Teksten er alvorlig - meget alvorlig - langt utover hva vi kan fatte her og nå.
   Det kommer en oppgjørsdag - en regnskapsdag - da hvert menneske skal stå innfor den levende, hellige Gud med sitt liv. Han hvis øyne er som ildsluer (Åp 1:4 og 2:18), og for hvem Johannes falt ned på sitt ansikt som død ved synet av Ham. (Åp 1:17).

   På den dag er alt håp om omvendelse og frelse ute, og bare dommen - den evige (v.12b) - står tilbake for den som ikke blir funnet verdig til å arve riket. Det vil si Guds - evangeliets - fiender.

   Mange prøver å bortforklare dette, for likesom å skulle fremstille en mer human Gud, etter våre begreper, men det er umulig å komme forbi det. - Frelse og fortapelse er begreper fremstilt i Skriften som like sikre og virkelige som natt og dag, lys og mørke. Og like sikkert er det at det ender med forferdelse for den som blir stående skyldig på den dagen.

   Den ild det her er tale om, er ikke ett eller annet bål som holdes ved like, men det er Guds vrede over synden. Guds vrede over synd er nemlig uforanderlig, og dermed evig som Gud selv. - Med andre ord - uutslukkelig. (v.12).
   Derfor, den som blir stående med synd for Gud på denne dag, blir stående i denne uutslukkelige ild.

   Vi skal kort se på noen ord som taler om dette: «For en ild er opptent i min vrede, mot dere skal den brenne.» (Jer 15:14b). - «For Herren din Gud er en fortærende ild, en nidkjær Gud.» (5 Mos 4:24). - «Brennende er Hans vrede, og tung er røken som stiger opp. Hans lepper er fulle av harme, og Hans tunge er som fortærende ild.» (Jes 30:27). Og Hebr 12:29: «For vår Gud er en fortærende ild.»
   Mennesket kan forsøke å gjøre Gud ufarlig for seg etter alle kunstens regler, men Han forandres ikke av det. Når din time er kommet hentes du inn, og det er ikke den makt i universet som kan sinke det brøkdelen av et sekund - enn si, hindre det.

   Overfor denne teksten, eller talen, av Johannes er det mang en kristen som blir engstelig: «Mon jeg bærer frukt som er omvendelsen verdig?»
   Hva konklusjon kommer da den til som er av sannheten? Det blir helt klart et nei! «Mon jeg vil nå det skjønne land som snubler gang på gang!»
   Dette er også en tekst som mang en gang slynges ut over den troende forsamling, av ivrige «vekkelsesforkynnere,» som om den også gjaldt de stakkarene som i sin nød har måttet ta sin tilflukt til Jesus. «Å! -i tillegg til å tro på Jesus, må jeg også bære frukt som er omvendelsen verdig!» Slik konkluderer en da.
   Men det har overhodet ikke noe med dem å gjøre dette. De er nemlig nødt til å komme til å bære frukt, så sant de i sin nød bliri Ham (se bl.a. Joh 7:38-39a og Joh 15:4-5 og 1 Joh 2:24-25), og ikke ved en slik gal anvendelse av teksten skilles fra Ham, faller ut av nåden og inn under loven - og dermed trelldommen - igjen.
   Den sanne frukt av livet med Jesus, blir aldri en frukt den troende kan speile sin egen fortreffelighet i.

   Johannes taler her til dem som stolte på seg selv at de var rettferdige (Luk 18:9) - nemlig fariseere og saddukeere. (v.7).
   Det «underlige» er jo at han sier dette til dem. For det var vel ingen i Israel som i den grad nettopp gikk inn for å bære verdig frukt som fariseerne for eksempel. Derfor opplevdes nok Johannes' tale både uforståelig og urettferdig for mange av dem. De var nemlig ikke slik som vi ofte tenker oss dem, folk som fremstilte seg selv fromme og gode der noen så dem, men tusket der hvor de var usett. Nei, de var seg bevisst å stå innfor Gud, og søkte å være rettskafne i alt, også i sitt indre - ja, i sine motiver.
   De beste av dem kunne nok knapt noen av oss leve opp til, hva gjerninger angår. Slik var de i sin gudsdyrkelse, og så kommer de da ut til Johannes, dette sannhetsvitne, utsendt av Gud (Joh 1:6) - og hva får de høre? «Ormeyngel!» Det vil si, barn av ormen - djevelens barn.
   Og så stiller han dem et spørsmål - og det et spørsmål som også du og jeg må vite å svare på -: «Hvem lærte dere å flykte fra den kommende vrede?»
   Hvem? Dersom det var Gud, Den Hellige Ånd, hvordan kan det da ha seg at dere tror dere frelst ved egne gjerninger - ved egen rettferdighet? Ved noe Gud har virket i dere!
   Her anvender Johannes en tale som du ikke hører så ofte i kristen sammenheng i dag, hvor det er så populært å være såkalte «ja folk» - idet han sier: «Og tro ikke at ...» (v.9a). Her finnes også ting du ikke må tro.

