Av Herren!

   En heller malerisk tekst, den vi skal lese fra Herrens ord i kveld:

Esek 16:1-14

   1 Herren ord kom til meg, og det lød så: 2 Menneskesønn! Tal til Jerusalem så hun kjenner sine avskyelige gjerninger. 3 Si: Så sier Herren Herren til Jerusalem: Ditt opphav og din avstamning er fra kana'aneernes land. En amoritt* var din far, og en hetittkvinne* din mor. 4 Og med din fødsel gikk det slik til: Den dag du ble født, ble din navlestreng ikke avskåret, og du ble ikke vasket ren med vann og ikke inngnidd med salt og ikke svøpt i svøp. 5 Det var ikke noe øye som hadde medynk med deg, så de gjorde noe slikt med deg og forbarmet seg over deg. Men du ble kastet ut på marken, fordi de fikk avsky for deg den dagen du ble født. 6 Da gikk jeg forbi deg og så deg sprelle i ditt blod, og jeg sa til deg: Du som ligger der i ditt blod: lev! Ja, jeg sa til deg: Du som ligger der i ditt blod: lev! 7 Jeg gjorde deg til mange tusen som vekstene på marken. Du vokste og ble stor og nådde den høyeste skjønnhet. Brystene ble faste, og ditt hår vokste. Men du var naken og bar. 8 Da gikk jeg forbi deg og så deg. Og se, din tid var kommet, elskovens tid. Jeg bredte min kappe over deg og skjulte din nakenhet. Og jeg tilsverget deg troskap og sluttet pakt med deg, sier Herren Herren, og du ble min. 9 Jeg vasket deg med vann og skylte blodet av deg og salvet deg med olje. 10 Jeg kledde deg med fargerike klær og hadde på deg sko av takasskinn, og jeg bandt fint lin om deg og hyllet deg i silke. 11 Jeg prydet deg med smykker, og jeg la armbånd om dine hender og et kjede om din hals. 12 Jeg satte en ring i din nese og ringer i dine ører og en prektig krone på ditt hode. 13 Så smykket du deg med gull og sølv, og din kledning var av fint lin og silke og utsydd tøy. Fint mel og honning og olje fikk du spise, og du ble overmåte fager og vel skikket til å være dronning. 14 Ditt navn kom ut blant folkene på grunn av din skjønnhet. For den var fullkommen på grunn av de herlige prydelser som jeg hadde kledd deg i, sier Herren Herren.

   Skriften forkynner at vi i utgangspunktet er skilt fra Gud. Og da, i den forbindelse, taler Guds ord om en skilsmissegrunn – en årsak til dette tragiske! – Nemlig synden! Dette som er urent og ondt i Guds øyne, og som gjør at Han ikke kan ha samfunn med denne skapningen.
   Dette gjelder oss alle, som vi kan lese det i Rom 3:22b-23: «- For det er ingen forskjell, alle har syndet og står uten ære for Gud.»
   Gud gav loven, så de kunne få forsøke seg. Og det var det også mange som gjorde, og fortsatt mange som gjør. Paulus kunne endatil si, at han i rettferdighet etter loven var uten lyte – ustraffelig! Det vil si, etter sitt ytre liv, det vi kaller vandel. Men var han dermed ren for Gud? Å nei! – i all denne streben kjørte Paulus sitt eget løp. Det var han som ville være noe ved dette, og det var også han som vurderte resultatet til enhver tid.
   En tenker gjerne, at religiøse mennesker står et hakk over de åpenbart verdslige. De forsøker jo da iallfall. Men det var altså ikke av kjærlighet til Herren – ikke et udelt hjerte som lå til grunn!
   Har du noen gang virkelig stanset for det du ber i Fader Vår: «Skje din vilje!» Mener du det av hjertet? Det fremstilles gjerne så lettvint i dag med denne «Ja til Jesusforkynnelsen.» Men Jesus selv har ikke lovt oss noen lettvint vei, og derfor oppfordrer Han også til å sette seg ned og regne på om en er i besittelse av det som må til for å fullføre.
   Skriften har bare ett vitnesbyrd etter alle de som har lagt ut og forsøkt – Rom 8:3: «For det som var umulig for loven, fordi den var maktesløs på grunn av kjødet.» Og 1 Kor 15:50: «Men det sier jeg, brødre: Kjøtt og blod kan ikke arve Guds rike. Heller ikke skal forgjengelighet arve uforgjengelighet.»

