Et mektig møte Jesaja har med Herren her. Det livsforvandlende i profetens liv var fremfor alt dette, at han fikk et aldeles nytt innsyn i, og forståelse av hvem og hvordan Herren faktisk var.
   Han var en virkelig Herrens tjener Jesaja – sendt til folket med et budskap fra Herren. Et budskap så lite i folkets favør at han endte opp med å bli forfulgt og saget i to. Og slik er det vel alltid med det sanne budskap fra Herren. Men det blir stående som et vitnesbyrd over profeten, han holdt fast på det budskap han hadde fått å forkynne uten å vike for folkets press.
   For det store flertall er det alltid til anstøt, for det følger aldri åndsstrømningene i tiden. Verken de verdslige eller de religiøse, men er tvert imot alltid på kollisjonskurs med disse.
   Alt dette i vår tids kristenhet som inngår kompromiss med verdens vis, åpenbarer bare at det ikke er av Gud, eller iallfall har veket fra Ham.
   Jesaja var jo sendt med et forferdelig domsbudskap til folket, for deres synds skyld - deres frafall fra Herren. Men likevel ser vi en rest blir igjen av folket. Og det var de som gav Gud rett i sitt hjerte, da de hørte budskapet. Altså ikke bare med munnen, men i sitt hjerte, og tok dommen innover seg.
   Vi vet jo at Herren også taler til profeten Elias om en liten flokk som ikke hadde gått etter de forførende åndsstrømningene i Israel. Sju tusen som ikke hadde bøyd kne for Ba’al.
   Å du, om en måtte bli regnet blant dem Herren åpner for. De som Han regner for sine, nemlig de som har tatt imot Hans ord. De andre støtte Guds budskap fra seg, og krevde ord de kunne like å høre – ord som stemte med deres, en kan si: åndelig forvillede, tanke og vilje.
   Dette er jo den mest alvorlige synd et menneske kan begå – lukke sitt øre for Herrens ord, og kreve budskap som passer det selv. Å stå Guds ord imot, det er å stå Den Hellige Ånd, sannhetens Ånd, imot!
   Det får den konsekvens at Gud overlater dette mennesket til seg selv og sin egen dømmekraft, og da er det i grunn ingen grenser for hva et menneske kan synde og leve i verdslighet og likevel tro seg å høre Herren til.
   Det er dette Jesus har lagt oss på hjerte å be om i Fader vår – at det ikke må skje! «Led oss ikke inn i fristelse!» Gud er fortsatt en hellig Gud og forblir det for evig!
   Men det var denne situasjon dette folket befant seg i.

   Men vi ser også noe annet her – Jesaja måtte selv ta denne dommen innover seg: «Da sa jeg: Ve meg! Jeg er fortapt, for jeg er en mann med urene lepper, og jeg bor midt iblant et folk med urene lepper. Og mine øyne har sett kongen, Herren, hærskarenes Gud.» (v.5). Intet kjød er rent for Gud! Han var selv en av dem som var av sannheten og ble berget. En kan ikke tale fullt ut om noe en selv ikke har erfart og erkjent som sannhet. Da blir det bare teorier uten den nødvendige åndskraft. Du kan gå på møter i dag for å høre Guds ord, men i de aller fleste tilfeller får du slett ikke det, men en hel del mennesketanker om og rundt Guds ord. Konsekvensen av dette er at du blir sittende igjen med det bestemte menneskets, eller den bestemte menighets tanker om Guds ord, men ikke hva Guds ord faktisk forkynner. Årsaken er mangelen på personlig møte med den Herre de mener at de tjener!
   Våre første foreldre falt – djevelen fikk sådd sin sæd. Legg merke til hvordan han kom! Han fikk henne bort fra Guds ord ved at han fikk henne til å se på frukten - 1 Mos 3:6: «Kvinnen så nå at treet var godt å ete av, og at det var en lyst for øynene - et prektig tre, siden det kunne gi forstand. Så tok hun av frukten og åt. Hun gav også sin mann, som var med henne, og han åt.»
   Slik kommer han til oss også i dag gjennom falske åndsstrømninger: Se på frukten! Se på hva som skjer! Og så glemmer en Guds ord, det vi har fått å forholde oss til.
   Han fikk sådd sin natur i dem – og djevelens natur det var å ville være Gud lik. Altså var han tvers igjennom hovmod, stolthet, selvhjulpenhet, selvdyrkelse, dette å ville være stor i andres øyne, beundret osv. Alt dette stammer fra han som hører avgrunnen til. Og vi er vel dessverre også vel kjent med dette.
   Det de fleste tenker, som i det hele tatt går med på at det er noe galt med mennesket, det er at det er en skade som må rettes opp. Men når Gud bare får ta seg av det, så blir det straks så mye bedre. Han skal likesom få skikk på en! Men nei – det er en sterkt medvirkende årsak til all falsk gudsdyrkelse, at mennesket ikke ser sant på seg selv. Da kan et menneske finne ro i religiøsiteten eller i politikken.
   Slik var det også med Israel – vi gjør jo slik og slik som Ordet forkynner, tenkte de – hva er det da som er galt? Det uhyggelige resultat av dette var at Israel ikke forsto Jesajas’ budskap, men opplevde det som regelrett urettferdig. Hva er galt? Slik opplevde de også Jesu forkynnelse, som direkte urettferdig, fordi den rammet den egenrettferdighet, som de selv opplevde som rettferdighet for Gud. Slik vil alltid det kristelig-religiøse menneske oppleve Jesu forkynnelse. Grunnen til at det gjerne går så greit, har sin årsak i at det er så sjelden det er Jesu forkynnelse som lyder i forsamlingen.

