Dette siste verset - vers 27 - peker tilbake på det kjente - og vi kan trygt si trøstefulle - Jesu ord som dette 14de kapittel hos evangelisten Johannes begynner med: «La ikke deres hjerte forferdes! Tro på Gud, og tro på meg! I min Fars hus er det mange rom. Var det ikke slik, da hadde jeg sagt dere det. For jeg går bort for å gjøre i stand et sted for dere. osv.»

   «Men talsmannen, Den Hellige Ånd, som Faderen skal sende i mitt navn, Han skal lære dere alle ting, og minne dere om alt det som jeg har sagt dere,» kunne vi lese i vers 25 her.
   Det er Ånden som gjør sin gjerning. Det er Guds Sønns Ånd i oss som gjør denne gjerning. Se nettopp på Paulus for eksempel - gjorde ikke han langt større gjerninger enn hva Jesus gjorde under sitt liv her på jord? Jo visst gjorde han det - han førte store skarer til omvendelse og evig frelse! Men var det Paulus som gjorde dette egentlig? Nei, det var Jesus - Han som hadde tatt bolig i Hans hjerte, og gjorde sine gjerninger ved Den Hellige Ånd!

   Fokuset på tegn og under - begjæret etter å kunne stå frem som en slik åndsfylt kristen, som kan utføre underlige ting, tar fokuset vekk fra Jesus, Han som alene kan gjøre noe som helst som har med Guds rike å gjøre. Derfor ender disse gjerne opp som høye på seg selv, og forførere midt i menigheten eller som frafalne i den forstand at de helt har gitt opp «dette med kristendom,» og vendt tilbake til verden helt og fullt - dersom de ikke har våknet av rusen og kommet til en sann omvendelse til Herren.
   Dette for den stolte natur ydmykende, å være avhengig av at en annen handler helt utenfor vår kontroll, det er pinefullt å bære for et menneske. Vår natur er rett og slett slik! Derfor er det nødvendig for en kristen å ha blikket festet på Jesus. Synet av Ham - åpenbaringen og erkjennelsen av Ham som din Gud og din frelser, den som var villig å gå i den mest forsmedelige død for din skyld - ja, bare det kan veie opp for tapet av all egen ære og fortjeneste.

   Paulus, vet du - han var så visst ingen smågutt på banen, for å si det slik. Han hadde de største åpenbaringer, hadde møtt den oppstandne Jesus selv ved to anledninger, vært rykket inn i den tredje himmel, ved flere anledninger fått utføre mirakler i Jesu navn - ja, endatil oppreise døde. Og i tillegg fikk han del i den største visdom. Men det blir lagt forunderlig lite merke til i den såkalte troende forsamling.
   Ja, jeg sier såkalte troende forsamling - for hva tror du egentlig? Vi kaller oss troende forsamling - det er vi som kaller oss det - men hvor mange troende finner Herren der Han ser ned til oss? Apostelen Johannes skriver i sitt andre brev, vers 4: «Jeg har gledet meg meget fordi jeg har funnet noen av dine barn som vandrer i sannhet, etter det bud vi har fra Faderen.»
   Noen av dine barn! Noen av menigheten, med andre ord! Hva vandret så de andre i? Det var iallfall ikke i sannhet!
   Og så denne høye apostel Paulus da - hvordan hadde han det, og hvordan tok han seg ut i det ytre? Allerede ved kallet, da denne troende Ananias skulle gå til ham med ord fra Herren, mer enn antydes det - bare hør Herrens ord i Apg 9:16: «For jeg skal vise ham hvor mye han må lide for mitt navns skyld.»
   Må lide! Du som gjerne vil fremstå som stor i Guds forsamling - er du villig til å lide?
   Til sin unge venn, Timoteus, skriver han: «Lid ondt med meg som en god Kristi Jesu stridsmann!» (2 Tim 2:3). Igjen - lid ondt! Vil du? Det er ingen vei utenom det, dersom du virkelig vil stå i tjenesten - så sett deg ned og regn etter, om du er i stand til å fullføre.
   Som jeg hørte en eldre troende si, for mange år siden nå: Vi skal være fornøyd med å være alminnelige kristne. Desto større gaver du får innsikt i og får del i, desto større lodd må Herren henge på deg for å holde deg nede.
   Og da kan vi se mer på den visdom Paulus fikk del i, og som han med rund hånd deler med oss, men det er som om vi vegrer oss for å se det, for det levner likesom oss så lite, slik det gamle menneske i oss regner.
   I 2 Kor 12:7-10, skriver han dette, som du nok har hørt mange ganger, men kan hende flydd lett forbi: «Og for at jeg ikke skal opphøye meg av de overmåte store åpenbaringer, har jeg fått en torn i kjødet, en Satans engel som skal slå meg, for at jeg ikke skal opphøye meg. Om denne bad jeg Herren tre ganger at den måtte vike fra meg. Men Han sa til meg: Min nåde er nok for deg, for min kraft fullendes i skrøpelighet. Derfor vil jeg helst rose meg av min skrøpelighet, for at Kristi kraft kan bo i meg. Derfor er jeg vel tilfreds i skrøpelighet, under mishandling, i nød, i forfølgelser og trengsler for Kristi skyld. For når jeg er skrøpelig, da er jeg sterk!»
   Hørte du dette? Hørte! Seg det inn dit hvor du trenger lys?

E.K.

