For jeg ville ikke
vite av noe blant
dere, uten Jesus Kristus, og Ham
   korsfestet.

1 Kor.2,2
  Tilbake            
                                               5 søndag i treenighetstiden

 

 

 

 

 

For mens vi ennå var skrøpelige, døde Kristus til fastsatt tid for ugudelige. Rom 5:6


Overgi din sak til Ham!

Job 5:6-11

   6 For ulykke gror ikke opp av støvet, og møye spirer ikke frem av jorden. 7 Men mennesket fødes til møye, likesom flammens gnister flyr høyt i været. 8 Men jeg ville vende meg til Gud og overgi min sak til Ham - 9 Han som gjør storverk som ingen kan granske, og underfulle ting som ingen kan telle, 10 som sender regn ut over jorden og lar vann strømme ut over markene, 11 som opphøyer de ringe og lar de sørgende nå frem til frelse.

  Hvis jeg var deg så ville jeg … Det er et kjent uttrykk iblant oss, og nå bruker denne Elifas dette overfor Job. Job som var i stor nød og i ferd med å miste sin gudstro: «Men jeg ville vende meg til Gud og overgi min sak til Ham -,» sier Elifas. (v.8).
   Nød – kan hende du også kjenner til begrepet nød, av egen erfaring? Kanskje det bak den fasaden folk ser, er mye nød, gamle verkesår, brustne håp, livet ble ikke slik som du hadde drømt om og ønsket, sykdom, frykt for sykdom, døden, kan hende synd og leie tendenser du ikke får bukt med. Synd og tendenser som likesom river kristenlivet ditt i filler gang på gang.
   Eller har du fått det på skinner? Et kristenliv som går som en klokke – på sekundet nærmest. No problem, som engelskmannen sier.
   Jeg spør meg selv: Finnes det virkelig mennesker som har et slikt kristenliv? Kan den åndelige forblindelse bli så stor hos en som bekjenner kristennavnet, eller er slikt noe bare en maske utad som skjuler den virkelige nød? Jeg har ikke fred! – jeg har ikke frelsesvisshet! – jeg har ingen sann glede! Eller har du – for å bli i bildet – som likesom sakker tolv timer i døgnet? Helt ubrukelig! Tjener ikke sin hensikt! Hva skal du med en klokke sakker tolv timer i døgnet? Hva vil Jesus med en slik en som meg? Det er et nødrop fra en kristens hjerte, så ofte.
   Jeg som snubler gang på gang, jeg som er så opptatt av meg selv og mitt eget, jeg som glemmer så snart det gode jeg skulle gjøre, og det gode jeg faktisk gjør, det er mer som en avlat å regne, en slags avbetaling drevet frem av en dårlig eller i det minste urolig samvittighet. Og så blir det i virkeligheten ikke godt det jeg gjør, for det er ikke kjærlighetsgjerninger. Det er ikke noe jeg gjør fordi jeg elsker Herren eller mine medmennesker. Sakker minst tolv timer i døgnet!
   Hva gjør du med det? «Jeg ville overgi min sak til Gud,» sier Elifas. Hele saken altså! Ikke bare dette og hint, men hele min sak.
   Det er du og jeg som er saken i denne sammenheng. Vi er klokkene som ikke engang Gud kan få rett innstilt.
   Hvorfor ville Elifas det? Det er jo alltid en årsak når vi velger noe. Når vi velger det ene fremfor det andre.
   Var det et menneske du satte stor pris på, og som du ikke hadde sett på lenge, inne i et hus, så ville du skynde deg inn. Visste du at det var en voldsmann der inne, ville du søke å komme deg derfra så snart som råd.
   Elifas visste noe om Gud! Noe han også vitner om videre i teksten: «- som opphøyer de ringe og lar de sørgende nå frem til frelse.» (v.11).
   Det er likesom som om Elifas ser frem igjennom århundrer, og ser Ham som var kommet for å søke og frelse det som var fortapt. (Matt 18:11; Luk 19:10). Han som vandret omkring på jorden som du og jeg, og som ennå gjør det ved sitt vitnesbyrd. På søk etter de som er fortapt, de fornedrede. Og hva vil Han så med dem? Jo, løfte dem opp i trygghet til frelse. I kveld er Han her! Der Hans navn er, der er Han!
   Ikke la Ham gå forbi deg! Kan det skje da? spør du kan hende. Jeg regner meg jo som en kristen jeg. Ja, Han går forbi klokker som går på sekundet. De trenger ingen frelser, vet du!