   Vi talte om mennesket som etter fallet befinner seg på utsiden av en stengt himmel – og det kan ikke engang se inn! Uten at du blir født på ny kan du ikke se Guds rike sier Jesus i Joh 3 – og da langt mindre ta deg inn!
   Men Han kan se ut! Han ser oss der utenfor i mørket. Så ville Han åpne en dør for oss igjen. Vi i vår tilstand kunne ikke finne inn. Han måtte komme ut og hente oss inn. Har du tenkt på det noen gang – Den Hellige Gud steg ut i syndens verden, og ble en av oss. Sak 2:17 «Vær stille, alt kjød, for Herrens åsyn! For Han har reist seg og er gått ut av sin hellige bolig.»
   Han ble gjort til synd for oss som vi leser i 2 Kor 5:21. Og du vet, engelen sa til disiplene, da de kom til graven: Han er oppstått fra de døde! Han ble så til de grader en av oss – en av de døde! Slik opplevde Han både synden og syndens lønn! Han smakte det for alle!
   Det står i Hebr 1:3a: «Han er avglansen av Hans herlighet og avbildet av Hans vesen, og Han bærer alle ting ved sin krafts ord.»
   Jeg tenkte at Han skulle ta synden ut av mitt kjød, så jeg ikke mer fikk føling med den. Iallfall en klar seier! Men i andre del av vers 3 i Hebr 1, står det: «Etter at Han hadde fullført renselsen for våre synder, satte Han seg ved Majestetens høyre hånd i det høye.» Fullført renselsen! Jesus – Han er min renhet! Det var jo ikke noen egne synder Han skulle rense bort! – det var dine!
   Når den som lever i lyset synder, kjenner han med engang dommen – og det er en rett erkjennelse. Men Skriften vitner til en utløsning fra denne hjertets dom- Hebr 9:15: «- det har funnet sted en død til forløsning fra overtredelsene under den første pakt.» En død!
   Det nytter ikke å argumentere imot hjertets dom, for den er sann – det er tvert imot farlig å begi seg ut på det. Det er veien til forherdelse å kvele den stemmen. Men Ordet veier mer, så jeg kan tale mot denne hjertets dom på Ordets grunn. Det er sonet og forlatt! Sonet idet Han tok på seg din og min synd! Og slik tok Han skilsmissegrunnen bort – den er ikke mer! Hva er så skilsmissegrunnen nå? Jo, hør - 1 Joh 5:12: «Den som har Sønnen, har livet. Den som ikke har Guds Sønn, har ikke livet.»

E.K.

   Er ikke synden mer? Jo, det er den så visst, men ikke som skilsmissegrunn. Det er kommet en annen i stedet. Der hvor synden før sto og skapte skilsmisse – der står nå Jesus og forener. Og på samme måte som synden ble helt og fullt oss i fallet, er Jesus blitt helt og fullt oss i gjenopprettelsen. 1 Kor 1:30: «Kristus Jesus, Han som for oss er blitt visdom fra Gud, rettferdighet og helliggjørelse og forløsning.

   Du kan møte noen slike helgener nå og da, som mener seg å kunne vise til kristen vekst, idet de har lagt av seg ett og annet i det ytre. Men det er bare én utgang fra synd – det er Jesu Kristi rensende blod.
   Bli i min kjærlighet, sier Jesus, da skal du ikke ha noen mangel. Men jeg kan jo ikke bli i Hans kjærlighet ved noe annet, enn at Han får tale sitt nådesord til mitt hjerte!
   Jeg har mang engang forsøkt å helliggjøre med selv – men er jeg blitt mer hellig ved det? Nei, tvert imot – da har jeg virkelig fått erfare min synd: «Ifra hode til fot, Hjertets innerste rot, Kun en eneste masse av synd!»
   Slik er vår natur – vår lyst er å gjøre det onde!

   Ja, vi kan vel tale stort om seier over synd, å bli stående og lignende, så lenge vi ikke har opplevd Paulus’ erfaringer i Rom 7 på kroppen – i vårt eget liv!  Men når jeg sitter der og til tross for alle mine gode forsett har lidd det samme nederlag for hundrede gang, og mer, og opplever til min forundring og store sorg, at jeg hadde lyst til synden! – hva da?
   Jo, da er det bare en vei igjen, og det er den siste vei vi går viser det seg! – Nemlig Guds nåde i Jesus Kristus. Men det er Guds vei, for deg og alt som ellers heter menneske – alltid! Også den hundrede gang! Tro på Guds enbårne Sønns navn!
   Det står om dem som ved Guds makt holdes oppe ved troen til Jesu Kristi dag. Ved troen!
   Nei, vi kunne ikke ved vårt kjød åpne himmelen. Derfor kom Han selv i kjød, og åpnet himmelen. Hebr 10:20: «Til den (helligdommen) har Han innviet for oss en ny og levende vei gjennom forhenget, det er Hans kjød.»
   Selv sier Herren om dette sitt offer i Hebr 10:5: «Offer og gave ville du ikke ha, men et legeme dannet du for meg.» Et kjød! Og på dette rene legeme tok Han vår synd, bar det bort til dom, og forente oss med Gud. En død til forløsning kaller Skriften det. «Hva Sønnen meg har givet, Gjør meg for Gud så kjær!»

   Herren fant meg, slik som vi leser om Israel her, tilsølt av mitt eget og kastet utenfor! Det var Herren som steg ned hit med noe som går langt utover, hva vi kan fatte. Det kommer frem på mange måter i Skriften – bare en nå til slutt! Profeten Jesaja taler i Jes 61:10a, og sier: «Jeg vil glede meg i Herren, min sjel skal fryde seg i min Gud. For Han har kledd meg i frelsens drakt, i rettferdighetens kappe har Han svøpt meg – »
   Siste vers i teksten her nå – og måtte du se det: «- som jeg hadde kledd deg i, sier Herren Herren.»
   Ja, du har vel lest hva Adam sier til Herren på fallets dag - 1 Mos 3:10: «Jeg hørte deg i hagen, og da ble jeg redd, fordi jeg var naken, og jeg gjemte meg.»
   Fordi jeg var naken! Da forstår du nok bedre, det du leser i vers 8 i teksten vår: «Jeg bredte min kappe over deg og skjulte din nakenhet.»
   Synden har kledd oss nakne, for å bli i bildet! – Den har tatt fra oss alt! – Bare Herren kunne gi oss det tilbake!
   Jesus betalte, la det være nok, barn er du barn får du være!