Disiplene gledet seg, og folket gledet seg – ja, var nærmest fra seg av glede og opprømthet, de lovet Gud med høy røst, men Jesus Han gråt! Han så sant på situasjonen. En særlig grunn til disippelflokken lovprisning var for de kraftige gjerninger de hadde sett, men det Han nå red inn til, det forsto de seg ennå lite på. Det som siden skulle bli dem til en sann og evigvarende glede! Som Jesus på forhånd sier dem i Joh 16:16: «Om en liten stund ser dere meg ikke lenger. Og om en liten stund igjen skal dere se meg.»
   Det Jesus talte om var Hans bortgang, og så sin oppstandelse fra de døde. Dette forsto de ikke, og gir også uttrykk for det seg imellom, noe som får Jesus til å utdype det noe mer for dem i vers 20, i samme kapittel: «Sannelig, sannelig sier jeg dere: Dere skal gråte og klage, men verden skal glede seg.» Det er hva som ligger like foran dem nå, når Han rir inn i Jerusalem – men Han sier videre: «Dere skal sørge, men deres sorg skal bli til glede!»
   Dette forferdelige som nå kommer til å skje, at deres Mester og Herre, Guds Sønn, skal forkastes av Guds utvalgte folk på jord, tortureres på det mest grusomme for så å nagles til et kors – den mest nedrige straff til døden, som bare de verste måtte møte – nettopp det skulle bli til glede for dem – ja, det de ville prise fremfor alt annet, som Paulus, han som først forfulgte dette underlige budskapet, siden skriver i 1 Kor 2:2: «For jeg ville ikke vite av noe blant dere, uten Jesus Kristus, og Ham korsfestet.»
   Nettopp dette som Jesus nå red inn til, det ble Paulus’ forkynnelse fremfor alt annet, som han skriver til galaterne i Gal 3:1: «Uforstandige galatere! Hvem har forhekset dere? Dere som har fått Jesus Kristus malt for øynene som korsfestet!»
   Dette var altså ikke bare noe som klang med i hans forkynnelse, men det var dette han malte ut for sine tilhørere! Og det forstår vi også av Gal 6:14: «Men det skal være langt fra meg å rose meg, uten av vår Herre Jesu Kristi kors!»
   Korset! – men du er kan hende kommet lenger? Nå var det ikke lenger kraftige gjerninger som var i sentrum, men løsepengen for vår fortapte sjel, nemlig Jesu Kristi Guds Sønns blod!
   Paulus, sammen med alle de andre fariseere på den tid, var klar over Jesu mange kraftige gjerninger, men verken han eller de fulgte Ham av den grunn, men tvert imot, de forfulgte Ham i de troende. Nei, Paulus ble ikke omvendt ved noe slikt, men ved at Herren åpenbarte ham hans himmelropende synd, at han i et hvitglødende hat og sinne forfulgte Gud selv!
   Dette var forferdelig for Paulus livet ut, men han hadde mottatt et budskap midt i sin erkjennelse av synd, så han kan skrive som i 1 Tim 1:13: «- jeg før var en spotter og forfølger og voldsmann. Men jeg fikk miskunn, fordi jeg handlet uvitende i vantro.»
   Det var det som holdt ham oppe og gav ham mot til å gå videre – Kristi kors, der også hans synd ble sonet!

   Slik er det jo også for oss i dag – vår store glede fremfor alt annet, er nettopp dette forferdelige som Jesus frivillig rir inn til her i teksten vår. Han gikk inn i denne gjerning på Faderens befaling for at nettopp du skulle ha håp og kunne glede deg, tross all den synd du måtte finne i ditt eget hjerte, eller ha begått i livet ditt!
   «Det er ordet om korset du trenger, min venn! Ja, ordet om korset igjen og igjen!»

E.K.

   Det er forferdelig å høre blant kristne at det blir sagt: De taler jo om det samme hele tiden! De kommer jo ikke noe videre! De åpenbarer bare at de verken kjenner seg selv eller Herren rett! Paulus kjente seg selv og Herren rett, og forkynner altså: «For jeg ville ikke vite av noe blant dere, uten Jesus Kristus, og Ham korsfestet.» Ikke noe!

   Hva så med disse som er så opptatt med tegn og under og nettopp kraftige gjerninger? Vi leser i Joh 2:23-25, om noe som fulgte Ham av den grunn: «Mens Han nå var i Jerusalem i påsken, på høytiden, trodde mange på Hans navn da de så de tegn Han gjorde. Men Jesus selv betrodde seg ikke til dem, fordi Han kjente alle, og fordi Han ikke trengte til at noen skulle vitne om et menneske. For selv visste Han hva som bodde i mennesket.»
   Jeg har våget å si iblant kristne: Ingen blir frelst ved å se tegn og under! Og fått skikkelig motbør! Ja, men leste vi ikke nettopp at mange trodde på Hans navn da de så de tegn Han gjorde? Jo, men da du leste videre, så skjønte du vel at det ikke var tale om en frelsende tro? Den flyttet dem ikke inn i et fortrolig samfunn med Ham.
   I Joh 8:31-33, leser vi om noen jøder som får det vitnesbyrd at de trodde på Ham: «Jesus sa da til de jøder som var kommet til tro på Ham: Dersom dere blir i mitt ord, da er dere i sannhet mine disipler. Og dere skal kjenne sannheten, og sannheten skal frigjøre dere.» Da han gjorde dem avhengig av sitt ord for å bli frelst, da kom motreaksjonen – bare hør: «De svarte Ham: Vi er Abrahams ætt og har aldri vært treller under noen! Hvordan kan du da si: Dere skal bli fri?»
   Dette er det gamle menneskes reaksjon på korsets budskap, alltid! Og Han åpenbarer deres sanne tilstand i vers 44 i samme kapittel: «Dere har djevelen til far, og dere vil gjøre etter deres fars lyster. Han var en drapsmann fra begynnelsen og står ikke i sannheten. For det er ikke sannhet i ham. Når han taler løgn, taler han av sitt eget, for han er en løgner og løgnens far.»
   Ja, det var noe til troende kan vi si! I Matt 7:22-23, møter vi noen som var gått helt opp i denne tegn og under åndelighet, og merk deg nå hvordan det endte med dem: «Mange skal si til meg på den dagen: Herre, Herre! har vi ikke profetert i ditt navn, drevet ut onde ånder i ditt navn, og gjort mange kraftige gjerninger i ditt navn?» Men hvordan endte det så for deres skyld? «Men da skal jeg åpent si til dem: Jeg har aldri kjent dere. Vik bort fra meg, dere som gjorde urett!» Hør det! Det er Jesu ord!
   Det eneste tilfelle hvor dette kunne tjene til noe, det måtte være der hvor de videre kom inn under sann forkynnelse av lov og evangelium!
   Dette med tegn og under, helbredelser og lignende, det appellerer til det gamle menneske i oss, det er noe det kan forstå seg på og hylle, men å bli naglet til kors med alt sitt for videre å leve på en annens regning – nei, det er da ikke noe for gamle Adam! Men det er altså den veien Jesus fører sine til himmel og salighet – ikke ved tegn og under og lignende, men ved sin offerdød til syndenes forlatelse for oss!
   Det ble disiplenes evige glede, og måtte det også gjelde oss, den enkelte! – for hør de to siste vers i teksten vår – vers 41-42: «Da Han kom nær og så byen, gråt Han over den, og sa: Visste også du, om enn først på denne din dag, hva som tjener til din fred! Men nå er det skjult for dine øyne.»