For jeg ville ikke
vite av noe blant
dere, uten Jesus Kristus, og Ham
   korsfestet.

1 Kor.2,2
  Tilbake            
                                               2 søndag i treenighetstiden

 

 

 

 

 

For mens vi ennå var skrøpelige, døde Kristus til fastsatt tid for ugudelige. Rom 5:6


Herrens veier – ikke våre veier!

1 Kong 17:8-24

   8 Da kom Herrens ord til ham, og det lød så: 9 Stå opp og gå til Sarepta, som hører til Sidon, og bli der. Jeg har befalt en enke der å gi deg mat. 10 Han stod opp og gikk til Sarepta. Da han kom til byporten, fikk han se en enke som gikk og sanket ved. Han ropte på henne og sa: Hent litt vann til meg i en skål, så jeg får drikke! 11 Da hun nå gikk for å hente vann, ropte han etter henne og sa: Ta med et stykke brød til meg! 12 Da sa hun: Så sant Herren din Gud lever: Jeg eier ikke en brødbit! Jeg har bare en håndfull mel i krukken og litt olje i kruset. Nå går jeg her og sanker et par stykker ved for å gå hjem og lage det til for meg og min sønn, så vi kan ete det og så dø. 13 Men Elias sa til henne: Frykt ikke! Gå hjem og lag det til, som du har sagt. Lag bare først et lite brød til meg av det og kom ut til meg med det! Siden kan du lage til noe for deg og din sønn. 14 For så sier Herren, Israels Gud: Melkrukken skal ikke bli tom og oljekruset ikke mangle olje helt til den dag Herren sender regn over jorden. 15 Hun gikk og gjorde som Elias hadde sagt. Og de hadde mat, både han og hun og hennes hus, i lang tid. 16 Melkrukken ble ikke tom, og oljekrukken manglet ikke olje, slik som Herren hadde talt gjennom Elias. 17 Men en tid etter hendte det at sønnen til konen som eide huset, ble syk, og sykdommen ble så svær at det til slutt ikke var livspust i ham. 18 Da sa hun til Elias: Hva har jeg med deg å gjøre, du Guds mann? Du er kommet til meg for å minne meg om min synd og la min sønn dø. 19 Han svarte henne: Gi meg sønnen din! Så tok han ham fra hennes fang og bar ham opp på loftsrommet, hvor han bodde. Og han la ham på sengen sin. 20 Så ropte han til Herren og sa: Herre min Gud! Har du da også ført ulykke over denne enken hvor jeg får bo som gjest, så du lar hennes sønn dø? 21 Så strakte han seg tre ganger bortover barnet og ropte til Herren og sa: Herre min Gud! La sjelen vende tilbake til dette barnet! 22 Og Herren hørte Elias' bønn. Barnets sjel vendte tilbake, så det ble levende igjen. 23 Elias tok barnet og bar det ned fra det øverste rom i huset, og gav det til moren. Og han sa: Se, din sønn lever. 24 Da sa kvinnen til Elias: Nå vet jeg at du er en Guds mann, og at Herrens ord i din munn er sannhet.

   Dette er jo en av de godt kjente beretningene i Skriften – enken i Sarepta og Sareptas krukke. Og vi må ikke tenke på det som en historie langt tilbake i tid, da mirakler kunne skje, men det er annerledes nå. Hør da hva Paulus skriver i 2 Kor 9:8: «Og Gud er mektig til å gi dere all nåde i rikelig mål, for at dere alltid og i alle ting kan ha alt det dere trenger til, og ha overflod til all god gjerning.»
   Dette er da ikke noe annet enn nettopp Sareptas krukke!
   Bli du i evangeliet, da blir du i Jesus og Han i deg, og be da om hva du vil, og du skal få det. Det vil si det som tjener deg og andre til beste. Overflod til all god gjerning, som han skrev Paulus.
   La oss nå bare stanse kort for et Jesu ord, som blir så til de grader misforstått ofte - Joh 15:7: «Dersom dere blir i meg, og mine ord blir i dere, da be om hva dere vil, og dere skal få det.» Det er et ord i denne setningen som setter det hele på rett plass, nemlig dere. Han taler til de sant troende – de som blir i Ham, og Hans ord i dem. De vil ikke be om hva som helst, men de vil be etter Hans vilje. Johannes skriver om det i 1 Joh 5:14: «Og dette er den frimodige tillit vi har til Ham, at dersom vi ber om noe etter Hans vilje, så hører Han oss.» Etter Hans vilje!

