Herren gav Moses det løfte, at det han nå ba om det ville Han også gjøre. (v.17). Og så kan vi tenke på verdensmenneskets tanker, idet det fikk muligheten til å ønske seg noe, hva som helst. Ja, hva ville du da ha ønsket deg?
   Men her står vi ikke overfor noe verdensmenneske - her står vi overfor ham om hvem Skriften vitner: «Han valgte heller å lide ondt sammen med Guds folk enn å ha en kortvarig nytelse av synden.» (Hebr 11:25).
   Han valgte å lide ondt! Vi skal merke oss det nøye - for det forteller oss jo, at Moses var på det rene med, at det å følge Herren gjennom livet ville medføre lidelse. Altså, han valgte ikke lidelse, slik som enkelte selvplagere har gjort opp igjennom historien, idet de har påført seg selv lidelse av forskjellig slag, og gjort noen åndelighet ut av det - tenk bare på det du ofte kan se fra Fillippinene ved påske, at mennesker lar seg korsfeste - men han visste, at det å følge Herren og gå Hans vei, var å velge lidelsens vei i seg selv.
   Det burde være vel verd å merke seg i dag, med tanke på den teologi vi møter så mye av for tiden. Og det i alle leirer - man følger helst Herren for timelig vinnings skyld - og om ikke i form av «gods og gull,» så for sterke opplevelsers og salige følelsers skyld. Og at man får himmelen til sist i tillegg, det er jo bare en ekstra bonus! Men Skriftens vitnesbyrd: «Vi må gå inn i Guds rike gjennom mange trengsler» hvor er det da blitt av det? Det står at de styrket disiplenes sjeler ved det utsagnet. (Apg 14:22). Og formante dem til å holde fast ved troen.
   Og det er jo klart, at dersom de fikk presentert for seg en kristendom som lovte kun fremgang, og seier etter seier, etter menneskelige begreper - noe de også var utsatt for den gang - måtte de jo tenke, at det var fullstendig galt fatt med dem som opplevde så mye motgang, så mye trasig, så mye lidelse og nederlag, så mye fall i synd og skrøpelighet. Derfor ble deres sjel styrket ved et slikt utsagn. Sannheten ble dem åpenbart - og sannheten setter som kjent i frihet. (Joh 8,36). Dette er sannheten - lidelsene hører med - den som har valgt å følge Herren gjennom livet, han har også valgt lidelsen, akkurat som Moses.
   Og ikke bare det - Moses valgte jo også bort noe, ved sitt valg. Nemlig «en kortvarig nytelse av synden.» Han valgte bort en fremtredende posisjon i Egypt (les: Verden). Han valgte bort Egyptens tilbud om velstand, makelighet og alle muligheter for tilfredsstillelse av alle lyster.
   Du behøver jo ikke gå langt for å finne Egypten - for å bli i bildet - det finner du jo i ditt eget bryst. Er det noe en kristen kjenner vel til, så er det jo nettopp det! Der finner du dette stadige kravet, suget og begjæret etter Egyptens kjøttgryter. Det burde være unødvendig å gå i detaljer om det. Det er jo her en troendes kamp står, fremfor noe annet.
   Det kjempes så mye i dag mot ytre ting - mot vrang lære, mot forhold i menigheten som ikke hører hjemme der og lignende, og det er absolutt nødvendig, men hvor er kampen på det indre plan? Hvor er utgangen fra Egypt, om du vil! Lever du i et slikt stadig exodus, hvor du alltid er på vei bort fra ditt eget, til Herren? Med andre ord, er du på vei til himmelen? Eller er du i ferd med å skulle skape deg en himmel her på jord? Igjen: Hva ville du valgt om du fikk muligheten til å ønske deg hva det måtte være? Vær ærlig nå! Ikke prøv å være from fordi det passer seg.
   Du hørte hva Moses ønsket seg: Å se Hans herlighet! Det var nå Hans fremste begjær. Det hadde én eneste årsak: Han hadde vandret med Herren en tid! Han hadde lært Ham å kjenne. Og hør hva han sier til Israel på slutten av sitt liv: «Det er ingen som Gud, Jesurun!» (5 Mos 33:26).
   Ja, Moses valgte lidelsen, ved å velge Herrens vei, men det ble så visst ikke noe tap for ham. Det kan aldri bli et tap å følge Ham, som er selve livet! Det er også Herrens løfte til alle som vil gå Hans vei - ikke å bli spart for all menneskelig lidelse, men å bli rikelig velsignet under det alt sammen.

   Jeg nevnte exodus = utgang - bort fra seg selv til Herren. Enhver som ser seg noe om i dag, og gir akt på tidsånden, vil snart se hvordan dette kolliderer med den, mer enn noen gang før! I dag er jo mennesket i sentrum som aldri før. Og det er jo dette vi også ser midt i menigheten i dag, hvordan mennesket kommer i sentrum, hvordan skapningen blir opphøyd. Og synden er å si noe imot den. Synden er å nekte den noe. Ikke minst en opphøyd plass.
   Men da skal du merke deg, hva som skjer i forholdet mellom Gud og Moses her i teksten. Om denne Moses heter det i Skriften - i tillegg til det valg han gjorde, som vi allerede har stanset for -: «Men det stod ikke mer frem noen profet i Israel som Moses, han som Herren kjente åsyn til åsyn.» (5 Mos 34:10). Og: «Moses var en meget saktmodig mann, mer enn alle mennesker på jorden.» (4 Mos 12:3).