   Mange vil hevde: «Men det ligger da vel i selve sakens natur!» Ja, men det kan også være nødvendig å si det, som vi ser Johannes gjør det her. Med andre ord: «Det du tror er feil!» Dere fremstår som lysets barn fremfor andre, men deres «fluktvei» fra vreden viser at dere er fullstendig i mørket. Hvem er det så dere er lært av?
   Svaret ligger i Johannes' utbrudd: «Ormeyngel!» Jesus sier om disse samme folk, blant annet i Joh 5:39-40: «Dere gransker Skriftene, fordi dere mener at dere har evig liv i dem - og disse er det som vitner om meg. Men dere vil ikke komme til meg for å få liv.»

   De la all den vinn på å følge Guds ord som mennesker kan oppbyde, men de ville ikke komme til Ham som Gud hadde sendt!
   Nei, de var opptatt av den «konto» de selv mente å ha opparbeidet seg. Det var hjertets skjulte - og egentlige - glede. Etter hvert så til de grader skjult under et tykt teppe av egen åndelig aktivitet, at de knapt kunne være i stand til å se dette selv.
   De levde helt i samsvar med djevelens løgn fra fallets dag: «Dere skal bli som Gud!» (1 Mos 3:5).

   Ormeyngel var altså ikke et skjellsord hentet ut av luften, slik som vi kan finne på å gjøre - det var rett og slett sannheten!
   Det var dette Jesus - det sanne lys som opplyser hvert menneske (Joh 1:9) - avslørte, og som gjorde nettopp fariseerne til Jesu bitreste fiender og mest iherdige forfølgere.

   Altså var det ikke noen ufin behandling fra Jesus' og Johannes' side dette. Det kan lett se slik ut for den som ikke forstår hva det går ut på, men det var ganske enkelt - sannheten. En sannhet de var nødt til å kjenne til om de skulle kunne finne vei til sann omvendelse og bli frelst.

   «Og tro ikke at dere kan si ved dere selv: Vi har Abraham til far. For Jeg sier dere: Gud kan oppvekke barn for Abraham av disse steinene.» (v.9).
   Hva ville være aktuelt å si i dag? «Jeg er jo en kristen! Jeg er jo både døpt og konfirmert! Jeg har jo alltid hørt til menigheten!» - og lignende utsagn.
   Ja, alternativene de kan være mange. Men ikke noe annet kan berge deg enn dette ene - at du her og nå, i denne stund, har ditt liv i Guds Sønn. Og det vil også si at du ikke har det i noe annet.

   En kristen dømmer alt som vil reise seg og ta Jesu plass. Det er Åndens gjerning i en troende - ja, det er i virkeligheten Gud Faders gjerning. «- min Far er vingårdsmannen,» som Jesus sier. (Joh 15:1). - Det er Faderens gjerning i den troende, å svinge øksen og skjære bort hver plante og utvekst Han selv ikke har plantet eller virket - det vil si, hvert eneste villskudd som vil skyte opp og leve sitt eget liv. «Hver plante som min himmelske Far ikke har plantet, skal bli rykket opp med rot,» sier Jesus i Matt 15:13.
   Begynner en kristen å motsette seg dette - og ikke lenger vil ta dommen innover seg - går det galt.
   Slik har det gått med mange enkeltkristne, og slik har det gått med mang en «bevegelse.»
   Slik sett berører denne Johannes' tale også Jesu venner, ikke som et tilleggskrav til troen, men tvert imot som en advarsel mot å vende seg fra den vei de allerede er på, til for eksempel fariseernes vei. Å vende seg nettopp fra troens vei til gjerningenes vei.

   «Han skal døpe dere med Den Hellige Ånd og ild.» (v.11b). Han, hvems sko Johannes - den største født av kvinner - ikke var verdig å bære, Han vil gi oss elendige sin egen Ånd, til liv og salighet, uforskyldt av nåde!
   Det er i virkeligheten helt ufattelig. Det kan bare tros på Ordets grunn. Ordet vitner nå engang slik, og hvem er da jeg at jeg skal tro noe annet!
   Dette er jo også en troendes erfaring, at Den Hellige Ånd har malt Jesus slik ut for ens hjerte at en har funnet hvile i Ham.

   Er det noe vi mennesker er flinke til, så er det å begrense Gud i vår tanke, og gjøre Ham ikke mye større enn oss selv. Som gjendøpernes - de som ellers roper så høyt om alt Gud kan: «- et barn kan da ikke tro!» for eksempel. Nei, hvordan skulle vel Gud få det til? Eller, «nattverdens brød og vin kan da ikke virkelig være Jesu legeme og blod?» Hva vil du da si til Johannes' forkynnelse her: «Gud kan oppvekke barn for Abraham av disse steinene.» (v.9b). Ingenting er umulig for Gud! Han som skapte alt av intet! Intet ble til alt, da Han talte og bød! Forstår du det!

   Eg ville gjerne eiga ei tru så sterk og stor,
Ei tru som kunne synast i gjerning og i ord.
Men når mi tru sig saman og alt mitt eige verk
Då har eg berre Jesus, og då er trua sterk.

E.K.