«Så sier Herren: Hva urett har deres fedre funnet hos meg, siden de gikk langt bort fra meg og fulgte de tomme guder og selv ble tomme?» (v.5).

   De som syslet med loven, kjente meg ikke, leser vi her. - Jesus talte i sin samtid i Joh 5:39: «Dere gransker Skriftene, fordi dere mener at dere har evig liv i dem - og disse er det som vitner om meg.» Og Joh 7:19: «Har ikke Moses gitt dere loven? Og ingen av dere holder loven!»
   Også i den nytestamentlige menighet sto det frem slike, og Paulus skriver om dem - 1 Tim 1:3-7: «Da jeg drog til Makedonia, bad jeg deg å bli i Efesus, så du kunne formane visse folk til ikke å fare med fremmed lære, og ikke gi seg av med eventyr og endeløse ættetavler. Slikt fører heller til unyttig strid enn til å tjene Guds frelsesråd i troen. Men budets endemål er kjærlighet av et rent hjerte og en god samvittighet og en oppriktig tro. Fra dette har noen faret vill og vendt seg bort til tomt snakk. De vil være lovlærere, men forstår verken det de selv sier eller de spørsmål de uttaler seg så selvsikkert om.»
   «- men forstår verken det de selv sier eller de spørsmål de uttaler seg så selvsikkert om.» Hør det!
   De førte de troende tilbake til loven! Og i tillegg ser vi at allerede den gang var det mange slike som kom med ekstrating kan vi vel kalle det. Alle mulige ting i tillegg til den enfoldige troskap - det vil si tilflukt - til Jesus. Vi møter flust av den typen også i dag dessverre, som kommer med spørsmål om spesielle ting angående Israel, de siste tider, særlige åndsopplevelser du også må ha osv. Og de skaper så ofte splid mellom brødre. Det tjener altså ikke Guds rikes sak, men fører like gjerne folk på avveie, idet de blir opptatt med andre ting enn det ene nødvendige, å eie Jesus selv i en oppriktig tro. Og hvordan ser han ut han som har den oppriktige tro? - går han omkring opptatt av alle slags åndelige spørsmål? - nei, han er en som klamrer seg til redningen i en levende erkjennelse av at uten Jesus er jeg redningsløst fortapt! - uten Jesus er alt tapt! - om det kreves det minste av meg som jeg må overholde - ja, da er jeg tapt!
   Frafallet skjer ved at du av dårende røster, enten fra ditt eget hjerte, eller fra andre kristne, forføres til å løsne grepet om den eneste mulige redning som er gitt deg, idet du får tillit til at du også kan hvile i noe annet, eller noe annet i tillegg.
   Jeg vil spørre deg her nå: Er det ikke selve evangeliet - altså, for at det ikke skal være noen tvil om hva jeg tenker på med det, ordet om Jesus, ordet om korset, ordet om blodet, ordet om Lammet - som blir stadig større og mer forunderlig for deg?
   Ikke? Hva er det da i tilfelle? Hva i kristenlivet, hva i vårt forhold til Gud, kan måle seg med det? Si meg det!

   Hørte du ordet her i teksten vår? Hør det!: «For to onde ting har mitt folk gjort: Meg har de forlatt, kilden med det levende vann, og de har hogd seg ut brønner, sprukne brønner som ikke holder vann.» (v.13).
   Noe annet i stedet for! I stedet for kilden med det levende vann! Det kan være mange interessante ting som vedrører det åndelige, men spør deg alltid: Er dette kilden med det levende vann? Eller: - er det av dette jeg kan drikke det? Så vet du iallfall å gi det den verdi det tilkommer. Tenk deg noe så alvorlig som det å komme bort fra kilden! Nei, forresten, det er det ingen som kan tenke fullt ut. Men det mer enn antydes her i teksten: «Bli forferdet, dere himler, over dette! Skjelv av skrekk, sier Herren.» (v.12).

   Og så sammenligner Han dem med hedningene og deres forhold til sine guder, som jo ikke er guder, men avguder - de dyrker dem med iver og lidenskap. Det ser vi jo eksempler på også i dag.

   Her i teksten taler Han ved profeten til sitt folk Israel - men hva med oss? - hva med det norske folk? Det er ikke de der ute - nei, det er oss! Hva med oss da - har ikke vi også fedre i åndelig forstand? Jo, vi har jo det. Her i teksten taler Han til dem om deres fedre - hva skjedde med dem? «Hva urett har deres fedre funnet hos meg, siden de gikk langt bort fra meg og fulgte de tomme guder og selv ble tomme?» (v.5). Israel hadde jo fedre som var hellige for Gud! De som har gitt oss skriftene blant annet. Jeremia her er jo selv en representant for dem - men så skjedde det noe. De fant urett hos Gud! Han ble et hinder for deres begjær, et hinder for deres syndige utfoldelse, de sa - i første omgang i sitt hjerte, siden mer like ut - som vi kan lese i Sal 2:3: «La oss sprenge deres bånd og kaste deres rep av oss!»
   Han opplevdes som bånd og rep! Vannet i de sprukne brønner smakte dem bedre! De ville heller ha det som førte til død, enn selve livet!
   Hvordan er det med det i dag? Iblant oss? Er det noe du heller vil ha enn Jesus? Fungerer det så bra - både i eget liv og menighet? Ja, det gjorde det tilsynelatende i Laodikea også - men nettopp det hadde den forferdelige frukt, konsekvens, at Jesus sto utenfor denne menighetens dør, og Han omtaler dem som noen Han vemmes så ved, at Han vil spy dem ut av sin munn! Men tenk hvor flott og misunnelsesverdig det hele så ut utenfra!

