Sterke - men som alt Guds ord - velsignede ord! Om vi bare kunne ha ører som hørte! Hørte slik at vi kunne skjelne rett.
   Det var dette som vi møter her fra Herrens munn gjennom profeten, dette folket ikke forsto - det folket som her kalles Jerusalem og Juda. Nemlig at urett - uansett i hvilken form den ter seg - og samfunn med Gud ikke går sammen. Gud er hellig! Det finnes ikke mørke i Ham, enn ikke skiftende skygge, som vi leser i Jak 1:17. Det er altså ingen forandring! Og det må du forholde deg til, for Han bærer ikke over med deg.
   Var det overraskende å høre det? Det er jo nærmest en slik forståelse som er ute og går i kristenheten i dag. Han kommer i hu at vi er støv - altså i den betydning, den forståelse at Han kommer i hu at vi er skrøpelige og syndige, og dermed så tar Han det mindre nøye av hensyn til det.
   Kjenner du den? Og det kan gå langt for et menneske og et folk dette. En unnskylder seg altså, og kommer dermed aldri til et rett oppgjør med Gud.

   Ja, Han kommer i hu at du er støv, Han kommer i hu at du er skrøpelig og syndig. Det er helt rett! Men slike ender jo i fortapelsen! Den som synder skal dø! Det står der fremdeles i Esek 18:4 og 18:20 - og det var jo dette som ble sagt til de første mennesker i hagen i 1 Mos 2:17: «- men treet til kunnskap om godt og ondt, må du ikke ete av, for den dag du eter av det, skal du visselig dø.»
Ikke noen overbærenhet å spore her!
   Nei, Han kommer i hu at du er støv, og i sin evige og uendelige kjærlighet, søker Han da å opprette en vei å møte deg på, uten at du går evig til grunne. For er Gud en evig fortærende ild imot all synd - ja, så er jo du synderen også gjenstand for denne evige ild, så lenge du ikke er skilt fra din synd!

   Dette folket var kommet så langt i synd og ugudelighet og urett at Han her gir dem betegnelsen, Sodoma-fyrster og Gomorra-folk! - og midt i denne forferdelige virkelighet trodde de at de kunne avspise den evige Gud, som de hadde med å gjøre, med noen offer fra deres side. Altså som om Gud åt disse offer! Som om det var for Hans skyld, disse offer ble brakt på alteret. Nå har Gud fått sitt, så nå kan vi drive med vårt.
   Tenk nå på den katolske kirke hvor avlatshandelen var satt i system. «Når pengene i kisten klinger, straks sjelen ut av skjærsilden springer!»

   Hva betaler du med? Prøver du aldri å betale deg ut av en dårlig samvittighet? Med å lese litt mer? Be litt mer? Ta det mer nøye med det ene og det andre? Gi litt mer i kollekten? Eller gyse over urett - slik er jo ikke du? Og vi kunne nok fortsette en god del her - og det er vel og bra alt det der, det er ikke noe ondt i seg selv, men fordi du er en synder av hjertets rot, så vender du det gode til noe ondt, idet du gjør det til avlat. Noe du vil betale Gud med for å slippe å stå til rette. Men synden er for stor, forstår du! Du har ikke midler nok! Middelet er et rent hjerte! En hellig sjel helt foruten synd! Har du det? Nei? Nei, da kan du jo like godt gi opp den veien!
   Så det er altså likegyldig om jeg kaster meg ut i et utsvevende verdslig liv, eller om jeg søker å leve rett og gudfryktig? Ja, hva din frelse angår, så er det revnende likegyldig!

   Det tales mye imot dette folkets mange slags synder, men den største synd dette folk gjorde mot Gud, det var de offer de brakte. Det var deres gang til templet, altså til gudstjenesten. De stilte seg innfor Ham som «ikke tåler høytid og urett sammen,» som vi hører i teksten her. (v.13).

E.K.

