De fem første vers i teksten er direkte profetisk tale, det vil si, at Herren selv taler gjennom profetens munn, mens de fire neste er vitnesbyrd av profeten over hva Herren har åpenbart ham som sannhet. Der taler han altså på vegne av Herren. Du kan si det er det samme som når enhver sann forkynner bærer frem det som er blitt ham åpenbart i Ordet! En taler faktisk på Herrens vegne i slike tilfeller!

   Vi hører i teksten her en konsekvens av å låne øre til Herrens ord – vers 4: «- Så skal dere ete det gode, og deres sjel skal glede seg ved de fete retter,»
   Men når du leser gjennom denne teksten, så blir du overveldet av at det er fete retter alt sammen! Har du virkelig sett hva denne teksten taler om, og hvilke løfter som går ut til deg i den?
   Hvor skal en begynne? – ord blir så fattige, det er mer som de reduserer storheten i det som står skrevet enn fremhever den. En opplever iallfall at de ikke på langt nær makter å få frem hva vi egentlig står overfor her.
   En møter en uendelig mildhet og brennende ønske om å frelse den det tales til – og nå er det altså deg!
   Hør blant annet dette – vers 6-7: «Søk Herren mens Han er å finne, kall på Ham den stund Han er nær! Den ugudelige må forlate sin vei og den urettferdige sine tanker og omvende seg til Herren, så skal Han forbarme seg over ham, og til vår Gud, for Han vil gjerne forlate alt.»
   Søk Herren mens Han er å finne! – ja, men står det ikke i Rom 3:11: «Det er ikke én som er forstandig, det er ikke én som søker Gud?»
   Jo, det gjør jo det, og det er Guds sanne ord, og sanne dom over alt vårt – vi søker bare vårt eget! Men det er noe du må merke deg her – når skulle du søke Ham? – mens Han er å finne, hører vi! Og når er nå det? Jo, det er i den stund Han er nær, og i hva er det Herren kommer oss nær? – det er i sitt ord! Derfor taler Han også dette til deg i vers 3 i teksten vår: «Vend øret hit og kom til meg! Hør! Så skal deres sjel leve.» Hør! – for det er gjennom et ord Han kommer til deg, også her nå! - et bestemt budskap! – et nådebudskap til den som tørster!
   Tørster! Du tørster ikke om du nettopp har drukket godt med vann! – og i tillegg har rikelig med vann tilgjengelig! - ingen fare da, vet du! Nei, tørsten blir forskrekkelig og uutholdelig, når du i din tørst oppdager at du ikke har mulighet for å nå frem til dette livsviktige element – da er du jo dødsens!
   Vi leser i Matt 5:6, om noen som hungrer og tørster etter noe bestemt. Det er altså blitt livsviktig for dem, og de finner at de ikke har dette i seg – bare hør: «Salige er de som hungrer og tørster etter rettferdigheten, for de skal mettes.»
   Etter rettferdigheten! – og, som allerede nevnt; du tørster ikke etter noe du allerede har!
   Og da er det ikke tale om fred på jord, rettferdige og gode forhold og lignende, og i alle fall ikke primært det, men den rettferdighet som er av Gud, for jeg finner en total manko på den i meg selv – jeg finner bare synd og lyst til det som er av denne verden! – og så kommer tørsten!
   Det er slike noen Herren taler til i denne teksten - og merk deg! - Han sier alle dere! Altså uansett hva som er årsak til din tørst! Denne livgivende tale gir ingen gjenklang i det i seg selv oppegående menneske – det er først når sannheten gjennom lovens bud og krav er blitt åpenbar, at dette blir ord til liv!

E.K.

   Hør bare dette salige budskap og løfte – vers 7: «- så skal Han forbarme seg over ham, og til vår Gud, for Han vil gjerne forlate alt.»
   «- vil gjerne forlate alt!» ALT! Det er deg dette tales til! – Han vil «gi deg Davids rike nåde, den visse!» Og viss er den, fordi den er i Ham det vitnes om i teksten vår her - vers 4: «Se, til et vitne for folkeslag har jeg satt Ham, til en fyrste og en hersker over folkeslag.»
   Har jeg satt Ham, sier Herren! Dette er en frelse som ikke beror på meg eller deg, men på Herren, og da er den visselig viss! Ikke den største konge eller statsmann på jorden, kan rokke den, som vi ser av Sal 2:1-6: «Hvorfor larmer hedningene? Og hvorfor grunner folkene på det som fåfengt er? Jordens konger reiser seg, og fyrster rådslår sammen mot Herren og mot Hans salvede: La oss sprenge deres bånd og kaste deres rep av oss! Han som troner i himmelen, ler. Herren spotter dem. Så taler Han til dem i sin vrede, i sin store harme forferder Han dem: Det er jo jeg som har innsatt min konge på Sion, mitt hellige berg.»
   Fåfengt å kjempe mot Herren – og hvilket salig håp for en synder på jord, at det er Herren som har gjort dette mulig! - for du hørte det vel? - Han som er innsatt som din frelse på Sion, Han er innsatt av Gud! Det er altså noe fast!

   Så leser vi i de to siste vers i teksten – vers 8-9: «For mine tanker er ikke deres tanker, og deres veier er ikke mine veier, sier Herren. For som himmelen er høyere enn jorden, slik er mine veier høyere enn deres veier, og mine tanker høyere enn deres tanker.»
   Kan hende har du innsett det bare gjennom det vi leste her hos profeten Jesaja? Det er ikke slik vi tenker oss det – nei, vi må da bidra også! – om ikke før, så iallfall etter at vi har blitt født på ny! Vi kan vel ikke alltid bare fly til denne Guds nåde som er blitt oss åpenbart?
   Ja, det er våre tanker, og det vi ikke uten videre er riktig klar over er, at disse våre tanker kan berøve oss denne Guds frelse, for den er av nåde blott! – og vil du ikke ha den av nåde blott, så får du den ikke i det hele tatt! Nei, alt Han ber deg om her er – Hør! Og da er det Herren selv som taler til deg gjennom profetens munn! Og hva skulle du høre igjen? Jo, «Se, til et vitne for folkeslag har jeg satt Ham, til en fyrste og en hersker over folkeslag.»
   Se, het det! Hvem er det tale om her? Hele Skriften er jo full av vitnesbyrdet om Ham – det er Jesus, tømmermannens sønn fra Nasaret, som altså viser seg å være Guds egen Sønn, det vil si Gud selv i menneskelig lignelse som det kalles! – sann Gud og sant menneske! Han er det du trenger, og han er det som er gitt, som du får høre enda en gang fra teksten til slutt!: «Se,» - så se da! «til et vitne for folkeslag har jeg satt Ham, til en fyrste og en hersker over folkeslag.»
   Takk at du tok mine byrder, eit høgfjell av skuld og av skam. Du bar det på skuldrene dine, du skuldlause sonofferlam!
   Det er lyset ifra Golgata som skinner i det sangverset - et lys som loser deg helt hjem! - så må ikke noe få vendt blikket vårt noe annet sted! - må Gud bevare oss for det!