Gud gav Israel loven. Det skjedde ved Moses og ble gitt til det folket som på Guds befaling hadde utvandret fra Egypt, for å slå seg ned i det land Gud hadde lovt Abraham, deres stamfar - nemlig Kana'ans land. Altså, før dette hadde folket vært uten lov!
   Så gav altså Gud dem loven - tibudsloven - og en lang utleggelse av den. Med andre ord, hva den innebar i forhold til de mange ting folket måtte ta stilling til. Til og med så sent i dette folkets historie, som da Jesus sto frem som Gud kommet i kjød, måtte Han videre utlegge loven for disse som knapt hadde gjort stort annet i sitt liv enn å studere den - som for eksempel i forholdet til det sjette bud i Matt 5:27-28: «Dere har hørt det er sagt: Du skal ikke drive hor! Men jeg sier dere: Hver den som ser på en kvinne for å begjære henne, har allerede drevet hor med henne i sitt hjerte.»
   Her er altså ikke bare tale om den ytre synd, den fysiske handling, men det som skjer i hjertet! Det vil si, lysten! Begjæret! Det er i Den Hellige Guds øyne, synd, selv om det ikke fører til handling! Du skal ikke begjære, sier budet! Men begjæret er jo bare en lyst! - om man ikke følger lysten, så er en vel fri fra dom? Ja, slik tenker mennesket - men saken er den at du skal være ren av hjertet! Var du det så hadde du aldri hatt syndig begjær!
   Dette er ikke bare i forhold til hor, men også begjær etter penger, ting av denne verden osv.
   I Matt 5:21-22, taler Jesus videre om dette, og sier: «Dere har hørt det er sagt til de gamle: Du skal ikke slå ihjel, men den som slår ihjel, skal være skyldig for domstolen. Men jeg sier dere: Den som uten grunn harmes på sin bror, skal være skyldig for domstolen. Og den som sier til sin bror: Raka! skal være skyldig for Rådet. Og den som sier: Du dåre! skal være skyldig til helvetes ild.»
   Dette tar også apostelen Johannes for seg i 1 Joh 3:15: «Hver den som hater sin bror, er en morder, og dere vet at ingen morder har evig liv værende i seg.»
   Hatet er jo en følelse, en ond lyst, det er jo ikke en utført handling! Men her sier altså apostelen at vedkommende er en morder - selv om den som hates lever og går omkring i beste velgående.

   Jødene roste seg av loven - men hvorfor var den gitt? Hvordan de priste seg av loven, finner vi et godt eksempel på i Sal 147:19-20: «Han kunngjorde for Jakob sitt ord, for Israel sine bud og sine lover. Slik har Han ikke gjort mot noe hedningefolk, Hans lover kjenner de ikke. Halleluja!»
   De så altså stort på dette - og det med rette! Men apostelen Paulus skriver om det i Rom 10:1-3: «Brødre, mitt hjertes ønske og min bønn til Gud for dem er at de må bli frelst. For det vitnesbyrd gir jeg dem at de har nidkjærhet for Gud, men uten den rette forstand. Da de ikke kjente Guds rettferdighet, men søkte å grunnlegge sin egen rettferdighet, gav de seg ikke inn under Guds rettferdighet.»

   Uten den rette forstand! De trodde loven var gitt for at de skulle grunnlegge sin egen rettferdighet ved den! Guds nåde var da at Han hjalp dem med dette, ved å gi veiledning, styrke og kraft!
   Noen som kjenner dette igjen?

   Vi har et sterkt forbilde på lovens maktesløshet grunnet kjødet, i ham som fremfor alt forbindes med loven - Moses. Han fikk ikke føre folket inn i det lovede land. Det er et forbilde du bør legge deg på minne! Og når Josva - dette forbildet på Jesus - i Jos 24:16-17 holder frem loven for folket, som nå skal innta det lovede land, så hør!: «Da svarte folket og sa: Vi vil aldri tenke på å forlate Herren for å dyrke fremmede guder! For Herren vår Gud, Han var det som førte oss og våre fedre opp av landet Egypt, av trellehuset, osv.» Merk deg nøye hva Josva da sier: «Josva sa til folket: Dere vil ikke makte å tjene Herren, for Han er en hellig Gud. En nidkjær Gud er Han, Han vil ikke bære over med deres overtredelser og synder.» (v.19).
   «Han vil ikke bære over med!» Han vil altså ikke se til den gode vilje, og ta den i handlingens sted! Det er dette apostelen Paulus fortviler over i Rom 7:18b: «For viljen har jeg, men å gjøre det gode, makter jeg ikke.»