   For det første legger han ikke skjul på hva han har fått del i - nei, han prøvde seg ikke på den slags ydmykhet, som han så kunne rose seg av i det minste, men sier like ut: «- de overmåte store åpenbaringer.» Men nettopp dette førte til en torn i kjødet, som ikke var noe mindre enn en satans engel - altså, en demon - som fikk lov til å slå ham! Kan du tenke deg noe sånt?
   Nå vet vi jo ikke hva disse slag av denne engelen besto i, men at det smertet apostelen stort, det forstår vi. Han bad til Herren om at den måtte vike fra ham. Det var et resultat av Paulus' egen visdom og forstand på åndelige saker. Men da fikk Han del i Guds visdom og forstand. «Min nåde er nok for deg, for min kraft fullendes i skrøpelighet.»
   Jeg har spurt i forsamlinger - såkalte troende forsamlinger - mange steder og mange ganger: Har du noen gang hørt noen rose seg av sin skrøpelighet - av sin svakhet? Jeg har ennå til gode å få et positivt svar! Vi befinner oss da på stadiet Paulus befant seg på før Herren åpnet hans forstand her! Vi ser på det som et hinder, det som Herren henger på oss for å kunne bruke oss.
   «For når jeg er skrøpelig, da er jeg sterk!» - vitner apostelen. Her er det lille ordet er altavgjørende! - når jeg er skrøpelig, da er jeg sterk! Med andre ord, hadde apostelen blitt noe annet enn skrøpelig i seg selv - ja, da ville han ikke lenger vært sterk, i sann åndelig betydning. Da ville han altså gått i egen kraft, eller i en annen ånds kraft. Det er hva vi trenger å frykte for!

   Hør nå hva Jesus sier om sine troende i Joh 7,38-39: «Den som tror på meg, som Skriften har sagt, fra hans indre skal det flyte strømmer av levende vann. Dette sa Han om den Ånd de skulle få, de som trodde på Ham.»
   Det skal altså¨flyte noe av en troendes liv - ikke mindre enn hva Herren kaller strømmer av levende vann! Men så blir fokuset med det samme tatt bort fra oss, der vi nå gjerne har rettet blikket mot vårt eget bryst, og til en annen: «Dette sa Han om den Ånd de skulle få!» Det er Ånden som gjør det, når og hvor Han vil! (1 Kor 12:11).

   Hør nå hva Jesus sier i teksten her: «De ord jeg taler til dere, taler jeg ikke av meg selv, men Faderen, som blir i meg, Han gjør sine gjerninger. Tro meg at jeg er i Faderen, og Faderen i meg. Om ikke for annet, så tro det for selve gjerningenes skyld. Sannelig, sannelig sier jeg dere: Den som tror på meg, han skal også gjøre de gjerninger jeg gjør. Og han skal gjøre større gjerninger enn disse, for jeg går til min Far.» (v.10-12).
   Han sier: Det er Faderen i meg som gjør dette, taler dette osv. Så er det også med oss! Det er Jesus i oss - Den Hellige Ånd i oss - som gjør dette, taler dette osv.
   Du kjenner Ham i sannhet, og du kjenner deg selv i sannhet - der er Han virksom i deg! Men der er det ikke du som blir stor, men Han alene!
   Det løfte Jesus gir i vers 13 her i teksten: «Og hva som helst dere ber om i mitt navn, det skal jeg gjøre, for at Faderen skal bli herliggjort i Sønnen.» - det forklares i Studiebibelen på denne måte: «En bønn i Jesu navn vil si det samme som at man ber i tillit til Jesus alene og i overensstemmelse med det Hans navn står for.» Og det stemmer jo fullkomment med det Johannes skriver i 1 Joh 5:14: «Og dette er den frimodige tillit vi har til Ham, at dersom vi ber om noe etter Hans vilje, så hører Han oss.»
   Etter Hans vilje, så hører Han oss. Det vil si, så gjør eller gir Han det som det bes om.

   Apostelen Johannes skriver noe velsignet i 1 Joh 5:20: «Vi vet at Guds Sønn er kommet, og Han har gitt oss forstand så vi kjenner Den Sanne. Og vi er i Den Sanne, i Hans Sønn, Jesus Kristus. Han er den sanne Gud og det evige liv.»
Han er det!

   Tegn og under - skulle vise Israel hvem Han var - nemlig Messias. Det var ikke det store for Jesus å gå omkring og gjøre tegn og under. Ved flere tilfelle nektet Han rett og slett å la dem se noe under. Det var forkynnelsen - Ordet - som var det fornemste og sentrale i Jesu gjerning. Ved det frelste Han sjeler! Ved det fylte Han dem med levende vann! Ved det gav Han dem del i evig liv, i guddommelig natur!Ved det gav Han dem fortrolig samfunn med den levende Gud! Det som gikk tapt i hagen på fallets dag! Og ved det skal Hans etterfølgere gjøre det samme, sier Han - ja, mer enn hva Han fikk utrettet i sitt jordeliv, som nevnt!
   Hør bare dette velsignede utsagnet fra Hans munn til slutt nå - Han taler til sine elendige og lite forstående disipler i Joh 15:3, og sier: «Dere er alt rene på grunn av det ord som jeg har talt til dere.»
   På grunn av Ordet du har hørt! Budskapet som har funnet vei inn i ditt hjerte - at alt er ferdig! Jesus er det endegyldige offer for all din synd! Jesus er Guds offer til din frelse!