Moses, han som ble berget på forunderlig vis fra disse som slo alle israelske guttebarn i hjel ved fødsel, tatt inn i Faraos slott av kongens datter, og vokste så opp der. Allerede fra fødselen ser du hva Gud ville med ham, utvalgt til å føre Guds folk ut av trelldommen i Egypt.

   Du kan spørre om det skjer noe med det menneske Herren tar seg av? – da er Moses et godt forbilde på det. Fra først av går han sterkt frem i sin egen fyrighet kan du si, når det gjelder å bedre israelernes sak i landet, men ender da opp med å slå en egypter i hjel. Noe som medfører at han må rømme landet. Så langt kom han da han ut fra egne krefter og forstand ville gjøre Guds gjerning – en rømling som ikke kunne legge to pinner i kors for å hjelpe sitt folk.
   På denne flukten fra Farao endte han opp hos Presten i Midian, han du leser om i teksten her, Jetro. Han ble gift med datteren hans Sippora, og gjette småfe for svigerfaren sin i årtier. Så skjer det vi leser om her i teksten – Gud, Herren kommer til ham og kaller ham til denne for Moses ufattelig store og skremmende gjerning, å skulle gå til Farao og be Israels folk fri til å utvandre. Så kjenner du Moses’ vanskeligheter med dette gjenstridige folket gjennom mange år i ørkenen. Og hør da hvordan det ender med Moses – hva sier han om Gud? - 5 Mos 33:26a: «Det er ingen som Gud, Jesurun!»
   Ingen! For et vitnesbyrd, ikke sant? Og så vil jeg spørre deg: Vet du noen bedre? Eller har du Moses’ vitnesbyrd, du også? Det er ingen som Han! Og så har du på den annen side Guds vitnesbyrd om Moses – og det gir svar på det spørsmål vi stilte til å begynne med: Gjør omgangen med Herren noe med oss? 4 Mos 12:3: «Men Moses var en meget saktmodig mann, mer enn alle mennesker på jorden.»
   Dette vitner Guds ord om ham! Saktmodig, mer enn alle mennesker på jorden!
   Hvor er nå den fyrige mannen som slo egypteren i hjel? Der ser du en sann vekst i Herren! Ikke en som fekter som en demagog på talerstolen, men en som ikke tiltar seg noe som helst, men bare går, når Herren sier gå, på samme grunn og løfte som Moses fikk her – vers 12a: «Han sa: Sannelig, jeg vil være med deg!»
   Jeg vil være med deg! På det går han! Han regner ikke mer med sitt eget, og skulle det skje – for det gjør det jo dessverre – så bekjennes det som den synd det er! Du regner med ditt eget syndige jeg! Men det er blitt noe nytt med meg nå, vil du kanskje si - nå er jeg en krristen, en gjenfødt osv. Nei, likesom Moses her, får du samme befaling – vers 5: «Dra dine sko av føttene! For det sted du står på, er hellig grunn!»
   Når du har med Gud å gjøre, da har du med Den Hellige å gjøre, og der duger ikke noe av ditt eget! Som Peder Tallaksen – en frikirkeforstander i Kristiania i sin tid – skriver i en postille over denne teksten: Skoene er et bilde på, et symbol for, menneskets vandring på jord, og det må av i møte med Gud! Det duger ikke der, men brenner opp! Når vi en dag går inn i himmel og salighet, hvilket vi alle her forhåpentligvis gjør, blir alt -alt! – vårt eget liggende igjen på utsiden!

E.K.

   Heller ikke Moses kunne møte Gud ved hva han var i seg selv, men kun ut fra Guds utvelgelse! Det var dit Herren måtte føre ham, før Han kunne bruke ham! Du vokser nedover og Jesus vokser oppover, om vi kan si det slik!
   Tenker du at du skal gjøre storverk, enn si, noe som helst for Herren ut fra deg selv, så hør et par ord av apostelen Paulus. Først 2 Kor 3:5: «Ikke så at vi av oss selv duger til å tenke ut noe som av oss selv, men vår dugelighet er av Gud.»
   Ikke engang tenke ut! Og så Ef 6:19: «- og be også for meg, at det må bli gitt meg ord når jeg åpner min munn, så jeg med frimodighet kan kunngjøre evangeliets hemmelighet -.»
   Han kunne altså ikke kunngjøre, eller forkynne, evangeliets hemmelighet uten at det ble gitt ham ord! Gitt ham!
   Kan du forkynne evangeliets hemmelighet? Ja, er ikke det enkelt da, tenker du kan hende? Da kunne du nok trengt en samtale med Paulus! Han sto virkelig for Herren uten sko, for å bli i bildet. Så alt sitt eget som skarn og roste seg av Jesus alene!
   Og det er nettopp hva vi er vitne til i denne teksten vår også – det er ikke Moses, men Herren selv som skal føre folket ut av trelldommen. Moses er bare talerøret for ham – uten Gud er han bare en gjeter for småfe. Det hadde han selv innsett nå!
   Jeg vil spørre deg nå: Hva har du innsett i så måte? Hva erkjennelse har du?
   Jesus sier det da også til den enkelte av oss i Joh 15:5: «For uten meg kan dere intet gjøre.» Intet! Ikke noe som helst! Ikke det minste! Absolutt ikke noe! Hvor hardt må en ta i, før dette begynner å sive inn - hva sier Jesus her? Hører du ikke ordet? Ser du ikke hva som står der når du leser?

   Du vet, når det gjelder en som har mistet alle sine midler i denne verden, sier en gjerne: Han står på bar bakke! Det kan ikke sies om en troende – som jo nettopp har mistet alt sitt eget – men han står ikke på bar bakke, men på hellig grunn! Det er den sjelesørgeriske delen av det, vet du – du er ikke fratatt noe uten å få noe igjen – nei, tvert om, du har fått dobbelt igjen, sier Ordet i Jes 40:2. Alt du nå har mistet er det som stengte deg ute fra Guds rike, alt det du har fått er det som har åpnet himlenes rike for deg.
   For noen – de som går inn gjennom porten – er dette det saligste budskap, inn på en annens verdier – for andre er dette det mest fornedrende og ydmykende av alt, for de vil ikke gi slipp på den verdi de mener sitt eget å ha.

   Jeg håper du kan gå herfra nå, med senkede skuldre, og med en takk i hjerte og munn: Takk Jesus, at du er både Porten og Veien helt hjem! Jeg trenger virkelig ikke noe mer enn deg og den gjerning du har utført på jord, da det var en gjerning nettopp for meg.