For jeg ville ikke
vite av noe blant
dere, uten Jesus Kristus, og Ham
   korsfestet.

1 Kor.2,2
  Tilbake            
                                               5 søndag i åpenbaringstiden

 

 

 

 

For mens vi ennå var skrøpelige, døde Kristus til fastsatt tid for ugudelige. Rom 5:6


Sann etterfølgelse!

Jer 1:4-10

   4 Herrens ord kom til meg, og det lød så: 5 Før jeg dannet deg i mors liv, kjente jeg deg, og før du kom ut av mors skjød, helliget jeg deg. Jeg satte deg til en profet for folkene. 6 Men jeg sa: Å, Herre Herre! Se, jeg forstår meg ikke på å tale, for jeg er ung. 7 Da sa Herren til meg: Si ikke: Jeg er ung! Du skal gå til alle dem jeg sender deg til, og alt det jeg befaler deg, skal du tale. 8 Frykt ikke for dem, for jeg er med deg og vil redde deg, sier Herren. 9 Og Herren rakte ut sin hånd og rørte ved min munn. Og Herren sa til meg: Se, jeg legger mine ord i din munn. 10 Se, jeg setter deg i dag over folkene og over rikene til å rykke opp og rive ned, til å ødelegge og bryte ned, til å bygge og til å plante.

   Noe av et innslag i det de kaller abortdebatten – som om det i det hele tatt er noe å debattere – det Herren sier her: «Før jeg dannet deg i mors liv, kjente jeg deg, og før du kom ut av mors skjød, helliget jeg deg.»
   Her er ikke tale om 12 uker, 20 uker, en uke eller en dag for den saks skyld, men før jeg dannet deg i mors liv! Du har altså vært i Guds tanke – ja, i Guds hjerte fra evighet av. Han har lagt opp løpet for deg, kort eller langt – derfor, om Han får sin vilje med et menneske, skjer nettopp det Han har tenkt. Problemet, på grunn av det fatale syndefallet, er – som Luther uttrykker det – mennesket er født med ryggen mot Gud. Derfor er det også noe av en kamp som går forut for, at ansiktet er vendt mot Gud – det vil si, at Han er mottatt i et menneskes hjerte.

   I kristen sammenheng kan du i dag finne slike tanker, som å skulle bygge sin karakter, ved hjelp av Gud – da helst ved å leve etter Guds ord i lov, formaninger og forskrifter. Nei, Herren må tvert imot bryte ned vårt eget, så Han kan få bygge sitt!
   Som du ser av teksten her var det en vesentlig del av profetens virke – vers 10: «Se, jeg setter deg i dag over folkene og over rikene til å rykke opp og rive ned, til å ødelegge og bryte ned, til å bygge og til å plante.»
   Altså ikke bare å bygge opp, og slett ikke på en grunn som er dømt til å briste – men også til å bryte ned og rykke opp!
   Som Landstad skriver i sangen sin: «
Gud, la ditt ord i nåde lykkes og vokse både dag og natt, men kveles og med rot opprykkes hver vekst du ikke selv har satt! All Satans løgn og lærdom knus! Med Ånd og sannhet fyll ditt hus!»
   Noe må altså ryddes av veien for noe nytt! Og har du oppdaget hva det er for noe? Har du ikke oppdaget det, så arbeider du jo fremdeles på det gamle menneske, og forsøker å få det i stand, gjerne ved Guds hjelp og Guds kraft.

   Bygge oss selv opp som kristne – nei, han skulle tvert imot få se bort fra alt sitt eget Jeremia. For ung! Den prøvde han å smette unna med! Jeg forstår meg ikke på å tale, viser han til. Men hva sier Herren? Det er ikke din tale som skal gjøre verket Jeremia, men de ord jeg legger i din munn. Han skulle tale Herrens ord, og de skulle bli gitt ham! Legges i hans munn, som vi leser det her i vers 9!
   Paulus så på seg selv, og fant se for syndig (Rom 7) – ubrukelig på grunn av sin fortid. Han hadde jo forfulgt Guds folk! Det samme ser vi hos Peter, der han faller ned for Jesus og ber Ham gå fra ham for han er den syndig mann. Jesus måtte gå mange runder med disse disiplene før de innså at det ikke var deres eget de skulle bygge opp, men det nye som var gitt dem i Jesus skulle få vinne skikkelse.
   Og hør nå endelig du – hvor vinner Kristus skikkelse i et menneske? Jo, der hvor vedkommende eter brødet i fra himmelen, som Jesus holder frem i Joh 6 – den som eter Hans kjød og drikke Hans blod, det vil si – den som har inderlig behov av den nåde som er gitt han i Jesus – og videre, hvem er det? Jo, det er den som ikke finner noen verdi å
møte Gud med, men kun det som fører til dom! Han eter Guds kraft, som er evangeliet! (Rom 1:16).

