|
Det første som rinner meg i hu, når jeg leser
dette, det er ordet fra Jes 43:19a: «Se, jeg gjør noe nytt! Nå skal
det spire frem.»
Overalt hvor Herren kommer
til og får gjøre sin gjerning, gjør Han noe nytt! Noe som ikke
var der fra før – en ørken til en skog eller åker for eksempel. Derfor
kan vi lese slikt som i teksten her – vers 12: «Fjellene og haugene
skal bryte ut i fryderop for deres ansikt, og alle markens trær skal
klappe i hendene.» Altså, selv naturen fryder seg der hvor Herren
får gjøre sin egentlige gjerning, som jo er å skape liv av ingenting!
David ber i Sal 51:12, helt
i samsvar med denne forståelse: «Gud, skap i meg et rent hjerte, og
forny en stadig ånd inne i meg!» Skap! Da er det alltid tale om å
frembringe av noe som det ikke er forutsetning for, det vil si, noe
helt nytt! Det er jo ifølge Skriften nettopp hva som har skjedd i
den troende – tenk bare på 2 Kor 5:17: «Derfor, om noen er i Kristus,
da er han en ny skapning, det gamle er forbi, se, alt er blitt nytt.»
Alt er blitt nytt! Men hva da med det gamle? – og nå må du huske
på at det er deg det tales om nå! – jo hør!: - det gamle er forbi!
Ikke så at det er borte –
nei, ikke ennå! – men det er borte for Gud, hva din person angår,
Han ser det nye, det rene hjerte Han nå har skapt i deg! Skapt i deg
ved troen på Jesus! Det er nemlig hva som har skjedd der et menneske
er kommet til tro på Jesus – der er blitt skapt et nytt, og etter
Guds mål, rent hjerte!
Men, sier du kan hende, du
som er av sannheten: Jeg ser jo bare et urent hjerte i meg, det velter
opp så mye grums derifra! Ja, men det ser du nettopp ut ifra det hjerte
Gud har skapt i deg nå! - uten det rene hjerte, ville du ikke se det
urene! Gud er hellig og tåler ikke synd, og nå har du fått del i det
samme! I all skrøpelighet riktignok, fordi du ennå bærer det gamle
med deg, som blander seg inn, men det eksisterer ikke lenger for Gud,
for det har vært et offerlam, et Guds lam, her på jord, som har båret
din synd bort fra Guds åsyn! Han om hvem døperen Johannes vitnet for
sine tilhørere – og nå i denne stund for deg: «Se der Guds
lam, som bærer verdens synd! (Joh 1:29; Joh 1:36).
Det kan også sies og forståes
som: Bærer bort verdens synd! Bort fra Guds åsyn! Slik som syndebukken
vi leser om i 3 Mos 16:20-22: «Når han (Aron) så har fullført soningen
for helligdommen og for sammenkomstens telt og for alteret, da skal
han føre frem den levende bukken. Og Aron skal legge begge sine hender
på den levende bukkens hode og bekjenne over den alle Israels barns
misgjerninger og alle deres overtredelser og alle deres synder. Han
skal legge dem på bukkens hode og sende den ut i ørkenen med en mann
som står ferdig. Og bukken skal bære alle deres misgjerninger med
seg ut i villmarken, og så skal han slippe bukken løs i ørkenen.»
E.K.
|
Ser du? – den bar med seg alle folkets synder bort fra dem!
Legg merke til hvor ofte det sto alle! Det er jo også hva vi
leser i 1 Joh 1:7: «Men dersom vi vandrer i lyset, likesom Han er
i lyset, da har vi samfunn med hverandre, og Jesu, Hans Sønns blod
renser oss fra all synd.» All synd! – for all vår synd
ble lagt på denne syndebukken, du ser der på Golgata!
Men hva er det for et lys det er tale om å vandre i? – jo,
nettopp det budskapet du hører fra Skriften nå – ordet om Jesus, om
korset, om blodet, kort sagt: Jesus er dette lyset du har fått å vandre
i. Du finner ingen vei til himmel og salighet uten dette lyset! Som
Jesus sier i Joh 8:12: «Jeg er verdens lys! Den som følger meg, skal
ikke vandre i mørket, men ha livets lys.» Han er livets lys!
«- slik skal mitt ord være, det som går ut
av min munn. Det skal ikke vende tomt tilbake til meg, men det skal
gjøre det jeg vil, og ha fremgang med alt som jeg sender det til,»
leste vi i teksten vår her. (v.11).
Det er nettopp tale om dette
skaperordet, som kan gjøre en hellig skapning av den svarteste synder
der det når frem til hjertet, og får flyttet ham eller henne over
i sin Sønn, Jesus Kristus!
Du er da ikke lenger den
svarte synderen for Gud, men hellig, ren og fullkommen. Det er dette
som er innholdet i vår tro – ikke hva vi er i oss selv, men i Kristus!
– det gamle er, som nevnt, forbi! Ser du det nå? Det er sant,
forstår du!
Han har, i sin nåde, sendt
deg dette sitt ord, sitt budskap, ikke for at du skulle sitte der
å tvile på det, men takke Ham for det, om så alt i ditt gamle menneske
roper nei!
Det er jo dypest sett Jesus selv som er dette
skaper ord. Som vi leser om Ham i Åp 19:13: «Han er iført en kledning
som er dyppet i blod, og Hans navn er Guds ord.»
Derfor slutter vår tekst
slik: «Det skal være til et navn for Herren, til et evig tegn som
ikke skal bli utslettet.»
Ikke skal bli utslettet!
Ordet om frelsen i Jesus Kristus skal aldri bli utslettet! Det gjelder
til evig tid, så sant som Han denne frelse er knyttet til er evig!
La oss ta med oss noen velsignede vers fra
Hebreerbrevet til slutt: «Hebr 9:12: «Ikke med blod av bukker og kalver,
men med sitt eget blod gikk Han inn i helligdommen én gang for alle,
og fant en evig forløsning.» Hebr 10:14: «For med ett offer har Han
for alltid gjort dem fullkomne som blir helliget.» Hebr 10:18: «Men
der det er forlatelse for syndene, trenges ikke lenger noe offer for
synd. Hebr 10:23: «La oss holde urokkelig fast ved bekjennelsen av
vårt håp, for Han er trofast som gav løftet.»
|
Julenatt
/ ottesang
