De hadde bygd det av fienden nedrevne templet opp igjen, etter at de var kommet tilbake fra landflyktigheten i Babylon, og det var jo en stor ting, en stor glede kan vi trygt si, men det var et skår i gleden for dem – det var ikke så flott og storslagent som det første.
   Og det er jo dette som ligger så dypt i vår falne sjel, at vi blendes – ikke da av det vakre og estetiske, for det kan være utelukkende positivt å feste blikk og oppmerksomhet på – men av det store og mektige – ja, gjerne gigantiske der stormannsgalskapen er kommet riktig i utfoldelse.  Naziarkitekturen var blant annet preget av det gigantiske, og det samme så av den gale diktatoren i Romania, kjempestort og ruvende! Det som i virkeligheten åpenbares i dette er nettopp den falne menneskesjel – det er rett og slett det djevelske som åpenbares i dette!
   Jødene som vi møter i teksten her – det er rett og slett deres sjel som rammes av dette, at templet ikke var storslagent nok, og det åpenbarer at deres sjel, eller deres hjerte, om du vil, ikke var rett for Gud!
   Paulus skriver i Rom 12:16: «Trakt ikke etter det høye, men hold dere gjerne til det lave!»
   Dette er midt imot det naturlige menneskes sinn og sans. Vi rammes av dette! Det åpenbares gjennom dette at vi er ikke som Gud vil ha oss! Vi vil være store, rett og slett. – så nå Herren taler til oss om å ikke se stort på seg selv, ikke være stolt, være ydmyk og lignende, så rammer det oss rett og slett fordi det er imot vår natur. Så vi står frem som gjenstridige, opprørere, rebeller, stolte, arrogante og lignende, og er vi så åpenbart svake at vi må holde oss noe tilbake så forbanner vi vår skjebne. Går jeg for langt nå? – jeg tror ikke det!
   Vi kan ha lange disputter og debatter om hva vi er blitt ved gjenfødelsen for eksempel, og fremstår som disse disiplene som gikk der i Jesu følge og disputerte om hvem av dem som var den største, aldeles uvitende om hva det ville koste Jesus, for at de i det hele tatt kunne være i Hans nærhet!
   Ser du din frelser på korset, ser du den kamp Han har? Ja, ser du det?

   De var misfornøyd med bygningsmassen disse jødene den gang, men det er jo hva som blir forkynt i dette huset som betyr noe – det er med andre ord, der herligheten blir åpenbart! – ha alltid det for øye!
   Det var jødene den gang vi møter i teksten vår – men så gikk de nå inn og ut av dette templet i hundrede av år, og hørte Ordet, om hvordan de skulle være og ikke være – men hjalp det dem? – forandret det noe som helst hos dem?
   Vi kan flytte frem til da Jesus sto frem blant dem – profeten Jesaja profeterte vel 700 år før det skjedde, hvordan det ville gå, når dette folkets fremste lot blikket sitt falle på Ham – bare hør - Jes 53:2-3: «Han skjøt opp som en kvist for Hans åsyn, som et rotskudd av tørr jord. Han hadde ingen skikkelse og ingen herlighet. Vi så Ham, men Han hadde ikke et utseende så vi kunne ha vår lyst i ham. Foraktet var Han og forlatt av mennesker, en smertenes mann, vel kjent med sykdom. Han var som en som folk skjuler sitt åsyn for, foraktet, og vi aktet Ham for intet.»
   For intet! Herren selv sto foran dem, og de aktet Ham for intet! Ikke noe kan bli mindre enn intet! Var det noen forskjell på disse og de på Haggais tid? Nei, ikke det spor!
   Men kristenheten da, som har vokst frem og bærer denne saktmodige og ydmyke Herrens navn – hva med dem? De som formantes til å holde seg til det lave? La oss bare se for oss de ruvende kirkebygningene i verden, Vatikanet om vi bare skulle nevne en ting. Ligner det på ydmykhet og tjeneste for andre? Bare spør deg selv: Hva skal det være til? Hva er årsaken til dette egentlig? Årsaken – har det sin grunn i den sjel som har gått til grunne i møtet med selv i Guds lovs lys, eller har det sin årsak i den falne sjel som lever i beste velgående? Hva sier du?

