Vi har helt fra Kain og Abels dager stått overfor disse begrepene, sann og falsk forkynnelse. Her i teksten finner jeg en sann forkynners fremste oppgave: «- fri den som er plyndret, ut av undertrykkerens hånd!» (v.12).
   Det er nettopp hva falsk forkynnelse, gal utleggelse av Guds ord, fører til – den plyndrer den som hører den, og legger ham inn under undertrykkerens hånd. Han bindes!
   «Hør Herrens ord, du Davids hus!» leser vi i vers 11 her. Davids hus, det vil si, menigheten på den tiden – Guds folk på jord.
   Israel tenkte slik, at Gud var en dommer over folkene rundt omkring, men ikke over oss, vi som har loven og løftene. Vi står under velsignelsen, vi er Abrahams barn, Gud er vår Far, vi er et utvalgt folk – du kan skjønne Gud er for oss! Ingen fare med andre ord.
   Så måtte Herren sende profetene, slike som Jeremia her, og tale dem til rette. Nei, det er ikke nok å ha Herrens ord, om det ikke er mottatt av hjertet. Måten dere lever på, og deres forhold til lov og evangelium, viser klart at dere ikke er Abrahams barn etter ånden! Og til slutt ble det jo helt klart ved dette at de sto Jesus etter livet. Dersom dere virkelig var Abrahams barn hadde dere ikke gjort det, som Jesus sier i Joh 8:40.
   Profetene var sendt til Guds folk, ikke hedningene. Vi kan også havne i den snare, og tenke: Oss er det jo greit med, men hvem skal vi sende til hedningene! Men hva skal du bringe dem?
   Hva sier Herren til Guds folk? Vend dere fra det som er synd! – det som er meg imot! – tjen ikke Mammon! – søk ikke ditt eget i denne verden! – det vil si, følg ikke din naturlige egenvilje, for den søker kun sitt eget! Skikk dere ikke like denne verden! Jeg tåler ikke urett og høytid sammen.
   Trenger vi å høre dette i dag? Står ikke Jesu ord der fremdeles - Matt 6:33?: «Søk da først Guds rike og Hans rettferdighet!» Først!

   De syndet og trøstet seg til at de hadde løftene. Men Herren sier: Deres gjerninger vitner mot dere! De viser at Herren ikke er tatt imot av dem. Et gudfryktighetens skinn riktignok, men fornektelse av kraften.
   Alltid trygge i dette som har med Gud å gjøre – klart at vår sak er i orden! Dette med Jesus og soningen er som 2+2.
   Er det virkelig slik et Guds barn har det? Nei, det skal være visst! «Kan du have meg kjær, Rett så heslig jeg er?» Jeg ofte er i frykt og fare, Og tenker alt er selvbedrag, Jeg synes livet ei vil svare, Som når det rett var hjertets sak!» «Vokt meg vel på ferden, Redd jeg er for verden, Redd jeg er for meg!!»
   Ja, hør på disse sangerne! Undrer meg på, om jeg virkelig kan være en kristen, slik som jeg nå engang er! Det er så mye synd og juks og fanteri av alle slag som popper opp fra dette hjertet. Jeg kan ikke se med lett hjerte, på dette – jeg kommer i tvil om min nådestand hos Gud. Det blir ikke noen enkel sak dette, det blir et indre rop etter Jesus. Lar meg ikke trøste av noe annet enn Hans ord!
   Et Guds barn kan ikke tillate seg det som ikke er rett. Det må han til Jesus med! Slik er det når lov og evangelium er virksom i ham. Du drives av Ånden, og da drives du til Jesus. Ikke slik at du slenger innom et møte en søndag en gang iblant, mens du ellers er opptatt av din karriere her i verden, men drives! Du lever ikke lenger din syndige egenvilje, men Jesus, for all del, lev du i meg!

E.K

   Det står noe fint om Jesus i Skriften – Han eter med tollere og syndere! Men hvordan kunne Han, den Hellige, fullkomment rene, gjøre det? Jo, fordi Han selv hadde tatt på seg deres synd! Forstå det rett – i det selskapet var det altså bare én synder – Jesus! – til tross for at Han i seg selv ikke visste av noen synd – derfor, og bare derfor, kan også den rene og hellige være blant oss her, nå i denne stund – fordi Han bar vår synd på sitt legeme. Ikke på grunn av noe, i eller ved oss, ikke fordi vi har gjort noe eller blitt noe, men ene og alene for Hans skyld!
   Hva sier Han så til deg da? Jes 43:24b: «Du har bare trettet meg med dine synder, og voldt meg møye med dine misgjerninger.» Igjen: - bare! Og videre i vers 25: «Jeg, jeg er den som utsletter dine misgjerninger for min skyld, og dine synder kommer jeg ikke i hu.»
   Hvor blir du av her?

   Å du, hvor det sitter i oss dette, at det er jeg som må være noe, ha noe! «Kom til meg, alle som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile!» sier Jesus. (Matt 11:28). Hvile fra dine gjerninger! Det er nok det som Jesus gjorde!
   Først da kan jeg puste ut, og først da kan jeg tjene Gud!

   Når du står overfor lovens ord, som klart viser deg hvordan du må være for å få adgang til Guds rike – hvorfor stiller du ikke spørsmålet da: Når jeg vet hva godt jeg skal gjøre, hvorfor gjør jeg det ikke da?
   Hva blir svaret?
   Et Guds barn finner ikke noe som er rett, når han søker i seg selv – derfor blir resultatet som sangeren skriver det: «Ånda mi søkjer deg, du livsens ord.»

   La det stå fast – det var en forferdelig villfarelse jødene var falt i, at de sto i en særstilling på grunn av sin tilhørighet til en gruppe! Deres særstilling var at Guds ord var gitt dem fremfor andre folk, og ikke at det var noe prisverdig ved dem.
   Det er så mange trøstebekker vi er så altfor snare til å drikke av. Og det er så mange som forkynner slike trøstebekker, og er et kjennetegn på de som kommer under slike forkynnere – de kommer aldri ut i friheten! Det vil si, den frihet Kristus har kjøpt oss til, for den som regner med noe ved siden av Jesus, er skyldig til å holde alt det loven krever. ALT!
   Ser du – det er en forkynnelse som binder! Men den forkynnelse som viser synderen til Jesus, den setter i frihet, der den blir mottatt! Med undring eg ser eg er fri! – som vi synger i en sang. Er fri!

   Den elv som rinner ut fra Guds og Lammets trone, det er livets vann, og klar som krystall, kan vi lese i Åp 22:1. Ikke noe grums i den – det er ordet om korset! Det svikter deg ikke! Der ble det tatt bort, alt det som var et hinder for deg! Igjen: ALT!