E.K.

   Det får vi se når disse som var opplyst av Den Hellige Ånd talte – som David for eksempel. Jeg har ikke lyst til slaktoffer og brennoffer, men at dere tar imot mitt ord, sier Herren. Og Jesus gjentar det, slik som i Matt 20:28 og Mark 10:45: «- likesom Menneskesønnen ikke er kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv til en løsepenge i manges sted.»

   De åndeliggjør den falske gudsdyrkelse, som Israel med gullkalven. Forsøker å lege skaden på lettferdig vis, som vi kan lese det et par steder hos profeten Jeremia. Har ikke bruk for Guds medisin!
   Gud sa ikke at de ville ta skade av å ete av treet – men dø! Du som måtte forkaste Guds ord – prøv å komme utenom det! – konsekvensen av å forkaste Guds ord!
   Det er hva som mangler mennesket – det er uten liv for syndens skyld, under Guds dom med alt sitt. Alt sitt! - Og Herren vitner om dette livet vi er i mangel av: Det er i Hans Sønn! Det er i Jesus! Og det er gitt oss i Ham! Og med det er det også sagt, at utenfor Ham er ikke liv!
   Det er virkelig ingen egentlig hjelp i at mennesker bestemmer seg for å bli kristne og gir seg ut på det. Det kan føre til en menneskelig sett finere måte å leve på i det ytre, og har som sådan en god effekt og verdi, men det livet vi mangler er ikke å oppnå i disse ting. Og vi står midt i vår kristne bekjennelse like fremmede for Gud som hedningen, med alle våre tanker om Gud. Og uten sann korreksjon av Guds sanne ord fører det til verste av alt i Herrens øyne – hykleriet! At vi forsøker å være og fremstille oss selv som noe vi ikke er av hjertet! For hva hjelper det om vi forsøker å leve som kristne – ja, hva hjelper det om vi roser oss av Herrens navn, dersom vi er fremmede for gjenfødelsens under og uten liv i Gud?
   Dette Jakob skriver om i Jak 1:18 – å bli født ved sannhets ord. Det var et ord som satte meg inn i et nytt forhold til Gud, nemlig ordet om korset. Jeg fikk se at det var gjort fullgod soning for meg. Var gjort -!

   «Da spurte jeg: Hvor lenge, Herre? Og Han sa: Til byene er ødelagt og folketomme, og husene uten mennesker, og landet er ødelagt og blitt til en ørken. Herren skal drive menneskene langt bort, og tomheten blir stor i landet. Om det ennå er en tiendedel igjen i det, så skal også den bli fortært. Men likesom det blir en stubb igjen av terebinten og eiken når en feller dem, slik skal en hellig sæd være den stubb som blir igjen av folket.» (11-13).
   Herren søker å rive en og annen ut av ilden.

   Ja, i dette møtet med Herren fikk Jesaja se, hva han var laget av, fordi det var et møte med den tre ganger hellige Gud: «Og den ene ropte til den andre og sa: Hellig, hellig, hellig er Herren, hærskarenes Gud! All jorden er full av Hans herlighet!» (v.3).
   Men han opplevde også soningen! Da profeten opplevde sin store syndenød idet han i dette Åndens lys så sine egne urene lepper osv., leser vi: «Da fløy en av serafene bort til meg. Han hadde en glødende stein i hånden. Med en tang hadde han tatt den fra alteret.» (v.6).
   Fra alteret - merk deg det! - Der offeret ble brakt! Der Jesu Kristi, Guds Sønns blod en dag skulle spredes ut! Eller stenkes som Skriften kaller det! Og nå kunne profeten svare umiddelbart på Herrens spørsmål: «Da hørte jeg Herrens røst: Hvem skal jeg sende, og hvem vil gå for oss? Da sa jeg: Se, her er jeg, send meg!» Ingen kan gå med budskap fra Herren, uten at denne steinen fra alteret - for å bli i bildet - har rørt ved dem!
   Han ble satt i frihet, og først da kunne han si: «Se, her er jeg, send meg!» (v.8). Dette skremmende møtet med Herren i sin hellighet, overbeviste profeten i ett nu, at selvstrevets vei var nytteløs – det måtte soning til, og dermed kunne han se inn i og få del i, den fullkomne frihet! Nemlig hvilen i Herrens stedfortredende gjerning!
   Det er det samme Jesus sier til den rike unge mann som kommer til Ham med spørsmålet om hvordan han skal arve evig liv. Selg alt det du eier – det du eier! – Kom så og følg meg! Og Jesus sier ikke: Kom så og gjør en masse for meg, men følg meg. Maria har valgt den gode del, det ene nødvendige, Herren selv, som ikke skal tas fra henne. Altså fokus flyttes fra det du har i deg selv og i denne verdens ting, til hva som er gitt deg for intet i Ham!
   Så er det nødvendig å ta det med oss innfor Herren igjen og igjen. Hva er det som får meg til å tro at jeg er på vei til himmelen? Hva er det som gir meg frelsesvisshet? Hvorfor regner jeg meg, og bekjenner jeg meg, som en kristen? En må for all del ikke slå seg til ro uten visshet om barnekår hos Gud!
   Det står om en som var kommet inn i bryllupssalen uten bryllupskledning og får dermed spørsmålet: Hvordan er du kommet inn hit? Hvordan? Du som leser nå - hvordan kom du inn? Måtte vi da alltid kunne svare: Ved Jesus Kristus, min frelser og min Gud!