E.K.

   Han så det nå - opplyst som han var ved Den Hellige Ånd - at den gode vilje var ikke nok, for som han vitner i vers 14 i samme kapittel: «For vi vet at loven er åndelig!» Åndelig! Men hva sier han da om seg selv? «Jeg derimot er kjødelig, solgt til trell under synden.» Kjødelig!

   Gud plantet denne vingården, som vi leser i teksten her - og vingården er Israels hus (v.7), det folk Han gav sin lov. Men det gikk jo fullstendig galt, igjen og igjen! Og så spør Han dem her: «Døm mellom meg og min vingård! Hva var det mer å gjøre med min vingård, som jeg ikke alt hadde gjort med den? Hvorfor bar den ville druer når jeg ventet at den skulle bære gode? (v.3b-4).
   Hvorfor bar den ikke det Gud forventet av den? Hva forventet Han da? Forventet Han at Israel ved den åpenbarte lov skulle bli nærmest som et Paradis på jord? Visste ikke Herren hva som bodde i mennesket? Vi hørte nettopp hva Paulus erfarte under denne lov. Og i Apg 15:7-10, kan vi lese om en samling i Jerusalem som hadde sin grunn i at noen mente hedningene som var kommet til tro, måtte underlegges Mose' lov - da er det Peter tar til orde, og bringer blant annet et vitnesbyrd om denne lov: «Da det nå oppstod et skarpt ordskifte, reiste Peter seg og sa til dem: Brødre, dere vet at Gud for lenge siden utvalgte meg blant dere, så hedningene av min munn skulle høre evangeliets ord og komme til tro. Og Gud, som kjenner hjertene, gav dem vitnesbyrd, idet Han gav dem Den Hellige Ånd likesom oss. Han gjorde ingen forskjell på oss og dem, for ved troen renset Han også deres hjerter.» - og så må du legge øret til! - «Hvorfor frister dere da Gud og legger et åk på disiplenes nakke som verken våre fedre eller vi var i stand til å bære?»
   Vi spør igjen: Visste ikke Gud at det ville ende slik? Jo visst gjorde Han det! Det Han altså forvente av loven, det var en erkjennelse av sannheten om menneskets iboende fall og synd! Nettopp den erkjennelse vi nettopp hørte fra Peters munn!
   Det er jo også det Paulus vitner om - han som i sin fariseisme hadde vært en hengiven følger av lovens bud - først fra Rom 3:20b: «For ved loven kommer erkjennelse av synd.» Ikke et rettferdig liv etter Guds målestokk, men tvert imot erkjennelse av synd! Videre Rom 7,13: «Ved budet skulle synden bli overmåte syndig.» Igjen - ikke et rettferdig liv etter Guds målestokk, men tvert imot overmåte syndig!
   Er det noe du ikke har fått med deg her? Jeg bare spør. Og så Gal 3:21: «For bare hvis det var gitt en lov som hadde kraft til å gjøre levende, kom rettferdigheten virkelig av loven.» Altså - underforstått, noen slik lov finnes ikke! Som han også påpeker i Gal 2:21: «Jeg forkaster ikke Guds nåde. For er rettferdighet å få ved loven, da er altså Kristus død uten grunn.» Igjen - underforstått, rettferdighet er ikke å få ved loven! Det vil si, ved gjerninger, hva de så måtte bestå i!

   Det var denne frukt - denne erkjennelse - Herren forventet å finne i sin vingård! I stedet fant Han gjenstridighet og hårdnakkethet som pukket på egen rettferdighet og egne gjerninger.

   Hva blir så løsenet for den som er kommet til denne erkjennelse? Jo, det holdt jo Peter frem i forsamlingen i Jerusalem - bare hør!: «Brødre, dere vet at Gud for lenge siden utvalgte meg blant dere, så hedningene av min munn skulle høre evangeliets - evangeliets - ord og komme til tro. Og Gud, som kjenner hjertene, gav dem vitnesbyrd, idet Han gav dem Den Hellige Ånd likesom oss. Han gjorde ingen forskjell på oss og dem, for ved troen - ved troen - renset Han også deres hjerter.»

   Hør det du som opplever dette åket på nakken - det åk som verken Peter og hans samtidige eller deres fedre var i stand til å bære: Gud renser deg for seg ved Ordet om Jesus! Ved Ordet om det blødende Guds Lam, idet det blir klart for deg at det var ene og alene for din skyld! Altså ren for Gud ved evangeliet! Ved Jesu gjerning - Jesu offer, den gode Guds offer - alene!

   Herren velsigne oss alle til erkjennelse og tro!