   Det var dette de ikke forsto - at synden måtte helt - helt - bort! Derfor taler profeten til disse Sodoma-fyrster og Gomorra-folk, og sier: «Hør Herrens ord!» og: «Lytt til vår Guds lov!»
   Hører dere ikke hva Ordet forkynner? Og som Paulus i sin tid sa til det samme folket i Gal 4:21: «Si meg, dere som vil være under loven: Hører dere ikke loven?»

   Herren har en helt annen vei for dette folket, og vi kan spørre: Er det en tung hånd Han legger på dem da? Nei, hør hva Han taler til disse som Han må betegne som Sodoma-fyrster og Gomorra-folk!: «Kom og la oss gå i rette med hverandre, sier Herren. Om deres synder er som purpur, skal de bli hvite som snø, om de er røde som skarlagen, skal de bli som den hvite ull.» (v.18).
   Guds nåde er ufattelig, ikke sant? Du ser vel det her? Hadde de virkelig hørt Guds ord! - og hadde de virkelig lyttet til Guds lov! - så de kunne innsett noe av hvem de hadde med å gjøre! - så kunne de også sett hvor fåfengt det var med disse offer de brakte! Da kunne de med stor skrekk ha sett dem smuldre bort og forsvinne som dugg for solen!    Så også med dine forsøk på å tilfredsstille Guds hellige krav på deg!

   Og så - etter å ha kommet med dette ufattelige nådekall til dem - sier Han videre: «Dersom dere er villige og hører, skal dere ete landets gode ting.» (v.19).
   Dersom dere er villige! Akk ja, tenker du kanskje da - så var det dette med villighet! Så bærer det altså inn under lovens krav igjen! Nei, hva ble ikke sagt deg her!: «Dersom dere er villige og hører!» Og hører! Ikke noe gjør, denne gang, men hør! Og hva skal du høre? Jo, det som gikk like forut! «Kom og la oss gå i rette med hverandre, sier Herren. Om deres synder er som purpur, skal de bli hvite som snø, om de er røde som skarlagen, skal de bli som den hvite ull.»
   Altså, vær villig til å høre dette! Det må da være for godt til å være sant! Ja, det er så en kunne tenke slik.
   Og så fortsetter han - og nå snur han det rundt: «Men er dere uvillige og gjenstridige, skal dere bli fortært av sverdet. For Herrens munn har talt.» (v20).

   Jeg spør deg som er til stede her nå: Er du uvillig til å høre evangeliet? Er du uvillig til å høre Guds uforskyldte nåde forkynt? Det må da ha sin grunn i at du kjenner en bedre vei? Eller at du ikke synes disse synderne fortjener en slik nåde! Jeg har arbeidet og hatt møye, sier fariseeren, og så skal disse komme og få det uforskyldt av nåde! Skal Gud elske disse som bare har gjort Ham imot? Nei, det kan da ikke være rett!
   Men han slutter på denne måten, profeten: «For Herrens munn har talt.»
   Det er Gud selv som har tilveiebrakt evangeliet under stor sorg og smerte på den ene side, fordi Han måtte ofres - Han som alle Israels offer pekte hen mot - og stor glede og himmelsk jubel på den annen side, fordi det skulle bli til frelse for nettopp deg! Derfor også en så stor synd å forkaste det, enten ved å spotte det og vende det åpenbart ryggen som de mange gjør, eller å prøve å spe på med dine egne gjerninger og kvaliteter og mene at du fortjener noe for din egen skyld.
   Legg ikke noe til - det er fullbrakt! Av denne grunn - altså at virkeligheten er slik - forkynner apostelen Paulus i Rom 2:16: «- på den dag da Gud skal dømme det skjulte hos menneskene, etter mitt evangelium, ved Jesus Kristus.»
   Etter evangeliet! - hørte du det? Du stiller deg ikke som du vil til det! - du hører det og mottar det, og blir hvit som snø og ull, for Gud. Om dine synder er røde som skarlagen og purpur gjør ingen forskjell - Jesu offer er til soning for all verdens synd, ifølge 1 Joh 2:2.