E.K.

   Men hva var det de ikke så disse arrogante, selvrettferdige, som foraktet denne skikkelsen som sto fremfor dem? De var sprenglærde i Guds ord, men det hadde ikke ført til noe annet enn hva apostelen peker på i 1 Kor 8:1b: «Kunnskapen oppblåser.» Så de så ikke det profeten videre vitner om i Jes 53:4-6, av den grunn som Guds ord åpenbarer i Jes 4:5b: «For over alt herlig er det et dekke.»
Så det er altså et dekke som må løftes av for at vi skal se sant på det som e av Gud! I Apg 9:18a, leser vi dette om det: «Og straks falt det likesom skjell fra hans øyne, og han kunne se.» Det lå et dekke over det herlige, med andre ord! Som et menneske som kan lese i Bibelen og bare finne noen tørre ord – ja, til og med kan komme til den konklusjon at det bare er eventyr. Herligheten er skjult for ham!
   Men da profeten – hva var det han videre vitnet om denne foraktede Messias?: «Sannelig, våre sykdommer har Han tatt på seg, og våre piner har Han båret. Men vi aktet Ham for plaget, slått av Gud og gjort elendig. Men Han ble såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger. Straffen lå på Ham, for at vi skulle ha fred, og ved Hans sår har vi fått legedom. Vi fór alle vill som får, vi vendte oss hver til sin vei. Men Herren lot den skyld som lå på oss alle, ramme Ham.»
   Dette så de ikke – at det var for deres skyld Han var så elendig! – Han bar den elendighet de ikke så i sitt eget bryst, den elendighet som med 100 % sikkerhet ville bære dem ned i helvetes avgrunn! Men det falt ikke noe skjell fra deres øyne! De så ikke det som Peter, Jakob og hans bror Johannes, fikk se: «Han førte dem opp på et høyt fjell, hvor de var for seg selv. Og Han ble forklaret for deres øyne. Hans ansikt skinte som solen, og Hans klær ble hvite som lyset.» (Matt 17:1-2).
   Den nye pakts herlighet - som er mye større enn den gamle, som beviselig ikke kunne føre dem til målet, men etterlot dem som slaver under syndens makt, det vil si, blinde for sannheten! – den er skjult, som under et dekke, selv om den er åpenbar. «Skjult, men åpenbar,» som det heter i sangen, om den kilde som her rinner.
   Den er likesom skjult under et dekke for oss, fordi vi ser etter det synlige, det som er stort etter våre naturlige begreper. Men hør hva apostelen kaller det: «Forkynnelsens dårskap!» I sin visdom fant Gud det for godt å frelse dem som tror, ved den, sier Ordet i 1 Kor 1:21.
   Foraktet var Han, holdt for intet, i sin samtid, og vi kan spørre: Har den sanne Jesus Kristus, Han som åpenbares i evangeliet, bedre vilkår iblant oss i dag? Nei, ofte ikke engang blant dem som roper høyest om at de tror på Ham!
   La Guds ord få dømme det som bor i deg etter ditt gamle menneske, så det nye kan få leve, det som er etter Kristus ifølge Kol 2:8.
   Hør nå hva som forkynnes her i vers 9 til slutt: «Dette siste huset skal få en større herlighet enn den det første hadde, sier Herren, hærskarenes Gud. Og på dette sted vil jeg gi fred, sier Herren, hærskarenes Gud.»
   Ja, hvilket sted var det, at Han gav fred? Det vet du vel godt, gjør du ikke? Om ikke så skal du få høre det fra Gud eget ord - Kol 1:19-20: «For det var Guds vilje å la hele sin fylde ta bolig i Ham, og ved Ham forlike alle ting med seg selv da Han gjorde fred ved blodet på Hans kors, - ved Ham, enten det er de som er på jorden, eller de som er i himlene.»
   Dette er Guds herlighet åpenbart i verden!