, da har vi samfunn med hverandre, og Jesu, Hans Sønns blod renser oss fra all synd.» All synd! – for all vår synd ble lagt på denne syndebukken, du ser der på Golgata!
   Men hva er det for et lys det er tale om å vandre i? – jo, nettopp det budskapet du hører fra Skriften nå – ordet om Jesus, om korset, om blodet, kort sagt: Jesus er dette lyset du har fått å vandre i. Du finner ingen vei til himmel og salighet uten dette lyset! Som Jesus sier i Joh 8:12: «Jeg er verdens lys! Den som følger meg, skal ikke vandre i mørket, men ha livets lys.» Han er livets lys!

   «- slik skal mitt ord være, det som går ut av min munn. Det skal ikke vende tomt tilbake til meg, men det skal gjøre det jeg vil, og ha fremgang med alt som jeg sender det til,» leste vi i teksten vår her. (v.11).
   Det er nettopp tale om dette skaperordet, som kan gjøre en hellig skapning av den svarteste synder der det når frem til hjertet, og får flyttet ham eller henne over i sin Sønn, Jesus Kristus!
   Du er da ikke lenger den svarte synderen for Gud, men hellig, ren og fullkommen. Det er dette som er innholdet i vår tro – ikke hva vi er i oss selv, men i Kristus! – det gamle er, som nevnt, forbi! Ser du det nå? Det er sant, forstår du!
   Han har, i sin nåde, sendt deg dette sitt ord, sitt budskap, ikke for at du skulle sitte der å tvile på det, men takke Ham for det, om så alt i ditt gamle menneske roper nei!

   Det er jo dypest sett Jesus selv som er dette skaper ord. Som vi leser om Ham i Åp 19:13: «Han er iført en kledning som er dyppet i blod, og Hans navn er Guds ord
   Derfor slutter vår tekst slik: «Det skal være til et navn for Herren, til et evig tegn som ikke skal bli utslettet.»
   Ikke skal bli utslettet! Ordet om frelsen i Jesus Kristus skal aldri bli utslettet! Det gjelder til evig tid, så sant som Han denne frelse er knyttet til er evig!

   La oss ta med oss noen velsignede vers fra Hebreerbrevet til slutt: «Hebr 9:12: «Ikke med blod av bukker og kalver, men med sitt eget blod gikk Han inn i helligdommen én gang for alle, og fant en evig forløsning.» Hebr 10:14: «For med ett offer har Han for alltid gjort dem fullkomne som blir helliget.» Hebr 10:18: «Men der det er forlatelse for syndene, trenges ikke lenger noe offer for synd. Hebr 10:23: «La oss holde urokkelig fast ved bekjennelsen av vårt håp, for Han er trofast som gav løftet.»