E.K.

   Igjen - hva med oss? Noe du er i det minste vel så fornøyd med, som med Jesus selv? Ja, salig da den som forferdes når han oppdager det. Da er det jo absolutt håp!
   Har ikke også vi hatt fedre - i åndelig forstand? Jo, det var en tid i Norge da de skrev sanger som dette: «Fagert er landet Gud oss gav.» Og vi fikk en egen fedrelandssalme, som du nok kjenner til: «Gud signe vårt dyre fedreland.»
   Det var altså hva våre fedre trodde - ja, var overbevist om! - at det var Gud som hadde gitt oss dette landet, og at Han fortsatt måtte signe det, om det skulle gå oss vel.
   Nå er det vel ingen som tror at alt var bare fryd og gammen den gang heller, men vi som lever og ser tilstanden i dag, må likevel spørre: Hva er det som har skjedd de siste generasjoner? Hvordan er vi kommet derfra og hit vi er i dag, i åndelig forstand? Eller vi kan la Herrens spørsmål lyde også her: «Hva urett har deres fedre funnet hos meg, siden de gikk langt bort fra meg og fulgte de tomme guder og selv ble tomme?» Og det finne bare et rimelig svar: Frafall! Frafall, svært ofte som en følge av henfallenhet til - og hengivenhet for Mammon, denne nettopp så tomme og bedragerske avgud.

   Jesus sier i Matt 5:13: «Dere er jordens salt! Men om saltet mister sin kraft, hva skal det da saltes med? Det duger ikke lenger til noe, uten til å kastes ut og tråkkes ned av menneskene.»
   Og hva er det vi er vitne til i dette landet - dette folket - i dag? Jo, at enhver fremmed religion og livssyn kan komme inn og vinne frem uten noen videre motstand. En kan til og med oppleve i kristne menigheter, at det ansees som godhet å akseptere denne avgudsdyrkelsen disse er fanget under. En ser ikke engang at det er åndskamp! Saltet har mistet sin kraft - og det ender nettopp som Jesus sa: «Det duger ikke lenger til noe, uten til å kastes ut og tråkkes ned av menneskene.»
   Det svir ikke lenger i noen part av det dødelige sår Satan har påført mennesket.

   Hva skjer når frafallet er kommet? Jo, da dukes det for antikrist. Men før han kommer, så kommer hans ånd! Hans ånd fyller alt som står tomt! Og så kan han selv komme i egen person. Det er dette som er iferd med å skje i hele vår verdensdel i dag. Det er i det minste jeg personlig overbevist om.
   I 2 Tess 2:3-4, kan vi lese dette: «La ingen bedra dere på noe vis! For først må frafallet komme, og syndens menneske åpenbares, fortapelsens sønn. Han er den som står imot og som opphøyer seg over alt som blir kalt gud eller helligdom, så han setter seg i Guds tempel og utgir seg selv for å være Gud.»
   Først må frafallet komme! Og så kan vi spørre: Er det kommet?
   «- Men da dere kom inn, gjorde dere mitt land urent, og min arv til en styggedom. Prestene sa ikke: Hvor er Herren?» (v.7b-8a).

   Gud har én hensikt med sitt komme til denne verden - å berge din sjel! Ja, nettopp din sjel! Og selv en som er gjenstand for tidens frafall kan ennå berges. Som Jakob skriver i sitt brev - Jak 5:19-20: «Mine brødre! Dersom noen iblant dere har faret vill fra sannheten, og en omvender ham, så skal han vite at den som omvender en synder fra hans villfarne vei, han frelser en sjel fra døden, og skjuler en mengde av synder.»
   Gud vil frelse til det siste - selv om vi har vært troløse, som vi hører i Hans kall til sitt frafalne folk i Jeremia kapittel 3, hvor vi hører løfter om godhet etter hvert kall. Gud vil dem bare vel, til tross for deres svik og frafall. Først: «Gå av sted og rop ut disse ord mot nord og si: Vend tilbake, Israel, du frafalne, sier Herren. Jeg vil ikke se på dere i vrede. For jeg er nådig, sier Herren, jeg vil ikke være vred til evig tid.»

   Og: «Vend tilbake, frafalne barn! sier Herren. For jeg er deres herre. Jeg vil ta dere, én av en by og to av en ætt, og føre dere til Sion.» Og: «Vend tilbake, frafalne barn! Jeg vil lege deres frafall.»
   Som det heter om Jesus, Herren som kom hit til jord i Joh 3:17: «For Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved Ham.»
   Kun for å gjøre oss vel! Ser du Ham i dag? Eller - som jeg fristes til å spørre: Er du mer opptatt av neste glede denne verden kan gi deg?

   Det gjelder oss alle, folk! Kampen står om din sjel! - om du skulle ha glemt nettopp det. Den kan ikke betales med penger eller gjerninger, men kun med Lammets dyre blod!