Et meget, meget alvorlig budskap! Det kan vi nok være skjønt enige om, vi som nettopp hørte det nå, ikke sant? Å, når jeg hører eller leser slike ord i Skriften, så må jeg forbanne min synd. Å, at jeg skal være så gjennomsyret av den og - å, at jeg skal være så uendelig svak overfor den, når jeg nå ser hvordan min Herre og Gud ser på synden i et menneske og i et folk! Hvor alvorlig dette er altså!
   Hør hvordan profeten Jeremia hadde det der han befant seg mellom den Hellige Gud og et fallent folk som fulgte sine egne veier, i Jer 20:8: «For så ofte jeg taler, må jeg skrike! Jeg må rope om vold og ødeleggelse. For Herrens ord er blitt meg til hån og til spott hele dagen.»
   Herrens ord er blitt meg til hån og til spott! Det vil altså si, at det var Herrens ord som var gjenstand for deres spott. Og profeten kjente konsekvensen av deres synd - hva som ille komme over dem, men de brydde seg ikke, ville ikke høre på det, men - som nevnt - bare spottet det! Akkurat som Lots svigersønner, da han uttalte Guds dom over Sodoma og Gomorra - det står i 1 Mos 19:14: «Da gikk Lot ut og talte til sine svigersønner, de som skulle ha døtrene hans. Han sa: Stå opp og dra bort fra dette stedet, for Herren vil nå ødelegge byen. Men svigersønnene tenkte at han drev gjøn.» At han drev gjøn! Det ble deres undergang!
   Tror du Noah ble spottet, der han bygde arken inne på land? Har de blitt, og blir de fortsatt, spottet, de som tror på den korsfestede og oppstandne frelser alene? Å ja, spottet midt i menigheten! Og hør profetien om folket i den siste tid, på dette området, i 2 Pet 3:3-4: «Dette skal dere først og fremst vite, at i de siste dager skal det komme spottere med spott, som farer frem etter sine egne lyster og sier: Hvor er det blitt av løftet om Hans gjenkomst? For fra den tid fedrene sovnet inn, forblir alt slik det har vært fra skapningens begynnelse.» Spotter Herrens ord! Og som kristen må du bære noe av den samme forsmedelsen som profeten klager over!
   Men som David forkynner i sin salme 22:23: «Jeg vil kunngjøre ditt navn for mine brødre, midt i menigheten vil jeg lovprise deg!» Og i salme 145:7: «Minneord om din store godhet skal de la strømme ut, de skal synge med fryd om din rettferdighet!»
   Om din rettferdighet! - merk deg det! Det er hva de skal synge - og det med fryd - om! I Rom 5:19, vitner apostelen om denne rettferdighet: «For likesom de mange kom til å stå som syndere ved det ene menneskes ulydighet, så skal også de mange stå som rettferdige ved den enes lydighet.» Rettferdig for Gud, ved Jesu lydighet! Er ikke det et budskap å synge med fryd om for den som ser bare synd i seg? De som forferdes over Hans ord. Som det heter i Jes 66:2: «Men den jeg vil se til, det er den elendige, og den som har en sønderbrutt ånd og er forferdet over mitt ord.»
   Ja, forferdes du ikke over det ord vi leser fra profeten Amos her? Det skulle vel ikke være meg, spurte disiplene,når Jesus talte om den som skulle forråde Ham.

   «Så lot Herren Herren meg se dette synet: Det stod en korg med moden frukt der. Og Han sa: Hva ser du, Amos? Jeg svarte: En korg med moden frukt. Da sa Herren til meg: Enden er kommet for mitt folk Israel. Jeg vil ikke lenger bære over med dets synd.» (v.1-2). Synden var blitt moden! En korg med moden frukt!

   Du kan si det slik, at synden er jo der hele tiden, men holdes i sjakk ved lover, ved dannelse, ved hva som er akseptabelt i det samfunn du lever i og lignende - men når det går mot modning - tenk bare på en hvilken som helst frukt, den modne frukten er der helt fra blomsten bestøves, men det skjer en utvikling inntil moden frukt. Hva er det da som skjer, om den bare får fortsette? Jo, det skjer en total forråtnelse!
   Så også med synden! Som apostelen Jakob vitner om det i Jak 1:14-15: «Men enhver som blir fristet, dras og lokkes av sin egen lyst. Når så lysten har unnfanget, føder den synd. Men når synden er fullmoden, føder den død.»
   Og så fortsetter han med noe meget viktig apostelen, idet han skriver like på dette - vers 16-17: «Far ikke vill, mine kjære brødre! All god gave og all fullkommen gave kommer ovenfra, fra lysenes Far. Hos Ham er ingen forandring eller skiftende skygge.»
   Hvorfra skal du forvente deg god og fullkommen gave? Jo, ovenfra! Fra Ham - lysenes Far, som Han kalles ved dette tilfelle. Ikke fra deg! Nei, som Paulus forkynner - nok ikke helt uten sorg i sinn - i Rom 7,18: «For jeg vet at i meg, det er i mitt kjød, bor intet godt. For viljen har jeg, men å gjøre det gode, makter jeg ikke.»