E.K.

   Skal vi fremstille dette klokkebildet sant, så sakker vi ikke tolv timer i døgnet – det er ikke Skriftens vitnesbyrd om mennesket, men vi har stoppet helt opp. Vi går ikke i det hele tatt. Og hør du – det blir mye verre! Det kan nemlig ikke repareres!
   Men dette er da for ille, det kan da ikke være slik! Vi skal høre hva Skriften vitner om det i Jer 17:9: «Svikefullt er hjertet, mer enn noe annet, det kan ikke leges. Hvem kjenner det?»
   Og her er ikke tale om ett og annet særlig ondt hjerte, men rett og slett menneskehjertet. Du er mannen!
   Men da er vi jo fortapt! Ja! Det var slike mennesker som så denne underlige personen som kom vandrende i Israel og ropte: «Jesus, du Davids sønn, miskunn deg over meg!» (Mark 10:47). Det var en slik som klatret opp i morbærtreet for i hvert fall å få et glimt av Ham. Det var ikke mennesker som satt rundt omkring fornøyd med sin egen kristendom, som ropte på Jesus i sannhet, og det er det heller ikke i dag. Det er de fortapte, de fornedrede!
   Job hadde en slik kristendom, gudsforhold, som gikk som en klokke inntil Gud lot djevelen ruske i ham – da fikk Job se, og hva vitner han da? «Bare det ryktet meldte, hadde jeg hørt om deg, men nå har mitt øye sett deg. Derfor kaller jeg alt tilbake og angrer i støv og aske.» (Job 42:5-6).
   (Bare for å skyte inn – jeg bruker begrepene kristendom og kristelig, selv om det ikke var noe som het det på Jobs tid, men bare for å lettere forstå hva det er tale om for vår del som lever i dag.)
   I denne perfekte kristendommen hadde han i virkeligheten ikke kjent Gud. Kjente bare ryktet! Noen slik er vel neppe her på bedehuset i kveld? Men om det er det så tror jeg du vet det innerst inne. Jeg har ikke frelsesvisshet!

   Jeg ville overgi min sak til Gud, sa Elifas. Ikke prøve å stable noe på bena som skulle bli stående, men overgi min sak.
   Hvordan overgir du din sak? Til en dommer for eksempel? Du gir ham alle – alle – papirene: Se her er saken, nå tier jeg, og så får du dømme ut ifra hva du ser. Hvordan arter min sak seg, Gud – i dine øyne?
   Jeremia har et utbrudd like før dette han sier om menneskehjertets svikefullhet: «Velsignet er den mann som stoler på Herren, og lar Herren være sin tillit.» (Jer 17:7).
   Velsignet er den som har sin sak sitt konkursbo - ja, sitt dødsbo - til Ham.
   Velsignet! Skulle du da frykte for å overgi din sak til Ham som du ser henger der på korsets tre og vitner for deg: Dette gjør jeg for deg! For så har Gud elsket - deg! Da må i tilfelle hjertet være hardt!
   Ja, men nå jeg leser i Guds ord, er det så mye som dømmer meg! Bra! Er du av sannheten så dømmer alt deg om du prøver det på ditt eget hjerte. For du når ikke noe av det til anklene engang. Men da er det et hjerte du ennå ikke har sett: Jesu hjerte, som ikke anklager, som ikke dømmer, men som gjerne tilgir, og sier: Dette er mitt blod – tenk, sitt eget blod – som utøses til syndenes forlatelse for deg! Dette er mitt legeme – tenk, sitt eget legeme – som gis for deg!
   Elifas igjen til slutt: «Men jeg ville vende meg til Gud og overgi min sak til Ham -» (v.8).