   Denne gutten i huset døde – og det er ikke alltid en Herrens profet forstår hva Gud gjør heller. Men dette dødsfall skulle avsløre noe bestemt, og faktisk føre til frelse for denne enken.
   Ja, men var ikke denne enken frelst da? Hun var utvalgt til, og sto faktisk i en tjeneste for Herren! Hør det du, og måtte det få synke inn – det finnes ikke noen gjerning i denne tilværelsen et menneske kan gjøre til sin frelse! Heller ikke henne! Hør hva hun sier, når gutten dør: «Hva har jeg med deg å gjøre, du Guds mann? Du er kommet til meg for å minne meg om min synd og la min sønn dø.»
   Ikke akkurat noe troens ord som kommer ut av henne her, ikke sant? Og du kjenner det kan hende igjen fra ditt eget liv? Når noe galt skjer, noe går på tverke som vi sier, du får ikke det svar fra Herren som du begjærer og lignende, og det sniker seg en tanke frem: Herren straffer meg! Det står ikke rett til med meg! Det er min synd som er skyld i det! Ganske sikkert!
   Men har ikke Herren sag at Han har sonet din synd da? Hvor er din tro nå? Eller vi kan spørre: Hva har din tros innhold vært til nå? Det skal jo bare et vindpust til, så tror du båten går under!
   Her er det noe svært som skjer – døden! Men så mye måtte altså til for å få presset hjertets innhold til overflaten! Hun tenkte hun hadde Guds velbehag fordi hun tjente Hans utsending. Ja, det hadde hun også, men ikke til frelse for sin sjel – det blir for kostbart!
   Og så hører vi henne, når hun får sønnen levende tilbake: «Nå vet jeg at du er en Guds mann, og at Herrens ord i din munn er sannhet.» (v.24).
   Hun hadde altså ikke vært så sikker på det, tross det store under med melkrukken.
   Her ser vi denne enken gå over fra å være en gudfryktig kvinne, til en kristen, skriver Krummacher om dette.
   Mange ville da si: Men en gudfryktig er da vel en kristen? Nei, ingen gudfryktighet kan bli et menneske til frelse, ingen gudsfrykt kan føre til gjenfødelse – sann gudfryktighet krever tvert imot at du allerede er frelst! Og du ble vel ikke frelst for din gudsfrykts skyld? Nei, det er en annens gudsfrykt jeg tar min tilflukt til, den var fullkommen. Nå skal du høre, hva du må få festet blikket på i denne sammenheng, det vil si, hva du må få regne med. Det står om Jesus i Hebr 5:7: «Han har i sitt kjøds dager, med sterkt skrik og tårer, båret frem bønner og nødrop til Ham som kunne frelse Ham fra døden. Og Han ble bønnhørt for sin gudsfrykt.»
   Han ble bønnhørt for sin gudsfrykt. Det er denne gudsfrykt du må ta din tilflukt til!

E.K.

   Nå fikk hun se, at tvert imot hennes tanke i et uomvendt hjerte, var ikke Herren kommet for å ta livet av henne for hennes synds skyld, men for å vise seg nettopp som den Han er – Livets Herre! - Den som bringer liv til den døde i synder og overtredelser! Som Han sier i Joh 6:51: «Jeg er det levende brød som er kommet ned fra himmelen. Om noen eter av dette brød, skal han leve i evighet. Og det brød som jeg vil gi, er mitt kjød, som jeg vil gi for verdens liv.»
   Nei, vi skal ikke dø for våre synders skyld – det gjorde Han! Han er blitt oss det Livets brød, som bringer oss over den avgrunn synden har virket mellom Gud og oss! Og likesom Sareptas krukke som aldri ble tom, blir heller ikke Han annerledes for oss i evighet!

   Du ser i fra den såkalte karismatiske forkynnelse, at skal det bli noe greie på det, så må forholdene ligge til rette for det, på alle måter, vi må fylles og styrkes og så få vandre på flat mark, på høydene. Og disse tankene – som stammer fra en sprukken brønn – ligger oss nok nærmere enn vi liker å bli konfrontert med. Vi glemmer fort Moses stående foran Det Røde Hav, de svake og ofte forvillede disipler Jesus utvalgte seg, og som vi leser i denne beretningen – profeten skulle få hjelp, og holdes i live av en fattig enke, i et land i svær hungersnød. En som ikke hadde til livets opphold for seg selv engang! Synes du det virker rimelig? Nei, men så er vi også kalt til å regne med Herren, og ikke omstendighetene.

   Det tales mye om tegn og under i våre dagers forkynnelse – det er likesom bare det som mangler, men se hva som skjer – de ender opp med å tro på tegn og under, og ikke det som er gitt oss til frelse, nemlig Jesus Kristus og Ham korsfestet. Det klinger gjerne bare med for å legitimere dem som kristne, men det er ikke noe de virkelig har bruk for! Og så ser du ofte en galskapens utfoldelse, som minner mer om en Herrens straffedom, enn en Herrens velsignelse. Gud lar seg ikke spotte, som vi kan lese av Gal 6:7. Hele det elendige munkevesen, er en Guds straffedom, fordi de ikke var fornøyde og takknemlige for evangeliet alene, skriver Luther.
   Ja, så er det de som sier: Ja, men disiplene på pinsefestens dag, enkelte mente de var fulle av søt vin. Vi leser om det i Apg 2:13: «Men andre sa spottende: De er fulle av søt vin!»
   Ja, de talte med glød – de ropte ut – men de oppførte seg ikke som gale. Da var det ingen som ville hørt på dem, men underet var at disse menneskene hørte evangeliet forkynt på sine egne språk. De talte vettig disse disiplene altså, og lå ikke og rullet på bakken og gav fra seg dyrelyder, for eksempel.
   Tegnet og åpenbaringen i dette som skjedde, var dette at frelsen ble åpenbart å være for mennesker av alle ætter og tungemål, som vi hører om i Skriften – det var en oppfyllelse av profetien hos profeten Joel om Åndens utgytelse over alt kjød.

   Nå vil jeg spørre deg helt til slutt: Hører du evangeliet forkynt? Eller er det ikke blitt forkynt på ditt språk? Hvorfor ser du da etter andre tegn, enn dette store tegn at Gud sendte deg frelse ifra himmelen, idet Han sendte sin Sønn til soning for dine synder? Det er der du ser det, forstår du, og du trenger ikke mer enn Jesus!