E.K.

   Og så lenge blir han i dette kraftfeltet og Gud virker i ham og ved Ham! Men ikke et øyeblikk lenger! Derfor lokker alltid Satan med sin alternative åndelighet, om vi kan si det på den måten – du skal selv bli noe dersom du bare osv. Men midt imot dette taler Paulus Guds visdom, det som kalles Guds dårskap, av hedningen - 1 Kor 2:2: «For jeg ville ikke vite av noe blant dere, uten Jesus Kristus, og Ham korsfestet.»
   Hør det, du som higer etter en sikker grunn å stå på, når det gjelder ditt evige vel: Det er nok det som Jesus gjorde! Han soning er fullgod betaling for deg!

   Mange taler store ord om kristne karakterer og personligheter, når det gjelder de som fikk virke noe som vitner her i verden – men leser vi biografier om dem, så var de ofte syke, slet med eget temperament, gråt ofte om natten, var inne i dype depresjoner, gikk skjelvende opp til prekestolen osv. Men der virket Gud med sin kraft! Til og med når det gjelder Paulus kan vi lese i 2 Kor 10:10, hvordan han tok seg ut i seg selv: «For brevene, sier de, er nok myndige og sterke. Men når han er legemlig til stede, er han svak, og hans ord er ikke noe å bry seg om.»
   Nei, det var Guds kraft, det vil si, evangeliet, som bar dem igjennom og virket at de holdt ut, og som gav forkynnelsen kraft til å føde!
   Når Paulus skriver til sin medarbeider Timoteus om tjenesten, skriver han - 2 Tim 2:3: «Lid ondt med meg som en god Kristi Jesu stridsmann!»
   Lid ondt! Hvor ofte hører du om det i dagens forkynnelse?

   I 1 Kor 4:8-13, skjelner apostelen mellom de sanne og de falske ånder i menigheten, og i beste fall mellom de åndelige og de kjødelige kristne: «Dere er alt blitt mette! Dere er alt blitt rike! Uten oss er dere blitt konger! Ja, gid dere var blitt konger, så vi kunne herske sammen med dere! For meg ser det ut som om Gud har stilt oss apostler aller nederst. Vi er som dødsdømte. Et skuespill er vi blitt for verden, både for engler og for mennesker. Vi er dårer for Kristi skyld, men dere er kloke i Kristus. Vi er svake, men dere er sterke. Dere er æret, men vi er foraktet. Helt til denne stund er vi både sultne og tørste og nakne og mishandlet og hjemløse. Vi sliter og arbeider med våre egne hender. Vi blir utskjelt, og vi velsigner. Vi blir forfulgt, og vi tåler det. Vi blir hånet, og vi formaner. Vi er blitt som utskudd i verden, som avskum for alle, helt til denne stund.»
   Hvilken side finner du deg selv på her? Har du en kristendom, hvor du har bygd opp deg selv, eller har du en kristendom, hvor du har alt i Kristus?

   «Frykt ikke for dem, for jeg er med deg og vil redde deg, sier Herren.» (v.8). Dette løfte er over hver den som virkelig er utsendt av Herren! Om Han ikke har kalt deg til en så særegen gjerning som Jeremia her, så er du likevel regnet inn under det samme løfte, du som har tatt din tilflukt til Jesus som din eneste redning, og forblir i den erkjennelse - Han skal ikke slippe deg og ikke forlate deg! – som vi leser av Hebr 13:5.
   Verden søker sitt eget – Guds folk har nok i Jesus!