E.K.

   Hør nå det! Det er avgjørende! Det skiller det ekte fra det falske! Sannhet fra løgn! Lys fra mørke! Det som fører til himmel og salighet fra det som fører i evig fortapelse! Det gode, det fullkomne var ikke i ham, det var i Kristus, derfor ventet han seg det kun derfra! Det er i Kristus det jeg skal stå for Gud ved! Når jeg ser på meg selv, så må jeg nettopp forferdes, for jeg ser det jo i lys av Den Hellige! I dag går de rundt i den kristne menighet og synger om hvor verdifulle de er! Altså ut fra seg selv!
   Det er ikke mulig for en som har vandret i Guds lys over det gamle menneske, å finne noe verdifullt der - det vil si, noe som består for Gud! - men at en er elsket av Gud, tross alt, utover alt hva vi kan forestille oss, det er mulig for et menneske. Og her er grunnlaget for samfunnet, det fortrolige samfunn med Gud!
   Nå skal jeg si noe som du nok synes lyder rart: Da mennesket ble drevet ut av Edens hage – stedet for det fortrolige samfunn med Gud – da var det hele mennesket som ble drevet ut. Det var ikke en flis igjen der, som kunne forbli innenfor portene til samfunn med Gud! Alt var ødelagt! Det var ikke noe igjen som var verdifullt for Gud! Gud har ikke frelst oss fordi vi var verdifulle eller innehadde noe verdifullt, men fordi Han er stor i sin nåde og barmhjertighet!
Det er fint at man søker å bygge opp et menneskes selvrespekt og selvfølelse, men det hører til psykologiens sfære, eller domene, og gjelder det rent menneskelige plan. Gud sendte oss ikke ut for å berge menneskers selvrespekt og selvfølelse, men sjelen, som på grunn av den iboende synd er fortapt! Lik det eller ikke, men det er Guds ord, min venn!

   «Men når synden er fullmoden, føder den død,» hørte vi. Guds ord bruker visse tegn på, når denne forferdelige frukten er moden til død. Skal bare lese noen - først fra Jes 3:9: «Uttrykket i ansiktene deres vitner mot dem. Om sin synd taler de åpent som folket i Sodoma, de skjuler den ikke. Ve deres sjeler, for de volder seg selv ulykke!»
   Dette er like før dommen rammet Israel, og her nevnes to ting vi skal merke oss: Uttrykket i ansiktene! - og at de talte åpent om sin synd! Altså har samfunnet gått i forråtnelse. Du behøver ikke lenger skjule det som er galt og skamfullt. Og så i Esek 2:4: «Til barna med de frekke ansikter og hårde hjerter sender jeg deg.»
   De frekke ansikter! Det er noe spesielt det! Det indre viser seg i det ytre! Når tilstanden er slik i et samfunn, da skal vi vite at dommen er nær.

   Jeg har flere ganger nå sagt: Hør nå! Merk deg! Legg merke til! og lignende. Hvorfor? For jeg ønsker verken for deg eller for meg selv, den tilstand, dette forhold til Guds ord, som vi leser om her. Det er som om Ordet flyr ifra deg!    Hør igjen til slutt!: «Se, dager kommer, sier Herren Herren, da jeg sender hunger i landet, ikke hunger etter brød og ikke tørst etter vann, men etter å høre Herrens ord. Da skal de flakke om fra hav til hav, fra nord til øst. De skal flakke omkring og søke etter Herrens ord, men de skal ikke finne det.» (v.11-12).

   Alt var fritt, uforskyldt av nåde - himmelens dør var slått vidt opp, slaktofferet kunne sees der inne, men de ville ikke det - nei, noen gikk til syndens pøl, som disse vi leser om i teksten her, som hatet høytidsdager, for da kunne de ikke drive tilbedelse av sin sanne gud, Mammon, mens andre gikk til egen fromhet og gudfryktighet og rettferdighet og hellighet.

   Jesus har for deg åpnet en dør som ingen kan lukke til - la nå for all del ikke det gå deg forbi, kjære venn! det er bare én inngang, det er Lammets blod, det dyrebare blod - men den inngang kan til gjengjeld intet stenge igjen for deg. Om du vender det ryggen og går bort, så står ennå porten åpen for deg, men bak din rygg! Det er tragisk.
   Men å er du vel ikke blant dem, men blant dem som kun har sitt håp i Jesus selv, for alt annet brister.