   Han kunne vel uten videre ha med Gud å gjøre? Kunne han ikke det - så god som han var? Men hva leser vi: «Han sa: Du kan ikke se mitt åsyn, for intet menneske kan se meg og leve.» (v.20). Og videre: «jeg vil dekke med min hånd over deg til jeg er gått forbi. Så vil jeg ta min hånd bort. Da kan du se meg bakfra, men mitt åsyn kan ingen se.» (v.22-23). Heller ikke Moses altså.
   Her blir mennesket anvist sin sanne plass - og som du ser, det er ikke i sentrum! Mennesket - selv når det har nådd så langt på åndelighetens og helliggjørelsens vei som Moses - kan ikke se Gud, sin egen skaper, og leve. Det er sannheten om vår tilstand. Så får du som kaller deg ved Hans navn som er Sannheten (Joh 14:6), velge hvem og hva du vil holde deg til.
   Verdensmennesket, som naturligvis også er behersket av verdens ånd, vil jo se på dette som tvers igjennom negativt og mørkt - det får jo ikke tilfredsstilt sine lyster her, som fremfor alt er egen ære. Her er mennesket ikke bare satt ut på sidelinjen, men regelrett fordømt, fortapt - det kan ikke møte Livet uten å dø ved det! Er ikke det en håpløs og fortvilet situasjon? Jo visst er det det!

   Så lenge mennesket selv er sentrum i sitt eget univers, blir alt galt, men Herren har åpenbart noe ufattelig stort for oss: Du er i sentrum i Hans univers! «For så har Han elsket verden (deg),» sier Ordet, «at Han gav sin Sønn den enbårne.» (Joh 3:16). Kan du da annet enn å være i sentrum for Ham?
   Det er bare denne forskjell fra vår tanke om det, forstår du, at du ikke er i Hans sentrum på grunn av noen fortreffelighet eller kvalitet hos deg selv, men på grunn av Hans kjærlighet. Da får du se en annen og mer solid grunn for din frelse, enn det du til enhver tid måtte finne i deg selv. Han stiller Jesus frem for deg, som korsfestet for alle dine synder, for alt som har vært galt, for alt som er galt og for alt som vil bli galt i livet ditt, og sier: Se her er din frelse! Den har sin grunn i meg!
   Han har i sin kjærlighet funnet et vis, hvor Han kan ha fortrolig samfunn med oss, uten at vi går til grunne ved det. Det er jo dette Han viser et forbilde på i dette tilfellet med Moses her. Hvor Han åpenbarer sin herlighet for Moses, under et dekke. Det er uttrykt med at han skulle se Ham bakfra. Det var likevel Guds herlighet Moses møtte og så. All Hans godhet, som det heter her i teksten.
   Hvordan det er mulig å åpenbare noe under et dekke - noe som jo synes å utelukke hinannen - det vil det føre for langt å komme inn på her - Olav Valen-Sendstad skriver fortreffelig og inngående om akkurat det i boken «Forsonet med Gud,» for den som måtte ha den. Om du ikke har den, så skaff deg den gjerne!
   Dette er jo nettopp hva som er skjedd, ved at Han har åpenbart seg i verden, som mennesket Jesus fra Nasaret. Men til tross for, at Han har åpenbart seg som menneske, og ikke i sin lysglansherlighet som Olav Valen-Sendstad kaller det, så de allikevel nettopp Hans herlighet. Hør bare hva Johannes vitner i sitt evangelium: «Og Ordet ble kjød og tok bolig iblant oss. Og vi så Hans herlighet, en herlighet som den en enbåren Sønn har fra sin Far, full av nåde og sannhet.» (Joh 1:14).
   I Hebreerbrevet heter det: «Han (Jesus) er avglansen av Hans (Guds) herlighet.» (Hebr 1:3). Og i Johannes 1 brev: «Det som var fra begynnelsen, det som vi har hørt, det som vi har sett med våre øyne, det som vi betraktet og våre hender rørte ved, om livets Ord.» (1 Joh 1:1). Det som var fra begynnelsen - det er jo Ordet, som var hos Gud og var Gud (Joh 1:1) - det var nå iblant dem på en slik måte, at de kunne høre, se og røre ved det! Det var nemlig mennesket Jesus fra Nasaret.
   Det er Hans godhet åpenbart! Det er det som viser, at du er sentrum i Hans univers. Han kom hit ned, og vandret nettopp lidelsens vei.

   «Så beror det altså ikke på den som vil eller på den som løper, men på Gud, som viser miskunn,» som Paulus skriver i sitt brev til romerne. (Rom 9:16). «For jeg vil være nådig mot den som jeg er nådig mot, og miskunne meg over den som jeg miskunner meg over.» (v.19b).
   Kanskje det er på tide, at også du overlater saken i Guds hånd? Hør hva Lina Sandell skriver i sangen, etter å ha sett inn i denne hemmeligheten: «Når du alt er nådig, så kjem mitt strev for seint, Eg som i trelldomskavet har streva hardt og meint At du til slutt då skulle bli meg nådig.»

   Gud er deg alt nådig! Hvor ser jeg det? På Golgata!

E.K.